Brigid av Kildare - sjelevenn med Åndens ild

 Alle kristne burde ha en sjelevenn, en mentor, en medvandrer. En kristen er ikke skapt til å leve alene. Vi klarer oss ikke uten det kristne fellesskapet.

En tid nå har jeg levd sammen med Brigid av Kildare. Hun ble født i Irland i år 452, far var konge og mor en slave, og oppdratt av fosterforeldre. Helt fra fødselen av var Brigid av Kildare berørt av Gud. Kildare betyr: kirken ved eika. Den hellige ånds ild fulgte henne over alt hvor hun reiste. Flere vitner om at de hadde sett ildtunger over hennes hode, slik vi leser om i Apostlenes gjerninger.

Brigid hadde et spesielt hjerte for de fattige, og hun hadde helbredelsens nådegave. Det finnes mange vitnesbyrd fra mennesker som ble helbredet etter at Brigid hadde bedt for dem. I følge en muntlig tradisjon skal hun ha sagt følgende: 'Det er i navnet Jesus jeg gir mat til de fattige, for Kristus er til stede i hver fattig person.' 

Hun var også kjent for stor gjestfrihet, og ønsket alle velkommen i Jesu navn.

Fordi hun vokste opp i et fosterhjem og oppdratt som en kristen der, fikk hun tidlig sans for det irerne kaller 'anam cara' eller det vi kaller en 'sjelevenn'. Hele hennes liv kroppsliggjorde Kristi vennskap med oss, noe som er fundamentalt for kristent sjelevennskap.

Fra den keltiske tradisjonen har vi fått historien om en av Brigid's egne fostersønner, som kom for å tilbringe tid sammen med henne i Kildare. Mens hun ba fikk hun kunnskap om at fostersønnens sjelevenn var død helt plutselig. Hun ga fostersønnen det råd at han straks måtte skaffe seg en ny sjelevenn. I følge keltisk tradisjon var jordiske sjelevenner alltid ledsaget av himmelske sjelevenner. Disse som var gått i forveien til himmelen anså de keltiske kristne som levende i Kristus, og dermed kunne de ledsage oss her på jorden ved sitt eksempel. De trodde bokstavelig på Jesu ord at de som tror på ham skal leve om han enn dør.

Det er Edward C. Cellner som i sin bok: "Wisdom of the Celtic saints" som siterer den hellige Brigid av Kildare, som skal ha sagt, her i min oversettelse: 'Alle som er uten en sjelevenn er som en kropp uten et hode, side 73.

Tradisjonen med anam cara eller sjelevenn er nært knyttet til de keltiske hellige, og særlig til Brigid. Hun er kjent for å ha veiledet både menn og kviner på deres åndelige reise. En vis sjelevenn tjener som en mentor og en guide, men mest av alt er han eller hun en medvandrer, en som går ved siden av deg. Vedkommende er kjent for sin gjestfrihet, ved å akseptere ens djupeste tanker og drømmer. Med en sjelevenn føler man seg ikke lenger hjemløs i verden. Det er sammen med sjelevenner at man oppdager Kristi nærvær i ens liv. Jesus sier jo at der to eller tre er samlet i hans navn, der er han midt i blant dem.

Det kan være nyttig å bruke litt tid og se tilbake på mennesker som har betydd noe for deg i ulike faser av ditt liv. Hva var det de gjorde? Hva sa de? Hva gjorde inntrykk på deg? Hvorfor var det akkurat det mennesket du husker? Hvilke gaver har de gitt deg ved sitt nærvær?

Hvem kan du være sjelevenn for?

Hvilke gaver kan du tilby andre? Medfølelse? Trofasthet? Generøsitet? Evnen til å lytte? 

