Profeten og helbrederen Boisil

Den hellige Boisil (død 661) hører med til førstegenerasjonen munker i Melrose. Melrose, den gangen en del av det anglo-saksiske kongedømmet Northumbria, og i dag tilhørende Skottland, var en avlegger av klosteret i Lindisfarne. Boisil flyttet hit til denne nye kommuniteten, helt fra dens ringe begynnelse, sannsynligvis en gang på 640-tallet. I dag feirer vi hans minnedag sammen med våre venner i Northumbria Community.

Det er ikke så mye vi vet om ham, men hans navn er sterkt knyttet til en av de mest markante skikkelsene i den keltiske spiritualiteten, hellige Cuthbert. Det vi vet har vi fra kirkehistorikeren Bede, som igjen har hentet sin informasjon fra Sigfrid, en munk Jarrow, som selv var blitt undervist av Boisil i Melrose.

Hellige Boisil var prior for munkefellesskapet i Melrose under abbed Eata. Begge synes å ha fått sin opplæring gjennom hellige Aidan. Det skal ha vært den synlige helligheten til Boisil som i sin tid dro Cuthbert til Melrose. Han dro heller til Melrose, enn til det mer kjente Lindisfarne, ene og alene på grunn av det han så i denne enkle munkens liv. Han var viden kjent for sitt liv i bønn. Cuthbert kom hit i år 651.

Det fortelles en historie om nettopp dette som vi skal merke oss:

Boisil sto ved klosterporten da den unge Cuthbert kom. Idet Cuthbert trer inn i kirken, fikk Boisil et kunnskapsord. Han profeterte at Cuthbert en dag ville bli viden kjent for sin hellighet. Han sa det på denne måten: "Se der, Herrens tjener!"

Boisil etterfulgte Eata som klosterfellesskapets abbed i år 659 og det var gjennom Boisil at Cuthbert ble kjent med Bibelen. De to ble svært gode venner.

Boisil skulle, ved siden av sin hellighet, bli kjent for to ting: en sterk helbredelsestjeneste og for hans profetiske gave. De syke ble brakt til Boisil for at han skulle be for dem, og mange ble helbredet, enten etter at han hadde bedt for dem eller gjennom hans helbredende urter.

Men Boisil var også kjent som profet. Mange var de som fikk kunnskapsord og profetord gjennom ham. Han forutså også den store pesten i år 664 og at han selv skulle dø i den. Han var frem det profetiske budskapet tre år før pesten kom. Cuthbert ble syk, men Boisil profeterte at han ville friskne til og overleve den. Boisil profeterte også at Cuthbert kom til å bli biskop og at han ville få stor betydning for kirken.

Før Boisil døde av pesten tilbrakte han en uke sammen med Cuthbert. De leste Evangeliet etter Johannes sammen.

Vennskapets gave

I dag feirer vi et vennskap, for vennskap er noe dyrebart. Vennskapet mellom hellige Cuthbert av Lindisfarne og hellige Herebart eller Herbert av Darwentswater, er et eksempel på hvordan venner kan utfylle hverandre og støtte hverandre i liv og tjeneste.

Denne Herebart levde på en øy i en sjø, nå kjent som Herbert's Island. Her levde han i bønn. Ennå kan man se etterlatenskaper av det som sannsynligvis har vært hans munkecelle. Vi kjenner ikke datoen for hans fødsel, men han døde i år 687.

En gang i året dro Herebart for å besøke Cuthbert, enten på Lindisfarne eller på Inner Farne. Han kom for åndelig støtte og samtale. Selv for mennesker som har valgt å leve alene i bønn, trenger man noen å betro seg til, noen å få veiledning fra. Det er farlig å tro at man kan leve det kristne livet alene.

Sent i året 686, fikk Herebart vite at Cuthbert var på besøk i Carlisle. Han var der for å ordinere noen diakoner. Herebart sørget da for at de to kunne møtes. Når de to vennene møttes sa Cuthbert at de to måtte bruke tiden de hadde sammen viselig, siden Cuthbert visste at han kom til å dø snart.

Herebart ba da Cuthbert om å be inderlig til Gud om at de måtte legge ut på den reisen sammen for å se Guds herlighet i himmelen. Herebart var nemlig så full av sorg over at han snart skulle miste sin gode sjelevenn.

Og det skulle bli slik. Samme dag som Herebart døde på den øya hvor han holdt til, døde Cuthbert samme dag på øya hvor han holdt til. De to vennene opplevde herligheten sammen.

La oss i dag takke Gud for vennskapets gave.

Her er et bilde av den lille øye Herberts Island hvor bederen Herebert levde sitt liv.

En sjelevenn og sant vennskap livet ut

'Herbert var en eneboer som levde på en øy midt i elva Derwent. Han hadde vært en Anam Cara (sjelevenn, åndelig veileder) for biskop Cuthbert av Lindisfarne for mange år. 

Herbert pleide å forlate eneboerstedet sitt hvert år for å besøke den travle Cuthbert og høre ham undervise. De to hadde for vane å sitte sammen i lang tid for å samtale om ting og 'forfriske hverandre med himmelsk vann'.

Ved et slikt besøk hos Cuthbert, mens de satt og snakket sammen og oppmuntret hverandre i Herren, antydet Cuthbert at det var noe særskilt han ville snakke med Herbert om og at nå var den beleilige tiden kommet. Cuthbert var nemlig overbevist om at Herren hadde talt profetisk til ham om hans egen fremtid og dette ville bli det siste møtet de to hadde her på jorda. 

Den relasjonen Herbert hadde til Cuthbert som Anam Cara var kommet til en slutt, men når Herbert hørte dette ble han helt satt ut og med hikst og tårer tryglet han Cuthbert om å be Herren om at Han ikke ville la Herbert være igjen alene et eneste øyeblikk uten Cuthbert, men på samme måte 'som vi tjente Gud her på jorden ville reise sammen, for å skue Hans nåde i himmelen'.

