Dette har jeg ikke tenkt på når det gjelder endetiden!

Apostelen Peter skriver om noe som sjeldent tas frem når  det gjelder eskatologien, det vil si: læren om endetiden. Det gjelder 'gjestfrihet'! I sitt første brev skriver han: "Men alle tings ende har kommet nær. Vær derfor sindige og edrue, så dere kan be..." Så langt er alt klart og selvfølfelig, men så kommer det: "Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr..." (1.Pet 4,7 og v.9)

Gjestfrihet står i sammenheng med at alle ting ende er kommet nær! Wow! 

Vanskelige tider, dyrtid, mangel på mat og penger, vil sette gjestfriheten hos oss på mang en hard prøve. Manges hjerter vil bli harde og avvisende til flyktninger, bostedsløse, også kristne på flukt. Vi vil begynne å knurre, som Peter skriver. 

Dette kan bli en realitet fortere enn vi aner. 

Det er ikke uten grunn av Jesus talte om gjestfriheten når han talte om dommen over nasjonene i Matt 25,31-46, hvor det blant annet heter: "For jeg var sulten og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere så til  meg."

Det kommer altså ikke ann på hvor begeistret du roper halleluja, hvor flittig du er til å gå på møter, men hva du gjør for de sultne, tørste, de som er de fremmede i blant oss, de som mangler klær, de syke, de som sitter i fengsel.

Når så du til en som er syk? Tok du imot hjelp fra en person når du trengte ham eller henne, og ingen brydde seg om deg, og så glemte du denne personen, når han eller henne ble syk og trengte en oppmuntring fra deg? Er du for opptatt med ditt nå når du selv ikke trenger hjelp, støtte eller oppmuntring, at du ikke ringer lenger?

Et av kjennetegnene på endens tid, er at kjærligheten skal bli kald hos de fleste.

Glem ikke å være gjestfri og raus mot alle.

Et 'eshel' hvor hverdagsligheten møter guddomeligheten

Historien om Abraham som får besøk av Guds engler Mamres terebintelund har levd med meg en god stund nå. Moses beskriver det så blendende vakkert: "Så åpenbarte Herren seg for ham i Mamres terebintelund, en gang han satt i teltdøren midt på heteste dagen. Han løftet sine øyne, og se, tre menn sto foran ham. Da han så dem, løp han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden og sa: Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så ber jeg deg, gå ikke din tjener forbi! La oss få hente litt vann så dere kan få vasket føttene, og hvile dere her under treet. La meg hente et stykke brød så dere kan styrke dere før dere drar videre..."(1.Mos 18,1-5)

Abraham får besøk av Herren, og det første han tenker på er vann, mat og hvile. Dette sier ikke bare noe om gjestfriheten blant folkene i Midt-Østen, men mye om måltidets og den gode samtalens plass i den hellige historien. 

Jødiske forskere har i følge den jødiske organisasjonen Chabad funnet ut at Abraham "etablerte en eshel, som vismennene tolker som enten en frukthage for å fø veifarende eller et faktisk gjestgiveri. I tillegg til å mate folk og sørge for at de hadde vann å drikke mens de gikk gjennom ørkenen, ville Abraham også lære dem å takke G‑ d for gaven de hadde hatt, og sørget dermed for at G-d ble kjent vidt og bredt." 

Det er mange djupe lag i denne historien om Abraham og englene, og jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å kommentere dem - bare dette! Vår tid trenger en 'eshel', møtesteder der hverdagsligheten møter guddommeligheten, hvor det er plass for undringen, og den gode lange samtalen. Samtalen som trosformidler har lenge vært undervurdert.

Barn er våre gjester

Det hører til det i sentrale i det kristne budskapet at barn ikke er eiendommer å eie og herske over, men gaver å ta vare på. Våre barn er våre viktigste gjester, som går inn i hjemmet vårt, ber om forsiktig oppmerksomhet, blir en stund, og deretter drar for å følge sin egen vei. Barn er fremmede som vi må bli kjent med.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Gjestfrihet

 

