"Han er bønnen, ikke bare Den Ene det bes til"

Jeg lar meg fascinere og kjenner jeg blir djupt grepet av historien om den bittelille kommuniten 'The Community of The Transfiguration'. De var aldri flere enn fem medlemmer, for det meste, bare tre. Men det lille anglikanske bofellesskapet i franiskansk tradisjon øvde likevel stor innflytelse. De fikk bety mye blant gruvearbeidere i den lille skotske landsbyen Roslin, og i bofellesskapet var det alltid plass rundt middagsbordet til en hjemløs, en spørrende og søkende sjel, en pilegrim eller en veifarende fant - og et rom sto klart for den som trengte en seng for natta. 

Han som grunnla kommuniteten i Roslin var Roland Charles Walls (bildet), eller fader Roland, som er mest kjent under: teolog og eneboer. Den forunderlige historien om denne lærde professorens liv begynner på klippeøya Patmos i Egeerhavet, der den profetiske seeren og apostelen Johannes ble forvist i ssin tid.

Det var nemlig her han traff på en annen eneboer, en munk som holdt til i en grotte på øya. Roland Wells, opprinnelig en anglikansk prest som søkte stillheten og ensomheten for å be, forsøkte å komme i kontakt med ham. På stranda kom han først i kontakt med noen kvinner som hadde snakket med munken, men de fikk ikke noe utav ham. De synes bare han var en merkelig fyr.

Så satte Roland Wells seg ned på stranda og munken satte seg ved hans side. Ingen av dem sa noe. Slik satt de lenge. Wells trodde ikke han heller skulle få noe ut av denne munken, så han ga opp. Når Roland Wells ville reise seg la denne munken hånden sin på hans skulder og sa:

"Den som lener seg til Jesu bryst kjenner hjerteslagene, Guds hjerteslag."

Den setningen forandret livet til Roland Wells fullstendig.

Som i en åpenbaring oppdaget han hele hemmeligheten til et liv levd i Guds nærvær. Et slikt liv leves sammen med Jesus stadig lyttende til Jesu stemme.

Fader Roland ble en gammel mann. Hele 92 år. Han ble født 7. juni i 1917 i Bembridge på Isle of Wight, og døde 7.april i 2011 i Edinburgh. Hans død etterlot et stort gap i Skottlands åndelige og økumeniske liv. Han var en mann med en stor innflytelse, men også et menneske som skydde rampelyset. Han likte å trekke seg tilbake. For å leve i bønn. Da ville han helst ikke bli forstyrret.

The Community of the Transfiguration, var en kommunitet som i mer enn 50 år levde et liv i bønn. Nå skal du i stikkordsform få del i noe av det de lærte om et bønnens liv, her i min oversettels: 

* Åndelig læring kommer ikke primært fra ting vi har lest men fra ting vi har levd.

* Teologisk læring handler om å lære for å leve - ikke erverve oss evner for å ha et yrke, men evner for livet selv.

* Genuin livsmestring kan ikke hentes fra bøker alene eller kun fra oss selv - det handler ikke bare om å innhente informasjon eller dele idealisme - men finner sted i et virkelig, levende fellesskap, i relasjon til andre.

"Hvis du ønsker å finne ut hva du tror, finn ut hvordan du ber. Hvis bønnestedet ditt er adskilt fra arbeidsbordet ditt, har noe gått galt. Vi kan be om alt, selv hvor dumt det enn høres ut."

"Bønn er en farlig aktivitet, for hvis du ber Kristi bønn, trår du utenfor deg selv og utenfor din egen vilje. Bønn er å gjøre vår avhengighet av Gud til en kjærlig avhengighet."

"Gud ønsker at du skal eksistere med Ham, i den grad vi eksisterer i det hele tatt, er da vi er i Ham. Kristus har tatt på seg vårt bønneliv. Han er bønnen, ikke bare Den Ene det bes til."

Bror Sabino ny prior for Bose-klosteret

Sabino Chialá (bildet) er valgt til ny prior for klosterkommuniteten Bose i Italia. Han er kjent blant annet som en fremragende forsker på Isak Syreren. Bror Sabino er født i 1968, og etter å ha fullført videregående studier, har han vært munk i klosteret Bose siden 1989.

Han er forsker i hebraisk og syrisk, og er ekspert på kristne apokryfe skrifter og litteratur fra de første århundrene av kristendommen, spesielt i øst. Spesielt tar han for seg ørkenfedrene og er spesialist på Isak fra Nineve. Han fullførte studiene ved Universitetet i Torino og Université catholique de Louvain-la-Neuve. Han er også akademiker ved Ambrosian Academy i Milano og var president for «Syriaca», Association of Syriac Studies in Italy; siden 2014 er han også katolsk medlem av den internasjonale blandede kommisjonen for teologisk dialog mellom den katolske kirke og den ortodokse kirke.

Bror Sabino er forfatter av rundt hundre vitenskapelige eller svært populære publikasjoner, samt åndelige tekster; han holder konferanser og retretter om ulike emner.

10 års jubileum

I dag er det på dagen 10 år siden dette bildet av Peter Halldorf og meg ble tatt. 6. juli 2011 ble jeg tatt opp som medlem av Ekumeniska konmuniteten i Bjärka Säby. Da hadde jeg vært novise siden 2007. Siden har jeg vært medlem, og det har betydd uendelig mye for meg. Fellesskapet med venner i kommuniteten har vært til stor hjelp og velsignelse. Reisene til Nya Slottet har vært som en pilegrimsreise til et sted hvor troen har fått næring, ikke minst gjennom tidebønnene, eukaristien og undervisningen og kontinuiteten til den hellige historien som Kirken utgjør. Å være en del av kommuniteten har utvidet horisonten min, og jeg har oppdaget mine søsken i andre trossamfunn og det var vært svært så berikende.

Hvert år fornyer vi de løftene som jeg ga for to år siden, og det kommer jeg til å gjøre i år også. Det er her jeg hører hjemme, i dn store, vide familien som kalles Kirken. 

Vennskapet med han som startet kommuniteten, Peter Halldorf, har også betyddd mye for meg. Ikke minst i tøffe sykdomsperioder. 

Bror Davids livseksempel

Han ble født i forbindelse med et forrykende tordenvær, han som skulle bli Wales skytshelgen, David sønn av Non. Vi befinner oss i det 6.århundre. Stedet var mellom noen forrevne klipper rett overfor en bukt. Selv om regn og lyn og torden fylte luften var dette hellige stedet hvor David ble født fylt av lys og sinnsro. 

Allerede som en ung gutt ble David eller Dewi på walisisk sendt bort for å bli fostret av en biskop. Slik sedvanen var blant velstående walisere. Denne sedvanen var med på ikke bare å fostre enkeltindivider, men også forme nettverk som ga barnet den fordelen at det hadde en utvidet familie. Dette skulle få stor og avgjørende betydning for den livsgjerningen David skulle få.

Fra tidlig alder var David dedikert til kirken, Den utdannelsen han fikk forberedte ham for et liv i kirkens tjeneste. Han studerte Skriften, historien og tradisjonen. 

12 klostre sies David å ha etablert. Det siste i byen i den sørøstlige delen av Wales, langs kysten av Pembrokeshire, som bærer hans navn. Med tiden ble David både abbed og biskop. Hans lederskap ble anerkjent og ønsket velkommen. Det sies også at han var en undergjører. Den første han a for til helbredelse var hans lærer Paulinus, som fikk synet tilbake.

Han skal ha vært både stor av størrelse og sterk. Selv om han bare drakk vann, spiste grønnsaker og urter, hadde han fysisk styrke til å trekke en plog som en okse. Han valgte å leve et enkelt liv i Kristi etterfølgelse. Han behandlet andre med respekt og vennlighet. Ordene hans og det livet han levde oppmuntret mange til å velge den monastiske veien, og bli en del av det kommunitetsliv han fasiliterte. Så er det da også hans understrekning av et liv i fellesskap, og ikke hans askese, som blir trukket frem når den hellige David omtales. Det er også hans vektlegging av fellesskapsliv som fortsetter med å påvirke den walisiske kristenhet den dag i dag. 

"Alt felles", var motto for livet i de monastiske kommunitetene David av Wales grunnla. Ordet 'mitt' ble aldri brukt. 

David av Wales var i alle henseender en vennlig mann, helr dedikert til et liv i Kristi tjeneste. Menneskelig interaksjon karakteriserte hans samkvem med alle menneser - ung som gammel, rik og fattig, fremmed eller venn. Når han lå for døden samlet den monastiske kommuniteten seg rundt ham i sorg. Han minnet de som var tilstede om å følge hans eksempel, å bry seg om hverandre også når det gjelder  'de små tingene' i livet.

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 2

Mot slutten av det 5.århundre, når en ung italiensk middelklassegutt, ved navn Benedikt forlater hjemmet sitt i Nursia for å gå på skole i Roma, var det storslåtte romerske imperiet i fullstendig oppløsning. Kirken opplevde en tid av frafall og forfall. På alle måter var dette en overgangstid. Mmed andre ord: en tid ikke ulik vår egen. Alle visste at en ny tid var i emning, men ingen var sikker på hva de hadde i vente. Heller ikke ulikt verden post-covid. 

I klarsynets øyeblikk så Benedikt at undervisningssystemet som var blitt designet for å forberede ham for den verden sonm nå var passe bare kunne føre ham på et sidespor. Selv om det kunne lære ham om de tingene som hadde fungert i tiden som var gått, hadde ikke systemet de ressursene som trengtes for å kunne bevege ham og hans samtid fremover. En annerledes skole var nødvendig. Benedikt hadde en fornemmelse av at ørkenens fedre og mødre hadde skapt dette nye systemet og forberedt det for en tid som nå brøt frem. Han fant en hule, bygget seg en bønnehytte, og slik fremsto det akademi, det universitet som skulle forme den nye tid i Europa.

Alle som studerer ørken-tradisjonen lærer det de første utøverne praktiserte: en autentisk søken etter Gud leder til et liv i fellesskap med andre mennesker. Det særegne samfunnet som vokste frem trengte en struktur. Derfor ble en regel til.                                                                                                            

En 'livsregel' er et forsøk på å sette på papiret det en liten gruppe mennesker er blitt enige om er veien for dem for å leve nært Gud og hverandre. Når Benedikt underordnet seg visdommen til ørkenens skol, ble deres regler hans tekstbok.

Så hendte det at når andre kom for å spørre Benedikt til råds - og når mennesker til slutt kalte ham til å lede deres kommunitet - så brakte han med seg både den kunnskapen som bare kan erverves gjennom å praktisere den og den kollektive visdommen som er ervervet fra dem som har gått foran oss. 

Vi vet med sikkerhet at det siste inkluderte Johannes Cassianus 'Institues and Conferences', Basilios av Cæsarea's regel, et doment som ble kalt 'Mesterens regel' og flere andre, når tiden kom for at Benedikt skrev sin egen regel. For Benedikt startet ikke fra scratch. Han redigerte og omskrev regler som andre hadde skrevet, modifiserte dem slik at de kunne leves ut i hverdagene; ja, slk at de kunne læres utenat, gjøre dem til tekstbøker for en ny slags skole. 'Denne måten å lære på,' sa Benedikt, ville være 'en skole for Herrens tjeneste.'

Benedikt kunne selvsagt ikke forstå eller forutse hvilken enorm betydning hans regel ville få for etterslektene, for Europa. 1500 år senere kan vi se tilbake og se at dette uttrykket for ørkenens vistdom, ble helt avgjørende for den vestlige monastisismen. Den har gitt veiledning til et utall klosterfellesskap og små kommuniteter, og vært en vugge for demokratiet, et trengssenter for utdannelse og bevarelse av eldgamle dokumenter. Disse klosterfellesskapene og kommunitetene ble bokstavelig læringssentre for en ny verden i emning.

Kan Benedikts regel få en fornyet aktualitet for post-covid samfunnet?

fortsettes

Stillferdig luthersk kommunitetsbygger

Inntil for noen få dager siden var navnet Lore Weber (bildet) (1936-2020) helt ukjent for meg, men så var jeg så heldig å lese et minneord om henne i et tidsskrift jeg abonnerer på, 'The Plough', skrevet av Chris Zimmerman. Jeg vil gjerne få dele det med deg og derfor har jeg oversatt det til norsk. Jeg ble så inspirert av hennes liv:

En liten, ømhjertet kvinne med ubegrenset energi, alltid klar til å hjelpe, til å skape fred, til å trøste noen, eller for å holde seg oppe sent og skrive enda et brev ... ”Dette er Lore Weber beskrevet i en nekrolog etter hennes død i Tyskland, i Oktober 2020. Hun ble åttifire.

I barndommen, i en verden full av hakekors, våpen og frykt, utviklet Lore en sterk følelse av rettferdighet og en djup sult etter fred.

I 1974 grunnla hun med ektemannen Gerhard, en luthersk pastor, Basisgemeinde, etter mønster fra de tidligste kristne menighetene. Dets kjennetegn inkluderte felles bolig, gudstjenesteliv, arbeid og eiendom, og et ønske om å vitne offentlig for rettferdighet og fred. Med Gerhards ord, "For oss betydde det først og fremst å gi et slikt vitnesbyrd å prøve å virkelig leve ut shalom - Guds fred." Både Gerhard og Lore holdt seg tro mot dette kallet, og til sine kolleger i samfunnet, gjennom tykt og tynt. (Og gjennom år med fattigdom, markert mest synlig av en diett sentrert rundt poteter og hva som helst annet som kan dyrkes i kommunitetens hage.)

I 1990 grunnla Webers en avdeling av kommuniteten i et nedslitt distrikt av Øst-Berlin. Brannforskrifter truet den nye begynnelsen (husokkupanter hadde bosatt seg i bygningen og var ikke glade for å se at den ble renovert og forvandlet), i tillegg kom Gerhards alt for tidlige død, han døde av kreft. Senere steg økende eiendomsverdier - området ble et hipstermål - som den største trusselen mot å bygge seg opp. Likevel klorte den lille husstanden å seg fast, betjente hjemløse og trengende som kom på døren, og ønsket barn velkommen til barnehagen i nabolaget kommuniteten fortsatt driver. 

Til slutt var Lore utrettelig i jakten på fred og rettferdighet, både i samfunnet og i bredere skala: i å kjempe for leietakers rettigheter i økende tidevann av gentrifisering; som styremedlem i Church and Peace, et europeisk økumenisk nettverk; og mer generelt som en nabo, i bibelsk forstand, til hver person hvis vei krysset sin egen.

På spørsmål om hva det vil si å jobbe for rettferdighet og fred, svarte Lore: «I årevis spurte jeg meg selv hva jeg hadde å gi eller si til mennesker i nød - og jeg kjente mange! Dette selvspørringen fortsatte og fortsatte til jeg, gjennom en alkoholiker, fant et svar som tillot meg å slutte å torturere meg selv. Hun hjalp meg med å se at jeg rett og slett kunne være der, hvor slike mennesker var og er, og at i kraft av det enkle faktum at jeg trodde på den uendelige kjærligheten til Gud, kunne jeg ha en effekt på dem, selv uten ord. ”

Billedtekst: Lori Webr. Foto:Chris Zimmerman/The Plough

Bonhoeffer tidsaktuell som aldri før

 9. april 1940 har brent seg inn i nordmenns bevissthet som den kjølsvarte dagen i vår historie. Da hanemarsjen fra tyske soldater smalt i brosteinen opp Karl Johan, og Norge var voldtatt av den nazistiske okkupasjonsmakten. Vi blir aldri og skal heller aldri bli ferdig med de fem årene under jernhælen og mørkets makt.

Men vi skal heller ikke glemme noe annet som skjedde denne dagen: Den 9. april 1945 - bare noen få dager før 2.verdenskrig var over - ble den da 39 år gamle lutherske presten og teologen Dietrich Bonhoeffer (bildet) henrettet i konsentrasjonsleiren Flossenburg, dømt for høyforræderi mot nazismen. Da hadde han bekjempet den aktivt i 12 år.

Bonhoeffer er svært tidsaktuell, og fordi han både gjennom teologisk refleksjon har satt ord mye av den lengsel mange av oss bærer på om et nytestamentlig forsamlingsliv, og fordi han selv levde hva han lærte gjennom å være del av en kommunitet. Det er Dietrich Bonhoeffer som har sagt: "Kirken er bare kirke når den er til for andre." Han skriver dette i et av sine berømte fengselsbrev, utgitt på norsk og i ny utgave for kort tid siden, med tittelen: Motstand og hengivelse.

Mindre kjent, men like radikalt, er hans uttalelse: "Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet." (Sanctorum Communio, 1927)

Det avgjørende spørsmålet for Dietrich Bonhoeffer var dette: Hvordan kan kirken være kirke idag? Og svaret hans er: Ved lydig å følge Kristus!

Hemmeligheten ligger i overgivelsen og etterfølgelsen. Kristus kaller jo oss til å følge Ham, og apostelen Peter skriver: "For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor." (1.Pet 2,21)

Avhandlingen Sanctorum Communio fra 1927, hvor jeg har hentet hans radikale utsagn om at Kristus etter oppstandelsen, eksisterer som menighet, har undertittelen: En dogmatisk undersøkelse av kirkens sosiologi. Bonhoeffer tenkte slik: Fordi kirken er et fellesskap av mennesker, og dette fellesskapet er dannet ved Kristi stedfortredende død, så stiller han sosiologien til tjeneste for dogmatikken i den hensikt å undersøke kirkens fellesskapsstrukturer. Det handler om forholdet mellom Gud og mennesker, forholdet menneskene imellom samt forholdet mellom den enkelte og fellesskapet.

En ny teologisk avhandling kom i 1930 med tittelen "Akt und Sein", og her reiser Bonhoeffer spørsmålet om hvordan Guds åpenbaring kan erkjennes, eller hvordan teologien kan drives vitenskapelig. Svaret Bonhoeffer kommer med er like radikalt som kan ellers klarte å formulere seg. Han besvarer spørsmålet ved å si at teologien kan bare drives vitenskapelig i kirken, fordi teologiens gjenstand, som er åpenbaringen, bare blir værende i kirken.

Med to sterke og oppsiktsvekkende teologiske avhandlinger hadde Dietrich Bonhoeffer staket ut en vitenskapelig karriere for seg. Etter et studieopphold i USA blir han i 1931 ansatt som privatdosent ved Berlins teologiske fakultet. Men det varer ikke lenge før Bonhoeffer får problemer. Maktovertagelsen til Adolf Hitler og nazismens sterke fremmarsj fører til at gir opp sin vitenskapelige løpebane.

Nå står han fram som en av lederne i det som kalles Bekjennelseskirken. Dette var en kirkebevegelse som Bonhoeffer stiftet sammen med prestene Martin Niemöller og Karl Barth, som en motpart til gruppen Deutsche Christen, som var nazifisert. Da Hitler kom til makten i Tyskland så voktet han seg for å komme i konflikt med kirken. Det nazistiske partiprogrammet ville ha en positiv holdning til kristendommen uten å favorisere protestantismen og katolisismen. De tyske protestantene var i begynnelsen ganske positive til Hitler. Man trengte en nasjonal samlingsskikkelse som kunne samle tyskerne etter nederlaget etter første verdenskrig. Dessuten trengtes det en leder som ville bekjempe kommunismen. En del kristne ledere kritiserte raseteoriene og den brutale voldsbruken.

I 1932 dannet nasjonalsosialistene Trosbevegelsen for kristne tyskere. De ville få de ulike kirkene til å forkynne nazismen. I 1933 ble det lagt planer om å danne en rikskirke som skulle ledes av en nazistisk erkebiskop. Det var bare arier som fikk være medlemmer. Samme året ble en slik kirke dannet og fikk navnet Die Deutsche Evangelische Kirche. Den utviklet seg til å bli en sterk folkelig bevegelse. I 1933 ble det lansert et program der alle ikkeariere skulle fjernes fra kirken, prester som ikke var nazister skulle sies opp og deler av Det gamle testamentet skulle fjernes fra gudstjenesten. Dette programforslaget førte til splittelser innen de tyske kristne. Bevegelsen gikk i oppløsning, men rikskirken bestod.

I 1934 møttes tyske kirkeledere i byen Barmen. Her laget de en erklæring. Den gikk ut på at det var Kristus som var kirkens herre. Staten skulle ikke bestemme hva kristendom er. Disse lederne som stod bak Barmenerklæringen ble kalt Bekjennelseskirken. Ledelsen i rikskirken brydde seg lite om dem i starten. Så bestemte ledelsen i Bekjennelseskirken at de ville bryte alt samarbeid med rikskirken. Nå gikk nazistene til aksjon. Prester ble arrestert og teologiske læresteder ble stengt. I 1937 ble lederen i Bekjennelseskirken Martin Niemøller arrestert. Mange prester ble sendt til fronten.

Bekjennelseskirken sto fra første stund i åpen kamp med nazismen. Og det er inn i denne konteksten at Bonhoeffer sier at man kan bare være kirke ved lydig å følge Kristus. Etterfølgelsen av Kristus er kirkens vei, fordi den er troens vei. Bonhoeffer spissformulerer dette i boken Nachfolge hvor han sier: "Bare den troende er lydig, - bare den lydige tror." Boken Nachfolge ble utgitt på norsk med tittelen: Lydighetens vei i 1953, og burde forlengst vært utgitt i nytt opplag, brennaktuell som den er!

Nachfolge ble utgitt i 1937, mens Bonhoeffer var rektor ved et av Bekjennelseskirkens prekenseminarer. Hit kom teologiske kandidater for å få sin praktisk-teologiske utdannelse før prestetjenesten. For å dyktiggjøre disse prestene ville Bonhoeffer lære dem opp til disiplinert medarbeiderskap og konsentrasjon om det Bonhoeffer anså som det viktigste av alt: Guds ord. Ved å lese Skriften i sammenheng og be med Bibelens egne ord, skulle man lære å forstå virkeligheten i lys av Guds gjerning i verden. For å kunne gjøre dette lot han studentene bo sammen i en kommunitet, som han selv deltok i.

Klokkene kimte til bønn og lesning av Skriften

Det er stor vaiasjon i gudstjenestefomer i den kristne kirke. Mange er vokst fram i en bestemt tidsepoke og formet på lokale steder, for så å bli adoptert av andre. I det vestlige Wales ble det etablert kristne kommuniteter som hadde færre kontakter med romersk-britisk kultur og tradisjoner. De bygde sitt eget fundament på de asketiske prinsippene som de hadde mottatt fra Egypt og de østlige Middelhavs-landene. 

I klosteret i Dewi i Clyn Rhosin i Wales arbeidet munkene ute på markene, og ble kalt inn til lesningen av Skriften og til bønn ved hjelp av en kirkeklokke. Når klokken ringte, brøt de øyeblikkelig opp fra arbeidet sitt, og ga seg i vei til klosteret. Når de hadde bedt ferdig tidebønnene, som de ba samstemt med ett hjerte og ett sinn, bøyde de kne og ydmyket seg og i denne posisjonen forble de bedende inntil de første stjernene viste seg på himmelhvelet.

Vår tid er virkelig i behov av en slik god rytme.

Et Kristusliv levd ut i hverdagen

Det er noe i måten 'Jesu lillesøstre' og 'Jesu lillebrødre' formidler evangeliet på som tiltaler meg. Mest fordi det er et så troverdig vitnesbyrd. Som protestanter har vi mye å lære av denne katolske ordenen.

'Jesu lillesøstre' er et kontemplativ fellesskap hvis primære 'er å være bønnens kvinner'. I stedet for å leve dette kallet ut i et kloster, søker de heller å leve blant mennesker som ikke er så lett å nå gjennom andre forer for kirkelig virksomhet, blant annet utgjør minoriteter i samfunnet, eller de hvis daglige liv er preget av å bli utsatt for rasisme, fattigdom eller vold. Det å være tilgjengelig for andre står i sentrum for deres liv.

Selv sier de: 'Det vi gjør er smått, men likevel noe som vi føler kan være et viktig tegn på håp og legedom i en sønderbrutt verden.'

Dette er ikke en passiv måte å forholde seg til omgivelsene på: 'Å være nærværende er noe vi har lært av Jesus gjennom inkarnasjonen. Det er et dynamisk liv hvor man ganske enkelt plasserer seg selv i hverdagslige situasjoner slik at ens liv blir rotfestet og avhengig av det som skjer der.'

Det er svært tankevekkende at Jesus tilbrake 30 år av sitt liv i Nasaret, hvor han levde og arbeidet blant menneskene der på en slik ordinær måte at det knapt nok er nevnt i evangeliene. Dette var år da han i sannhet tok på seg våre menneskelige kår, slik at han resten av livet og i sin død med rette kunne være 'mannen fra Nasaret.'

I stedet fot å ha jobber knyttet til ulike kirkelige stillinger har 'Jesu lillesøstre' og 'Jesu lillebrødre' valgt vanlige jobber ute blant folk flest. De sørger for sin egen innte. De bor i små kommuniteter i vanlige hus, leiligheter, campingvogner eller telt. Foruten den ordinære jobben de har, hvor m,ange av dem arbeider skift, for eksempel i industrien, har hvert bosted sitt eget lille kapell, hvor de samles for å følge sin egen bønnerytme.

Vi hadde ikke klart oss uten kvinnene i Guds rike

Det er godt å begynne februar måned med å feire en av Herrens tjenerinner! Hva skulle vi vel gjort uten kvinnene i Guds rike! Og det er mange gode grunner til å feire hellige Brigid av Kildare. Hun er blitt kalt 'helbrederen', og ikke uten grunn. Det gjaldt ikke bare mennesker, men hun skapte også forsoning mellom mennesker.

Hellige Brigid (451-525) er en av Irlands tre skytshelgener, De to andre er hellige Patrick og hellige Columba. I den keltiske kalenderen feires hun 1.februar. Det meste vi vet om henne tilskrives en biografi som en munk ved navn Cogitosus skrev. Den ble skrevet i den andre halvdelen av det syvende århundre. Han beskriver de helbredelsene som fant sted når Brigid ba for folk, hennes nære forhold til dyr, og hennes bemerkelsesverdige omsorg og gjestfrihet overfor de undertrykte og marginaliserte i samfunnet.

Allerede som barn hadde Brigid en helt spesiell kjærlighet for de fattige. En gang ga hun bort hele sin mors beholdning av smør, og ved en annen anledning var hun i følge med sin far, og måtte passe på hesten og vognen. En fattig mann kom og ba om en almisse. Brigid ble fylt med medlidenhet og begynte å lete etter noe hun kunne gi mannen. Da hun i sin fortvilelse ikke fant noe, grep hun farens dyrt utsmykkede sverd og gv det til den fattige mannen. Da faren kom tilbake og oppdaget det som hadde skjedd, ble han rasende. Da svarte Brigid:

"Om jeg eide all din rikdom så ville jeg gi den til de fattige, for å gi til de fattige er å gi til universets Herre."

Ved et annet tilfelle var Brigid gjest i et hus, da noen spedalske kom for å tigge om mat. Han fant en liten gutt og spurte ham om nøkkelen til kjøkkenet. Han visste hvor den lå, og sammen fant de mat til de fattige spedalske tiggerne.

Det er de som mener at hellige Patrick var den som førte Brigid til tro på Herren Jesus. >Hun ble tydeligvis døpt tidlig i sin barndom.

Brigid ble leder for en gruppe kvinner som ville bli nonner. Hun spurte en biskop ved navn Mel om å velsigne dette initiativet. Brigid fikk ja. Biskop Mel hadde sett hvordan Guds Ånd hadde kommet over henne, og sa: "Jeg har ingen makt til å bestemme dette. Gud har allerede orinert Brigid."

