Vennskapets gave

I dag feirer vi et vennskap, for vennskap er noe dyrebart. Vennskapet mellom hellige Cuthbert av Lindisfarne og hellige Herebart eller Herbert av Darwentswater, er et eksempel på hvordan venner kan utfylle hverandre og støtte hverandre i liv og tjeneste.

Denne Herebart levde på en øy i en sjø, nå kjent som Herbert's Island. Her levde han i bønn. Ennå kan man se etterlatenskaper av det som sannsynligvis har vært hans munkecelle. Vi kjenner ikke datoen for hans fødsel, men han døde i år 687.

En gang i året dro Herebart for å besøke Cuthbert, enten på Lindisfarne eller på Inner Farne. Han kom for åndelig støtte og samtale. Selv for mennesker som har valgt å leve alene i bønn, trenger man noen å betro seg til, noen å få veiledning fra. Det er farlig å tro at man kan leve det kristne livet alene.

Sent i året 686, fikk Herebart vite at Cuthbert var på besøk i Carlisle. Han var der for å ordinere noen diakoner. Herebart sørget da for at de to kunne møtes. Når de to vennene møttes sa Cuthbert at de to måtte bruke tiden de hadde sammen viselig, siden Cuthbert visste at han kom til å dø snart.

Herebart ba da Cuthbert om å be inderlig til Gud om at de måtte legge ut på den reisen sammen for å se Guds herlighet i himmelen. Herebart var nemlig så full av sorg over at han snart skulle miste sin gode sjelevenn.

Og det skulle bli slik. Samme dag som Herebart døde på den øya hvor han holdt til, døde Cuthbert samme dag på øya hvor han holdt til. De to vennene opplevde herligheten sammen.

La oss i dag takke Gud for vennskapets gave.

Her er et bilde av den lille øye Herberts Island hvor bederen Herebert levde sitt liv.

En sjelevenn og sant vennskap livet ut

'Herbert var en eneboer som levde på en øy midt i elva Derwent. Han hadde vært en Anam Cara (sjelevenn, åndelig veileder) for biskop Cuthbert av Lindisfarne for mange år. 

Herbert pleide å forlate eneboerstedet sitt hvert år for å besøke den travle Cuthbert og høre ham undervise. De to hadde for vane å sitte sammen i lang tid for å samtale om ting og 'forfriske hverandre med himmelsk vann'.

Ved et slikt besøk hos Cuthbert, mens de satt og snakket sammen og oppmuntret hverandre i Herren, antydet Cuthbert at det var noe særskilt han ville snakke med Herbert om og at nå var den beleilige tiden kommet. Cuthbert var nemlig overbevist om at Herren hadde talt profetisk til ham om hans egen fremtid og dette ville bli det siste møtet de to hadde her på jorda. 

Den relasjonen Herbert hadde til Cuthbert som Anam Cara var kommet til en slutt, men når Herbert hørte dette ble han helt satt ut og med hikst og tårer tryglet han Cuthbert om å be Herren om at Han ikke ville la Herbert være igjen alene et eneste øyeblikk uten Cuthbert, men på samme måte 'som vi tjente Gud her på jorden ville reise sammen, for å skue Hans nåde i himmelen'.

Cuthbert ba om dette mens de ennå var sammen. Så dro Herbert tilbake til eneboerstedet sitt.

Akkurat som profetien sa så ikke Cuthbert og Herbert hverandre igjen her på jorda. Cuthberts og Herberts ånd forlot deres kropp på en og samme dag, slik at, akkurat som Cuthbert hadde bedt om, tilbrakte ikke hans Anam Cara og nærmeste venn, et eneste øyeblikk på jorden alene uten Cuthbert.'

Oversatt fra The Ecclesiastical History of The English People by Bede. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen