Godt å tale i Hamarkirken

I dag talte jeg sittende. Det er første gangen, og det fungerte aldeles utmerket. Det blir nok ikke siste gangen. Kanskje dette er måten å gjøre det på! Beina bærer ikke lenger - i hvert fall ikke på de dårlige dagene. Parkinsons setter mer og mer sitt preg på mine hverdager, men så lenge jeg kan sitte og preke samtidig lar jeg ikke det hindre meg. En bekjentskap på Facebook sendte meg en link til et intervju med teologen Wayne Grudem her om dagen. Grudem, som er en fremragende ekseget i Det nye testamente, har også fått Parkinsons.  Han vil heller ikke gi opp. Heller ikke tjenesten. Det inspirerte meg veldig.

Det var godt å besøke Hamarkirken. Jeg liker meg i Misjonssambandet, og Hamarkirken er virkelig en flott forsamling. Så mange unge familier. Så mange flotte mennesker i alle aldersgrupper. Det er en forsamling det er godt å tale til. Åpent, og denne søndagen merket vi også Guds hellige nærvær påtagelig. Vi feiret nattverd og lovsangsteamet førte oss stillferdig til å knele for Jesu føtter.

Jeg talte om Maria fra Betania og hennes ekstravagante tilbedelse. Hun gav Jesus alt. Også sin økonomiske trygghet. Ved anledning skal jeg legge talen ut.

Takk til dere som ba for meg. Jeg merket godt forbønnen. Når man kroppslig sett er så svak som det jeg er for tiden, så merker man at man får nye krefter når noen ber for deg.

Jeg har talt i Hamarkirken noen ganger nå, og det er som å komme hjem til gode venner. Om det skulle være så heldig å bli spurt en annen gang, er det lett å takke ja. Takk, Ole Kristian Sameien, for ar dere også innbyr mennesker med kronisk sykdom. Takk at det er plass for oss. Det sier mye om menigheten du er pastor for!

Så innser jeg at det nok blir til at jeg må bli venn med rullestolen jeg har fått. Gode søster Eva på Engen kloster, som selv sitter i rullestol, har hjulpet meg til å innse at det faktisk er en velsignelse. Når beina skjelver og dirrer og ikke har kraft lenger, så er den god å ha.