Dermed ble det første kloster for kvinner i Irland en realitet, og et av de aller første i Europa i det hele tatt. På grunn av sin store generøsitet mot de fattige slet nonnene selv med å få endene til å møtes.


Ryktet om denne hellige kvinnen spredte seg og det vokste opp flere slike kommuniteter og klostre på den grønne øya. En mann fra hennes hjembygd ba nonnene om å komme hjem, for å grunnlegge en kommunitet der. Her fikk hun en eiendom av folket, og fikk bygget en kirke i skyggen av et stort eiketre. Det er fra denne eika navnet hennes kommer fra: Cill Dara - kirken ved eika.

Her døde hun, 86 år gammel.

Bønn

"Hvis du ønsker å finne ut hva du tror, finn ut hvordan du ber. Hvis bønnestedet ditt er adskilt fra arbeidsbordet ditt, har noe gått galt. Vi kan be om alt, selv hvor dumt det enn høres ut.

Bønn er en farlig aktivitet, for hvis du ber Kristi bønn, trår du utenfor deg selv og utenfor din egen vilje. Bønn er å gjøre vår avhengighet av Gud til en kjærlig avhengighet.

Gud ønsker at du skal eksistere med Ham, i den grad vi eksisterer i det hele tatt, er da vi er i Ham. Kristus har tatt på seg vårt bønneliv. Han er bønnen, ikke bare Den Ene det bes til."

- Roland Walls (bildet), 1918-2011. Grunnlegger av The Community of the Transfiguratin, i Roslin, Midlothian, Skottland. Norsk oversettelse; Bjørn Olav Hansen (c)

Min livsregel, del 5: Elsket

Selve utgangspunktet for den livsregel jeg har valgt, er en bevissthet om at jeg er elsket av Gud. Ikke som noe teoretisk, men som en djup erfaring. Ikke som en engangs opplevelse, men som en sannhet jeg stadig vender tilbake til. Jeg har kommet til en djup erkjennelse av at Gud elsker meg, og Han elsker meg djupt i min sønderbrutthet.

Nylig leste jeg om John O'Connor, til høyre på bildet, en av assistentene ved L'Arche kommuniten i Highland i Washington, USA. For de som ikke vet det er L'Arche en internasjonal bevegelse bestående av bofellesskap for psykisk utviklingshemmede, startet av Jean Vanier. John O'Connor har gjort seg samme erfaring.

Hans historie er både gripende og ganske så illustrerende for hva dette handler om:

'Jeg kom til L'Arche med en visjon om at Gud trengte min godhet,' begynner han sin refleksjon etter å ha arbeidet i denne kommuniteten en tid. Han var ferdig med college og hadde modnet både med hensyn til lederskapsferdigheter, tro og i forhold til utdannelse. Han hadde lært å se verden med nye øyne, ikke minst hadde han funnet en måte å tolke livet på gjennom den ignatianske veiledningstradisjonen, og han kjente trygghet i denne.

Møtet med livet i en L'Arche kommunitetet snudde det meste på hodet. En krevende arbeidsituasjon, hvor ikke minst tålmodigheten ble satt på prøve.

John O'Connor følte at Gud hadde kalt ham til å engasjere seg i livene til de marginaliserte gruppene. Hvor Gud er. Men det skulle bli lettere sagt enn gjort. John måtte lære den vanskelige leksen at de marginalisete hadde like mye å lære ham, som han hadde å lære dem.

John O'Connor flyttet inn i et bofellesskap bestående av fire psykisk utviklingshemmede, tre assistenter og to frivillige som skulle arbeide i fellesskapet om sommeren. Aktivitetsnivået var stort frem til klokken 22.00. Til å begynne med opplevde han stor ensomhet. Hans tålmodighet ble satt på prøve. Noen ganger ville han bare vekk fra det hele.

En dag sprakk det. John var så sliten og overveldet at han ville gi opp. Han ble sint på en av beboerne som ikke ville være med på et avtalt opplegg med de andre beboerne.

Skyldfølelsen satte inn. John ba om tilgivelse for at han hadde sprukket og blitt sint. Beboeren svarte 'Det er i orden. Jeg tilgir deg og jeg elsker deg fremdeles!'

Men det skulle ikke gå så lenge før John ble overveldet av alt ansvaret, alle gjøremålene. Han ringte sine foreldre for å fortelle at nok var nok. Når samtalen var over brast han i hulkegråt. En av beboerne, Fritz, den andre mannen på bildet, var vitne til det hele. Den psykisk utviklede mannen er kjent for sin helbredende bønner. Fritz, som han heter, sa ikke noe. Han la bare hånden sin på skuldëren til John.

Det snudde det hele. Det siste året har John fått en ny forståelse av hvem Gud er. John har fått en ny relasjon til Herren. Han har, sakte men sikkert, gitt opp sine ambisjoner, sitt ønske om makt og posisjon, anerkjennelse, sitt behov for å være god - og latt seg elske av Gud. Sluppet taket i eget levd liv, og gitt seg hen i Treenighetens dans. I dette ligger det så mye helbredelse.

fortsettes

Forbli hos oss ved livets kveld

Annenhver mandag deltar May Sissel og jeg i en liten gruppe på Gjøvik, hvor vi ber tidebønn. Siden vi kommer såpass sent i gang, ber vi completorium - det vil si bønnen før natten. Men først spiser vi kveldsmat sammen og deler fellesskap. Vi har vært sammen en tid nå, og dette lille fellesskapet betyr mye for oss og denne bønnerytmen gjør oss godt. Kanskje er det starten på en kommunitet?

