Ved flere anledninger gir apostelen Paulus uttrykk for at han lengtet etter å se og være sammen med sine søsken i troen, med de hellige. Møte med enkelte mennesker kan være skjellsettende. Våre liv er ikke de samme etterpå. I går leste jeg noe arkimandrit Nektarios Serfes skrev om sitt møte med fader Serafim Rose (bildet), som sier noe om dette, og som grep meg så sterkt. Hebreerbrevets forfatter skriver: "Hold søskenkjærligheten levende! Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det. (Hebr 13,1-2) Når jeg tenker etter tror jeg sannelig at vi har hatt noen engler på besøk, og det er flere som jeg svært gjerne ville hatt som gjester i vårt hjem!
Det var mens Nektarios Serfes studerte teologi i Pennsylvania, at fader Serafim Rose ringte. Han hadde da holdt et seminar i New Jersey, og var på vei til Hellige Treenighetens kloster og seminar i Jordanville i New York for å gi noen undervisningstimer der. Serafim Rose var en prest-munk tilhørende Den russisk-ortodokse kirke, som startet en ortodoks kommunitet kalt St.Herman of Alaska Brotherhood. Selv om han ikke er kanonisert som helgen, er det flere ortodokse som ser på ham som en sådan.
På den tiden fader Serafim Rose ringte Nektarios Serfes hadde Serfes vært prest i fem år. Selv sier han at han anså det som en meget stor ære at fader Serafim, som hadde en slik "status" i enkelte miljøer, ville ta seg tid til å besøke ham og be sammen med ham. Forut for besøket hadde de to skrevet med hverandre noen år, og fader Serafim finansierte fader Nektarios sine prestestudier. Trofast sendte han 20 USD som skulle gå til mat og opphold, og av og til noen bøker og et abonnement på det tidsskriftet fader Serafim hadde grunnlagt og sto som utgiver av. Fader Serafim viste seg å være en god mentor eller åndelig veileder på denne måten.
Da de traff hverandre første gang falt de hverandre om halsen og fader Serafim sa: "Endelig møtes vi i Kristus vår Herre!" Tenk hvilken herlig hilsen! Å møtes i Kristus. Fader Nektarios forteller at fader Serafim så ut til å være i bønn hele tiden. Han husker også fra samtalen at fader Serafim ikke sa noe ufordelaktig eller negativt om noen. Han sa at vi burde be for alle, fordi Herren er med alle de som elsker Ham og hverandre.
De to snakket sammen inn i natten, og etter to timers hvile, ba de morgenbønnene og spiste sammen. Den første dagen feiret de to også gudstjeneste sammen.
Det skulle vise seg at dette besøket ble annerledes enn det de to visste på forhånd. To måneder senere ble fader Serafim alvorlig syk, og ble i all hast brakt til sykehuset. Der døde han. Men minnene om denne hellige mannen lever videre, i hans bøker, i hans bønner og i alle historiene som kan fortelles om ham.
Jeg tenker tilbake i dyp takknemlighet på samtaler og besøk vi har hatt med hellige mennesker. Som en kjær pinsebror som ble 97, og som var en av mine åndelige veiledere, og en preste-munk i Den ortodokse kirke. Samtalene med dem har vært livsforvandlende. Jeg tenker også på besøk av trossøsken fra mange land som har bodd hos oss. Noen av dem har båret Kristi sårmerker på grunn av den lidelsen de har utstått for sin tros skyld. Hjemme hos oss har vi hatt besøk av Herrens tjenere fra Kina og det tidligere Sovjetunionen. Jeg kommer aldri til å glemme besøket av min gode venn, fader Georgij Edelstein, en russisk ortodoks prest fra Kostroma. Mer om ham senere! La oss virkelig verdsette dette at trossøsken kommer på besøk. La oss ta vare på minnene om dem. De første kristne hilste hverandre med et hellig kyss. Å omfavne hverandre, slik vi gjør i dag, synes jeg ikke bare er en flott skikk, men det vitner også om at vi elsker hverandre i Herren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar