Filadelfiakirken i Oslo krever ikke lenger troende dåp for å bli medlem

I går kveld bestemte menighetsmøtet i Filadelfiakirken i Oslo, selve 'moderkirken' til pinsebevegelsen i Norge, seg for ikke lenger å stille krav til å bli døpt med troendes dåp for å bli medlem av menigheten. Dåp er ikke lenger et kriterium for medlemsskap. I følge Vårt Land er det nye med,lemskravet at nye medlemmer 'vil ta imot Jesus Kristus som Frelser og bekjenner seg til vår felles kristne tro slik den uttrykkes gjennom den apostoliske trosbekjennelsen.'

Dette har jeg ingen problemer med, fordi jeg har grunnleggende respekt for to ting: menighetsmøtets suverene rett til å fatte vedtak som er bindende for menigheten og den lokale menighetens suverenitet. Vel å merke, om en kristen menighet ikke fatter vedtak som klart strider mot Bibelen. Dernest er det det å si at selv jeg er baptist, har jeg en grunnleggende respekt for de som har et annet dåpssyn enn meg.

Når alt dette er sagt kjenner jeg likevel at jeg blir litt trist. Pinsebevegelen i Norge har stått for et baptistisk dåpssyn fra dag en. Det vil også Filadelfiakirken i Oslo fortsatt gjøre, om enn ikke i praksis. Egentlig kunne Filadelfiakirken i Oslo blitt medlemmer av Misjonskirken i Norge, som har to likestilte dåpssyn. Ikke noe galt sagt om Misjonskirken heller. Tvert imot. Flotte mennesker, gode menigheter.

I fjor var det 40 år siden jeg lot meg døpe i Mjøsa. Det skjedde 25.september 1979. Jeg husker at det var iskaldt, meg for meg var dette en svært viktig dag. Da hadde jeg jobbet med dåpsspørsmålet et helt år, og det var etter grundige studier av Det nye testamente og den tidlige kirkens historie at jeg kom til at jeg måtte bli døpt. Det at jeg ble døpt med full neddykkelse har senere stått for meg som en av de viktigste handlingene i mitt liv.

Men som menighetspastor har jeg kjent på utfordringene med ektepar, hvor den ene er barnedøpt og den andre troendedøpt, og hvor den som har vært barnedøpt ikke kunne bli medlem hos oss. Når begge er kristne, så er det vanskelig å forstå. Det er rett og slett smertefullt. Så jeg forstår godt medlemmene i Filadelfiakirken, som stemte som de gjorde i går kveld.

Likevel tror jeg det er viktig å være tro mot den teologiske forståelsen man har og den historie og den tradisjon man står i. Enhet mellom oss betyr ikke at vi blir ensrettede, men takker Herren for at om vi ser forskjellig på dåpen, så er vi ett i Kristus.

Jeg taler i mange ulike sammenhenger enn min egen, men jeg misbruker ikke den tilliten  som er blitt gitt meg, ved å forkynne eller undervise om ting som skiller oss. Men i baptistkirken hvor jeg for tiden er pastor, vil jeg frimodig forkynne og undervise om dåpen sett fra et baptistisk ståsted. Det er  jo i den tradisjonen denne menigheten står og det er dåpssynet som gir den det særtrekk denne og andre baptistmenigheter har.

Nødvendig påfyll

Alle trenger å høre hjemme et sted, og alle trenger påfyll innimellom. Jeg får ikke alltid påfyll til livsvandringen der hvor det er mye støy, tempoet er høyt og bekjennelsene høye. Det skjer derimot oftest i små sammenhenger, hvor det er lavmælt, man kjenner man puster og hvor vennskap betyr noe.

I går var jeg i Oslo hvor det var samling i den kommuniteten jeg er en del av: Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka-Sæby. Jeg har vært medlem her siden 2011. Det innebærer å leve etter en rytme i hverdagen med tidebønner, bibellesning, nattverdfeiring. Jeg trådte inn som novise i 2007, så det tok litt tid før jeg fant ut at jeg ville avlegge en forpliktelse på at jeg vil leve etter en livsregel. Denne rytmen dette har gitt meg i min hverdag har brakt med seg en ro og hvile inn i mitt liv.

I går kom vi sammen til tidebønn i Filadelfiakirken i Oslo, sammen med den kommuniteten som finnes der. Det var så godt å kunne synge tidebønnene slik vi gjør det på Bjärka Säby igjen. Det er noe eget å synge Guds ord. Deretter kom vi sammen i leiligheten til kommuniteten som er knyttet til Filadelfiakirken til måltidsfellesskap og samtale.

Ellen Merete Wilkens Finnseth, som er historiker, innledet til samtale om den betydningen Salmenes bok hadde i de første kristnes liv og hva den regelmessige, daglige bibellesningen betydde for henne.

Når jeg gikk derfra for å reise hjem til Gjøvik kom jeg til å tenke på det Paulus sa på vei til Rom:

"Da Paulus så brødrene, takket han Gud og fattet mot. (Apg 28,15)

Det var akkurat det som skjedde: Når jeg så mine trossøsken fattet jeg mot.