En bønn i en tid av endring

Endringer eller tidskifter i livet kan komme som lyn fra klar himmel, men Gud så det komme. Derfor vil jeg be for deg:

"Far. i navnet Jesus, vil jeg takke deg, at ingen ting overrasker deg, at du ser slutten fra begynnelsen, og du vet veien ut, fordi Du er veien. Far, jeg ber deg om å lede våre skritt utt av endringen, led oss og veiled oss nøyaktig, Herre, ut av denne overgangen. Hjelp oss til å holde oss nær Deg, slik Du kommer nær oss. Hjelp oss til å forstå hva vi trenger å gjøre, hvordan vi skal respondere til de forandringens vinder som blåser over våre liv. Herre, vi lovpriser og ærer Deg, fordi vi vet at du er absoluttt i stand til å lede oss. Gjør de krokete stiene rette, og det som er vrangt rett. Vi takker Deg for forandringens viner og disse overgangene i Jesu navn."

- Jennifer LeClaire (bildet). Oversatt til norsk 

Tider endres

Noen av dere tror at dere enten er for sent ute eller ute av sesongen til at Gud kan oppfylle det han lovet. Herren justerer tider og årstider for oppfyllelse for å åpenbare sin trofasthet for deg.

- Garris Elkins

"... fastsetter høytider og dager og år." 1.Mos 1,14b

Når ordene blir for store eller ubrukelige

Jeg synes at ord av og til kan bli for store. Noen av dem tar pusten fra meg. De kjennes klamme, og de samsvarer ikke med de erfaringer jeg gjør meg, eller de passer ikke lenger inn i den fasen av livet hvor jeg befinner meg akkurat nå.

For enkelte ord passer til de erfaringene man har gjort seg så langt, men de blir ubrukelige å ta med seg inn i en ny fase, en ny sessong av livet. Enten vokser man fra dem, eller så har livet bydd på en brå sving som gjør at livet bråstopper og man må foreta nye veivalg.

Noen ord har jeg også fått større respekt for, enn før, og er varsom med å bruke dem.

Så språket mitt er stadig i endring.
Det er også bønnen.

Alt er muligheter til utvikling

Du kan alltid være takknemlig, for du vet at Gud bruker enhver situasjon, uansett hvor tung og vanskelig den ser ut. Gjennom alt som skjer, vil han oppdra deg og føre deg nærmere seg.

Hvis du av hele ditt hjerte stoler på at alt er i Guds hender, så kan du også frimodig la ham få vite alle dine ønsker. Selv om du ber om at Gud skal forandre situasjonen, bæres bønnen av vissheten om at Gud vender alt til det beste. Da blir du ikke skuffet eller bitter hvis bønnen din ikke blir oppfylt på den måten du hadde ønsket.

Det merkelige er at takknemligheten ofte forvandler selv de vanskeligste situasjoner. Når du takker for det som er strevsomt, kan det bli annerledes, uten at du har bedt om det. Noen ganger har dette en psykologisk forklaring. Når din indre holdning forandres, får du et annet syn på saker og ting. Du ser ikke lenger situasjonen fra ditt eget dystre perspektiv, men du ser den slik slik den virkelig er.

Ikke sjelden hender det imidlertid at den faktiske situasjonen blir forandret. Gud er som en lærer. Han gir elevene stadig vanskeligere lekser for at de skal bruke stadig mer av evnene sine. Når Gud gir deg en vanskelig lekse og du reagerer med takknemlighet, er målet nådd. Du har bestått prøven, og den vanskelige situasjonen har ikke lenger noen mening. Derfor kan den bli borte.

Senere kommer det sikkert andre situasjoner som er enda vanskeligere. Men de er altså sjanser du får til å utvikle enda mer av din iboende evne til å stole blindt på at alt Gud gjør, er bra.

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 205.

Noe er i ferd med å endres - eller?

David Ravenhill (bildet), sønn av den legendariske bederen og vekkelsesforkynneren Leonard Ravenhill, som var mentor for David Wilkerson, og selv en bibellærer og vekkelsesforkynner med stor integritet, har skrevet en tankevekkende artikkel, jeg har valgt å oversette:

I snart 50 år i tjeneste, har jeg hørt profetiske røster fortelle oss at vi er på randen av noe nytt. De bruker uttrykk som 'ny salvelse', 'ny generasjon', 'ny bevegelse', 'ny årstid', 'en forandring er underveis', 'det er en forandring i det himmelske' og 'Gud er i ferd med å gjøre noe nytt'. Andre forteller meg at Gud er i ferd med å reise opp en ny bevegelse. Jeg vet ikke hvor mange slike nye bevegelser jeg har hørt om disse 50 årene. Det må minst være et dusin eller mer.

Koret som synger om forandring har økt i styrke, og synes å bli høyere og høyere. Likevel - med det samme et slikt 'profetisk' ord er gitt, så er det et nytt ord som erstatter det gamle.

Alt dette får oss til å stille spørsmålet: Er dette genuine profetiske ord eller er det et ærlig ønske fra disse som tilhører den profetiske bevegelsen om en slags anerkjennelse? Selv om svaret godt kan være ja på begge deler, kan også være en tredje mulighet.

