Lectio Divina - å lese med Gud

Som bloggens faste lesere vet holder jeg på med å skrive en serie artikler om de klassiske åndelige disipliner. Denne artikkelen om Lectio Divina hører med til denne serien, men jeg har valgt å legge den ut som en selvstendig artikkel slik at det skal bli lettere for de som søker på ordet "Lectio Divina" å finne den. Vi har allerede i en tidligere artikkel om de klassiske åndelige disiplinene eller øvelsene gitt en definisjon på hva Lectio Divina er:


Lectio Divina er den oppmerksomme og konsentrerte lesningen av Guds ord.


Dette er ikke noe nytt, det har heller ikke noe å gjøre med New Age eller buddhisme eller Østens religioner. Lectio Divina er så bibelsk som det kan bli! En god definisjon finnes også i Jos 1,8: "Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn. Du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den. Da skal du lykkes på dine veier, og da skal du gå klokt fram."


Men det er Benedikt av Nursia, født i 480 og død i 543, som ansees å være det 'moderne' opphavet! Derfor snakker vi også om den benediktinske metoden, eller den benediktinske måten å lese Guds ord på. En stor del av Benedikts klosterregel handler om å avsette tid til den hellige lesningen.


Går vi dypere inn i hvordan Benedikt tenkte, så ser vi at Lectio Divina for Benedikt handler om å motta en åpenbaring av Guds kjærlighet. Og stedet - par excellence - er selvsagt Den Hellige Skrift, Bibelen. I Bibelen åpenbarer Gud seg på den næreste måte.


Åpningsordet i Benedikts regel er: lytt. Lytt, fortsetter han, oppmerksomt og med kjærlighet, med ditt 'hjertes øre' - dette vakre lille uttrykket som antyder at vi ikke bare skal lytte med hjerne og intellekt, men med hele oss selv, våre følelser og forestillingsevne.


"Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene." (Åp 1,7)


Esther De Waal, som har skrevet en bok om Benedikts regel, sier det slik:


"Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn."


Lectio Divina er å oppleve det Åp 3,20 forteller om: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg."


Skal vi oppleve dette må vi ta oss tid. Da må vi avsette tid daglig for å lese Guds ord, sakte og oppmerksomt, drøvtygge det. Det betyr at vi kanskje ikke leser så store stykker ad gangen, men leser det vi leser konsentrert og under bønn. Etter hvert blir Guds ord en del av oss, fordi ordet tar plass i vårt tankeliv. Apostelen Paulus oppfordrer oss til nettopp dette når han skriver: "La Kristi ord BO rikelig blant dere ...." (Kol 3,16) Ikke bare komme på besøk av og til, når vi ser oss i stand til å sette oss ned noen minutter, og kanskje mens vi er trett og uoppmerksomme, men BO hos oss. Vi må slå djupe røtter i ordets muld. Det er først når vi gjør det at vi blir "tre tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blader visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til." (Salme 1,3) De tidligste benediktinske munkene lærte seg store deler av Skriften utenat. Det er slett ingen dum ide!