Hellige følgesvenner: Brigit av Kildare og tradisjonen med en sjelevenn, del 2

Hva kan vi så lære av Brigit av Kildare, som jeg skrev om i forrige artikkel, om betydningen av å ha en 'anam cara', en 'sjele-venn'? Irene hadde i det tidlige århundre av den kristne æra et hjertevarmt uttrykk for et helt spesielt vennskap: anamchara. 'Anam' betyr 'sjel', 'cara' er et ord for vennskap. Bokstavelig talt kan dette ordet derfor oversettes med 'sjelens venn'. Sjelen refererer i keltisk og bibelsk betydning  til det 'totale selvet'. Ordet refererer ikke til en del av en person, en åndelig del, slik det er vanlig i gresk tenkning, som deler det åndelige fra det materielle. 'Sjelen' refererer ifølge den keltiske tradisjonen til hele personligheten, åndm sjel og kropp. En 'anamchara' er derfor en person du kan snakke om praktiske ting, avsløre personlige forhold for, og det som har med det åndelige livet å gjøre, fordi livet er helt, ikke stykkevis og delt. Det ene påvirker det andre.

En sjelevenn er en medvandrer som følger en person gjennom livet. Det er en som har fått smake livets realiteter, og som derigjennom har ervervet seg åndelig visdom, som han eller hun, gir videre til andre. Vedkommende er først og fremst en god lytter, og som gjennom sitt levde liv, mer enn gjennom sine ord, gir retning videre.

Fra den keltiske tradisjonen har vi fått historien om en av fostersønnene til Brigit kommer til henne for å kunne tilbringe litt tid sammen med henne i Kildare. Når Brigit ber åpenbarer Den Hellige Ånd for henne at sjelevennen til hennes fostersønn helt plutselig var død. Brigit ga da det råd at han straks skaffet seg en ny sjelevenn, så raskt det kunne la seg ordne. Så viktig ble dette ansett å være.

Men i følge den keltiske kristne tradisjonen har man ikke bare jordiske sjelevenner, men også himmelske. Mennesker som har gått i forveien for oss, og som vi minnes på grunn av deres levde liv og eksempel, akkurat slik som Hebreerbrevets forfatter oppfordrer oss til å gjøre: "Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro." (Hebr 13,7)

En sjelevenn i kristen tradisjon er først og fremst en med-vandrer. Overfor han eller henne blir jeg ansvarliggjort, sett, bekreftet, disippelgjort, et sted å gråte, et sted for den gode latteren. 

Har du en sjelevenn, en medvandrer? Hvorfor ikke? Hhva gjør du for å skaffe deg en?

fortsettes

Anam Cara - en sjelevenn

Anam Cara er kelternes ord for "sjelevenn" - en medvandrer. Livet er en reise, en vandring, og vi kunne alle trenge en å reise sammen med! I samtaler med så mange mennesker rundt om i landet i forbindelse med mine bønneseminarer, ser jeg mer og mer behovet for åndelige mødre og fedre. Som kan gå ved siden av. Oppmuntre. Støtte. Bekrefte. Veilede. Gjennom eget levd liv.

I går skrev en venn av meg noe som berørte meg sterkt. Han forteller om sin sjelevenn, som nylig gikk hjem til Herren. Jeg har oversatt deler av det han skrev fordi jeg synes det gir en god innsikt i hva en slik åndelig medvandrer, en Anam Cara, kan være. Jeg skriver kan fordi en slik sjelevenn kan være mye forskjellig.

Jeg traff Andy Raine på Shetland. Han er danser, bosatt på den hellige øya Lindisfarne. Nylig tok han farvel med en av sine beste venner, sin sjelevenn, Benny Mclaughlan. "mild, bedende, som voktet meg for det onde, som tok seg av meg," skriver Raine.

"Det første vi gjorde sammen var å lære dansen 'Servant Song'. Jeg var i Frankrike når jeg fikk beskjed om at han var gått bort, så det endte med at sang denne sangen som nok var ukjent for de fleste der jeg var. Benny Mclaughlan har vært en sann venn, kjærlig ektemann, far og bestefar. Han har også vært en forbeder, en bønnens mann, med 'hjertet til en eneboer'. Han kunne dukke opp med sekker med opptenningsved og stable dem opp utenfor terrassedøra vår, slik at vi ikke fikk åpnet den, så kjøre avgårde med det samme hjemover før han ble savnet. Jeg måtte forklare for ham at jeg heller ville ha en fem minutters prat med ham enn all veden! Hvis jeg hadde problemer og trengte hjelp til å se veien videre kunne han ringe eller plutselig dukke opp, og si at han hadde tenkt på meg eller hadde bedt for meg...

Han tilhørte 'eneboer-teamet' som jeg hadde gleden av å ta med meg til Isle of Man, vi dro til New Hampshire og til Cutchbert Island. En gang måtte Benny bare reise til Tara i Irland og da dro vi via Whithorn og stanset ved Slane hvor vi tente bål og grillet. Han laget karmen til det store ikonet av Frelseren av Andreij Rublev som jeg har i brakka mi, og han hjalp meg å gjenoppbygge vår Poustinia ved Old Bewick.

Han var så mild når han talte og så lett. En gang var han uten bil og det var greit å gå til jobb, men det plaget ham litt for da kunne han jo ikke ta opp noen haikere og gi dem skyss!

I begravelsen ble Salme 84 lest etter Benny's eget ønske. Han sang den så ofte og den var hans tilknytning til kommuniteten vår. Han var ekspert på å lage dører, men var også en dørvokter. Mange av hans arbeidskollegaer fylte opp kirken i begravelsen.

Når han ble pensjonist kom han hver dag over til øya (Lindisfarne), for å sitte på Cutchbert Island, for å velsigne de som kom forbi. Kreften og behandlingen han fikk for den gjorde ham svak, han følte på ubehag og var motløs, men nå har han reist hjem.

Han elsket pilegrimsvandringer, men denne påsken var han for dårlig til å legge ut på en. Men han kom for å velsigne oss når vi la ut på vår vandring.

Da jeg spurte ham for mange år siden om han ville være min sjelevenn svarte han bare: 'Jeg ber for deg hver dag.' Og jeg visste at han mente det. Benny hadde et sjenerøst hjerte.

Benny, du sannne sønn av Tweedmouth, Tara's fakkelbærer, med det klare øye og med latter i stemmen, jeg hilser deg."

Når jeg leser dette kjenner jeg på en djup takknemlighet for de som har vært mine sjelevenner, mine medvandrere, som jeg har lært så mye av. Har du en Anam Cara - en sjelevenn, en åndelig medvandrer?

En sjelevenn og sant vennskap livet ut

'Herbert var en eneboer som levde på en øy midt i elva Derwent. Han hadde vært en Anam Cara (sjelevenn, åndelig veileder) for biskop Cuthbert av Lindisfarne for mange år. 

Herbert pleide å forlate eneboerstedet sitt hvert år for å besøke den travle Cuthbert og høre ham undervise. De to hadde for vane å sitte sammen i lang tid for å samtale om ting og 'forfriske hverandre med himmelsk vann'.

Ved et slikt besøk hos Cuthbert, mens de satt og snakket sammen og oppmuntret hverandre i Herren, antydet Cuthbert at det var noe særskilt han ville snakke med Herbert om og at nå var den beleilige tiden kommet. Cuthbert var nemlig overbevist om at Herren hadde talt profetisk til ham om hans egen fremtid og dette ville bli det siste møtet de to hadde her på jorda. 

Den relasjonen Herbert hadde til Cuthbert som Anam Cara var kommet til en slutt, men når Herbert hørte dette ble han helt satt ut og med hikst og tårer tryglet han Cuthbert om å be Herren om at Han ikke ville la Herbert være igjen alene et eneste øyeblikk uten Cuthbert, men på samme måte 'som vi tjente Gud her på jorden ville reise sammen, for å skue Hans nåde i himmelen'.

Cuthbert ba om dette mens de ennå var sammen. Så dro Herbert tilbake til eneboerstedet sitt.

Akkurat som profetien sa så ikke Cuthbert og Herbert hverandre igjen her på jorda. Cuthberts og Herberts ånd forlot deres kropp på en og samme dag, slik at, akkurat som Cuthbert hadde bedt om, tilbrakte ikke hans Anam Cara og nærmeste venn, et eneste øyeblikk på jorden alene uten Cuthbert.'

Oversatt fra The Ecclesiastical History of The English People by Bede. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen