På festdagen for den hellige Pakhomios den eldre, (se ikonet, av koptisk tradisjon) som var i går, ble jeg sittende å tenke på ordet hellig eller hellighet. Hebreerbrevets forfatter skriver jo: "Streb etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten den skal ingen se Gud." (Hebr 12,14). Det er flere måter å definere dette ordet på, som gir oss innsikt i dets betydning. I går stanset jeg for denne, hvis opprinnelse er Jean-Pierre de Caussade:
"Hellighet er trofast å lyde Guds ordning og overgi seg til det som Han virker."
Det er en veldig radikal definisjon, som absolutt får konsekvenser for ens hverdagsliv!
Fjoråret var Mariaåret for meg. Maria - hun som er theotokos - hun som urørt fødte Gud Ordet - er jo kanskje det fremste eksempel på hva en hel og sann overgivelse til Gud og Hans vilje innebærer. Gjennom hele fjoråret forsøkte jeg å ha henne som mitt eksempel, som en hjelp for å bedre forstå hva overgivelsen betyr i eget liv. Og slik har hun også fulgt meg inn i det nye året. Jeg ser stadig noe nytt i hennes liv. Jeg skriver dette vel vitende om at bare det å nevne Maria skaper problemer for enkelte! Da ser man Maria-dyrkelse med det samme. Det er i grunnen veldig trist, fordi hun har så mye å lære oss alle.
Den hele overgivelsen til Maria ser vi i disse ordene: "Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord." (Luk 1,38)
Det var Guds vilje som ledet henne i alt. Slik var det også med den hellige Pakhomios. Han overlot alt i Guds hender. Dette er et åndelig prinsipp som gjenspeiler hele den mystiske teologien som vi finner hos våre gamletestamentlige forbilder, f.eks i patriarken Josefs liv. Han forsto at hvert øyeblikk har en forpliktelse iboende, som det gjelder å oppfylle. Mot øyeblikket var hele deres oppmerksomhet rettet. Deres liv sto hele tiden under Guds innflytelse. Det er tilfelle for både Josef, Maria og Pakhomios.
Oppfylt av takknemlighet så Maria at det som hendte med hennes liv, var Guds vilje. Det var en gave som ble gitt henne ut av Hans hånd som sløser med sine velgjerninger!
Ytre sett levde jo Maria et veldig enkelt liv. Med unntak av reisen til Betlehem, og det som må ha vært en veldig strabasiøs reise til Egypt - tenkt hvor langt det måtte ha vært den gang - oppholdt hun seg i Nasaret. Der levde den hellige familien et veldig skjermet hverdagsliv, med de daglige gjøremål i en tømmermanns liv. Og det er jo slik de fleste av oss lever våre hverdagsliv. For Maria fartet ikke hit og dit, hun levde et stille liv i Nasaret. Det ser vi også av evangelienes berettelser.
Det andre jeg merket meg mens jeg på nytt leste begynnelsen på Lukas evangeliet i går, er forunderlige ordene: "Den hellige ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft, skal overskygge deg."
Hva betyr det at Den Høyestes kraft overskygger oss?
For Marias vedkommende tror jeg at i denne skyggen var både Guds kraft skjult tilstede, og i den lå de plikter, gledesemner og kors som hvert eneste øyeblikk i våre liv fører med seg! Det er helt naturlig at disse pliktene, gledesemnene og korsene legger seg som en skygge over våre liv. De er skjult for våre øyne, men dukker opp som øyeblikkene i våre liv. I dem skjuler Guds vilje seg, og vår oppgave er å hengi oss til den og overgi oss med vår ånd, sjel og kropp.
"Hellighet er trofast å lyde Guds ordning og overgi seg til det som Han virker."
Det er en veldig radikal definisjon, som absolutt får konsekvenser for ens hverdagsliv!
Fjoråret var Mariaåret for meg. Maria - hun som er theotokos - hun som urørt fødte Gud Ordet - er jo kanskje det fremste eksempel på hva en hel og sann overgivelse til Gud og Hans vilje innebærer. Gjennom hele fjoråret forsøkte jeg å ha henne som mitt eksempel, som en hjelp for å bedre forstå hva overgivelsen betyr i eget liv. Og slik har hun også fulgt meg inn i det nye året. Jeg ser stadig noe nytt i hennes liv. Jeg skriver dette vel vitende om at bare det å nevne Maria skaper problemer for enkelte! Da ser man Maria-dyrkelse med det samme. Det er i grunnen veldig trist, fordi hun har så mye å lære oss alle.
Den hele overgivelsen til Maria ser vi i disse ordene: "Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord." (Luk 1,38)
Det var Guds vilje som ledet henne i alt. Slik var det også med den hellige Pakhomios. Han overlot alt i Guds hender. Dette er et åndelig prinsipp som gjenspeiler hele den mystiske teologien som vi finner hos våre gamletestamentlige forbilder, f.eks i patriarken Josefs liv. Han forsto at hvert øyeblikk har en forpliktelse iboende, som det gjelder å oppfylle. Mot øyeblikket var hele deres oppmerksomhet rettet. Deres liv sto hele tiden under Guds innflytelse. Det er tilfelle for både Josef, Maria og Pakhomios.
