Alt er muligheter til utvikling

Du kan alltid være takknemlig, for du vet at Gud bruker enhver situasjon, uansett hvor tung og vanskelig den ser ut. Gjennom alt som skjer, vil han oppdra deg og føre deg nærmere seg.

Hvis du av hele ditt hjerte stoler på at alt er i Guds hender, så kan du også frimodig la ham få vite alle dine ønsker. Selv om du ber om at Gud skal forandre situasjonen, bæres bønnen av vissheten om at Gud vender alt til det beste. Da blir du ikke skuffet eller bitter hvis bønnen din ikke blir oppfylt på den måten du hadde ønsket.

Det merkelige er at takknemligheten ofte forvandler selv de vanskeligste situasjoner. Når du takker for det som er strevsomt, kan det bli annerledes, uten at du har bedt om det. Noen ganger har dette en psykologisk forklaring. Når din indre holdning forandres, får du et annet syn på saker og ting. Du ser ikke lenger situasjonen fra ditt eget dystre perspektiv, men du ser den slik slik den virkelig er.

Ikke sjelden hender det imidlertid at den faktiske situasjonen blir forandret. Gud er som en lærer. Han gir elevene stadig vanskeligere lekser for at de skal bruke stadig mer av evnene sine. Når Gud gir deg en vanskelig lekse og du reagerer med takknemlighet, er målet nådd. Du har bestått prøven, og den vanskelige situasjonen har ikke lenger noen mening. Derfor kan den bli borte.

Senere kommer det sikkert andre situasjoner som er enda vanskeligere. Men de er altså sjanser du får til å utvikle enda mer av din iboende evne til å stole blindt på at alt Gud gjør, er bra.

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 205.

Når livet endres og vi må slippe taket og finne vår identitet på nytt

I forlengelsen av det jeg skrev om hvordan Guds kall og tjenesten for Gud kan forandre seg gjennom årenes løp, blant annet gjennom endringer i våre liv gjennom sykdom, alderdom og andre omstendigheter, henviser søster Sofie til Corrie ten Boom (bildet):

"Under 2. verdenskrig organiserte den hollandske forfatterinnen Corrie ten Boom en motstandsbevegese som reddet hundrevis av jøder fra utryddelsen. Hun gjorde det med sitt eget liv som innsats, hvilket krevde heroisk mot. Etter krigen tok hun initiativet til et annet risikofylt oppdrag. Men hun konstanterte at hun ikke hadde mot til å gjennomføre dette. Det var ikke lenger hennes kall. Mot var ikke hennes 'eiendom',  og hun måtte ganske enkelt akseptere det. Men så kunne hun gå inn i andre oppgaver og tjene på en ny måte gjennom å skrive og forelese."

Så legger søster Sofie til:

"Når man gjør saker for andre identifiserer man seg lett med sin funksjon og de privilegier den fører med seg. Kanskje våker man over den og er forferdelig redd for å slippe taket i den, for det ville innebære at man døde litt og ble konfrontert med sin egen indre tomhet."

Så sant dette er.

Hvor har jeg min identitet? I det jeg gjør eller i hvem jeg er? Og hvem er jeg i så fall? Dette er tanker jeg sysler med om dagen, og som opptar meg.

Pave Frans ber katolikker om å forberede seg på forandring: Læren har et ansikt av ømhet: Jesu Kristi ansikt

Pave Frans ber nå verdens katolikker om å forberede seg på forandring, samtidig som de må avvise 'en kontrollerende, hard og foreskrevet' stil. 'Det er ikke nyttig å søke etter løsninger i konservatismen og fundamentalismen', sa paven og la til: 'Vi lever ikke i forandringens æra, men i forandringen av æraen'.

Ordene falt under en samling av katolikker i Florence tirsdag, hvor pave Frans gav en liten oppsummering av sin fremtidsvisjon for Den romersk-katolske kirke. Uttalelsene gjengis i nettstedet 'Crux'.

'Læren er ikke et lukket system ute av stand til å generere spørsmål, tvil, undring, men er levende ... Læren har et ansikt av ømhet: Jesu Kristi ansikt'.

Den 49 minutter lange samtalen ble holdt for 2.200 personer som representerte 220 bispeseter i Italia. I talen oppfordret han katolikker til 'å bli en fri kirke som er åpen for forandringer i nåtiden, og ikke komme på defensiven fordi man frykter å miste noe'.

