Forsamlingen i Bibelens lys, del 4

Når man leser Apostlenes gjerninger og brevene i Det nye testamente blir man ganske raskt oppmerksom på at Kristi forsamling er ganske annerledes enn mye av det man ser eksempler på idag. Frem til 1500-tallet var en personlig eid Bibel en sjeldenhet. I Vest fikk de som gikk til den katolske messen høre Skriften opplest på et språk de ikke forstod, og kun utvalgte deler. Etter at trykkekunsten gjorde det mulig å trykke Bibler, og vanlige mennesker kunne lese den på sitt eget språk, var det flere som fikk samme erkjennelse. Ikke minst den gruppe mennesker som foraktelig skulle bli kalt gjendøpere eller anabaptister. Ved å studere Skriften kom de frem til at Kristi forsamling var en fri forsamling som besto av mennesker som var "kalt ut". De trodde ikke at forsamlingen eller menigheten skulle omfavne både syndere og frelste, slik Romerkirken eller protestantene mente. I stedet så de forsamlingen som de utvalgte som hadde gjort en pakt med Gud, den innsamlede rest av de trofaste, som var adskilt fra verden. Disse menneskene snakket ikke om en bekjennelseskirke som fantes i folkekirken, eller den sanne kirken som er usynlig til stede i det utvidede kirkebegrepet, men om en synlig menighet som besto av mennesker som bevisst hadde tatt imot Jesus som sin frelser, og som på bekjennelsen av sin tro lot seg døpe og dermed ble en del av menigheten. Siden den kristne tro for disse ble sett på som det samme som å bli en Jesu disippel eller etterfølger, og på menigheten som et fellesskap av søsken, ønsket de at deres forsamlinger skulle bli modellert etter urkirkens idealer. I motsetning til de andre reformatorene kunne de ikke være enig i at kirken kunne reformeres. Den måtte plantes på nytt. Som vi kan lese i Luk 5, "Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil den nye vinen sprenge sekkene, vinen renner ut, og sekkene blir ødelagt. Nei, ny vin må fylles i nye skinnsekker. Og ingen som har drukket gammel vin, har lyst på ny. Han vil si at den gamle er best.»


For anabaptistene, og for de første kristne, var det å bli en del av forsamlingen et brudd med alt hva det gamle livet innebar.


I den forrige artikkelen om forsamlingen i Bibelens lys så vi at Bibelen lærer at forsamlingen eller menigheten er: Guds eiendomsfolk og Kristi kropp. Vi skal i denne artikkelen se at:


3. Menigheten er Guds familie
I Den nye pakt er dette er noe aldeles nytt. Nå tales det om Gud som Far allerede i Det gamle testamente, men henvisningene til dette er ganske sjeldne. Og det snakkes alltid om Israel som en helhet som Guds barn, aldri om enkeltindivider. Et eksempel på dette er Jes 64,8: "Vend blikket hit, vi er jo alle ditt folk." I sin avskjedstale til hele Israels folk, sier Moses dette om Gud: "Er han ikke din far og skaper, han som skapte og utrustet deg." (5.Mos 32,6) Vi finner det samme også et annet sted hos profeten Jesaja: "Du er da likevel vår far! Abraham kjenner oss ikke, og Israel vet ikke om oss. Men du, Herre, er vår far, fra gammel tid er ditt navn vår forløser." (Jes 63,16)


Ingen enkelt person i Den gamle pakt våget å kalle Gud for sin Far. Med innledningsordene i Fadervår åpenbares en ny sannhet. Etter sin oppstandelse gjør også Jesus denne undervisningen enda tydeligere. "Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud." (Joh 20,17b)


I Den gamle pakt omfattet frelsen et adoptert barnekår. Men nå, i Den nye pakt er frelsen mye rikere. Forsamlingen er blitt til Guds familie ved at hvert enkelt individ blir født på ny av Gud.


"Men alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud." (Joh 1,12-13) Vi finner det samme i brevet apostelen Johannes skriver: "Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! Verden kjenner oss ikke, fordi den ikke kjenner ham." (1.Joh 3,1)


Nå er det ingen som bare kan slutte seg til denne forsamlingen. Dette er ikke en organisasjon som man melder seg inn i. Derfor blir det fullstendig galt når mennesker hevder at det er en menneskerett å være medlem av den kristne forsamlingen. Og at forsamlingen eller menigheten skal stå til tjeneste for mennesker som ønsker dåp, vigsel eller gravferd.


Det finnes bare en eneste måte å bli en del av Kristi forsamling. Ved fødsel! "Jesus svarte: Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike." (Joh 3,3)


Det er kun ved å omvende seg fra sin synd, ta imot Jesus som sin frelser, bekjenne Ham som sin Herre, og la seg døpe, at man blir en del av Kristi forsamling.

(fortsettes)