Oppfylt av takknemlighet så Maria at det som hendte med hennes liv, var Guds vilje. Det var en gave som ble gitt henne ut av Hans hånd som sløser med sine velgjerninger!
Ytre sett levde jo Maria et veldig enkelt liv. Med unntak av reisen til Betlehem, og det som må ha vært en veldig strabasiøs reise til Egypt - tenkt hvor langt det måtte ha vært den gang - oppholdt hun seg i Nasaret. Der levde den hellige familien et veldig skjermet hverdagsliv, med de daglige gjøremål i en tømmermanns liv. Og det er jo slik de fleste av oss lever våre hverdagsliv. For Maria fartet ikke hit og dit, hun levde et stille liv i Nasaret. Det ser vi også av evangelienes berettelser.
Det andre jeg merket meg mens jeg på nytt leste begynnelsen på Lukas evangeliet i går, er forunderlige ordene: "Den hellige ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft, skal overskygge deg."
Hva betyr det at Den Høyestes kraft overskygger oss?
For Marias vedkommende tror jeg at i denne skyggen var både Guds kraft skjult tilstede, og i den lå de plikter, gledesemner og kors som hvert eneste øyeblikk i våre liv fører med seg! Det er helt naturlig at disse pliktene, gledesemnene og korsene legger seg som en skygge over våre liv. De er skjult for våre øyne, men dukker opp som øyeblikkene i våre liv. I dem skjuler Guds vilje seg, og vår oppgave er å hengi oss til den og overgi oss med vår ånd, sjel og kropp.
3 kommentarer:
Dette synes jeg er vanskelig! Jeg sier ofte til Gud at jeg ønsker hans veiledning i livet, jeg ønsker å følge Ham fult og helt. Men jeg synes liksom ikke jeg blir klok på noen ting. Jeg har jo Bibelen, som en god veiledning, men føler ikke alltid at det er nok å bare lese Bibelen.
Jeg har lest så mange vitnesbyrd om mennesker som følger Gud i ett og alt, og som gir inntrykk av å alltid vite Guds vilje med deres liv.
Det er frustrerende! Jeg vet ennå ikke Guds vilje med livet mitt. Jeg har bedt om å få leve nært Herren siden jeg var et lite barn, men jeg synes jeg bare kommer lenger og lenger bort. Hva er de magiske ordene?
Anonym:
Det verkar vara ett rop från ditt inre,till Gud: Vad vill du med mitt liv Gud?Vad jag förstår,så har du alltid varit ett Guds barn,men aldrig upplevt vad som är din uppgift:Kanske Herren har talat till dej,men du har varit för upptagen för att lyssna in vad Han säger till dej?
Det kom till mej första samuelsboken kap:3.om du vill kan du läsa hela kap.Där ropade Herren på Samuel,men samuel förstod inte att det var Herren.
Var bara stilla inför Herren,
säg honom hur mycket du älskar Honom,och säg som Samuel :"Tala Herre din tjänare hör.
Gud välsigne dej!
Karin
Kjære anonym! Takk for din oppriktighet og ærlighet.
Når Jesus blir døpt, og stiger opp av vannet, taler Gud fra himmelen og sier: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede (velbehag)." (Matt 3,17)
Vi trenger alle denne grunnleggende erfaringen i våre liv av å være elsket, av å være Den elskede. Vi er gjenstand for Guds kjærlighet, og Gud ser på oss med glede. Dette er noe annet enn bare å ha en teoretisk kunnskap om at Gud er kjærlighet.
Jeg vil anbefale deg å be Gud om å få erfare å være elsket av Ham. Når du har erfart dette, er det så mye lettere å forholde seg til dette som har med Guds ledelse å gjøre.
Jeg trenger først å erfare Ham som Far, full av nåde og barmhjertighet. Hvorfor ikke investere denne våren til å ta deg noen turer under åpen himmel? Jeg går meg gjerne en tur langs et lite skogstjern. Til å begynne med var det for å utøse mitt hjerte for Gud. Fortelle Ham om alt. Det vonde og det gode. Etter å ha brukt noen uker på det, falt jeg mer til ro, og begynte så smått å være stille. I stillheten forsøkte jeg å lytte etter Herrens stille, vare stemme. Til å begynne med kjente jeg bare at jeg var elsket. Det var en god følelse. Jeg sa ikke så mye, kunne slå meg ned på en stein, og sitte stille og se på fiskevakene og bare være til. Så over en tid - jeg snakker om noen måneder hvor disse turene var en del av min hverdag, begynte jeg å få tanker, bilder, ord som ble levende, og jeg kom inn i en personlig relasjon til Gud.
Litt etter litt, etter hvert som jeg har lært min Far å kjenne, har jeg våget å gi mer og mer slipp på min trang til å kontrollere, ha oversikten. Men jeg sier ikke at det er lett. Jeg har de senere årene stått overfor noen av de aller vanskeligste valgene i mitt liv, hvor jeg måtte stole på Gud. Det har gitt meg noen dyrkjøpte erfaringer. Jeg har gjort meg erfaringer med Gud, som jeg ikke ville ha vært foruten i dag. Men det har kostet. Jeg har måtte lære å stole på Gud.
Ellers er rådene fra Karin gode å følge.
Legg inn en kommentar