Cuthbert ba om dette mens de ennå var sammen. Så dro Herbert tilbake til eneboerstedet sitt.

Akkurat som profetien sa så ikke Cuthbert og Herbert hverandre igjen her på jorda. Cuthberts og Herberts ånd forlot deres kropp på en og samme dag, slik at, akkurat som Cuthbert hadde bedt om, tilbrakte ikke hans Anam Cara og nærmeste venn, et eneste øyeblikk på jorden alene uten Cuthbert.'

Oversatt fra The Ecclesiastical History of The English People by Bede. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Bederen Cuthbert

En dag forsinket feirer vi minnet om bederen Hl.Cuthbert. Bildet er tatt på øya Inner Farne, hvor Cuthbert levde en tid, og hvor dette kapellet er bygget til minne om ham. Cuthbert var en beder. I lange perioder av sitt liv trakk han seg tilbake for å tilbringe tid i bønn og faste. Vi har mye å lære av hans radikale overgivelse til Kristus, i en tid hvor hans kirke ble påtvunget skikkene til Den romersk-katolske kirken.

Du kan lese mer her: http://www.monastisk.blogspot.com

Nye og spennende artikler på bloggen Monastisk

Bloggen Monastisk er oppdatert med nye artikler:

* Om Ethilwald som kjempet med Gud i bønn på øya Indre Farne.

* Du kan lese om to venner som ble hentet hjem til Gud samme dag.

* Du kan lese om Cuthbert - en av de mest elskede av de keltiske hellige.

Bloggen Monastisk finner du her: http://www.monastisk.blogspot.com

Vår keltiske kristenarv, del 6

Keltiske kristne var kjent for sin store gjestfrihet. Brigid, en irsk helgen fra det femte århundre, kjent som 'den gæliske Maria', var viden kjent for sin gjestfrihet. Hun sang og ba mens hun sto på kjøkkenet, og kjernet smør og eltet deig. Hos henne var det alltid rikelig med tanke på gjester. Denne bønnen tilskrives henne:

'Jeg vil gjerne lage en fest og være vert for deg, Kongenes Konge, med ditt himmelske følge. Måtte jeg ha retter av ekte kjærlighet og urter av oppriktig anger, Måtte jeg ha kurver av  kjærlighet å gi, med beger av nåde til alle. Kjære Jesus, vær her hos oss med hele ditt himmelske følge. Måtte dette måltidet bli et gledens måltid, for dette er en fest for Deg, Kongenes Konge, Du som er vår vert i Guds evige rike'. (Til norsk ved Oskar Stein Bjørlykke i R.Simpson: Din rytme, din bønn, Verbum 2007, side 21-22)

Mat til tusen og englebesøk
Klosteret Colomba grunnla ved Derry ga hver dag mat til tusen mennesker som led av sult. Og i Wales kunne brødrene ved Davids-klostrene holde seg til brød og vann, mens de lagde god mat til sine gjester. Tanken var at de fikk engler på besøk, slik Skriften sier:

'Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det'. (Hebr 13,2)

Det fortelles om Cuthbert, da han var novise i Ripon-klosteret. Hans oppgave var å ta imot gjestene som kom, og de var mange. En dag så han en ung mann på hans egen alder. Han hadde satt seg i gjestehuset. Historikeren Beda forteller at Cuthbert 'vasket hendene og føttene hans og tørket dem. Han gnidde føttene hans med sine hender for å varme dem i kulden'. (Adamnan: Life of Saint Columba, Llanerch 1988)

Etter den tidebønnen som kalles Ters, som er klokken ni om morgenen, kom Cuthbert mede mat til ham. Til sin store overraskelse oppdaget han at gutten var gått, men uten å etterlate seg fotspor i snøen. Da han kom tilbake til matboden, fant han tre ferske brød. Cuthbert forstod da at Gud hadde sendt en engel for å oppmuntre dem til å fortsette med å vise gjestfrihet.

En annen kjent skikkelse i Irland, var Caedmon. Han arbeidet som gjeter på en gård utenfor Whitby-klosteret, en gang på 600-tallet. Han følte seg ganske ensom. Abbedissen, Hilda, tilbød han et hjem, et sted der den unge mannen kunne bli bekreftet og oppmuntret. Det ble grunnlaget for hans rike tjeneste for Gud.

I boken 'Ilden fra Vest' finner vi en oversettelse av en irsk rune, gjort av Harald Olsen, som sier mye om hvordan våre keltiske trossøsken tenkte rundt det som har med gjestfrihet å gjøre:

'Jeg så en fremmed i går, jeg satte frem mat på bordet, helte drikke i begeret, spilte musikk til. Og i Treenighetens hellige navn velsignet han meg og mitt hus, mitt kveg og mine kjære. Og lerka forkynte i sin sang: Ofte, ofte, ofte går Kristus forkledd som en fremmed'.

En gjest ved bordet 
Northumbria kommuniteten, som jeg har skrevet om ved flere anledninger på bloggen, og som vi kjenner stort slektskap til i vårt Kristi himmelfartskapell, foreslår at man alltid dekker på til en ekstra gjest når familien samles til søndagsmiddag. Den ledige plassen skal minne om at vi skal ta imot Kristus når Han kommer forkledd som en ukjent gjest, og den ledige plassen skal minne å behandle de som kommer til vårt hus med respekt, hvem det nå enn måtte være.

(fortsettes)

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen Monastisk i dag kan du lese om Hl. Cuthbert av Lindisfarne, som valgte eneboerlivet, fremfor et bispesete.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com