"Den gode skatt og livets giver..."

En bønn jeg er blitt så glad i er denne:

"Himmelske Konge og Hjelper,
Sannhetens Ånd som er alle
steder og som oppfyller alt,
den gode Skatt og livets Giver,
kom og ta bolig i oss,
og rens oss fra alt ondt og frels,
Du Gode, våre sjeler".

Bønnen er hentet fra innledningsbønnene til Morgenbønnene fra Ortodoks Bønnebok.

Denne bønneboken, som ble utgitt på Solum forlag i 2002, har blitt en av mine følgesvenner. Jeg vender stadig tilbake til den, og finner hvile ved å be dens bønner. Jeg kom til å tenke på noe som Tatjana Goritsjeva skriver om i boken 'Farlig å tale om Gud', som ble utgitt på norsk i 1989. Tatjana Goritsjeva tilhørte den unge generasjonen russiske intelektuelle som fikk oppleve den gryende vekkelsen i tiden før Sovjetunionens fall. Hun er filosof, og som sine mange samtidige var hun blant de 'gudløse' som levde livet i hemningsløs nytelse uten tanke på konsekvensene. Men så møtte hun Gud. Det er dette skjellsettende møtet hun skildrer i sin bok. I den nevner hun også Den ortodokse bønneboken:

'Jeg åpnet min bønnebok mens jeg satt på undergrunnsbanen og begynte å lese kirkesangen til Guds mors ære. Ved siden av meg satt en ung mann. Jeg la merke til hvordan hans øyne boret seg ned i teksten, han leste sammen med meg. Overfor oss satt et ungt par. De tydet skriften på bokomslaget: 'Ortodoks bønnebok'. Høyst forbløffet og opphisset vekslet de blikk. Da jeg gikk av toget, steg også det unge paret av og løp etter meg: 'Hvor kan man få fatt i den? Vær så snill å si oss det, vi betaler hva som helst for den'. Det jeg kunne fortelle dem var at jeg selv et helt år hadde lett etter denne bønneboken. Den er ennå vanskeligere å få tak i enn Bibelen.'

Heldigvis er det ikke slik lenger i Russland. Etter det gudløse kommunistiske regimets fall har kirken stadig fått mere innpass i det russiske samfunnet, og både Bibelen og bønneboken brukes flittig blant troens folk.

Når kirken vakler og stadig skifter mening

For noen dager siden så jeg på et TV-program hvor Åge Aleksandersen deltok. Jeg skvatt i stolen av noe han sa. Dessverre kan jeg ikke gjengi det ordrett, men Åge var så inderlig lei av at kirken stadig skiftet mening og snudde kappa etter vinden! Han ønsket seg en kirke som var klar og tydelig i sine standpunkter!

Det Åge Aleksandersen setter ord på er vår tids store tragedie: En kirke som ikke lenger står for noe, men endrer seg hele tiden for å kunne fremstå mest mulig politisk korrekt. Og da tenker jeg ikke bare på Den norske kirke. Vi ser også at flere frimenigheter følger med. Hva skal da folk flest tro er et uttrykk for sann kristen tro? Det kan ikke være lett for en sannhetssøker å finne frem i jungelen av ulike syn og meninger og menigheter.

Jeg kom til å tenke på noe Tatjana Goritsjeva sa ved en anledning. Tatjana Goritsjeva underviste i sin tid i filosofi ved universitetet i daværende Leningrad og var en av de unge ateistiske intelektuelle i Sovjetunionen. Så møtte hun Kristus og livet hennes ble radikalt endret.

Etter noen år flyttet hun til Vesten, og det hun møtte her både skuffet og overrasket henne. I en av sine bøker skriver hun:

"Etter at jeg kom til Vest er det blitt klart for meg at troskrisen her hovedsakelig kommer av at det ikke lenger finnes sanne geistlige, ingen ekte sjelesørgere som virkelig kan helbrede og gi gode råd, som har virkelig åndelig autoritet og med myndighet kan si ja eller nei."

Jeg tror Tatjana Goritsjeva er inne på noe svært viktig. Troen kan ikke endres med vær og vind. Vi snakker om den overleverte troen og den er fastsatt èn gang for alle. Vi kan ikke endre trosinnholdet på noe vis om vi fortsatt skal forvalte Sannheten, og kirken skal være sannhetens støtte og grunnvoll, sier Guds ord. Da må også de som skal tjene denne kirken være gode veiledere som lærer i tråd med den. Det er her det svikter så fullstendig i vår tid. Den ene presten mener det, den andre noe annet, og det er ikke så mye bedre blant de frikirkelige pastorene heller. Hvor skal dette ende til slutt? Hva er alternativet?

