I norsk og russisk skog for å møte Gud

I det nydelige vårværet har jeg vandret langs hvitveiskledde skråninger, og lyttet til en klukkende bekk og kjent angen av solvarm muld. Jeg er glad for å bo i dette landet, og for skiftet i årstidene. Men i dag har tankene mine vært et annet sted.

Jeg har vært så heldig å få besøke Russland en rekke ganger. Og for meg står det for noe særskilt. Helt siden jeg var riktig ung har jeg hatt stor interesse av det veldige russiske riket. Interessen ble vakt gjennom romanene til Fjodor Dostojevskij, Boris Pasternak, Leo Tolstoj og Aleksandr Solsjenitsyn. Og gjennom dem - ikke minst gjennom Brødrene Karamasov av Dostovevskij og i særdeleshet gjennom den lille boken: "En russisk pilegrims beretning", hvis forfatter er ukjent, stiftet jeg bekjentskap med den russisk ortodokse kirke. "En russisk pilegrims beretning" som er en bok om Jesusbønnen, skrevet i skjønnlitterær form, vil jeg si fikk avgjørende betydning for meg.

I 1988 besøkte jeg et ortodoks kloster for aller første gang, og siden da har jeg kjent meg dratt mot Østkirken - dens tro og livsutfoldelse. De siste årene er denne dragningen blitt sterkere. Jeg blir så berørt av gudstjenestens liturgi, av den fortettede bønneatmosfæren, og den påtagelige Gudsfrykten og Gudsnærværet jeg ofte merker når jeg er i deres kirker eller klostre. Jeg finner lite av dette i vestlige kirker og i de protestantiske sammenhengene jeg har frekventert. Jeg sier ikke at det ikke er der, men jeg merker det ikke i samme grad.

I dag har jeg i tanken vandret i de dype russiske skogene, hvor menn og kvinner søkte ut i skogsødet for å finne stillheten - og Gud. Akkurat som tusenvis av mennesker søkte ut i de egyptiske ørkener for det samme, søkte tusenvis av mennesker skogene i Russland. Her slo munker seg ned og ble staretser. Åndelige veiledere. Mennesker som gjorde seg erfaringer med Gud, og som kunne lede andre fordi de selv gikk veien. I dag har jeg takket Gud for deres liv - de hellige menn og kvinner fra Russlands skoger. Som Serafim av Sarov. Jeg har skrevet om ham før, og kommer sikkert til å gjøre det igjen. Han er en veldig inspirasjon for meg. I bønnekoia mi henger det flere ikoner av ham, og et stort bilde som viser ulike faser av hans innholdsmettede liv.

Det som likevel er det viktigste for meg er at Den ortodokse kirke er garantisten for at noen tar vare på "den tro som en gang for alle er blitt overlevert de hellige". Her er ingen endringer i teologien, selv ikke når nye trender presser på. Og det kommer heller ingen endringer. Likevel er det ikke dødt. Den er i aller høyeste grad svært levende. Så er da også Den ortodokse kirke Helligåndens kirke, hvor nådegavene praktiseres.

Jeg holder på å planlegge en pilegrimsreise til noen av Russlands hellige steder. Kanskje noen av bloggens lesere vil være med? Sammen med en god venn som driver et eget busselskap ser vi på muligheten til en reise om ikke så lenge. Gi lyd fra deg, så får vi se hva det blir til. Jeg kommer sikkert til å skrive mer om denne reisen når vi vet litt mer om detaljene.

Dagens bloggbilde viser Kristus som kommer til Russland.