Hva er Guds forsamling eller Guds menighet? Bibelen bruker ulike begreper for å beskrive ulike sider ved den. Vi skal i denne artikkelen se nærmere på noen av disse beskrivelsene. Det kan hjelpe oss til bedre å forstå hva menigheten er, og hvorfor vi bør være med i en lokal menighet. Det finnes ikke et eneste eksempel i Det nye testamente på en kristen som sto utenfor et menighetsfellesskap, og var kristen på egenhånd.
1. Menigheten er Guds eiendomsfolk. Apostelen Peter skriver om dette: "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys." (1.Pet 2,9)
2. Menigheten er Kristi kropp. Det finnes et organisk livsfellesskap mellom Kristus og Hans menighet. Kristus er hodet og vi er lemmene. I Ef 1,22-23 kan vi lese dette: "Alt la han under hans føtter, og ga ham som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle." Denne sannheten kommer også tydelig frem i lignelsen om vintreet og grenene:
"Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt. Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre." (Joh 15,1-5)
Menigheten er altså en eneste stor enhet. Det nye testamente taler likevel om både menigheter og menighet. Det fantes f.eks flere menigheter i Galatia-området. Når apostelen Paulus skriver det som har fått navnet Galaterbrevet, ser vi dette klart: " ... til menighetene i Galatia" (Gal 1,2) Men selv om det finnes flere lokale menigheter, så erd et likevel bare èn menighet. Kristus har nemlig ikke flere kropper. Han har en kropp. I Ef 4,4 leser vi: "Det er ett legeme og èn Ånd."
Menigheten består av både jøder og hedninger, som er blitt ett nytt menneske:
"Husk derfor at dere før var hedninger i kjødet, og ble kalt uomskårne av de såkalte omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. Husk at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett, og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet." (Ef 2,11-16)
Her snakker apostelen om det som kalles den universelle menighet, den om omfatter alle som er blitt en del av Kristi kropp, uansett hvor de måtte befinne seg på vår vide jord, sammen med de som allerede er hjemme hos Gud. Når vi bekjenner vår tro gjennom ordene til den apostoliske trosbekjennelsen så heter det jo der: "en hellig, katolsk (alminnelig) kirke, de helliges samfunn ..."Katolsk i denne betydningen har intet å gjøre med Romerkirken. Ordet katolsk er avledet av den greske ordsammensetningen katha (i følge) + holos (hel). Begrepet kath-holon betegner da det som overensstemmer med helheten. Kravet til katolisitet skal uttrykke den kirkelige helhet som et ubrutt fellesskap i tid og rom. Det er dette som uttrykkes i begrepet katolsk: Katolsk er det som tros over alt, og er blitt trodd av alle til alle tider.
(fortsettes)
1. Menigheten er Guds eiendomsfolk. Apostelen Peter skriver om dette: "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys." (1.Pet 2,9)
2. Menigheten er Kristi kropp. Det finnes et organisk livsfellesskap mellom Kristus og Hans menighet. Kristus er hodet og vi er lemmene. I Ef 1,22-23 kan vi lese dette: "Alt la han under hans føtter, og ga ham som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle." Denne sannheten kommer også tydelig frem i lignelsen om vintreet og grenene:
"Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt. Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre." (Joh 15,1-5)
Menigheten er altså en eneste stor enhet. Det nye testamente taler likevel om både menigheter og menighet. Det fantes f.eks flere menigheter i Galatia-området. Når apostelen Paulus skriver det som har fått navnet Galaterbrevet, ser vi dette klart: " ... til menighetene i Galatia" (Gal 1,2) Men selv om det finnes flere lokale menigheter, så erd et likevel bare èn menighet. Kristus har nemlig ikke flere kropper. Han har en kropp. I Ef 4,4 leser vi: "Det er ett legeme og èn Ånd."
Menigheten består av både jøder og hedninger, som er blitt ett nytt menneske:
"Husk derfor at dere før var hedninger i kjødet, og ble kalt uomskårne av de såkalte omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. Husk at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett, og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet." (Ef 2,11-16)
Her snakker apostelen om det som kalles den universelle menighet, den om omfatter alle som er blitt en del av Kristi kropp, uansett hvor de måtte befinne seg på vår vide jord, sammen med de som allerede er hjemme hos Gud. Når vi bekjenner vår tro gjennom ordene til den apostoliske trosbekjennelsen så heter det jo der: "en hellig, katolsk (alminnelig) kirke, de helliges samfunn ..."Katolsk i denne betydningen har intet å gjøre med Romerkirken. Ordet katolsk er avledet av den greske ordsammensetningen katha (i følge) + holos (hel). Begrepet kath-holon betegner da det som overensstemmer med helheten. Kravet til katolisitet skal uttrykke den kirkelige helhet som et ubrutt fellesskap i tid og rom. Det er dette som uttrykkes i begrepet katolsk: Katolsk er det som tros over alt, og er blitt trodd av alle til alle tider.
(fortsettes)
5 kommentarer:
Hvorfor velger mange ikke å være med i en lokal menighet? Skal enn stå i en menighet uansett omstendighetene?
Er det bibelsk med medlemskap i en menighet?
Er det noen som har synspunkter på dette?
Stener
Stener
Jeg tror det er mange ulike årsaker til at enkelte velger å stå utenfor menighetsfellesskapet. En av dem kan være så enkel, at det ikke finnes noen menighet som det kjennes naturlig å stå tilsluttet. Det kan ha sammenheng med lærespørsmål. Man finner rett og slett ikke en menighet som står for Guds ord, slik man ser det ut fra egen overbevisning. Det kan ha sammenheng med forhold i en menighet, som er av en slik karakter at man ikke ønsker å være en del av den.
I vårt landsstrakte land, med mange bygdesamfunn er det jo også slik at det kanskje ikke finnes et menighetsfellesskap i det hele tatt.
Det er ikke slike situasjon jeg tenker på. Jeg tenker på den ideelle situasjonen, når menigheten eksisterer på et sted, og man uteblir fra menighetsfellesskapet fordi man mener at man skal klare seg på egenhånd. Det mener jeg det ikke finnes grunnlag for.
Som frelst og døpt er man en del av Kristi kropp - den universelle menighet - men denne bør også ha sitt lokale uttrykk i koinonia - i samfunnet, i fellesskapet med trossøsken.
Personlig drømmer jeg om nye forsamlinger, bygget på Apostlenes lære, den tro som en gang for alle er overlevert de hellige. Nære fellesskap, hvor man kan leve ut troen sammen.Flere av de anabaptistiske kommunitetene, ikke nødvendigvis bofellesskap, er idealer for mitt vedkommende. Jeg tror ting er underveis, og kanskje ville det stedet du bor på, være aktuelt for en slik menighetsplanting, Stener?!
Jeg hører gjerne synspunkter på Steners interessante spørsmål.
Ja, jeg må ærlig innrømme at jeg også drømmer og lengter etter forsamlinger som du her beskriver. Det vil aldri bli nok av forsamlinger, så utfordringen ligger der.
Imens for jeg gå igang med å lese boken "Gemenskap i en söndrad värld" av Neta og Dave Jackson. Da blir vel lengsel enda sterkere.
Stener
Skulle gjerne ha samtalt med deg om innholdet i den boken! Jeg leser den igjen nå, så det er litt spennende at vi leser samme bok samtidig. Lengslen blir garantert ikke mindre! Kanskje er tiden inne for å handle?
Ja, det hadde vært flott. Det ser jeg virkelig fram til.
Stener
Legg inn en kommentar