Vestens kristne ligner mer og mer de ikke-kristne

Jeg har funnet frem igjen en bok skrevet av Tatjana Goritsjeva, som ved ulike høve har betydd mye for meg. Boken er oversatt til dansk og har tittelen: "Frihed og binding", med undertittelen: "En russisk ortodoks kristen møder vestligt kirkeliv."


Tatjana Goritsjeva (bildet), som er født i 1949, underviste flere år i filosofi ved universitetet i daværende Leningrad, nåværende St. Petersburg. Hun var spådd en lysende akademisk karriere. Men en radikal omvendelse til Kristus kom til å forandre hennes liv fullstendig. På grunn av de kommunistiske myndighetenes forfølgelse måtte hun i 1980 forlate sitt land, og har siden vært bosatt i Paris. Hun har utgitt en rekke bøker, to av dem har kommet på norsk: "Farlig å tale om Gud", som Prokla-Media gav ut i 1989 og "Ropet fra Gulag" som Nye Luther forlag gav ut i 1991. De er absolutt verd å lese, og kan sikkert lånes ved et hvilket som helst bibliotek, eller skaffes via http://www.pilgrimen.no/ som er Norges største antikvariat for kristen litteratur. Den danske boken er utgitt av Lohses forlag i 1991. Den har følgende ISBN nr 87 564 51210, om du skulle ønske å skaffe deg den. Sansynligvis må du finne den i et antikvariat i Danmark. Jeg kommer til å sitere fra den i en del artikler her på bloggen i tiden fremover, sannsynligvis noe sporadisk, etter hvert som jeg leser.


I det første kapitlet skriver Tatjana Goritsjeva om de prøvelsene som de russiske kristne måtte utstå i det ateistiske Samveldet av Sosialistiske Sovjetrepublikker. Hun skriver:

«Til grunntankene i den ortodokse kristendom og hos våre russiske forfedre hører besynderlig nok martyreriet, men det er kun merkelig for den kristne i den vestlige verden; hos oss er det noe vi er fortrolig med, og som er fast forankret i den troendes hverdag. Det kan enhver da også etterprøve; da vi i dette århundre i Russland har hatt flere martyrer enn i alle tidligere århundrer til sammen.»


Så sier Tatjana Goritsjeva noe veldig interessant. Hun skriver: «I prøvelsens tid har kun noen meget få mennesker fornektet Kristus.»


Russlands lidende kirke ble bevart. Ja den ble lutret. Tatjana Goritsjeva sier: «Først i dette århundre har Gud skjenket oss sin nåde til virkelig å lide for ham. Av denne grunn er denne tid den beste for vår kirke. Det er blomstringens tid. Kirken, som ytre sett ingen krefter har, har opplevd at dens indre liv er så sterk, rent, så lutret, at den nå virkelig er en kirke. Den er ingen organisasjon, ingen institusjon, men: Kristi kropp, som lider, Kristi kropp, som ble korsfestet og gjenoppsto.»


Tatjana Goritsjevas møte med Vesten og vestens kristne var for henne en sjokkerende opplevelse. Hun skriver om dette:


"Kirkene i Vesten har i høy grad mistet karakteren av vitnesbyrd. Det har sjokkert meg, for de fleste kristne, jeg har møtt, skiller seg slett ikke fra de ikke-kristne. De vet heller ikke, hvorfor de er kristne, og kan ikke si noe om deres tro. De vet ikke hvordan de skal formidle det. De lyser ikke opp, har ingen utstrålingskraft eller noe ansikt. I deres ansikter får man ikke øye på bildet av Kristus. Det vil si, at disse kristnes liv er helt og holdent horisontalt. Det skjer praktisk talt ikke noe, som de ville forstå kom fra Gud, ikke noe, som kunne tilpasse deres livtil Gud. Han eksisterer ikke for dem."


Jeg synes iakttagelsen er ganske treffende! Ikke minst dette at vestlige kristne er blitt mer og mer lik de ikke-kristne i deres levemåte. Interessant at det skulle være en russisk ortodoks kristen som avslørte hykleriet. Klarer vi å ta det inn over oss? Vi er jo så vant til at det er vi som har rett, vi som kommer fra Vesten. Det er vi som har det virkelige åndelige livet, mens de ortodokse i Øst de må vinnes for evangeliet. Kanskje er det vi som trenger hjelp fra de som virkelig led for Kristus, for å leve radikale Kristus-liv her i Vest?