Mandag ba vi også denne bønnen sammen:

"Herre Jesus Kristus, i takknemlighet bekjenner vi at du er midt i blant oss. Bli hos oss med din nåde og kjærlighet, trøst og velsignelse. Forbli hos oss ved livets kveld. Vær vårt lys og vårt brød på vandringen mot vårt hjemland. Du som lever og råder i evighet."

Denne bønnen kjenner jeg meg så hjemme i og kan lett bli 'min' personlige bønn i tiden fremover.

I Completorium - bønnen før natten hører alltid gamle Simeons lovsang med. Jeg er blitt så veldig glad i den:

"Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære."

I den tidebønnsboken vi bruker fra Bjärka Säby heter det i antifonen for denne bønnen:

"Bevar oss, Herre, når vi våker, og vokt oss når vi sover, så vi må våke med Kristus, og hvile i din fred.'

Englene

Litt forsinket - på grunn av reisen og oppholdet i Skien - feiret jeg i går 'erkeengelenes dag', som er 29.september hvert år. For 12 år siden ble jeg på denne dagen tatt opp som novise i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

Man skal ikke lese lenge i Bibelen før man støter på englene. Både engler, serafer og kjeruber - alle himmelske vesener. Ved spesielle og viktige begivenheter i den hellige historien finner det sted stor engleaktivitet - blant annet ved Jesu fødsel, og tiden før Jesu gjenkomst, vil det være stor engleaktivitet. Og i himmelen rundt Guds trone, finnes det tusenvis av engler.

Dette gjør meg trygg. Vi er ikke alene. Himmelen er 'befolket' med himmelske vesener, så herlige, så sterke og mektige, at det er helt greit å være svak.

Englene 'er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?' (Hebr 1,14).

Jeg tenker i grunnen ganske mye på 'himmelens hærskarer' for tiden, og særlig aktiviteten til de englene som Gud sender ut på spesialoppdrag. Vi leser om mange av dem i Åpenbaringen, men jeg tenker også på de englene som er sendt ut for å beskytte oss og alle englene foran Guds trone som har sangens- og tilbedelsens tjeneste.

Guds forsamling består jo ikke bare av den synlige forsamlingen, men også av den usynlige. Det gjør det hele så spennende.

Ny abbed for Hellige Johannes døperens kloster i Essex

Hellige Johannes Døperens kloster i Tolleshunt Knights, i nærheten av Essex i England, har fått ny abbed. Fader Peter Vryzas tar over etter arkimandrit Kyrillos, som nå trekker seg tilbake på grunn av svekket helse på grunn av sin alder.

Fader Peter er 42 år gammel og har en doktorgrad i teologi.

Hellige Johannes Døperens kloster er den eldste ortodokse monastiske kommuniteten i Storbritannia, grunnlagt i 1958 av staretsen Sophrony Sakharov, som var et åndelig barn av den hellige Silouan av Athos. I dette klosteret bes Jesusbønnen kontinuerlig.

Sophrony tjente som klosterets abbed frem til sin død i 1993. Det var arkimandrit Kyrillos som tok over etter ham. Nå driver han med opplæring av fader Peter. Fader Peter er greker, og ble en del av klosteret i 2002 i en alder av 25. Han er en disippel av staretsen Zacharias, som en nær disippel av  staretsen Sophrony.

Takknemlighet for Taize-kommuniteten, del 1

Noen dager nå har jeg båret på en djup takknemlighet for hva Taize-kommuniteten i Frankrike har betydd for meg personlig. Ikke minst de vakre lovsangene og de enkle, men innholdsmettede bønnene.

Jeg har aldri besøkt Taize. Det er nok en uoppnåelig drøm etter at jeg har fått Parkinsons, men jeg har vært så heldig å få tilbringe mange timer av en dag med bror Roger, grunnleggeren av denne økumeniske kommuniteten, i Linköping i Sverige. Jeg tror det var på begynnelsen av 1990-tallet. Å møte denne stillferdige, milde mannen, som strålte Kristus gjorde et uutslettelig inntrykk på meg.

Den bønnens rytme som har preget Taize siden starten tiltaler meg. Det er stillheten, roen, hvilen og samtalene rundt dagens bibeltekst som drar tusenvis av ungdommer dit hvert år.

Det hele begynner i 1940 da Roger Schutz, 25 år gammel, forlater sitt hjemland Sveits for å slå seg ned i Frankrike, som hans mor kom fra. Roger, som tilhørte Den reformerte kirke og som senere skulle bli pastor i denne, hadde i flere år levd med en begrenset bevegelsesfrihet på grunn av at han hadde tuberkulose. I forbindelse med den langdryge sykdommen hadde han fundert mye på om han skulle starte en kommunitet som skulle ha to kjennetegn: enkelhet og hjertets godhet, slik som man leser om livet i evangeliene. Dette kjente han mer og mer som et kall.

fortsettes

Et bønnealter reist i Ortnevik

Denne helgen har jeg gledet meg stort over reportasjen i Dagen om det unge ekteparet Camilla og Ole Ådland, som flyttet fra urbane Oslo til øde Ortnevik i Sogn, ei bygd med bare 50 innnbyggere. Her har de etablert et bønnehus hvor de lever med tidebønnens gode rytme. Det gjør de sammen med et annet ungt ektepar, som også har flyttet til Ortnevik, Thea Elisabeth og John Eivind Warvik.

For meg er dette et bønnesvar.

Jeg har bedt om at Gud skal reise opp bønnehus over hele Norge, hvor tidebønnene bes og hvor man lever ut troen i hverdagens rammer. Og da spesielt at Gud skal tenne bønnens ild blant unge mennesker! Derfor gleder jeg meg så stort over dette.

