Sorg, avmakt, stillhet og bønn

Jeg kjenner på en usigelig tretthet, tristhet, avmakt, i det jeg leser Facebook innlegg og kommentarer, fra mine trossøsken i dag. Sterke ord, ord fulle av bitterhet, personkarakteristikker, utfall mot andre - og jeg undres: hvor er Kristus blitt av? Troen handler plutselig om hvilken side av politikken vi står for.

Ærlig talt: jeg orker ikke mer av dette.

Jeg trenger luft.

Mer og mer forstår jeg de som trakk seg ut i ødemarken og ørkenen for å være i stillheten alene med Gud. De som var trette av den tidens kirkepolitikk, maktkonstellasjoner, politiske intriger. De så hvordan kirken bli mer og mer et sted for rivaliseringer, partidannelser, maktutøvelse. De drømte om kirken slik den var: full av nåde og Den Hellige Ånd, av kraft, vitalitet, av tegn og under, av enhet, solidaritet med de marginaliserte og fattige.

Jeg leser om den hellige Columba for tiden. Om at han tilbrakte tiden i sin celle med å be Salmene. "Han ble gitt navnet Colum-Kill (Colum av Kill, av cellen) fordi han så ofte kom ut av cellen hvor han hadde bedt Salmene, ifølge den eldgamle irske utgaven Leabhar Breac." (Kathie Walters: Columba - The Celtic Dove. The prophetic and supernatural ministry of Colomba of Iona, A.D. 521-AD 597. Good News Ministries, 1999, side 12)

Slik vil jeg leve. Jeg tenker også på ordene fra Apg 6,4: "Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet."

Hvordan det skal gå med norsk kristenhet, vet jeg ikke. Jeg kjenner bare på en stor sorg når jeg leser mange av dagens kommentarer. De minner lite om Kristus, og Åndens frukt. Kirken er sannelig åndsfattig.

For min del vil jeg bruke mer tid i stillhet, taushet og bønn.