På bildet ser vi en armensk kirke. Armenia var en av de aller første nasjonene som ble kristnet og her finner vi en representant for en bunnsolid kristen tro som ikke har endret seg siden.

Vestens kristne ligner mer og mer de ikke-kristne

Jeg har funnet frem igjen en bok skrevet av Tatjana Goritsjeva, som ved ulike høve har betydd mye for meg. Boken er oversatt til dansk og har tittelen: "Frihed og binding", med undertittelen: "En russisk ortodoks kristen møder vestligt kirkeliv."


Tatjana Goritsjeva (bildet), som er født i 1949, underviste flere år i filosofi ved universitetet i daværende Leningrad, nåværende St. Petersburg. Hun var spådd en lysende akademisk karriere. Men en radikal omvendelse til Kristus kom til å forandre hennes liv fullstendig. På grunn av de kommunistiske myndighetenes forfølgelse måtte hun i 1980 forlate sitt land, og har siden vært bosatt i Paris. Hun har utgitt en rekke bøker, to av dem har kommet på norsk: "Farlig å tale om Gud", som Prokla-Media gav ut i 1989 og "Ropet fra Gulag" som Nye Luther forlag gav ut i 1991. De er absolutt verd å lese, og kan sikkert lånes ved et hvilket som helst bibliotek, eller skaffes via http://www.pilgrimen.no/ som er Norges største antikvariat for kristen litteratur. Den danske boken er utgitt av Lohses forlag i 1991. Den har følgende ISBN nr 87 564 51210, om du skulle ønske å skaffe deg den. Sansynligvis må du finne den i et antikvariat i Danmark. Jeg kommer til å sitere fra den i en del artikler her på bloggen i tiden fremover, sannsynligvis noe sporadisk, etter hvert som jeg leser.


I det første kapitlet skriver Tatjana Goritsjeva om de prøvelsene som de russiske kristne måtte utstå i det ateistiske Samveldet av Sosialistiske Sovjetrepublikker. Hun skriver:

«Til grunntankene i den ortodokse kristendom og hos våre russiske forfedre hører besynderlig nok martyreriet, men det er kun merkelig for den kristne i den vestlige verden; hos oss er det noe vi er fortrolig med, og som er fast forankret i den troendes hverdag. Det kan enhver da også etterprøve; da vi i dette århundre i Russland har hatt flere martyrer enn i alle tidligere århundrer til sammen.»


Så sier Tatjana Goritsjeva noe veldig interessant. Hun skriver: «I prøvelsens tid har kun noen meget få mennesker fornektet Kristus.»


Russlands lidende kirke ble bevart. Ja den ble lutret. Tatjana Goritsjeva sier: «Først i dette århundre har Gud skjenket oss sin nåde til virkelig å lide for ham. Av denne grunn er denne tid den beste for vår kirke. Det er blomstringens tid. Kirken, som ytre sett ingen krefter har, har opplevd at dens indre liv er så sterk, rent, så lutret, at den nå virkelig er en kirke. Den er ingen organisasjon, ingen institusjon, men: Kristi kropp, som lider, Kristi kropp, som ble korsfestet og gjenoppsto.»


Tatjana Goritsjevas møte med Vesten og vestens kristne var for henne en sjokkerende opplevelse. Hun skriver om dette:


"Kirkene i Vesten har i høy grad mistet karakteren av vitnesbyrd. Det har sjokkert meg, for de fleste kristne, jeg har møtt, skiller seg slett ikke fra de ikke-kristne. De vet heller ikke, hvorfor de er kristne, og kan ikke si noe om deres tro. De vet ikke hvordan de skal formidle det. De lyser ikke opp, har ingen utstrålingskraft eller noe ansikt. I deres ansikter får man ikke øye på bildet av Kristus. Det vil si, at disse kristnes liv er helt og holdent horisontalt. Det skjer praktisk talt ikke noe, som de ville forstå kom fra Gud, ikke noe, som kunne tilpasse deres livtil Gud. Han eksisterer ikke for dem."


Jeg synes iakttagelsen er ganske treffende! Ikke minst dette at vestlige kristne er blitt mer og mer lik de ikke-kristne i deres levemåte. Interessant at det skulle være en russisk ortodoks kristen som avslørte hykleriet. Klarer vi å ta det inn over oss? Vi er jo så vant til at det er vi som har rett, vi som kommer fra Vesten. Det er vi som har det virkelige åndelige livet, mens de ortodokse i Øst de må vinnes for evangeliet. Kanskje er det vi som trenger hjelp fra de som virkelig led for Kristus, for å leve radikale Kristus-liv her i Vest?