Jeg tror nemlig at den fornyelsen kirken så sårt trenger kommer fra små kommuniteter, slik klostrene alltid har fornyet kirken og har bevart bønnens flamme. Når kirken ble mer og mer institusjonalisert og bønnens flamme var i ferd med å slukne, vekket Gud sin drøm i menn og kvinner som søkte stillheten, Guds ord og bønnen.

Når jeg leser om disse to ekteparene kommer jeg til å tenke på den lutherske presten Dietriich Bonhoeffer og hans visjon:

Det var 14. januar 1934 den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer delte sin profetiske visjon med sin bror, Karl Friedrich:

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove og aktivisten Shane Claiborne har vist vei når det gjelder å skape disse nymonastiske kommunitetene. Men ikke de alene. Det er etter hvert blitt mange. Fellestrekk for dem er et liv levd ut i fellesskap med andre, enten i form av bofellesskap eller i hus tett i tett, hvor man ber tidebønner, deler måltidsfellesskap, feirer nattverd, studerer Bibelen sammen og lever ut de man lærer, gjerne i indre bykjerner hvor fattigdommen og de sosiale problemene er store.

Som Bonhoeffer tror jeg dette er kirkens redning i vår tid. Det bringer kirken tilbake til urkildene: Bibelen, bønnen, brodersamfunnet, Brødsbrytelsen. Derfor er det verd å feire denne dagen i dag.

Kristi himmelfartkapellet er en del av den nymonastiske bevegelsen.

En drøm

I dag tenker jeg bare høyt med dere mine lesere, men la meg først dele noen ord av Jean Vanier, som jeg nettopp har oversatt:

"Vi vet ikke hva vi skal gjøre med vår egen svakhet uten å skjule den eller late som den ikke eksisterer. Så hvordan kan vi helt og fullt ønske velkommen andres svakhet hvis vi ikke har ønsket velkommen vår egens?"

Jeg drømmer om et fellesskap, en kommunitet, i mitt eget nærmiljø, i min egen by, hvor det er plass for alle mennesker, mennesker med sår og skrøpeligheter, som våger å leve uten masker og overåndelighet, som er underveis, som vil leve med tidebønnes gode rytme og samles i et måltidsfellesskap, og som feirer Herrens måltid.

En raus, livsbejaende kommunitet med Herren Jesus i sentrum, Hans kors og seierrike oppstandelse.

Foreløpig er det en drøm, men det er lov å drømme. Men jeg ber om at det er mer enn en drøm. Jeg har drømt denne drømmen lenge.

I mellomtiden lever jeg med min egen hverdagslige rytme, med bønn, tidebønn, lesning av Bibelen som følger kirkeåret, det hellige året.

Billedtekst: Rommet til bror Roger, grunnleggeren av Taize kommuniteten i Frankrike.

Unge mennesker sliter med å lese Bibelen - kan kommunitetsliv være løsningen?

Bønnerytmer. Tidebønner. Måltidsfellesskap. Lectio Divina, den langsomme lesningen av Den Hellige Skrift.

Dette kan være løsningen på den store ufordringen avisen Dagen avdekker i et stort oppslag torsdag 27.desember. Reportasjen handlet om en ny undersøkelse hvor elleve unge voksne i alderen 19-27 år har deltatt. Undersøkelsen handler om bibelbruk, og er gjennomført av KIFO - Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning. Fem av de som deltok er tilknyttet menigheter tilhørende Den norske kirke, resten tilhører ulike frikirkesamfunn. Undersøkelsen viser at bibellesning betyr mest for frikirkelige.

Men de sliter der også. Unge mennesker leser ikke så mye som før, og det er stor konkurranse fra ulike medier.

Det er flere ting som er interessant med undersøkelsen, men jeg vil trekke frem en ting:

Flere av de som deltok i undersøkelsen fra frikirkelig hold fremhever at 'gode vaner hjelper', og at 'fellesskap hjelper'.

Dette er en utfordring jeg synes vi skal ta veldig positivt.

Og det er her kommunitetsliv er så bra!

Et miljø som tar disippelliv med Jesus på ramme alvor. Hvor man deler hverdagslig liv, spiser sammen, leser Bibelen sammen, samtaler, ber tidebønner. Små fellesskap eller kommunitetter. Dette anser jeg for å være det store håpet for kirken, for dens overlevelse. Derfor ber jeg om at mange slike fellesskap eller kommuniteter vil oppstå i 2019. Blant annet ber jeg om at en slik kommunitet vil vokse frem av det regelmessige gudstjenestelivet i Kristi himmelfartskapellet.

Døde under kveldsbønnen

Det finnes vel ingen bedre måte å bli hentet hjem til himmelen på, enn å dø på et bønnemøte. I forrige uke, i forbindelse med en av kveldsbønnene i Taize døde bror Francois. Han ble 89 år gammel.

Han var fremdeles ung  da Gud  kalte ham til å forlate hjemlandet Nederland for å bli en del av den økumeniske kommuniteten i Taize. Bror Francois ble en stor støtte for bror Roger i de forskjellige fasene denne kommuniteten har vært igjennom. Hele tiden har bror Francois arbeidet lidenskapelig for kirkens enhet.

Det er et særs fruktbærende liv som nå er avsluttet. Alltid trofast mot Jesus og kommuniteten, som var hans liv, og med en varm tilstedeværelse. Han forstod virkelig betydningen av Jesu ord: "Jeg kaller dere venner". Bror Francois var også kjent for sin store kjærlighet til Guds ord, og den kjærligheten satte et tydelig preg på livet i Taize.

Billedtekst: Bror Francois sammen med den nåværende prioren for Taize-kommuniteten, bror Alois. Foto: Taize.