Vi lever i en tid hvor det er stort fokus på helse. Alle skal være friske. Da har man lykkes i livet.
Jeg tror det er et stort bedrageri. Det viktigste i livet er ikke å være frisk. Det viktigste er å være elsket av Gud. Og det er vi. Om vi er funksjonshemmede, kronisk syke, om vi sliter psykisk eller fysisk, eller om vi er friske. Dessuten finnes det skjulte skatter i lidelsen. Selv om kroppen svikter, kan vi være bærere av en himmelsk fred og levende vann, fordi Den Hellige Ånd har tatt bolig i oss.
Det er slitsomt når friske mennesker anklager deg for manglende tro, manglende overgivelse, at du utnytter den situasjonen sykdommen skaper for å få medfølelse. Det er sårende også.
I Steve Saint og Andrew White finner jeg så mye tro, så mye overgivelse midt i deres kroppslige svakhet. Og de bærer så mye av Guds rike med seg.
En av medarbeiderne til apostelen Paulus, Trofimus, ble syk og måttes etterlates i Milet. Han ble ikke helbredet. Og apostelen Paulus selv, forteller at han var syk mens han oppholdt seg i Galata området. Hans medarbeider Timoteus slet med 'jevnlige sykdommer'. Han ble heller ikke helbredet. Hadde han for liten tro? Hadde han ikke oppsøkt 'salvede forkynnere'?
Nå må jeg sette punktum. Jeg skulle gjerne ha skrevet mer om dette, men smertene er så store og jeg blir svimmel, så jeg klarer ikke mer. Men jeg er likevel elsket av Gud. Det er jeg ikke i tvil om.
Dette skrives lørdag kveld. I morgen, altså Palmesøndag skal jeg tale i Hamarkirken (Misjonssambandet). Da skal jeg sitte. Det er noe jeg sjelden gjør når jeg preker. Men når beina ikke bærer, så blir jeg båret av Ham som elsker meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar