En nonne, ei øy, et kloster, bønn og Guds velsignelse

Jeg har vært på Tautra. En gang. I Tautra Mariakloster. Fortsatt - og det er noen år siden - sitter den spesielle følelsen igjen i kroppen min. Følelsen av Guds nærvær. Jeg merket det allerede mens May Sissel og jeg kjørte over moloen og brua ut til øya. Det gamle kulturlandskapet som vi sakte kjørte gjennom. Så vakkert, så fullt av fred.

Og så klosteret. Kirken - en arkitektonisk perle. Men det var noe annet som gjorde meg stille. Og lykkelig - på samme tid. En forunderlig stillhet. Til å ta og føle på.

Jeg tenkte når vi dro: jeg må tilbake hit. En dag, om ikke så lenge. Når vet jeg ikke. Kanskje om det kom en invitasjon til møter i Trondheim. Jeg føler sterkt for den byen. I bønn går jeg gatelangs for å velsigne byen, fra plassen i lønnkammeret mitt.

I dag fikk jeg vite at søster Rosemary fyller 80 år. Jeg har aldri møtt henne. Kjenner henne ikke. Likevel ble jeg dratt mot dette bildet, og spurte den som har tatt det om å få bruke det her på bloggen. Hun sa ja. Takk! For det aner meg at det er Rosemary og hennes medsøstre som er den bærende kraften i klosteret. Deres tidebønner. Den rytmiske bølgende bønnen som når like inn for Nådens trone, og som gjør at Gud senker sitt hellige nærvær over øya. Noen steder er helt riktig "thin places", hvor den florlette hinnen mellom himmel og jord gjør at Gud kjennes så nær.

Det er bederne - bønnens kvinner og menn - som gjør Norge til et velsignet land. Ikke oljen, men de som har olje på lampen.

Takk for at du velsignet meg i dag, Linda Tøftum, ved at jeg fikk 'låne' det vakre bildet ditt. Jeg ble med ett så rik.

Den som vil lese artikkelen til Linda Tøftum finner den her:

http://www.katolsk.no/nyheter/2018/03/soster-rosemary-pa-tautra-fyller-80-ar