Her om dagen leste jeg Romerbrevet hvor Paulus skriver: 'For skapningens inderlige lengsel venter og stunder etter åpenbaringen av Guds barn ... For vi vet at hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer, helt til denne dag'. (Rom 8,19 og v.22/Bibelen Guds Ord 1997/2007) Ikke bare forteller Paulus oss at hele skapningen er i fødselsveer, men han fortsetter med å si: 'Ikke bare det, men også vi som har Åndens førstegrøde, også vi stønner med oss selv og venter med iver på barnekåret, vår kropps forløsning'. (v.23)

Jeg tror at det vi hører fra våre profetiske brødre er stønnene og lengslene fra disse som lengter etter fylden av Guds hensikt skal bli åpenbart. Denne djupe lengselen blir så uttrykt gjennom dem på ulike måter og med ulike ord. De føler og sanser hva skapelsen går igjennom og kan sympatisere og identifisere seg med den. De er ikke komfortable med å slå seg til ro med det som er, de setter ord på sin frustrasjon og lengsel gjennom disse ropene etter forandring.

Jeg har aldri hatt den tro at Gud hele tiden oppdaterer og forandrer sine planer som om Hans tidligere planer skulle ha feilet. Jeg synes det alltid er problematisk at Gud er i ferd med å gjøre noe nytt, når det indikerer at Han ikke var det i måten Han gjorde det på før.

La oss ta et eksempel: 'en ny salvelse for evangelisering'. Betyr det at Gud sånn helt plutselig har forandret det Han tenker om de fortapte? Det tror jeg virkelig ikke! Hans lengsel etter å frelse det som var fortapt har vært konstant hele tiden.

Det er ingen tvil i min sjel om at vi, sammen med resten av skapelsen, ikke har fått sett helt og fullt alt det Gud har forberedt for oss. Selv om jeg ikke later som om jeg fullt ut forstår alt hva som Paulus legger i ordene 'vi som er Guds barn', så vet jeg at dette ikke handler om en ny bevegelse som med stolthet skryter av deres åndelige overlegenhet overfor resten av Kristi kropp.

Det går raskt mot den Dagen hvor vi vil oppleve at alle våre lengsler, ønsker og sukk får sin oppfyllelse, som er dagen når vår kropp forløses. Fødselsveene intensiveres definitivt og inntreffer oftere for hver dag som går.

Inntil den dagen kommer, la oss med tålmodighet bære over med dem som ikke klarer å uttrykke hva de føler annet enn å si: 'Jeg føler at noe nytt er underveis'.

Når kirken vakler og stadig skifter mening

For noen dager siden så jeg på et TV-program hvor Åge Aleksandersen deltok. Jeg skvatt i stolen av noe han sa. Dessverre kan jeg ikke gjengi det ordrett, men Åge var så inderlig lei av at kirken stadig skiftet mening og snudde kappa etter vinden! Han ønsket seg en kirke som var klar og tydelig i sine standpunkter!

Det Åge Aleksandersen setter ord på er vår tids store tragedie: En kirke som ikke lenger står for noe, men endrer seg hele tiden for å kunne fremstå mest mulig politisk korrekt. Og da tenker jeg ikke bare på Den norske kirke. Vi ser også at flere frimenigheter følger med. Hva skal da folk flest tro er et uttrykk for sann kristen tro? Det kan ikke være lett for en sannhetssøker å finne frem i jungelen av ulike syn og meninger og menigheter.

Jeg kom til å tenke på noe Tatjana Goritsjeva sa ved en anledning. Tatjana Goritsjeva underviste i sin tid i filosofi ved universitetet i daværende Leningrad og var en av de unge ateistiske intelektuelle i Sovjetunionen. Så møtte hun Kristus og livet hennes ble radikalt endret.

Etter noen år flyttet hun til Vesten, og det hun møtte her både skuffet og overrasket henne. I en av sine bøker skriver hun:

"Etter at jeg kom til Vest er det blitt klart for meg at troskrisen her hovedsakelig kommer av at det ikke lenger finnes sanne geistlige, ingen ekte sjelesørgere som virkelig kan helbrede og gi gode råd, som har virkelig åndelig autoritet og med myndighet kan si ja eller nei."

Jeg tror Tatjana Goritsjeva er inne på noe svært viktig. Troen kan ikke endres med vær og vind. Vi snakker om den overleverte troen og den er fastsatt èn gang for alle. Vi kan ikke endre trosinnholdet på noe vis om vi fortsatt skal forvalte Sannheten, og kirken skal være sannhetens støtte og grunnvoll, sier Guds ord. Da må også de som skal tjene denne kirken være gode veiledere som lærer i tråd med den. Det er her det svikter så fullstendig i vår tid. Den ene presten mener det, den andre noe annet, og det er ikke så mye bedre blant de frikirkelige pastorene heller. Hvor skal dette ende til slutt? Hva er alternativet?

På bildet ser vi en armensk kirke. Armenia var en av de aller første nasjonene som ble kristnet og her finner vi en representant for en bunnsolid kristen tro som ikke har endret seg siden.