I talen, som ble holdt i den historiske katedralen Santa Maria del Fiore, advarte pave Frans mot to vranglærer: pelagianisme - som 'fornekter eksistensen av synd og som tror at mennesker kan fortjene sin frelse ved gode gjerninger uten Guds nåde' og 'gnostisismen' - som 'fastholder at frelse kan oppnås ved å erverve kunnskap i stedet for tro på Skaperen'.

Pave Frans manet også den italienske kirken til å velge de fattige og stå på deres side.

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 2

Vi må begynne med begynnelsen! Med urkirken og de forholdene de første kristne levde under. Det vil gi oss en bedre forståelse av hvordan menigheten skal overleve i dagens Europa.

Når Paulus skal beskrive den tjenesten som Gud har betrodd ham, om å være apostel, så beskriver han dette for den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden, Rom, på med det greske ordet 'aforizo': 'Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium'. (Norsk Bibel 88/07). Og med dette lille ordet 'aforizo', som her oversettes 'utskilt' og som betyr 'å skille det ene fra det andre, holde seg borte fra', har han beskrevet både tjenestens særpreg, men samtidig menighetens helt spesielle kjennetegn. Menigheten - 'ekklesia' av det greske ordet 'ek-kaleo', de som er 'kalt ut fra' eller 'utskilt'. 

Det nye testamente beskriver menigheten bestående av mennesker som er gått over 'fra mørke til lys':

'Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike' (Kol 1,13)

Den menighet Kristus vant med sitt dyrebare blod, beskrives som 'en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skulle forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men som nå er blitt Guds folk, dere som før ikke har fått miskunn, men som nå har fått miskunn'. (1.Pet 2,9-10)

Folkekirketanken er ukjent for Det nye testamente. Den er et fenomen som først oppstår med keiser Konstantin og keiser Justinian som gjør den kristne tro til statens religion. Og med det endres mye av urkirkens tro og liv.

Forutsetningene for medlemskap i de første kristne forsamlingene var disse: 'Og mange korintere som hørte Ordet, kom til troen og lot seg døpe'. (Apg 18,8) Rekkefølgen her er ikke tilfeldig eller likegyldig: Man fikk forkynt Ordet om korset, man kom til tro og lot seg så døpe på bekjennelsen av sin tro. I Storkirken som oppstod etter keiser Konstantin og keiser Justinian fikk kirken etter hvert sine medlemmer med tvangsmessig dåp av spedbarn, og menigheten besto ikke lenger av gjenfødte troende, men av alle mennesker som bodde innenfor et bestemt geografisk område. Urkirken var ingen institusjonell kirke, men frie menigheter spredt rundt omkring, bestående av mennesker som var kommet til en personlig tro på Jesus.

Og ikke bare som Frelser, men også som Herre.

Dette er et særdeles viktig poeng. De første forsamlingene levde i en tid med stor undertrykkelse og forfølgelse av de troende. En av årsakene var at som kristne hadde de nå fått en annen Herre, og kunne ikke lenger være tro mot keiseren. Ikke i de sammenhenger hvor den nye troen kom på kollisjonskurs med Guds ord. Da måtte de lyde Gud mer enn mennesker. Og det kostet dem av og til livet.

Vi ser dette eksemplifisert i Apg 17:

'Men da de fant dem, slepte de med seg Jason og noen av brødrene til bydommerne og ropte: Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit. Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, som som heter Jesus, er konge'. (Apg 17,6-7)

Den første kirkehistorien som er skrevet, den av Lukas som har fått navnet Apostlenes gjerninger, beskriver den første menigheten på denne måten:

'De som nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre. Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og bønnene. Da kom det frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle som trodde, var sammen og hadde alle ting felles. De solgte av eiendelene og det de hadde, og delte det ut til alle, etter som enhver hadde behov. De holdt seg daglig og med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene...' (Apg 2,41-46)

'Hele flokken av de troende var av ett hjerte og en sjel. Heller ikke var det noen som sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles. Og med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om den Herre Jesu oppstandelse. Og stor nåde var over dem alle. Det var heller ikke noen blant dem som led mangel. For alle som eide jordeiendommer eller hus, begynte å selge og kom med betalingen av det de hadde solgt og la den ved apostlenes føtter, og de delte ut til hver enkelt ettersom de hadde behov'. (Apg 4,32-35)

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvordan de første kristne forsamlingene var organisert og fungerte,  deres samtid og vi ser nærmere på endringene som kom med keiserens storkirke.

(fortsettes)

Billedtekst: Et eksempel på en husmenighet fra den første kristne tiden: Hl.Ananias kapellet i Damaskus, Syria. Fra det 1. århundre etter Kristus. (Foto: Wikipedia)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 1

Ikke siden 2. verdenskrig har vi sett en verre flyktningkatastrofe som den vi er vitne til i Europa i disse dager. Men det er ikke bare strømmen av flyktninger som vil endre det Europa vi kjenner.

De store nasjonale kirkene på det europeiske kontinentet mister stadig terreng. En akselererende grad av sekularisering er en av årsakene. Kirkesamfunn etter kirkesamfunn kaster over bord den tro de har vært rotfestet i for å møte utfordringene. Så nytolker de troen i et siste, desperat forsøk, på å få noen flere med seg. En ikke ukjent norsk kremmer spyttet i glasset og puttet en halv million kroner inn på en konto for å forsikre seg at den kirken han tilhører er politisk korrekt, og tilpasser seg samfunnets krav om en kirke som er til for folkets behov for livsriter. At kirken dermed kaster over bord et syn på ekteskapet som har fulgt kirken siden dens grunnleggelse og i 2000 år, er uinteressant. Nå gjelder det å skape en kirke for vår tid som er tilpasset samfunnets krav og religiøse behov. I Europa i dag snekrer mange sammen en tro hvor de skaper 'gud' i deres bilde. Slik det passer med deres liv.

Massearbeidsløshet, hele land som er på konkursenes rand og vel så det. Mennesker som ikke er i stand til å betale husleien, kastes nådeløst på gata og overlates til nød og elendighet. Klimaendringene skaper store utfordringer, som igjen forårsaker flom og store ødeleggelser av infrastruktur og ødeleggelse av dyrkbar mark og eiendommer. I stort antall legges gårdsbruk ned og dyrkbar mark legges øde. Norge er for eksempel ikke lenger i stand til å produsere nok korn til eget forbruk, men har gjort seg avhengige og dermed svært sårbare av andre nasjoner, som i en gitt krise ikke er i stand til å sørge for at vi får det korn vi trenger for å brødfø vår egen befolkning. Våre kornsiloer gjøres om til boliger eller står for fall.

I det østlige Ukraina har 7000 mennesker mistet livet på grunn av krigføringen som pågår. I tillegg kommer alle de som er kommet til skade. Kanskje så mange som en million mennesker er på flukt. Mange av disse med store traumer på grunn av krigen. Mange av dem har flyktet til Russland, Hvite-Russland eller EU.

Hvordan kan så Kristi dyrekjøpte menighet møte disse utfordringene?

Jeg tror den må vende tilbake til sin apostoliske radikalitet! Den må gå mot strømmen, leve ut de gode nyhetene om annerledesriket som Jesus kom for å forkynne, kroppsliggjøre troen, vise gjestfrihet og raus nåde. Den må gjøre disipler og den må finne frem igjen til enkelheten og til bønnen.

Kristi forsamling, den Han vant seg med sitt blod, kan ikke lenger forkynne et blodfattig evangelium! Den kan ikke slå av på budskapet for å gjøre det mer spiselig. Den må forkynne Jesus Kristus og Ham korsfestet, død og oppstanden, som nå sitter ved Faderens høyre hånd i det høye. Den må åpne sine dører for flyktninger og trengende, vise kjærlighet og være tilstede i andres liv. På den måten - og bare på den måten - kan den være 'sannhetens støtte og grunnvoll' i en tid hvor alt rakner og rystes. Bare på den måten kan den være salt og lys.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan man kan leve i apostolisk radikalitet. Vi er jo ikke alene om å oppleve krisetider som nå. Andre har gjort det før oss. Vi skal se nærmere på noen av disse. Selv har jeg funnet mye hjelp ved å studere livet og tiden Eberhard Arnold levde i. Den tyske teologen, filosofen og grunnleggeren av Bruderhof-kommunitetene, var en kompromissløs Jesus-radikaler hvis vitnesbyrd fremdeles berører manges liv verden over. Men vi skal også innom flere andre som midt i kaos ble en alternativ måte å leve på.

(fortsettes)