Nødvendig påfyll

Alle trenger å høre hjemme et sted, og alle trenger påfyll innimellom. Jeg får ikke alltid påfyll til livsvandringen der hvor det er mye støy, tempoet er høyt og bekjennelsene høye. Det skjer derimot oftest i små sammenhenger, hvor det er lavmælt, man kjenner man puster og hvor vennskap betyr noe.

I går var jeg i Oslo hvor det var samling i den kommuniteten jeg er en del av: Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka-Sæby. Jeg har vært medlem her siden 2011. Det innebærer å leve etter en rytme i hverdagen med tidebønner, bibellesning, nattverdfeiring. Jeg trådte inn som novise i 2007, så det tok litt tid før jeg fant ut at jeg ville avlegge en forpliktelse på at jeg vil leve etter en livsregel. Denne rytmen dette har gitt meg i min hverdag har brakt med seg en ro og hvile inn i mitt liv.

I går kom vi sammen til tidebønn i Filadelfiakirken i Oslo, sammen med den kommuniteten som finnes der. Det var så godt å kunne synge tidebønnene slik vi gjør det på Bjärka Säby igjen. Det er noe eget å synge Guds ord. Deretter kom vi sammen i leiligheten til kommuniteten som er knyttet til Filadelfiakirken til måltidsfellesskap og samtale.

Ellen Merete Wilkens Finnseth, som er historiker, innledet til samtale om den betydningen Salmenes bok hadde i de første kristnes liv og hva den regelmessige, daglige bibellesningen betydde for henne.

Når jeg gikk derfra for å reise hjem til Gjøvik kom jeg til å tenke på det Paulus sa på vei til Rom:

"Da Paulus så brødrene, takket han Gud og fattet mot. (Apg 28,15)

Det var akkurat det som skjedde: Når jeg så mine trossøsken fattet jeg mot.