På festdagen for den hellige Pakhomios den eldre, (se ikonet, av koptisk tradisjon) som var i går, ble jeg sittende å tenke på ordet hellig eller hellighet. Hebreerbrevets forfatter skriver jo: "Streb etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten den skal ingen se Gud." (Hebr 12,14). Det er flere måter å definere dette ordet på, som gir oss innsikt i dets betydning. I går stanset jeg for denne, hvis opprinnelse er Jean-Pierre de Caussade:
"Hellighet er trofast å lyde Guds ordning og overgi seg til det som Han virker."
Det er en veldig radikal definisjon, som absolutt får konsekvenser for ens hverdagsliv!
Fjoråret var Mariaåret for meg. Maria - hun som er theotokos - hun som urørt fødte Gud Ordet - er jo kanskje det fremste eksempel på hva en hel og sann overgivelse til Gud og Hans vilje innebærer. Gjennom hele fjoråret forsøkte jeg å ha henne som mitt eksempel, som en hjelp for å bedre forstå hva overgivelsen betyr i eget liv. Og slik har hun også fulgt meg inn i det nye året. Jeg ser stadig noe nytt i hennes liv. Jeg skriver dette vel vitende om at bare det å nevne Maria skaper problemer for enkelte! Da ser man Maria-dyrkelse med det samme. Det er i grunnen veldig trist, fordi hun har så mye å lære oss alle.
Den hele overgivelsen til Maria ser vi i disse ordene: "Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord." (Luk 1,38)
Det var Guds vilje som ledet henne i alt. Slik var det også med den hellige Pakhomios. Han overlot alt i Guds hender. Dette er et åndelig prinsipp som gjenspeiler hele den mystiske teologien som vi finner hos våre gamletestamentlige forbilder, f.eks i patriarken Josefs liv. Han forsto at hvert øyeblikk har en forpliktelse iboende, som det gjelder å oppfylle. Mot øyeblikket var hele deres oppmerksomhet rettet. Deres liv sto hele tiden under Guds innflytelse. Det er tilfelle for både Josef, Maria og Pakhomios.
Oppfylt av takknemlighet så Maria at det som hendte med hennes liv, var Guds vilje. Det var en gave som ble gitt henne ut av Hans hånd som sløser med sine velgjerninger!
Ytre sett levde jo Maria et veldig enkelt liv. Med unntak av reisen til Betlehem, og det som må ha vært en veldig strabasiøs reise til Egypt - tenkt hvor langt det måtte ha vært den gang - oppholdt hun seg i Nasaret. Der levde den hellige familien et veldig skjermet hverdagsliv, med de daglige gjøremål i en tømmermanns liv. Og det er jo slik de fleste av oss lever våre hverdagsliv. For Maria fartet ikke hit og dit, hun levde et stille liv i Nasaret. Det ser vi også av evangelienes berettelser.
Det andre jeg merket meg mens jeg på nytt leste begynnelsen på Lukas evangeliet i går, er forunderlige ordene: "Den hellige ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft, skal overskygge deg."
Hva betyr det at Den Høyestes kraft overskygger oss?
For Marias vedkommende tror jeg at i denne skyggen var både Guds kraft skjult tilstede, og i den lå de plikter, gledesemner og kors som hvert eneste øyeblikk i våre liv fører med seg! Det er helt naturlig at disse pliktene, gledesemnene og korsene legger seg som en skygge over våre liv. De er skjult for våre øyne, men dukker opp som øyeblikkene i våre liv. I dem skjuler Guds vilje seg, og vår oppgave er å hengi oss til den og overgi oss med vår ånd, sjel og kropp.
"Hellighet er trofast å lyde Guds ordning og overgi seg til det som Han virker."
Det er en veldig radikal definisjon, som absolutt får konsekvenser for ens hverdagsliv!
Fjoråret var Mariaåret for meg. Maria - hun som er theotokos - hun som urørt fødte Gud Ordet - er jo kanskje det fremste eksempel på hva en hel og sann overgivelse til Gud og Hans vilje innebærer. Gjennom hele fjoråret forsøkte jeg å ha henne som mitt eksempel, som en hjelp for å bedre forstå hva overgivelsen betyr i eget liv. Og slik har hun også fulgt meg inn i det nye året. Jeg ser stadig noe nytt i hennes liv. Jeg skriver dette vel vitende om at bare det å nevne Maria skaper problemer for enkelte! Da ser man Maria-dyrkelse med det samme. Det er i grunnen veldig trist, fordi hun har så mye å lære oss alle.
Den hele overgivelsen til Maria ser vi i disse ordene: "Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord." (Luk 1,38)
Det var Guds vilje som ledet henne i alt. Slik var det også med den hellige Pakhomios. Han overlot alt i Guds hender. Dette er et åndelig prinsipp som gjenspeiler hele den mystiske teologien som vi finner hos våre gamletestamentlige forbilder, f.eks i patriarken Josefs liv. Han forsto at hvert øyeblikk har en forpliktelse iboende, som det gjelder å oppfylle. Mot øyeblikket var hele deres oppmerksomhet rettet. Deres liv sto hele tiden under Guds innflytelse. Det er tilfelle for både Josef, Maria og Pakhomios.
Oppfylt av takknemlighet så Maria at det som hendte med hennes liv, var Guds vilje. Det var en gave som ble gitt henne ut av Hans hånd som sløser med sine velgjerninger!
Ytre sett levde jo Maria et veldig enkelt liv. Med unntak av reisen til Betlehem, og det som må ha vært en veldig strabasiøs reise til Egypt - tenkt hvor langt det måtte ha vært den gang - oppholdt hun seg i Nasaret. Der levde den hellige familien et veldig skjermet hverdagsliv, med de daglige gjøremål i en tømmermanns liv. Og det er jo slik de fleste av oss lever våre hverdagsliv. For Maria fartet ikke hit og dit, hun levde et stille liv i Nasaret. Det ser vi også av evangelienes berettelser.
Det andre jeg merket meg mens jeg på nytt leste begynnelsen på Lukas evangeliet i går, er forunderlige ordene: "Den hellige ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft, skal overskygge deg."
Hva betyr det at Den Høyestes kraft overskygger oss?
For Marias vedkommende tror jeg at i denne skyggen var både Guds kraft skjult tilstede, og i den lå de plikter, gledesemner og kors som hvert eneste øyeblikk i våre liv fører med seg! Det er helt naturlig at disse pliktene, gledesemnene og korsene legger seg som en skygge over våre liv. De er skjult for våre øyne, men dukker opp som øyeblikkene i våre liv. I dem skjuler Guds vilje seg, og vår oppgave er å hengi oss til den og overgi oss med vår ånd, sjel og kropp.
