Jesus har tro på deg

 Det er en setning fra en bok av John Mark Comer som ikke vil slippe tak i meg. Den lyder slik: 'Før de trodde på Jesus, hadde han tro på dem!'

Jesus så lenger enn alle andre når han valgte ut sine disipler. Han så deres framtid. Ikke slik de var, men slik de skulle bli. Jeg hadde nok ikke valgt flere av de tolv om jeg skulle ha valgt, men Jesus så potensialet i dem, og han visste at de ville bli formet i samværet med ham. Jeg gleder meg over at Gud velger det som ingenting er til å bli det de er kalt til å være fra unnfangelsen av. I dag gleder jeg meg over at Jesus er bestevennen min. Til ham får jeg komme akkurat slik jeg er. Så sørger han for at jeg en dag blir mer lik ham.

Bestevenn med Jesus

 Ordene fra Joh 15,15 har blitt så levende for meg: "Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt hva jeg har hørt av min Far."

Jeg setter vennskap høyt. det å kunne samtale med et annet menneske, drøfte, lytte til, dele hjerte med hverandre, men også det å være stille og tause sammen - jeg setter pris på fellesskapet, smilene, latteren. Dele de gode historiene.

Selve kjernen i den kristne tro er at Gud i Kristus søker vårt vennskap.

Herren Jesus har gjort dette vennskapet fritt tilgjengelig gjennom sin lidelse og død, oppstandelse og himmelfart - for alle! Gud ønsker å bli din venn - i dag.

Gjennom dette vennskapet forvandler Gud mennesket. Tar vi imot dette vennskapet tar Den Hellige Ånd bolig i oss og begynner forvandlingen innenfra.

Det er en djup gradvis forvandling. Det er snakk om en forvandling som går fra en religiøsitet som bare later som, til at man blir transparent. Det er en forvandling fra selvopptatthet til deltagelse i andre menneskers liv. Da blir vi 'sårede helbredere', for å bruke et kjent og kjært uttrykk av Henri Nouwen.

I et mester-tjener forhold til Gud kan vi beholde en avstand. Med et vennskap er det annerledes. Da kommer man nær hverandre.

Billedtekst: Jesus og bror Mena. Legg merke til at Jesus holder armen rundt den koptiske munken.

Venner som bryr seg

Når vi ærlig spør oss selv hvilke personer i livene våre som betyr mest for oss, finner vi ofte ut at det er de som, i stedet for å gi mange råd, løsninger eller kurer, heller har valgt å dele smerten vår og berøre sårene våre med en mild og øm hånd. Vennen som kan være stille med oss i et øyeblikk av fortvilelse eller forvirring, som kan bli hos oss i en time med sorg og sorg, som kan tolerere å ikke vite, ikke helbrede og se virkeligheten sammen med oss av vår maktesløshet, det er vennen som bryr seg.

Henri J.M. Nouwen

Når vi ikke har noe å tape

Når vi føler oss ensomme har vi et slikt behov for å bli likt og elsket at vi er overfølsomme for de mange signalene i miljøet vårt og lett blir fiendtlige mot alle som vi oppfatter som avviser oss. Men når vi først har funnet sentrum av livet vårt i vårt eget hjerte og har akseptert vår ensomhet ikke som en skjebne, men som et kall, er vi i stand til å tilby frihet til andre. Når vi har gitt opp vårt ønske om å bli fullt ut oppfylt, kan vi tilby tomhet til andre. Når vi først er blitt fattige, kan vi være en god vert. Det er virkelig gjestfrihetens paradoks at fattigdom gjør en god vert. Fattigdom er den indre disposisjonen som lar oss ta bort forsvaret vårt og konvertere våre fiender til venner. Vi kan bare oppfatte den fremmede som en fiende så lenge vi har noe å forsvare. Men når vi sier: "Vennligst gå inn - mitt hus er ditt hus, min glede er din glede, min tristhet er din tristhet, og mitt liv er ditt liv," har vi ingenting å forsvare, siden vi ikke har noe å tape, men alt til gi.

- Henri Nouwen/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Vennskap med Gud

Bønn er ikke noe annet enn vennskap med Gud.

        Teresa av Avila

 

Skjøre vennskap

Vennskap er noe av det vakreste som finnes, og noe av det skjøreste. For vennskap viser seg først når venner virkelig trengs. Kjærlighet må omsettes, ellers blir det er kvalmende ord. Det underlige er at de som kaller seg en venn, forsvinner når det er størst behov for dem. Da blir de med ett stille.

