Et Kristusliv levd ut i hverdagen

Det er noe i måten 'Jesu lillesøstre' og 'Jesu lillebrødre' formidler evangeliet på som tiltaler meg. Mest fordi det er et så troverdig vitnesbyrd. Som protestanter har vi mye å lære av denne katolske ordenen.

'Jesu lillesøstre' er et kontemplativ fellesskap hvis primære 'er å være bønnens kvinner'. I stedet for å leve dette kallet ut i et kloster, søker de heller å leve blant mennesker som ikke er så lett å nå gjennom andre forer for kirkelig virksomhet, blant annet utgjør minoriteter i samfunnet, eller de hvis daglige liv er preget av å bli utsatt for rasisme, fattigdom eller vold. Det å være tilgjengelig for andre står i sentrum for deres liv.

Selv sier de: 'Det vi gjør er smått, men likevel noe som vi føler kan være et viktig tegn på håp og legedom i en sønderbrutt verden.'

Dette er ikke en passiv måte å forholde seg til omgivelsene på: 'Å være nærværende er noe vi har lært av Jesus gjennom inkarnasjonen. Det er et dynamisk liv hvor man ganske enkelt plasserer seg selv i hverdagslige situasjoner slik at ens liv blir rotfestet og avhengig av det som skjer der.'

Det er svært tankevekkende at Jesus tilbrake 30 år av sitt liv i Nasaret, hvor han levde og arbeidet blant menneskene der på en slik ordinær måte at det knapt nok er nevnt i evangeliene. Dette var år da han i sannhet tok på seg våre menneskelige kår, slik at han resten av livet og i sin død med rette kunne være 'mannen fra Nasaret.'

I stedet fot å ha jobber knyttet til ulike kirkelige stillinger har 'Jesu lillesøstre' og 'Jesu lillebrødre' valgt vanlige jobber ute blant folk flest. De sørger for sin egen innte. De bor i små kommuniteter i vanlige hus, leiligheter, campingvogner eller telt. Foruten den ordinære jobben de har, hvor m,ange av dem arbeider skift, for eksempel i industrien, har hvert bosted sitt eget lille kapell, hvor de samles for å følge sin egen bønnerytme.

Hellighet midt i blant oss, del 2

En av de tingene som griper meg sterkt når jeg leser artikkelen til Stephanie Saldana er historien om biskop Pierre Claverie, som er mannen i lys skjorte på dette bildet.

Han ble født i 1938 mens Algerie fremdeles var en liten fransk koloni. Hans familie hadde levd der i flere generasjoner. Pierre Claverie vokste opp i en velstående familie, han var høyt elsket, men også skjermet for omgivelsene. Det førte til at han ikke behersket arabisk, og hadde ingen kontakt med den muslimske delen av befolkningen.

Pierre Claverie fullførte sine studier i Frankrike og det var her at hans snevre verdenssyn skulle rokkes. I hjemlandet Algerie vokste den algeriske uavhengighetsbevegelsen, og for aller første gang begynte Claverie å sette spørsmålstegn ved det franske nærværet i landet. Han ble klar over at franskmennene i Algerie hadde utviklet et system som ekskluderte landets muslimske befolkning. Og han undret seg over hvordan han under gudstjenestene så lett kunne høre Jesu ord om å elske sin neste som seg selv, når han aldri møtte naboen?

Dette var en øyeåpner. Pierre Claverie bestemte seg for å ta teologiske studier, for å bli prest for deretter å vende tilbake til Algerie. Han ønsket ikke lenger å være en del av maktapparatet, men være en pilegrim som var forbundet med sine naboer. Claverie ville oppdage på nytt sin barndoms land, lære seg arabisk og lære Islam å kjenne.

Pierre Claverie ble del av en kirke som hadde bestemt seg for å være gjester i et muslimsk land. De ble ledet av erkebiskop, senere kardinal, Leon-Etienne Duval, opprinnelig fra Frankrike, som lenge hadde hatt sterke sympatier for den algeriske uavhengighetsbevegelsen og som åpent våget å konfrontrere franske myndigheters bruk av tortur i Algerie. Det gjorde ham svært lite populær blant de franske myndighetene. De begynte å kalle ham 'Mohamad Duval.'

Et ord som betydde mye for Pierre Claverie er Jesu ord i Evangeliet etter Johannes: 'Jeg har k alt dere venner.' Hans visjon var å vinne algererne gjennom å leve Jesus-livet midt i blant, som et stillferdig vitnesbyrd om Guds nærvær og kjærlighet.

Stillferdig skulle de tjene den muslimske befolkningen. Kommuniteten Claverie tilhørte skulle ta seg jobber som lærere, sykepleiere og bibliotekarer. Når han ble vigslet til bisko.p i 1981 talte han og i talen omtalte han den algeriske befolkningen slik: 'Mine kjære algeriske brødre og venner...'

Gudstjenestene ble feiret på arabisk, og på stolaen han bar rundt halsen sto det: 'Allah Muhabba: Gud er kjærlighet.'

fortsettes

Hellighet lever midt i blant oss, del 1

Legg til bildetekst

Jeg holder på å lese en artikkel som har gjort et så sterkt inntrykk på meg, at jeg måtte legge den fra meg og lese den i små porsjoner ad gangen. Den handler om situasjonen for de kristne i Algerie, og tar utgangspunkt i dette vakre ikonet. Jeg skal ikke oversette hele artikkelen, men gi deg noen smakebiter. Hovedessensen er følgende: Hvordan leve en kroppsliggjort tro når det vil koste deg livet?

Artikkelen er skrevet av Stephanie Saldana, en skribent bosatt i Jerusalem, og gjengitt i tidsskriftet The Plough, utgitt av Bruderhof, en del av den anabaptistiske bevegelsen.

Stephanie Saldana har en kopi av dette veldig spesielle ikonet på skrivebordet sitt. Det fremstiller de 19 martyrene som ga sine liv under borgerkrigen i Algerie i 1990-tallet.

'Her står de i sine løssittende hvite kjortler og ser på meg. Det er kanskje de samme kjortlene de hadde på seg når de besøkte markedene, pleiet de syke, underviste og deltok i gudstjenesten. Munker, nonner og prester, en biskop, alle med en glorie rundt hodene sine. Enkle, ydmyke mennesker, med beina godt plantet i jorda i Algerie,' skriver Saldana.

'Det hører med til sjeldenhetene at noen saligkåres så raskt som disse, at jeg kan kalle noen 'salig', som levde og døde i min egen levetid, mennesker jeg kan ha møtt på gata. Likevel - her er de, ikke tredve år etter at de ble martyrer, de døde sammen med nærmere 200.000 av sine algeriske naboer. Deres saligkårelse, 8.desember 2018, er en sterk påminnelse om at hellige mennesker lever midt i blant oss, at helgener ikke tilhører tidligere tider, men også vår egen. De finnes blant våre venner - og på gata.'

Men det var ikke bare disse 19 hvitkledde skikkelsene som fanget Stephanie Saldanas oppmerksomhet. Hun begynte å legge merke til den unge mannen til høyre på ikonet, i blå polkaskjorte og svarte bukser. Han har ingen glorie rundt hodet. Han peker på en minaret og en moske. Hva gjør denne skikkelsen på et kristent bilde, til og med på et ikon med martyrer?

'Senere skulle jeg lære hans navn å kjenne. Han het Mohamed Bouchiki, og var en ung muslim som ofret sitt liv for sin kristne venn, biskop Pierre Claverie.'

fortsettes

Om å søke svarene

"Søk ikke etter svarene, som ikke kan gis deg nå, fordi du vil ikke være i stand til å leve dem. Og poenget er å leve alt. Lev spørsmålene nå. Kanskje du da, en gang i fremtiden, gradvis uten å legge merke til det engang, kan leve ditt liv inn i svaret."

- Rainer Maria Rilke (bildet), 1875-1926, poet, dramatiker og forfatter. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Har du sett Kristus i det siste?

I går feiret vi minnet om hellige Pishoy, en av ørkenfedrene.

Abba Pishoy var berømt blant sine monastiske brødre fordi det gikk rykter om at han stadig vekk så Kristus selv. Hans brødre forsøkte å overtale ham til å la dem få møte Kristus. Så abba Pishoy sa at Kristus ville møte dem på et bestemt fjell på en bestemt dag.

Når dagen kom skyndte munkene seg opp på fjellet, ivrig etter å se Herren. Pishoy fulgte etter dem, men gikk saktere. På vei opp fjellet passerte de gammel, liten og skrøpelig mann, som hadde store problemer med å gå. Munkene overså ham, men abba stoppet opp og spurte hvor man skulle.

De skulle samme vei, så abba Pishoy løftet den opp på ryggen og bar ham til han hadde nådd sitt mål. Deretter gikk Pishoy til han nådde igjen de andre munkene.

Når Pishoy kom frem spurte de andre munkene om når Kristus ville komme?

Da kunne Pishoy fortelle dem at de allerede hadde passert ham på vei opp til fjellet. Kristus var forkledd som den gamle mannen.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Den hellige kroppen, del 1

'Det er i vår kropp vi er sjelelige og åndelige. Ingen andre steder.'

Ordene tilhører Samuel Rubenson, professor i kirkehistorie ved universitetet i Lund, prest i  Svenska kyrkan og preses for Johannesakademin på Nya Slottet Bjärka Säby.

Stans litt opp og dvel ved dem. De er radikale.

I en artikkel i tidsskiftet Pilgrim, nr 3 i 2011, skriver han følgende, her i mim oversettelse:

'Ordet ble kjød. Verbum caro factum est. Det har hendt. Ufravikelig. Ugjenkallelig. Intet i evangeliene er like radikalt og like gjennomgripende som dette. Gud ble menneske, ble kropp, kjøtt og blod, ble historie, forgjengelig. Utlevert til oss, overgitt til historien. Med vår vekt på korset og oppstandelsen, på synd og tillgivelse, på frelse og dom, blir dette ofte oversett. Her skiller vi oss på mange måter fra det som den tidlige kirken og fra østlig teologi, hvor det store spørsmålet, det som er selve grunnlaget for kirken og all kristen tro, inkarnasjonen: Gud ble menneske, ble kropp, og vi er i vår kroppslighet kalt til gudslikhet.'

.I en serie med artikler skal vi nærmere på kroppen i lys av Bibelen.

For: det er ingen tro som er så kroppsliggjort som den kristne. Ikke bare tror vi på at mennesket er skapt i Guds bilde, og at Gud ble menneske, men vi tror også på kroppens oppstandelse! Det finnes derfor ingen kroppsforakt i den kristne tro. Tvert imot! Vi kan med rette snakke om 'den hellige kroppen', for mennesket er jo skapt i Guds bilde.

Mennesket er i følge Guds ord skapt som et hele; ånd, sjel og kropp,

Gregorios av Palamas, som levde på 1300-tallet, og var en viktig bidragsyter til 'Filokalia', de gamle fedrenes undervisning om den indre bønnen, har skrevet, her i min oversettelse:

'Når det heter at Gud skapte mennesket i sitt bilde, så sikter ikke ordet 'menneske' bare til 'sjelen' eller bare til 'kroppen', men på begge deler tilsammen.'

Liv og lære som samsvarer

Noen ord fra Romerbrevet har utfordret meg veldig den siste tiden. Apostelen Paulus skriver:

"Du som altså lærer en annen, lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikkke skal stjele, stjeler du selv? Du som sier at en ikke skal bryte ekteskapet, bryter du ekteskapet? Du som har avsky for avgudene, raner du deres templer?" (Rom 2,21-22 KJV) 

Det var dette med liv og lære, da. Samsvarer dette i våre egne liv? Lever jeg det livet jeg sier jeg lever og anbefaler andre å leve, eller er livet mitt bare ord? Er livet mitt fake news? Når vi er så ivrige etter å veilede andre, påpeke andres feil og mangler, ser vi da oss selv? Eller mangler vi speil i huset?

Hvordan skal vi bli mennesker med et troverdig vitnesbyrd om vi preker en ting, men lever et helt annet liv?

Den største testen på vår åndelighet finner ikke sted ute blant mennesker. På skolen eller arbeidsplassen eller i menigheten. Om livet ditt er troverdig avsløres i lønnkammeret ditt! Når du er alene med Gud kan du ikke spille en rolle. Da blir du avslørt. Ute blant mennesker kan du ta på deg en åndelig maske. Det kan du ikke når du er alene med Gud. Ute blant folk kan du snakke om dine seire, om hvor mye du ber og faster, men Gud vet hva som er sant.

Profeten Daniel fikk bokstavelig talt skriften på veggen. Der sto det disse forferdelige ord:

"Mene, Tekel, Peres." (Dan 5,25)

I denne sammenheng merker jeg meg at ordet "tekel" betyr: "veid på en vektskål og funnet for lett."

Måtte ikke det bli dommen over mitt liv! Herre, forbarme deg over meg.

I dag overlesses vi at lettvint åndelighet. Måtte vi alle drikke djupt av Ånden og leve troverdige liv. Ikke gape over for mye, men se at noe begynner å leve i våre liv. Og stelle godt med den planten. Vi er i desperat behov av en kroppsliggjort tro.

En kroppsliggjort tro blant forfulgte trossøsken

Dette bildet griper meg veldig. Bildet er tatt i Irak, nærmere bestemt Mosul. De to damene i blå klær tilhører Jesu lillesøstre, og har valgt å bli der hvor andre flykter. For å trøste, oppmuntre, støtte og sette mot i de som ikke kan komme seg unna forfølgelsen. Men de er ikke bare sammen med kristne. De besøker også muslimske familier med samme intensjon.

Slikt gir meg håp, og jeg kjenner en stor glede ved det jeg ser. Dette er å kroppsliggjøre evangeliet. La det få føtter og hender, og ikke bare en munn. Finnes det noe større behov i en mørk verden som vår? Jeg klarer ikke å se dette.

Dette er mot. Dette er tro.

Jesu lillesøstre ble grunnlagt av Magdeleine Hutin i 1939. Hun hadde en av mine troshelter, Broder Charles av Jesus, som sitt store forbilde. Broder Charles var en franskmann som forsøkte å leve evangeliet blant muslimer i det nordlige Afrika, og som endte sitt liv som martyr. Lillesøster Magdeleine, som hun kalte seg skapte en orden av blåkledde. Det vil si at søstrene tar seg vanlig liv og lever sine liv i små bofellesskap eller kommuniteter midt blant vanlige mennesker.

Hvor lenge holder pave Frans?

Det er forunderlig å se hvordan pave Frans kroppsliggjør evangeliets radikalitet. Neida, jeg er ikke blitt katolikk, men jeg må si at jeg utfordres av denne mannens levde liv. Så ulik alle andre paver i min levetid. Jeg forstår godt at han er kontroversiell i sin egen kirke, og jeg vil tro at enkelte av de som var med på å utnevne ham, angrer bittert i etterkant.

For det er blitt oppvask i Vatikanet på så mange måter. Ikke bare har han skiftet ut hele ledelsen av Vatikanbanken i et forsøk på å komme til livs korrupsjon, men han har også trådd mang en kardinal og biskop på tærne, når han har ryddet opp etter dem, enten det handler om overdådig levnet eller seksuelle synder. Han har tvunget dem - ikke så mye med sine ord - men med sitt liv, til både og tenke og å leve annerledes. Mer i pakt med Kristus og Hans lære.

Jeg har ofte lurt på hvor lenge han holder. Det finnes nok de som gjerne ville kvitte seg med ham, og han har selv sagt at han ikke kommer til å være pave så lenge. Det orker han ikke. Men jeg håper han står løpet ut! At han kan få gjennomført flere av de reformene som er så nødvendige i denne kirken. Men jeg håper det ikke bare for den romersk-katolske kirkes del.

Jeg håper det for oss: alle vi andre som ikke er romersk-katolske, som også trenger et forbilde på en kroppsliggjort kristen tro.

I en preken i oktober 2014 sa pave Frans følgende:

'Gud er ikke redd for nye ting! Det er derfor han kontinuerlig overrasker oss, åpner våre hjerter, og veileder oss på uventede veier...'

Jeg har sans for en kristenleder som sier opp tjenerne sine, lager maten selv, bærer sin egen koffert og dokumentmappe. Har du sett nærmere på den hvite drakten han bærer, så er den blitt frynsete rundt armene. Pave Frans har konsekvent nektet å bære de flotte klærne som tilhører den pavelige stolen. Ikke vil han kjøre lukseriøse biler heller, og han har bedt om at sveitsergarden holder seg på behørlig avstand fra ham. Han ringer gjerne opp en som trenger en oppmuntring, kjøper gjerne en pizzza på en lokal pizza-restaurant, og deler rundhåndet ut penger til de fattige han treffer.

Det er svært provoserende for mange av de romersk-katolske biskopene og kardinalene som lever råflotte og ekstravagante liv med tjenerskap og hele pakka. Ikke rart pave Frans er upopulær i visse kretser.

Men så er han dog enda mer elsket av de fattige, av vanlige ordinære mennesker, og også av en baptist fra Norge.

Hvordan bringe Guds rike til nabolaget der vi bor? Del 1

En av de som utfordrer meg mest for tiden, er Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet).

Vi er kollegaer: begge er vi ordinerte baptistpastorer, det er det ene. Jonathan Wilson-Hartgrove, er også en av de aller fremste talsmennene for den nymonastiske bevegelsen. En bevegelse jeg kjenner djup tilhørighet til. Av flere grunner: det sterke sosiale engasjementet for de som blir utsatt for urett, de fattige og de marginaliserte. Troen må kroppsliggjøres. Men også den sterke understrekingen av behovet for å leve i fellesskap, i kommuniteter, med en daglig rytme av tidebønn, lesning av Bibelen og arbeid. Av røtter, djupe røtter, tilbake til urkirken, til ørkenfedrene og bedere og misjonsbevisste kommuniteter opp gjennom historien, ikke minst de som representerer den keltiske spiritualiteten, hvor nettopp bønn og misjon sto i sentrum.

I boken: 'The awakening of Hope' med undertittelen 'Why we practice a Common Faith' (Zondervan 2012), skriver Jonathan Wilson-Hartgrove blant annet om at det ikke er likegyldig hvor vi bor. Gud har plassert oss der, og så begrunner han det med å si:

'Stedet vi bor har betydning fordi hver enkelt av oss er invitert til å delta i det mysterium som er Kristi inkarnasjon. Det nye testamente kaller kirken for 'Kristi kropp'... Å leve et liv i Kristus er å leve et sted, og vokse hver dag i fylden til den Ene som har vist oss hvordan vi kan engasjere oss i vår verden med trofasthet. Det er å be, ikke bare med våre ord, men også med hele vårt liv: La ditt rike komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen...'

I dette kapitlet beskriver så Wilson-Hartgrove den kolossale betydningen av at Gud ble kjød og slo opp sitt telt midt i blant oss, hvilket er den bokstavelige oversettelsen av at 'Gud ble menneske og tok bolig iblant oss' (Joh 1,14). Så skriver Jonathan Wilson-Hartgrove:

'Den samme Ånd som gav liv til Jesu kropp bodde nå i kroppen til jøder og hedninger i Jerusalem og Antiokia, Efesos og Korint, Filippi og Rom'.

Hvordan kan så dette livet leves ut? Praktisk? Konkret? Jordnært?

Det skal vi se nærmere på i neste del av denne artikkelserien.

(fortsettes)

Å leve rett og tale rett

'Å være Guds vitne er å være et levende bevis på Guds nærvær i verden.

Hvordan vi lever er viktigere enn hva vi sier, for den riktige måten å leve på leder alltid til den rette måten å tale. Når vi oppriktig tilgir våre naboer, uttaler hjertet vårt ord av tilgivelse. Når vi er takknemlige, sier vi ord av takk, og når vi er full av håp og glede, sier vi ord av håp og glede.

Når ordene kommer alt for raskt og vi ennå ikke lever det vi sier, gir vi lett doble budskap. Å si en ting med ord og noe ganske annet med våre handlinger er å være falsk. Må livet gi oss de rette ordene, og må ordene lede oss inn i det rette livet'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)