Når livet endres og vi må slippe taket og finne vår identitet på nytt

I forlengelsen av det jeg skrev om hvordan Guds kall og tjenesten for Gud kan forandre seg gjennom årenes løp, blant annet gjennom endringer i våre liv gjennom sykdom, alderdom og andre omstendigheter, henviser søster Sofie til Corrie ten Boom (bildet):

"Under 2. verdenskrig organiserte den hollandske forfatterinnen Corrie ten Boom en motstandsbevegese som reddet hundrevis av jøder fra utryddelsen. Hun gjorde det med sitt eget liv som innsats, hvilket krevde heroisk mot. Etter krigen tok hun initiativet til et annet risikofylt oppdrag. Men hun konstanterte at hun ikke hadde mot til å gjennomføre dette. Det var ikke lenger hennes kall. Mot var ikke hennes 'eiendom',  og hun måtte ganske enkelt akseptere det. Men så kunne hun gå inn i andre oppgaver og tjene på en ny måte gjennom å skrive og forelese."

Så legger søster Sofie til:

"Når man gjør saker for andre identifiserer man seg lett med sin funksjon og de privilegier den fører med seg. Kanskje våker man over den og er forferdelig redd for å slippe taket i den, for det ville innebære at man døde litt og ble konfrontert med sin egen indre tomhet."

Så sant dette er.

Hvor har jeg min identitet? I det jeg gjør eller i hvem jeg er? Og hvem er jeg i så fall? Dette er tanker jeg sysler med om dagen, og som opptar meg.