En bekjent av meg, en høyst aktet og kjent mann, hadde mange mennesker rundt seg. Han var en kjent kristen taler, organisator, godt likt. Så skjer det en ulykke. Han faller ned fra et stilas og resultatet var at han fikk store lammelser i kroppen. En lang og ikke minst smertefull rehabiliteringstid ligger foran ham. Over natten forsvinner alle hans venner. Ingen kommer på besøk. Til å begynne med ringer noen få av dem. Så slutter også de å ta kontakt. Det blir stille. Veldig stille. Sammen med sin kone kjemper han for å få livet tilbake.

Han kommer seg så smått igjen. Men han er veldig redusert. Avhengig av rullestol. Ingen tilbyr seg å trille. Han er etterlatt alene. Før var han omsvermet av mennesker som solte seg i glansen av å kjenne ham. Som kronisk syk er han ikke verd noe mer, annet enn som et objekt som det skal bes for til helbredelse, når han av og til har krefter nok til å overvære en gudstjeneste.

Men han er ingen bitter mann. Han går djupere med Gud enn de fleste. Men han har lært at venner ikke nødvendigvis er venner, når man blir syk.

'... jeg var syk, og dere så til meg.' (Matt 25,36)

Jeg har selv erfart at venner forsvant da jeg fikk Parkinsons. Venner som sto meg nær. Det er noe med sykdom, og ikke minst kronisk sykdom, som støter mennesker fra deg. Det er noe med sykdom som gjør at du ikke er regnet med lenger. Derfor er jeg glad for at det finnes menigheter som fortsatt inviterer en skjelvende mann. Det sier mye om dem. Ikke minst at det fortsatt er bruk for mennesker med kronisk sykdom.

Mine evangeliske baptistvenner

Jeg har skrevet om mine katolske venner, ortodokse venner, mine pinsevenner og mine Israelsvenner. Nå er tiden kommet til å skrive om mine evangeliske venner, og dermed den bevegelse hvor jeg har mine røtter, døperbevegelsen.

25. september i år er det ganske nøyaktig 40 år siden jeg lot meg døpe på bekjennelsen av min tro. Jeg husker dagen, som om den skulle ha vært i går. En riktig kald septemberdag. For å dempe kuldesjokket  hadde jeg på meg en islender. Men jeg angrer ikke. Jeg hadde brukt syv år på å ta den avgjørelsen, så det var en vel overveiet handling. Studier av dåpen, både dens innhold og ikke minst urkirkens dåpspraksis, hadde overbevist meg. En viktig bok for meg i denne tiden var 'Apostolisk dåp', av Johannes Warns. Filadelfiaforlaget ga den ut i 1964. Grundig, saklig og overbevisende, og fremragende oversatt av Oddvar Nilsen. Undres på om noe forlag ville utgitt en slik bok i dag?

På 1970-tallet hadde jeg kommet i kontakt med en anabaptistisk gruppe ved navn 'Bruderhof'. Jeg  begynte å abonnere på deres tidsskrift, 'The Plough', hvilket jeg har gjort siden. Faktisk har jeg samlet på alle nr siden 70-tallet. Gjennom dette tidsskriftet ble jeg kjent med teologen og filosofen Eberhard Arnold, som skulle få stor og avgjørende betydning for min trosutvikling og min egen overbevisning. Han hjalp meg til å finne tilbake til røttene, til urkirken. Jeg begynte å studere døperbeveglsens historie, de foraktede anabaptistene, reformasjonens tredje gren. Jeg ble fascinert av vektleggingen av å leve ut Bergprekenen i praksis, av forsamlingens frie stilling, av Bibelen som eneste autoritet for liv og lære, av det tydelige skillet mellom stat og kirke, av den ikke-voldelige linjen, avvisningen av å avlegge ed, og sist, men ikke minst, den tydelige forkynnelsen av Guds rike. Døperbevegelsens mange martyrhistorier grep meg også. Anabaptistene ble forfulgt, arrestert, torturenrt, brent, hengt og druknet av både Den romersk-katolske-, den lutherske-, så vel som den reformerte kirken. Ene og alene på grunn av deres tro.

Jeg ble så interessert i anabaptismen at det ble bok av det: En tro verd å dø for, utgitt av Frihet forlag.  Jeg har fortsatt mye kontakt med ulike anabaptistiske grupper, særlig mennoniter og hutterianere og har de siste årene hatt jevnlig besøk av dem i vårt hjem. En av de jeg har oversatt mye til norsk, er hutterianeren Peter Hoover.

Med årene ble bøkene til baptister som Charles Haddon Spurgeon, Billy Graham, W.A Criswell, den legendariske pastoren for First Baptist Church i Dallas, viktige byggesteiner. Møtet og vennskapet med to amerikanske baptister, som bygget opp en stor internasjonal baptistmenighet i Sandvika, Marylyn og Jack Slaugh, har betydd veldige mye for meg - ikke minst når det gjelder bibeltroskap.

I 1995 ble jeg ordinert til pastor i Det Norske Baptistsamfunn, og jeg har betjent to av dette kirkesamfunnets menigheter som pastor, Raufoss og Lillehammer, og er for tiden leder for Baptistenes Bønnefellesskap.

Jeg er glad for å høre hjemme i denne delen av kirkefamilien. Her hører jeg hjemme. Jeg er baptist. Og jeg har djup respekt for at andre har et annet teologisk syn enn meg, ikke minst et annet dåpssyn. Når jeg inviteres som taler i felleskristne sammenhenger, taler jeg aldri om det som skiller oss, men om det som forener. Det betyr ikke at jeg er forlegen hva angår mitt eget dåpssyn, bare at jeg ønsker å være samlende. I egne sammenhenger forkynner jeg frimodig om det jeg er overbevist om.

Jeg er også veldig glad i den baptistiske salme- og sangskatten, de multietniske uttrykkene og det arbeidet som gjøres av mange baptister for fred- og forsoning.

Jeg gleder meg også over å være en del av et stort verdensvidt fellesskap. Baptistenes Verdensallianse teller over 47 millioner døpte medlemmer i 125 land. I tillegg kommer alle de frie baptistkirkene som ikke er en del av verdensalliansen og de anabaptistiske, og også teller tusener.

Mine Israelsvenner

I denne serien har jeg ønsket å presentere mine venner, i de ulike forgreningene av Guds rike. Det handler om mennesker som på ulike måter har velsignet meg, og har vært med på å forme mitt liv og min teologi. Nå er tiden kommet for å presentere mine Israels-venner:

Jeg holdt nesten på å si at jeg er blitt flasket opp med Israel og det profetiske ordet, og Guds evige løfter til landet og folket. Det er sant fra den tiden jeg ble en kristen i 1972. Som jeg har fortalt tidligere, var vi ungdommer så heldige at vi hadde en klokker i Hunn kirke, Rolf Danielsen, som åpnet sin Bibel og hjalp oss til å forstå hvilken plan Gud hadde med sitt utvalgte folk. Så som 13-14 åring, før jeg lærte så mye annet fra Bibelen, fikk jeg en grundig innføring i Guds løfter og at Gud er til å stole på! Det er jeg så takknemlig for.

Klokkeren introduserte meg også for Karmel Israel Nytt, og gjennom dette bladet skulle så interessen for Israel og det profetiske ord øke på. Det var spennende å følge med på hva Herren gjorde i Det lovede land - Hans land. Se løftene gå bokstavelig talt i oppfyllelse rett foran våre øyne. Karmel ble som lokalavisen: jeg måtte lese den fra før,e til siste side. Dessverre kommer den nå bare en gang i måneden, men den leses som før!

En bok som skulle få stor betydning for meg var Aril Edvardsens biografi om Moshe Ben Shmuel: 'Tilbake til Sion', som Troens Bevis ga ut første gangen i oktober 1967 i 3000 eksemplarer. Min utgave er fra september 1969, og da var allerede tredje opplag kommet. Da var boken solgt i 6000 eksemplarer, og det samlede opplaget hele 9000. I 2001 kom det syvende opplaget. Livshistorien om den jødiske gutten fra den ungarske landsbyen Szilvasvarad som skulle gifte seg med norske Mirjam, grep meg så sterkt. Mosche fant Messias og sammen med sin kone ble de viktige skikkelser i det messianske miljøet i Israel. De dramatiske historien til Mosche Ben Shmuel har fulgt meg i alle år senere.

God bibelundervisning er både viktig og riktig, men når det kommer til dette som har med Israel og det profetiske ord å gjøre, så må det åpenbaring til! Den Hellige Ånd må åpenbare det for deg, ellers ser du det ikke.