Gjestfrihet betyr først og fremst opprettelsen av et ledig rom hvor den fremmede kan gå inn og bli en venn i stedet for en fiende. Gjestfrihet er ikke å forandre mennesker, men å tilby dem rom der endring kan finne sted. Det er ikke for å bringe menn og kvinner over på vår side, men for å tilby frihet som ikke forstyrres av skillelinjer. . . . Gjestfrihetens paradoks er at den ønsker å skape tomhet, ikke en fryktinngytende tomhet, men en vennlig tomhet hvor fremmede kan gå inn og oppdage seg selv som skapt frie; fri til å synge sine egne sanger, snakke sine egne språk, danse sine egne danser; fri også til å forlate og følge sine egne kall. Gjestfrihet er ikke en subtil invitasjon til å beundre livsstilen til verten, men en gave til en sjanse for gjesten til å finne sin egen.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Sann gjestfrihet

"Hver god relasjon mellom to eller flere, det være seg vennskap, ekteskap eller fellesskap, skaper et rom der fremmede kan komme og vennskap utvikles. Gode relasjoner er sjenerøse. Når vi kommer inn i et hjem, og kjenner oss varmt velkommen, merker vi snart at det er kjærligheten blant dem som bor der som gjør gjestfriheten mulig.

Når det er stridigheter i hjemmet tvinges gjesten ganske snart til å velge side. 'Står du på hans eller hennes side?' 'Synes du mer om ham enn om meg?' 

Slike spørsmål blir et hinder for sann gjestfrihet, som jo bør innebære at den fremmede kan kjenne seg trygg og oppdage sine gaver. Gjestfrihet er mer enn omtanke for gjesten. Den er også et uttrykk for kjærlighet mellom dem som er vertsskap."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Å lytte er sjelens gjestfrihet

"Å lytte er vanskelig, for det krever så mye av indre styrke at vi ikke lenger har behov for å hevde oss gjennom å forelese, argumentere, påstå eller forklare. Gode lyttere har ikke noe indre behov for å fremheve seg selv. De er frie til å ta imot, ønske velkommen, akseptere.

Å lytte er mye mer enn å la noen annen tale mens vi venter på en mulighet til å svare. Å lytte er å gi all vår oppmerksomhet til andre og å ta imot dem i vårt hjerte.

Det fine med det å lytte er at de som man lytter til begynner å kjenne seg akseptert, og tar sine egne ord mer på alvor og oppdage sitt sanne jeg. Å lytte er en slags sjelens gjestfrihet der du innbyr fremmede til å bli venner, lære seg selv å kjenne bedre og at man til og med våger å være tause sammen."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Sann gjestfrihet

"Hver god relasjon mellom to eller flere, det være seg vennskap, ekteskap eller fellesskap, skaper en plass der fremmede kan komme og vennskap utvikles. Gode relasjoner er generøse. Når vi kommer inn i et hjem og kjenner oss varmt velkommen, merker vi snart at det er kjærligheten blant dem som bor der som gjør gjestfriheten mulig.

Når det er stridigheter i hjemmet tvinges gjesten til snart å måtte velge side. "Står du på hans eller hennes side?" "Holder du med dem eller oss? "Liker du ham bedre enn meg?" 

Slike spørsmål blir til et hindrer for sann gjestfrihet, som jo bør innebære at den fremmede kan kjenne seg trygg og oppdage sine gaver. Gjestfrihet er mer enn et uttrykk for omtanke for gjesten. Det er også et uttrykk for kjærlighet mellom dem som er vertsfolket."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Vennskapets ikon. Det forestiller Kristus og den hellige Mena.

Tar sitt liv på grunn av ensomhet

Den amerikanske misjonæren og pastoren, Eric Foley, skrev noe her om dagen som gjorde meg uendelig trist.

Han skrev om nordkoreanere som klarer å hoppe av til Sør-Korea. De tas godt om av sør-koreanske myndigheter som sørger for hus, penger, ulike helsetilbud, utdannelse og jobbtrening.

Alt burde derfor ligge til rette for et godt liv.

Men - for det er et betydelig men i denne sammenhengen: Nordkoreanere som hopper av til Sør-Korea har den høyeste selvmordsfrekvensen i hele verden!

Årsak: ensomhet.

Tenk det! I landet som har noen av de aller største menighetene i verden!

I Rom 12,13 skriver apostelen Paulus: '... legg vinn på gjestfrihet'.

Og i Hebreerbrevet leser vi:

'Glem ikke gjestfriheten, for ved den har noen hatt engler på besøk uten å vite det'. (Hebr 13,2)

Hvordan står det til i Norge? Er vi gjestfrie mot de fremmede?