Men god og solid bibelundervisning har jeg fått gjennnom Derek Prince, David Pawson, og ikke minst Lance Lambert. De la et godt grunnlag for den teologiske tenkningen rundt disse spørsmålene. Jeg må heller ikke glemme Johannes Facius, den danske forbønnspioneren, som skulle bli nøkkelen til å få kontakt med den israelske bønnebevegelsen. Personlige samtaler med Johannes Facius på en europeisk bønnekonferanse i Praha helt på begynnelsen av 1990-tallet, skulle få avgjørende betydning for meg personlig og for vårt bønnearbeid.

Gjennom Johannes Facius ble jeg også kjent med den profetiske tjenesten til Ebenezer Emergency Fund, som ble grunnlagt av den britiske forretningsmannen Gustav Scheller, opprinnelig født i Sveits i 1929. I forbindelse med en profetisk bønnekonferanse i Jerusalem i 1991 - altså midt under Gulf-krigen - mens 120 forbedere fra mange ulike land var samlet for å be for Israel talte Gud til Gustav Scheller. Gud sa at tiden var inne for å bringe det jødiske folk hjem fra det som den gangen var Sovjetunionen. Det var ikke et tidspunkt Gustav selv ville ha valgt. Den organisasjonen som ble startet mens bombene drønnet i Gulfen, har hjulpet over 100.000 jøder hjem til Israel. Og de fortsetter arbeidet med uforminsket styrke. Det profetiske mandatet til denne organisasjonen står mitt og May Sissels hjerte veldig nært.

Gode relasjoner har vårt bønnearbeid også til Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem og Ordet og Israel. Jeg setter stor pris på forkynnelsen til Dag Øyvind Juliussen, Eva Osvold Sundar, Gordon Tobiassen. Jeg setter også stor pris på den solide undervisningen til pinsevennen Terje Berg, og til det arbeidet norske pinsevenner gjør i Israel.

Jeg kan ikke nevne Israel og det profetiske ord uten å nevne menigheten Sannhetens Ord på Slemmestad. Maken til dedikert menighet overfor Israel tror jeg ikke finnes i Norge. Denne menigheten har i mange år bidratt med store økonomiske beløp til ulike prosjekter i Israel, og ikke minst med forbønn. Jeg takker Gud for det, og er glad for å ha menigheten og dens medlemmer som venner.

I forbindelse med en av våre reiser til Israel var May Sissel og jeg så heldige å få tilbringe noen dager sammen med Gro Wenske. Hun har gitt meg innsikter i det profetiske ord, og om situasjonen til jødene i Judea og Samaria som få andre. Å reise med Gro som guide i Israel er en stor opplevelse, og som jeg aldri vil glemme.

Sist, men ikke minst, vil jeg få takke to gode Israelsvenner: Den nå 80-årige Odd Elvesveen. Sammen med ham startet jeg Gjøvik og Toten Israelsforening, en forening som fremdeles eksisterer. Og Finn Austdal, som er primus motor i Glåmdalen Israelsforening og som har lagt ned et stort og betydelig arbeid med å få oversatt bønnebrev fra Intercessors for Israel. Sammen med Finn var jeg også med på å arrangere to nasjonale bønnekonferanser for Israel, i Rotunden på Hedmarktoppen folkehøgskole. Konferansene ble holdt i regi av Glåmdalen Israelsforening, en forening som også har gitt ut boken til den messianske jøden Chuck Cohen: Våre hebraiske røtter, en bok jeg forøvrig hadde gleden av å skrive forordet til.

Et djupt vennskap har også utviklet seg mellom den arabiske baptistpastoren, Shaleem Shalash, og undertegnede. Han er en araber som elsker Israel. Fint har det også vært å møte og lytte til Israelsguiden og forkynneren Elin C. Elkouby. Hun besitter en faktakunnskap som få andre.

Mine pinsevenner

I to artikler nå har jeg latt mine lesere få møte mine katolske og ortodokse venner. I dag vil jeg presentere mine pinsevenner!

De møtte jeg nesten med det samme jeg ble en kristen i 1972. Men det var en lutheraner som introduserte meg for 'dåpen i Den Hellige Ånd'. Det skjedde i min barndoms kirke, Hunn kirke, etter en gudstjeneste. Over en åpen Bibel underviste han meg om Den Hellige Ånd. Ikke at jeg forstod så mye av det, og det skjedde heller ingen ting når han la hendene på meg og ba for meg. Dagen etter kom en gjeng ungdommer sammen i Gjøvik kirke. Vi knelte ned rundt alterringen, og der opplevde jeg min dåp i Den Hellige Ånd. Uten noe forvarsel begynte jeg å lovprise Gud i nye tungemål.

Tungemålsgaven har senere fått stor betydning for mitt personlige bønneliv.

I min hjemby Gjøvik fantes det den gangen en pinsemenighet. Nå er det tre. Jeg gikk av og til dit, selv om møtestilen var litt fremmed. Her traff jeg menighetens forstander, Per Ruud, som møtte meg med raushet og her skulle jeg møte 'Brødrene Nymoen', et begrep på den tid: Arvid og Einar. De talte i vekkelsesmøter. Det var helt nytt for meg. Etter sangen og talen drev de med noe jeg mener å huske de kalte 'benke-fiske'. En etter en i salen ble spurt om de var frelst? Jeg husker fremdeles jeg synes det var litt skremmende. Tenk om de spurte meg? Men jeg visste hva jeg skulle svare: Jeg har tatt imot Jesus som Frelser. For det hadde jeg gjort. Einar Nymoen har jeg senere møtt mange ganger. Han er en av Norges beste sjelesørgiske forkynnere, synes jeg.

I Filadelfia Gjøvik møtte jeg også to andre som skulle få avgjørende betydning for mitt liv: Kjell Haltorp og Ole Petter Bekkelund. Kjell var på den tiden 2.pastor i Filadelfia Oslo. Hos ham ble bønnebrannen i meg tent. Hver lørdag drev jeg med gateevangelisering i Gjøvik, og når Kjell fikk høre det sendte han meg en hel kartong med boken 'Gud kan' av Kathryn Kuhlman, slik at jeg hadde noe å gi bort til mennesker som ville høre om Jesus. Typisk Kjell Haltorp dette! Alltid opptatt av å vinne mennesker for Jesus. Gjennom årenes løp har jeg holdt jevnlig kontakt med Kjell, som nå er blitt 80 år, men fortsatt like brennende for Jesus.

Ole Petter skulle bli en åndelig far for meg, og det er få som har lært meg så mye om bønn, som han. I dag holder jeg fremdeles god kontakt med Gjøvik pinsemenighet, og har mange gode samtaler med en god venn, Egil Glemmestad, som er dagens forstander.

Som omreisende forkynner har jeg besøkt mange pinsemenigheter, noe jeg setter stor pris på. Her har jeg mange av mine beste venner. Jeg setter pris på den tydelige bibeltroskapen, iveren etter å se mennesker frelst, bønnehungeren. Men det er blitt ganske stille i mange pinsemenigheter hva tungetalen angår. Sjeldent hører jeg også forkynnelse om Åndens dåp.

Gjennom årene har jeg også satt stor pris på godt fellesskap med mange av pinsebevegelsens pastorer og forkynnere. Der er farlig å nevne noen, for da utelates andre jeg gjerne skulle ha nevnt, men jeg gjør unntak noen som har betydd spesielt mye for meg personlig:

Kjell Erichson, Ole Sletten, Egil Svartdahl, Einar Nymoen - trygge, sindige og menn med integritet, tyngde og visdom.

En spesiell takk til Emanuel Minos, som i en livskrise, ba meg hjem til seg, og hjalp meg igjennom. Jeg hadde ikke vært forkynner i dag hadde det ikke vært for Emanuel Minos.

Kontakten med brødrene Kjell og Stanley Sjöberg har også betydd mye, ikke minst Kjell, selve Nordens bønneapostel. Han har vært med på å inspirere og forme mitt bønneliv og min bønneteologi i mange år, og gjør det fremdeles, selv etter sin død.

Pinsevekkelsen er utvilsomt et Åndens vær Gud har sendt, og jeg takker Gud for den. Måtte pinseilden fortsatt brenne.

Mine ortodokse venner

Mitt vennskap med den ortodokse kirkefamilien starter tidlig med min fascinasjon for den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (bildet). Særlig hans roman: 'Brødrene Karamasov'. Jeg er i tidlig tenårene da jeg for første gang stifter bekjentskap med den russiske forfattergiganten, og et veldig landskap åpner seg for meg. Ikke minst historien om staretsen Sosima griper meg. Vi skriver tidlig 1970-tallet.

Gjennom Dostojevskji oppdaget jeg Østkirken. En helt ny verden åpnet seg. En annerledes måte å leve på, tenke teologisk. Mens Vestkirken har hatt mye av sitt fokus på Jesu lidelse og død, har Østkirken hatt sitt tyngdepunkt i Kristi oppstandelse. Det er gjør noe med den teologiske tenkningen. I Den ortodokse kirken møtte jeg PÅSKEGLEDEN! Gleden over Jesu oppstandelse. Og det på en sterkere, mer intens og jublende glede enn det jeg den gangen var vant med.

Jeg ble nysgjerrig på Den ortodokse kirke. Med årene har jeg lest og studert ortodokse teologer og forfattere som Nicholas Afansiev, Alexander Schmemann, John Meyendorf, Lev Gillet, Paul Evdokimov, Olivier Climentt, Kallistos Ware, Anthony Bloom og arkimandrit Sofrony, bare for å nevne noen.

Ikke minst har tre av disse på en helt spesiell måte vært med på å forme mitt åndelige liv siden 1970-tallet. Det gjelder metropolittene Kallistos Ware med sin bok: 'The Orthodox way', som jeg har lest bokstavelig talt i stykker. Den har gått helt opp i limingen. Boken har kapitler som: God as Mystery, God as Trinity, God as Creator, God as Man, God as Spirit God as Prayer - og det sier det meste! Så kjenner jeg djup takknemlighet for Anthony Blooms gedigne bønneundervisning og for Lev Gillets: Enkle betraktninger over vår Frelsers skikkelse.

Disse har vært med på å forme mitt liv helt frem til denne dag.

I 1988 traff jeg fader Johannes og fader Serafim for første gang, et vennskap som har vart ved alle disse årene. Jeg deltok på flere gudstjenester i dette klosteret, og når klosteret skulle flyttes til Hurdal fikk jeg det store privilegium å tale Guds Ord til de mange fremmøtte.

En ortodoks prest skulle få stor betydning for mitt liv. Michael Harper var en av de sentrale skikkelsene i den karismatiske fornyelsesbevegelsen. Han var opprinnelig anglikansk prest, men hans trosvandring førte til at han ble ortodoks. Vi holdt ganske jevnlig kontakt i en periode i årene før han døde.

Gjennom årenes løp har jeg hatt kontakt med ortodokse kristne, både prester, munker og legfolk i Norge, Storbritannia, Romania og Russland. Tre personer bør spesielt nevnes. Den ortodokse presten, fader Georgij Edelstein som er prest i Kostroma, utenfor Moskva. Vi har holdt kontakt med hverandre i mange år, og fader Georgij har vært på besøk i vårt hjem. Til tross for sin høye alder er han fortsatt menighetsprest og utfører et ikke ubetydelig sosialt og humanitært arbeid i Kostroma. Den andre er en rumensk-ortodoks prest, fader Seraphim. Hans borgerlige navn er Leo Aldea og han er i ferd med å bygge opp et ortodoks kloster på øya Mull på Hebridene. Jeg har hatt stor glede av å lytte til hans undervisning og håper en dag å kunne finne en anledning til å invitere han til Norge. Sist men ikke minst må jeg nevne Victor Otet, en rumensk-ortodoks legmann tilhørende den rumensk-ortodokse fornyelsesbevegelsen Herrens Arme. Det var Viktor som fullførte byggingen av Kristi himmelfartskapellet, vårt bønnekapell på Eina.

Som med mine katolske venner, er jeg heller ikke enig med mine ortodokse i alt, men vi er venner og jeg har mye å lære.

Vær alle menneskers venn

Legg til bildetekst

Et rettferdig menneske uten visdom er som en lampe i solen. Den som huser bitterhet i sitt hjerte, opplever at vedkommendes bønn faller som såkorn på steingrunn. En asket uten barmhjertighet er et tre uten frukt. En bebreidelse som er sprunget ut av misunnelse er en forgiftet pil. Et svikefullt menneskes ros er en skjult felle. En uklok rådgiver er en blind vokter. Et samliv med en narr dreper sjelen.

Omgang med kloke mennesker er en vudunderlig kilde. En vis rådgiver er et vern og et håp. En uklok og narraktig venn sprer ondt rundt seg. Lev heller omgitt av hån enn av hovmodige mennesker. La deg forfølges, men forfølg ikke. La deg korsfestes, men korsfest ikke. La deg hånes, men hån ikke. La deg baksnakkes, men baksnakk ikke.

Det tilkommer ikke en kristen å rettferdiggjøre seg selv. Kristus har ikke lært oss noe slikt. Gled deg med dem som er glade. Gråt med dem som gråter. Det er et tegn på et rent sinn. Vær syk med de syke. Sørg med syndere. Juble med dem som angrer. Vær alle menneskers venn. Men vær alene i dine tanker. Ta del i alles lidelser, men hold avstand til dem med din kropp.