Jesus sa: 'Jeg har fremmed og dere tok imot meg ...' (Matt 25,35b)

Her er en film hvor Eric Foley taler om dette temaet:

 https://www.youtube.com/watch?v=8XKL7w-ISLg

Vår keltiske kristenarv, del 6

Keltiske kristne var kjent for sin store gjestfrihet. Brigid, en irsk helgen fra det femte århundre, kjent som 'den gæliske Maria', var viden kjent for sin gjestfrihet. Hun sang og ba mens hun sto på kjøkkenet, og kjernet smør og eltet deig. Hos henne var det alltid rikelig med tanke på gjester. Denne bønnen tilskrives henne:

'Jeg vil gjerne lage en fest og være vert for deg, Kongenes Konge, med ditt himmelske følge. Måtte jeg ha retter av ekte kjærlighet og urter av oppriktig anger, Måtte jeg ha kurver av  kjærlighet å gi, med beger av nåde til alle. Kjære Jesus, vær her hos oss med hele ditt himmelske følge. Måtte dette måltidet bli et gledens måltid, for dette er en fest for Deg, Kongenes Konge, Du som er vår vert i Guds evige rike'. (Til norsk ved Oskar Stein Bjørlykke i R.Simpson: Din rytme, din bønn, Verbum 2007, side 21-22)

Mat til tusen og englebesøk
Klosteret Colomba grunnla ved Derry ga hver dag mat til tusen mennesker som led av sult. Og i Wales kunne brødrene ved Davids-klostrene holde seg til brød og vann, mens de lagde god mat til sine gjester. Tanken var at de fikk engler på besøk, slik Skriften sier:

'Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det'. (Hebr 13,2)

Det fortelles om Cuthbert, da han var novise i Ripon-klosteret. Hans oppgave var å ta imot gjestene som kom, og de var mange. En dag så han en ung mann på hans egen alder. Han hadde satt seg i gjestehuset. Historikeren Beda forteller at Cuthbert 'vasket hendene og føttene hans og tørket dem. Han gnidde føttene hans med sine hender for å varme dem i kulden'. (Adamnan: Life of Saint Columba, Llanerch 1988)

Etter den tidebønnen som kalles Ters, som er klokken ni om morgenen, kom Cuthbert mede mat til ham. Til sin store overraskelse oppdaget han at gutten var gått, men uten å etterlate seg fotspor i snøen. Da han kom tilbake til matboden, fant han tre ferske brød. Cuthbert forstod da at Gud hadde sendt en engel for å oppmuntre dem til å fortsette med å vise gjestfrihet.

En annen kjent skikkelse i Irland, var Caedmon. Han arbeidet som gjeter på en gård utenfor Whitby-klosteret, en gang på 600-tallet. Han følte seg ganske ensom. Abbedissen, Hilda, tilbød han et hjem, et sted der den unge mannen kunne bli bekreftet og oppmuntret. Det ble grunnlaget for hans rike tjeneste for Gud.

I boken 'Ilden fra Vest' finner vi en oversettelse av en irsk rune, gjort av Harald Olsen, som sier mye om hvordan våre keltiske trossøsken tenkte rundt det som har med gjestfrihet å gjøre:

'Jeg så en fremmed i går, jeg satte frem mat på bordet, helte drikke i begeret, spilte musikk til. Og i Treenighetens hellige navn velsignet han meg og mitt hus, mitt kveg og mine kjære. Og lerka forkynte i sin sang: Ofte, ofte, ofte går Kristus forkledd som en fremmed'.

En gjest ved bordet 
Northumbria kommuniteten, som jeg har skrevet om ved flere anledninger på bloggen, og som vi kjenner stort slektskap til i vårt Kristi himmelfartskapell, foreslår at man alltid dekker på til en ekstra gjest når familien samles til søndagsmiddag. Den ledige plassen skal minne om at vi skal ta imot Kristus når Han kommer forkledd som en ukjent gjest, og den ledige plassen skal minne å behandle de som kommer til vårt hus med respekt, hvem det nå enn måtte være.

(fortsettes)

Gjestfrihet - en nøkkel til å formidle Guds rike, del 3

Man skal ikke lese lenge i Det nye testamente før en støter på tekster som handler om gjestfrihet, før en oppdager at gjestfriheten det er snakk om handler om de som vanligvis ikke inviteres inn i det gode selskap! Før jeg gir eksempler på slike tekster, hvis innhold er særdeles utfordrende, så la meg si noen ord om vår tids dyrkelse av det effektive, fremgangsrike mennesket. Eller de som lykkes i andres øyne, de som har noe å bidra med i samfunnet. Slike mennesker vil man gjerne omgås. I visse sammenhenger gir det status, og man øker sin egen anseelse ved å omgås de 'riktige' menneskene.

Jesu omgangskrets var derimot ganske annerledes. Han var sammen med syndere og datidens mest uglesette mennesker, tollerne. De som tjente okkupasjonsmakten. Her fant man de marginaliserte som de spedalske og de prostituerte. Selv snakket Han om de fattige, de fremmede, de sultne, og kalte dem til og med salige. Han så noe i dem som representerte andre verdier - Guds rikes verdier. Barna ble satt frem som eksempler for de voksne, og det var ikke de forstandige som forstod seg på himmelrikets mysterier.

Jean Vanier er et forbilde på en radikal etterfølger av Jesus, spør du meg. Han er marineoffiseren og filosofen, som bryter over tvert, henter ut to som er feilplasserte på et psykiatrisk sykehus, og bosetter seg sammen med dem. Det er opptakten til et av de mest radikale bofellesskap vi har sett: Arken, hvor funksjonsfriske og funksjonshemmede bor sammen under samme tak, og hvor verdien av et menneske ikke måles i dets produktivitet, men i dette at alle er skapt i Guds bilde!

Og da menes alle.

Om felleslivet i bofellesskapene som går under navnet Arken - l'Arche - skriver Jean Vanier:

'Vi lærer alle av smerten og gleden ved fellesskapet, hvor det svakeste medlem åpner hjertene til medlidenhet og leder oss alle inn i den djupere enhet med Jesus... Vi vokser sammen i det vi forsøker å leve ut Jesu budskap... Vi trenger alle å fordjupe vår kjærlighet til Jesus, som er skjult i de som ofte er uønsket'.

Det siste Jean Vanier sier her er jo uhyre radikalt: Om vi vil fordjupe vår kjærlighet til Jesus - og det vil vi jo! - (vi vil alle elske Jesus mer) så gjør vi det ved å bli kjent med og lære av de som er de uønskede i vårt samfunn.

Stans litt denne onsdagen og spør deg selv hva det konkret vil si for ditt liv! Har du tid til å bli kjent med noen av de som er marginalisert i vårt samfunn? De psykisk syke, de med Downs syndrome, de psykisk utviklingshemmede? Eller tror du ikke det er her Jesus er å finne?

Gjestfrihet - en nøkkel til å formidle Guds rike, del 2

Kathryn Spink forteller noe om gjestfrihet i sin biografi om bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize (bildet).

Dette var før Roger Louis Schutz-Marsauche hadde funnet det stedet som skulle bli til begrepet Taize. På sin leting etter et sted hvor han kunne slå seg ned og grunnlegge kommuniteten, hadde han nettopp kommet til den lille franske landsbyen. Han hadde gjort seg ferdig med å bese eiendommen, og spurte så den gamle damen som viste ham rundt, om det fantes et spisested i nærheten. Da så hun på ham, innbød ham til å spise med seg, og sa: 'Bli her, vi er så alene. Her i landsbyen bor ingen lenger, og vintrene er så lange og kalde'.

Ordene fra den fattige og aldrende kvinnen skulle vise seg å bli veldig betydningsfulle. Den Kristus som Matteus beskriver identifiserer seg jo spesielt med dem som er fattige, sultne, tørste og ensomme. Han som skulle bli kjent som bror Roger, så Kristus i denne ensomme kvinnen som talte.

Da han kom hjem til Sveits ville faren vite hvordan reisen hadde gått. Roger fortalte hva han hadde opplevd, og fortalte om den gamle, gjestfrie kvinnen. Da sa faren:

'Gud taler gjennom de fattigste av de fattige. Du må lytte til ydmykheten til denne kvinnen'.

Og slik ble det. Bror Roger slo seg ned i den lille franske landsbyen oppe på åskammen, blant fattige, ensomme mennesker, som bød på gjestfrihet. I dag besøkes stedet av hundretusener hvert eneste år, og her har mange funnet Kristus som en levende, oppstanden Frelser og Herre.

Gjestfrihet kan være en døråpner som åpner opp for at Guds vilje kan skje.

(fortsettes)

Gjestfrihet - en nøkkel til å formidle Guds rike, del 1

Når apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Rom, oppforder han den til å 'legge vinn på gjestfrihet' (Rom 12,13). Vanligvis når vi tenker på gjestfrihet så tenker vi vel som oftest på, at vi inviterer venner eller bekjente hjem til oss. Men i Jesu radikale undervisning blir vi utfordret til å være gjestfri mot fremmede. Jeg skal komme tilbake til konkrete eksempler fra evangeliene når det gjelder dette.

Men la oss først se på hva ordet gjestfri betyr. Ordet kommer fra det latinske ordet 'hospes' som betyr 'fremmed' eller 'gjest'. I visse sammenhenger kan det også bety 'vert'. Det greske ordet for gjestfrihet er 'philoxenos', og er det ordet vi støter på i Det nye testamente. Det er sammensatt av to ord: 'philo' som betyr 'erfart kjærlighet' og 'xenos' som betyr 'fremmed'. Men også dette ordet kan bety 'vert'.

Philoxenos betyr altså:

1. Kjærlighet til en fremmed
2. En fremmed som erfarer kjærlighet
3. Kjærlighet uttrykt fra en vert

I denne nye artikkelserien skal vi se nærmere på betydningen av gjestfrihet i tjenesten med å nå mennesker med evangeliet, og som et uttrykk for noe av det mest essensielle i Guds rike. I en tid med så mye fremmedgjøring og ensomhet som vår, kan det å være gjestfri bety at 'fremmede erfarer kjærlighet' og at denne erfarte kjærligheten åpner opp evangeliet for dem. Tro om ikke gjestfrihet er en integrert del av selve evangeliet?

Hjemmet vårt kan bli en base for at mennesker skal omsluttes av Guds kjærlighet.

(fortsettes)

Eldstetjenesten, del 8

Et av kjennetegnene på en eldste er at han er gjestfri! Dette er kanskje ikke det man først og fremst ser etter når menigheten skal velge eldste, men det er likevel en av kvalifikasjonene nevnt i 1.Tim 3,2:

"En tilsynsmann må altså være ... gjestfri."

Et annet skriftsted som understreker dette sterkt er Rom 12,13:

"Del ut etter som de hellige trenger, legg vinn på gjestfrihet."

Enkelte ledere i dagens menigheter er utilgjengelige for andre. De har hevet seg opp på et nivå hvor de ikke lenger har vanlig omgang med vanlige mennesker. Dette er ikke bibelsk! Den som har en tjeneste som eldste i en menighet har fått en spesiell omsorgstjeneste, hvor noe av det viktigste han gjør er å se andre mennesker.

Tidlig i mitt kristenliv var jeg så heldig å treffe en del forkynnere fra England. Vi tilhørte den gangen en husmenighetsbevegelse med gode relasjoner og kontakter med tilsvarende husmenigheter i England. Ved siden av å være gode bibellærere, var også måten de levde deres liv på gode eksempler for alle. Jeg husker spesielt en av dem som alltid var den første til å ta del i oppvasken sammen med oss andre. Enda han var gjest! Og leder! Han skilte seg ikke ut som noe spesielt, han ville være som en av oss andre. Og når vi kom over til England for å være med på møter der møtte vi alltid mennesker som tok seg av oss. Vi fikk bo hos dem, spise i deres hjem og de tok oss med på sightseeing. De var gjestfrie. Og oftest var dette mennesker som hadde lederoppgaver i menigheten. De skjøv ikke dette over på andre - de påtok seg selv oppgaven. Det gjorde sterkt inntrykk på meg og alle oss andre som opplevde det.

Betydningen av gjestfrihet kan aldri overvurderes.

(fortsettes)

Kenyanske mennoniter tilbyr billig overnatting i Nairobi

Drømmer du om Afrika? Noensinne tenkt deg på en tur til Kenya? La meg gi deg et lite tips.

I travle Nairobi finnes det en oase midt i bymylderet: Mennonite Guest House. Her er det mulig å bo trygt, godt og billig. I april ble gjestehuset utvidet med en helt ny toetasjes bygning med åtte rom. Dermed ble kapasiteten dobbelt så stor.

Den nye bygningen er blitt finansiert gjennom oppsamlet overskudd fra virksomheten gjennom mange år. Dermed kunne man bygge uten at man brukte midler fra andre formål. Det første gjestehuset ble oppført i 1964 og gjennom årenes løp har det vært benyttet av mange gjester fra inn- og utland. Stedet er også et misjonssenter, og er brukt til ulike formål for kenyanske kristne. Utleievirksomheten gir også lokale arbeidsplasser, som det er stort behov for.

I umiddelbart nærhet til gjestehuset finnes det en lekeplass, en bønnehage og et lite bibliotek. Så skal du til Kenya er dette absolutt et sted å stanse.

Et besøk av en medvandrer kan forandre ens liv

Ved flere anledninger gir apostelen Paulus uttrykk for at han lengtet etter å se og være sammen med sine søsken i troen, med de hellige. Møte med enkelte mennesker kan være skjellsettende. Våre liv er ikke de samme etterpå. I går leste jeg noe arkimandrit Nektarios Serfes skrev om sitt møte med fader Serafim Rose (bildet), som sier noe om dette, og som grep meg så sterkt. Hebreerbrevets forfatter skriver: "Hold søskenkjærligheten levende! Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det. (Hebr 13,1-2) Når jeg tenker etter tror jeg sannelig at vi har hatt noen engler på besøk, og det er flere som jeg svært gjerne ville hatt som gjester i vårt hjem!

Det var mens Nektarios Serfes studerte teologi i Pennsylvania, at fader Serafim Rose ringte. Han hadde da holdt et seminar i New Jersey, og var på vei til Hellige Treenighetens kloster og seminar i Jordanville i New York for å gi noen undervisningstimer der. Serafim Rose var en prest-munk tilhørende Den russisk-ortodokse kirke, som startet en ortodoks kommunitet kalt St.Herman of Alaska Brotherhood. Selv om han ikke er kanonisert som helgen, er det flere ortodokse som ser på ham som en sådan.

På den tiden fader Serafim Rose ringte Nektarios Serfes hadde Serfes vært prest i fem år. Selv sier han at han anså det som en meget stor ære at fader Serafim, som hadde en slik "status" i enkelte miljøer, ville ta seg tid til å besøke ham og be sammen med ham. Forut for besøket hadde de to skrevet med hverandre noen år, og fader Serafim finansierte fader Nektarios sine prestestudier. Trofast sendte han 20 USD som skulle gå til mat og opphold, og av og til noen bøker og et abonnement på det tidsskriftet fader Serafim hadde grunnlagt og sto som utgiver av. Fader Serafim viste seg å være en god mentor eller åndelig veileder på denne måten.

Da de traff hverandre første gang falt de hverandre om halsen og fader Serafim sa: "Endelig møtes vi i Kristus vår Herre!" Tenk hvilken herlig hilsen! Å møtes i Kristus. Fader Nektarios forteller at fader Serafim så ut til å være i bønn hele tiden. Han husker også fra samtalen at fader Serafim ikke sa noe ufordelaktig eller negativt om noen. Han sa at vi burde be for alle, fordi Herren er med alle de som elsker Ham og hverandre.

De to snakket sammen inn i natten, og etter to timers hvile, ba de morgenbønnene og spiste sammen. Den første dagen feiret de to også gudstjeneste sammen.

Det skulle vise seg at dette besøket ble annerledes enn det de to visste på forhånd. To måneder senere ble fader Serafim alvorlig syk, og ble i all hast brakt til sykehuset. Der døde han. Men minnene om denne hellige mannen lever videre, i hans bøker, i hans bønner og i alle historiene som kan fortelles om ham.

Jeg tenker tilbake i dyp takknemlighet på samtaler og besøk vi har hatt med hellige mennesker. Som en kjær pinsebror som ble 97, og som var en av mine åndelige veiledere, og en preste-munk i Den ortodokse kirke. Samtalene med dem har vært livsforvandlende. Jeg tenker også på besøk av trossøsken fra mange land som har bodd hos oss. Noen av dem har båret Kristi sårmerker på grunn av den lidelsen de har utstått for sin tros skyld. Hjemme hos oss har vi hatt besøk av Herrens tjenere fra Kina og det tidligere Sovjetunionen. Jeg kommer aldri til å glemme besøket av min gode venn, fader Georgij Edelstein, en russisk ortodoks prest fra Kostroma. Mer om ham senere! La oss virkelig verdsette dette at trossøsken kommer på besøk. La oss ta vare på minnene om dem. De første kristne hilste hverandre med et hellig kyss. Å omfavne hverandre, slik vi gjør i dag, synes jeg ikke bare er en flott skikk, men det vitner også om at vi elsker hverandre i Herren.