Tal ingen til rette, bebreid ingen, selv ikke de som gjør meget ondt i sitt liv. Legg din kappe over den som faller i synd og skjul ham. Dersom du ikke kan påta deg hans synd og ta straffen og skammen i hans sted, så unnlat i det minste å overøse ham med bebreidelser og å gjøre ham til skamme.

- Isak Syrer, 700-tallet. Gjengitt i: Kysse spor av Peter Haldorf. Luther Forlag 2002, side 49.

Guds venn

Det er dette jeg lengter etter! Side om side med Jesus. Som venner. Derfor gjør dette bildet så inntrykk på meg på tunge sykdomsdager, som de jeg opplever nå. Livet kjennes ikke så greit akkurat nå. Jeg skal være ærlig å si det.

Et møte for mange år siden med Vineyard-pastoren Brent Rue, skulle få avgjørende betydning for mitt liv. Jeg skal ikke gå inn på det her nå, men en tid før Brent ble hentet hjem av Herren, var han så opptatt av Abraham. Noe av det siste han talte om var dette: Abraham - Guds venn.

For det var det Abraham ble kalt: Guds venn. Noe finere enn å være venn med noen finnes ikke.

Et av mine favorittskriftsteder er Joh 15,15:

"Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far."

Det finnes mange tjenere blant Guds barn, men hvor mange er Hans venner?

Vennskap med Jesus karakteriseres med disse ordene av Jesus selv: "for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far."

Dette vennskapet har med fortrolighet å gjøre.

Jeg ber om at mitt liv må være et vennskap med Gud og karakteriseres av det. Jeg ber om å få være en Gud kan ha fortrolighet med.

Venner som minner oss om sannheten

Iblant overveldes vi slik av sorgen at vi ikke lenger kan tro på gleden. Livet synes ikke å være noe annet enn et beger fylt til bredden med krig, vold, fremmedgjøring, ensomhet og endeløse skuffelser.

Ved slike tilfeller trenger vi venner som minner oss om at knuste druer kan gi velsmakende vin. Det kan være vanskelig å tenke seg at noen glede kan komme ut av sorgen, men når vi steg for steg følger venners råd, selv om vi ikke ennå kan ta til oss det de sier, finner vi en dag gleden som synes tapt, og sorgen blir til å leve med.

- Henri Nouwen i Bread for the journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vennskap i hjertets skyggeland

Det finnes et skyggeland i hjertet som vi ikke selv kan se. Selv om vi vet en hel del om oss selv - om begavelse og svakhet, ambisjoner og forhåpninger, motiver og styrke - forblir visse deler av oss i bevissthetens skygge.

Dette er positivt. Vi kommer alltid delvis å være skjult for oss selv. Andre, spesielt de som elsker oss, kan ofte se bedre i vårt skyggeland enn oss selv. Hvordan vi ses og oppfattes av andre skiller seg fra hvordan vi ser og oppfatter oss selv. Vi kommer aldri helt å forstå hva vi betyr i våre venners liv. Dette er nåde, en nåde som maner oss til ydmykhet, men også til djup tillit til de som elsker oss. Det er i hjertets skyggeland som sant vennskap fødes.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Sant nærvær

"Å være hos en venn som lider mye er ikke enkelt. Man kjenner seg besværet. Man vet ikke hva man skal gjøre eller si eller hvordan man skal reagere på hva man får høre. Det er fristende å si slikt som mer bunner i sin egen redsel enn i omtanke til den som plages.

Iblant sier man omtrent slik: 'Det virker som du har det mye bedre i dag enn i går,' eller 'Du blir snart deg selv igjen', eller 'Du kommer sikkert over det her.'

Men ofte vet man at dette ikke er sant, og det vet vennen også.

Vi trenger ikke holde på med å leke med hverandre. Vi kan bare si: 'Jeg er din venn, jeg er glad for å være her hos deg.'

Vi kan si det ved å bruke ord eller gjennom en berøring eller taushet. Iblant er det bra om man sier: 'Du trenger ikke prate. Sov litt. Jeg er her hos deg og tenker på deg, ber for deg, elsker deg.'

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Nødvendig påfyll

Alle trenger å høre hjemme et sted, og alle trenger påfyll innimellom. Jeg får ikke alltid påfyll til livsvandringen der hvor det er mye støy, tempoet er høyt og bekjennelsene høye. Det skjer derimot oftest i små sammenhenger, hvor det er lavmælt, man kjenner man puster og hvor vennskap betyr noe.

I går var jeg i Oslo hvor det var samling i den kommuniteten jeg er en del av: Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka-Sæby. Jeg har vært medlem her siden 2011. Det innebærer å leve etter en rytme i hverdagen med tidebønner, bibellesning, nattverdfeiring. Jeg trådte inn som novise i 2007, så det tok litt tid før jeg fant ut at jeg ville avlegge en forpliktelse på at jeg vil leve etter en livsregel. Denne rytmen dette har gitt meg i min hverdag har brakt med seg en ro og hvile inn i mitt liv.

I går kom vi sammen til tidebønn i Filadelfiakirken i Oslo, sammen med den kommuniteten som finnes der. Det var så godt å kunne synge tidebønnene slik vi gjør det på Bjärka Säby igjen. Det er noe eget å synge Guds ord. Deretter kom vi sammen i leiligheten til kommuniteten som er knyttet til Filadelfiakirken til måltidsfellesskap og samtale.

Ellen Merete Wilkens Finnseth, som er historiker, innledet til samtale om den betydningen Salmenes bok hadde i de første kristnes liv og hva den regelmessige, daglige bibellesningen betydde for henne.

Når jeg gikk derfra for å reise hjem til Gjøvik kom jeg til å tenke på det Paulus sa på vei til Rom:

"Da Paulus så brødrene, takket han Gud og fattet mot. (Apg 28,15)

Det var akkurat det som skjedde: Når jeg så mine trossøsken fattet jeg mot.

Vennskapets gave

Vennskap er en av de største gaver et menneske kan ta imot. Det er et bånd som betyr mer enn vanlige mål, interesser eller erfaringer. Vennskapets bånd er sterkere enn dem som den seksuelle foreningen kan skape, djupere enn dem som en delt skjebne kan forsterke, og de kan være enda inderligere enn ekteskaps- eller familie-båndene.

Vennskap er å være sammen i glede og sorg, selv da man ikke kan øke gleden eller minske sorgen. Vennskap er en sjelens forening som leder til en edel og sann kjærlighet. Vennskap får hele livet til å lyse.

Salige er de som legger ned sine liv for sine venner.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vennskap

Jeg er så takknemlig for gode vennskap! Mellom møter i Hamar og Oslo og på vei videre til Kristiansand tok Peter Halldorf seg tid til å besøke oss. Det satte jeg stor pris på. Når man er syk er det godt å få besøk av en god venn. Jeg har kjent Peter Halldorf gjennom noen år nå, og har lært ham å kjenne som en ydmyk, raus og ikke minst kunnskapsrik mann, med en tilstedeværelse som er sjelden. Vi fikk begge interesse for ørkenfedrene og kirkefedrene på omtrent samme tid.

Peter Halldorf kommer i disse dager ut med en ny bok. Denne gangen om profeten Jeremia. Det utgis på Artos forlag. Om den vil bli oversatt til norsk vet jeg ikke, men det er lov å håpe! Bøkene til Peter Halldorf er jo blitt godt mottatt i Norge, og mange er de som har hatt stort utbytte og velsignelse av å lese dem.

Peter Halldorf er ikke lenger leder for kommuniteten jeg er en del av, men han fortsetter å holde retretater, skrive, være redaktør for tidsskriftet Pilgrim og besøke Norge. Det er jeg ikke alene om å glede oss over.

Billedtekst: Vår Wheaton terrier, Poirot, liker å bli tatt bilde av, så han passet på nå også!

De dødes vennskap

"Når vi blir eldre får vi stadig flere å minnes - det er stadig flere som dør før oss. Det er svært viktig å minnes dem som har elsket oss og dem vi har elsket.

Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen vår vi underveis fatter våre beslutninger. Foreldre, ektefeller, barn eller venner kan være medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter at de er døde enn mens de levde.

Å minnes de døde er å beholde deres vennskap."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Venner og deres særskilte gaver

"Det finnes ikke to venner som er helt like. Hver og en er en gave til oss. Når vi forventer at en venn skal ha alt vi trenger, blir vi alltid kritiske og aldri helt fornøyde med det som han eller hun faktisk har.

En venn kan gi oss medfølelse, en annen kan formidle sjelsstyrke. Jo mer vi kan ta imot av de ulike gavene som våre venner har å gi oss, desto mer evner vi å gi andre av akkurat våre ufullkomne gaver. Vennskapet vever et fantastisk kunstverk av kjærlighet."

- Henri Nouwen (bildet) i boken Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen