Sjelens og kroppens helbredelse

 "Sjelens og kroppens helbredelse er en stadig pågående erfaring av Guds legende kjærlighet og berørende ømhet." 

- Bjørn Olav Hansen 25.oktober 2024

"Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter." (Matt 9,36)

Den hellige kroppen, del 2

Mens det i verden er et veldig fokus på kropp, ikke minst på veltrente kropper, er det i enkelte kristne miljøer nærmest en kroppsforakt.

Det kan ha sammenheng med at vi har en tendens til å dele opp livet i det hverdagslige og det åndelige. Vi får beskjed om å ta vare på vårt åndelige liv, og at det er vår ånd som er viktig. I trosbevegelsen var mantraet lenge: 'Vi er ånd, har en sjel og bor i en kropp.' Det er til forveksling lik den gnostisismen de første kristne kjempet mot. Enkelte gnostikere mente at det ikke var så farlig med kroppen. Man kunne synde med kroppen, bare man holdt ånden ren.

Gresk tankegang deler mennesket i tre deler: ånd, sjel og kropp. Det er fremmed for hebraisk, og dermed bibelsk tenkning, hvor mennesket er et hele, med ånd, sjel og kropp, og hvor hver enkelt del er likeverdige. Bibelen deler heller ikke opp livet i det hverdagslige og det åndelige. Livet vi skal leve er begge deler.

Mot slutten av det første brevet apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Tessaloniki, skriver han:

'Må fredens Gud selv hellige dere helt igjennom! Og må deres ånd, sjel og kropp helt og fullt bli BEVART ulastelig ved vår Herre Jesu Kristi gjenkomst!' (1.Tess 5,23)

Dette er det bibelske synet på mennesket. Merk dere at både ånd, sjel OG kropp skal bevares. Som et hele.

I brevet til Kolosserne skriver den samme apostelen om den falske visdommen. Når Paulus snakker om denne visdommen, så siktes det trolig til tanker som hadde sammenheng med den allerede omtalte gnostisismen. Som allerede nevnt var et av kjennetegnene på denne vranglæren forakten for kroppen. Gnostikerne mente at den materielle verden er ond og mørk, mens sjelen er god, lys og guddommelig. Sjelen mente man var i fangenskap i kroppen og måtte frelses fra dette fangenskapet ved hjelp av innsikt, gresk: gnosis. Paulus advarer mot dette for noen slik kroppsforakt finnes ikke i den kristne tro. Visdomslæren som Paulus henviser til handlet blant annet om: "mishandling av kroppen." (Koloss.2,23) Bibelen derimot sier klart og tydelig at: "Kroppen tilhører Kristus." (Koloss.2,17) Det siste viser med all tydelighet at kroppen er hellig.

I 1.Kor.6,19-20 sier Guds Ord følgende: "Eller vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fått fra Gud, og at dere ikke tilhører dere selv? For dere ble kjøpt for en høy pris. Gi derfor Gud ære i deres kropp og i deres ånd, for begge hører Gud til."

fortsettes

Den hellige kroppen, del 1

'Det er i vår kropp vi er sjelelige og åndelige. Ingen andre steder.'

Ordene tilhører Samuel Rubenson, professor i kirkehistorie ved universitetet i Lund, prest i  Svenska kyrkan og preses for Johannesakademin på Nya Slottet Bjärka Säby.

Stans litt opp og dvel ved dem. De er radikale.

I en artikkel i tidsskiftet Pilgrim, nr 3 i 2011, skriver han følgende, her i mim oversettelse:

'Ordet ble kjød. Verbum caro factum est. Det har hendt. Ufravikelig. Ugjenkallelig. Intet i evangeliene er like radikalt og like gjennomgripende som dette. Gud ble menneske, ble kropp, kjøtt og blod, ble historie, forgjengelig. Utlevert til oss, overgitt til historien. Med vår vekt på korset og oppstandelsen, på synd og tillgivelse, på frelse og dom, blir dette ofte oversett. Her skiller vi oss på mange måter fra det som den tidlige kirken og fra østlig teologi, hvor det store spørsmålet, det som er selve grunnlaget for kirken og all kristen tro, inkarnasjonen: Gud ble menneske, ble kropp, og vi er i vår kroppslighet kalt til gudslikhet.'

.I en serie med artikler skal vi nærmere på kroppen i lys av Bibelen.

For: det er ingen tro som er så kroppsliggjort som den kristne. Ikke bare tror vi på at mennesket er skapt i Guds bilde, og at Gud ble menneske, men vi tror også på kroppens oppstandelse! Det finnes derfor ingen kroppsforakt i den kristne tro. Tvert imot! Vi kan med rette snakke om 'den hellige kroppen', for mennesket er jo skapt i Guds bilde.

Mennesket er i følge Guds ord skapt som et hele; ånd, sjel og kropp,

Gregorios av Palamas, som levde på 1300-tallet, og var en viktig bidragsyter til 'Filokalia', de gamle fedrenes undervisning om den indre bønnen, har skrevet, her i min oversettelse:

'Når det heter at Gud skapte mennesket i sitt bilde, så sikter ikke ordet 'menneske' bare til 'sjelen' eller bare til 'kroppen', men på begge deler tilsammen.'

Jean Vanier 90 år: 10 råd for å bli mer menneskelig

Jean Vanier

Vil du bli mer menneskelig? Her er 10 gode råd fra Jean Vanier (bildet), som jeg har oversatt fra You Tube og The Tablet. Jean Vanier, som 10 september ble 90 år, har betydd svært mye for mitt eget liv - ikke minst i det å akseptere min egen svakhet og avhengighet av andre.

1. Aksepter kroppens realiteter

Om et menneske skal bli menneske må det bli fortrolig med kroppen sin. Kroppen min er skrøpelig, som alle andre kropper. Vi er født i svakhet (som et lite barn), og vi vil dø i svakhet. Når vi når en viss alder - 90 - blir vi svakere. Jeg må akseptere at jeg er 90, ikke 50, 40 eller 30.

2. Snakk om følelser og vanskeligheter

Jean Vanier innrømmer på videoopptaket at "menn i særdeleshet var vanskeligheter med å uttrykke sine følelser."

3. Ikke vær redd for ikke å ha suksess

"Du trenger å oppdage at du er vakker som du er uavhengig av om du har fremgang eller ikke."

4. Når du er i et forhold, ta deg tid til å spørre: Hvem er du?

"Har du giftet seg med jobben, eller med kona? Hva er viktigst: Forfremmelse?

5. Slutt å se på telefonen din. Vær nærværende!

Til unge mennesker sier Vanier: "Dere kommuniserer, men er dere tilstede? Kan dere lytte? Å være menneske handler om relasjoner."

6. Spør folk: Hva er din historie?

Vanier legger vekt på å relatere seg til mennesker ved å lytte til dem. Han sier: "Å møtes er å lytte. Fortell meg din historie. Hvor smerter det mest hos deg? Hvor er hjertet ditt? Hva lengter du etter? Jeg trenger å lytte til din historie, fordi den er annerledes enn min."

7. Legg merke til din egen historie

"Du er verdifull. Du har dine ideer: politisk, religiøst, ikke-religiøst, din visjon for verden."

Vanier understreker at når vi frykter vår identitet, syn på verden, høyt verdsatte meninger blir tatt fra oss hender det at vi blir sinte. Vanier legger til: "Vi trenger å oppdage hvor frykten kommer fra fordi det er det fundamentale problemet. Kanskje din historie er en historie om frykt?"

8. Ikke vær forutinntatt, møt mennesker.

Vanier sier: "Det store med å være menneske handler om å møte andre mennesker. Vi trenger å møte mennesker som er annerledes og oppdage at den andre er vakker."

9. Lytt til dine djupeste lengsler.

Vanier sier: "Vi er veldig forskjellig fra fugler og hunder. Dyr er veldig forskjellige. Ulikt fra dyrene så finnes det i oss et rop etter uendelighetenr ikke tilfreds med det endelige. Hvor har du din største lengsel?"

10. Ikke glem at du skal dø en dag.

"Jeg er ikke den som er verdens konge og jeg er bestemt ikke Gud. Jeg er bare en som ble født for 90 år siden og jeg vil dø om noen få år og da vil ingen huske meg lenger. Det er realiteten. Her befinner vi oss alle, men vi er bare lokale mennesker, passasjerer på en reise. Vi går på toget, vi går av toget, toget fortsetter."

Hellighet og helbredelse

Har du hørt om hellige Fillan? Han hadde en nådegave til å helbrede mennesker som led av mentale sykdommer. Fillan kom til Skottland fra Irland i år 717, og levde som eneboer. Og til hans eneboersted kom de plagede for å bli bedt for. Mennesker som led av mange slags plager. De kom til hytta han bodde, og etter at han hadde bedt for dem sendte Fillan dem til en liten sjø i nærheten. Der dukket de seg i det iskalde vannet, og gjenvant sin sjelelige helbred og åndelige styrke. Noen av dem tilbrakte hele natten i sjøen.

Hellige Fillan var viden kjent for sin nådegave. Han var også kjent for sin medfølelse og kjærlighet.

Det er noe ærbødig og vakkert over denne hellige mannen som ble et redskap for Den Hellige Ånd, slik at Guds nærvær i denne hellige mannens kropp kunne lindre og lege smerten til de som oppsøkte ham.

Hellighet kommer ikke på lettvint vis. Vi har en tendens til å glemme det. Hellighet kommer gjennom selvfornektelse og offer, ved å vende denne verden ryggen, for å åpne oss selv for Kristus. Bare offer bærer hellighetens frukt, for bare den som har nok kjærlighet til å i sitt liv for andre er fullkommen.

Vi trenger virkelig mennesker som Gud kan virke gjennom. Visst er de skrøpelige kar, de Gud bruker, full av sprekker og sår, men de har overgitt seg til Gud, og lar Ham forme og danne dem etter sitt bilde.

Mer og mer innser jeg behovet for det som kalles "nådegaver til å helbrede", men ikke bare det: vi trenger mer hellighet.

Vi blir Kristus-like i vår kjærlighet og kan formidle helbredende kraft når vi blir Kristus-like i vår villighet til å fornekte oss selv.

Kroppens betydning

"Vi må ikke glemme at vi har en kropp med sine egne lover, og at det fysiske har sin effekt på det åndelige. Vi må respektere kroppen vår og dens behov, og ta vare på den enda bedre enn det en håndverker tar vare på verktøyet sitt. 

Kroppen vår er viktigere enn et verktøy. Den er en integrert del av vår væren, vårt selv."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 255. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Å be om at Gud blir herliggjort - en sikker vei til bønnesvar

I de siste dagene har jeg tenkt mye på noe vi finner i den bønn Jesus ber før sin lidelse og død:

"Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre..." (Joh 17,4)

Det er to ting jeg gjerne vil dere med deg: Det ene er at vi også herliggjør Gud når vi fullfører den gjerning Han har bedt oss om å gjøre. Derfor er min bønn at jeg må få fullføre mitt løp - og da på en slik måte at det bringer ære og glede til Guds hjerte. Jeg bærer på den samme lengselen som Paulus, når han skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp..." (Fil 1,20-2011 oversettelsen)

Det skjer mye med kroppen min for tiden. Det har sammenheng med at jeg har fått Parkinsons. Min bønn er at jeg midt oppe i alt det som skjer må ære Gud også med kroppen min. At Gud må bli opphøyd og æret, og herliggjort gjennom livet mitt. Også på de dårlige og skrøpelige dagene.

For det andre, har jeg begynt å tenke på at en sikker måte å få bønnesvar på er å be om noe som herliggjør Guds navn!

Vi skulle alle være opptatt av det som herliggjør Guds navn, ærer Ham. Vi ber for å bringe Gud ære. Det burde være vår lidenskap. Ikke for å få noe, men for å ære Gud. Vi bør søke Giveren, ikke gavene. Søker vi Giveren, får vi gaver.

La oss derfor spørre oss selv: Hva er det i mitt liv som bringer ære til Guds navn i dag?

Gaven vårt fysiske selv utgjør

"Vi må huske på at vi har en kropp som har sine egne lover, og at det fysiske påvirker det åndelige. 

Vi må respektere kroppen vår og dens behov, og ta vare på den mer enn det en håndverker tar vare på verktøyet sitt. Kroppen vår er viktigere enn et verktøy. Den er en integrert del av vårt vesen, av vårt selv."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 255. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Sårene blir hederstegn

"Jesu oppstandelse er årsaken til at vi tror at våre kropper skal oppstå. Ofte hører vi det bli sagt at våre kropper er et fengsel for sjelen og at det åndelige livet er veien ut av det. Men i troen på kroppens oppstandelse forkynner vi at det åndelige livet og livet i kroppen ikke kan skilles ad. Våre kropper er som Paulus sier: Den Hellige Ånds tempel (se 1.Kor 6,19) og derfor hellige.

Kroppens oppstandelse innebærer at det som vi har levd i kroppen ikke kommer til å gå tapt men kommer til å bli løftet opp til et evig liv med Gud. Slik som Kristus bar merkene fra sin lidelse i sin oppstandne kropp, kommer våre kropper å bære merkene fra vår lidelse ved vår oppstandelse.

Sårene blir hederstegn ved oppstandelsen."

Henri Nouwen (bildet) i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Sårene blir hederstegn

'Jesu oppstandelse er bakgrunnen for vår tro på at våre kropper skal oppstå', skriver Henri Nouwen og legger til:

'Ofte blir det sagt at våre kropper er sjelens fengsel og at det åndelige livet er veien ut av fangenskapet. Men i troen på kroppens oppstandelse forkynner vi at det åndelige livet og livet i kroppen ikke kan skilles ad, Våre kropper er, som Paulus sier, Den Hellige Ånds tempel (se 1.Kor 6,19) og derfor hellige.

Kroppens oppstandelse innebærer at det som har levd i kroppen ikke kommer til å gå tapt men kommer til å løftes opp til et evig liv med Gud. Slik som Kristus bar merkene fra sin lidelse i sin oppstandne kropp, kommer våre kropper til å bære merkene fra vår lidelse ved vår oppstandelse. Sårene blir hederstegnene ved oppstandelsen'.

(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)

Den hellige kroppen

Jeg hører med blant dem som synes Bibelens budskap er blitt forsterket med bruken av ordet "kropp" i den nye bibeloversettelsen, i stedet for legeme. Den kristne tro er jo ikke abstrakt, men konkret! Troen vår er kroppslig, og slett ingen forakt for kroppen!

Apostelen Paulus skriver:

"Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!" (1.Kor 6,19-20)

Siste nr av tidsskriftet Pilgrim handler om kroppen. Marie Tonkin Reda, som tilhører den Koptisk-ortodokse kirken i Stockholm, skriver om "den hellige kroppen", og nevner i den forbindelse biskop Thomas (bildet), kjent fra en rekke besøk i Norge de senere årene. Hun skriver:

"Vend deg til, sier biskop Thomas, å se din fot som Kristi fot - den hånd, som Kristi hånd - din rygg, Kristi rygg. Det finnes en forbindelse mellom den åndelige og den kroppslige virkeligheten...

Som i en dåpsgrav er en kristens kropp senket ned i Kristus. Etter den koptisk-ortodokse dåpen tar den døpte imot korstegnet med olje, som er en fortsettelse av hvordan de gammeltestamentlige profetene salvet kongen. Den såkalte bekreftelsens (konfirmasjonen) sakrament er en bekreftelse på Den Hellige Ånds verk i mennesket, en renselse for ånden. Korstegnet gjøres på 36 steder, først i en korsformasjon over hodet: issen, pannen, nesen, ørene, munnen, siden: hjertet, hendene, armene, føttene ... Min kjærlighet, min forstand, mitt sitt - alt helliges Gud. Jeg er ikke min egen, og det er et fundamentalt faktum i den kristnes liv. Her gjøres det synlig. Olje mot hud. Jeg er min venns og min venn er min."

Noe å tenke på denne tirsdagen!

Kroppslig åndelighet

Jeg har nettopp lest en artikkel av Martin Lönnebo, hvor Kristuskransens skaper skriver om sin vei til en kroppslig åndelighet.

Dette er noe som har opptatt meg lenge. Vi har lagt så stor vekt på det åndelige og sjelelige, at kroppen nærmest er fraværende, ikke bare i vår forståelse av det som har med Gud å gjøre, men også i manges hverdagsliv. Vel, da tenker jeg ikke på de som trives på treningsstudio! Men jeg ser det ofte i mitt møte med mennesker i sjelesørgriske samtaler. Mange sliter med å forholde seg til at vi er ånd, sjel og kropp og de sliter med at troen ofte blir noe 'luftig', noe som man ikke riktig helt får tak på.

En av utfordringene er at vi i den protestantiske leir har er at vi har fjernet det meste av det som kan være hjelpemidler for troen. Ikke minst praktiske hjelpemidler. Vi snakker om at vi har Bibelen, og det er bra - for uten Guds ord er vi ingenting - men hva med mennesker som opplever at ordene blir abstrakte, hva med de 'ordløse' i blant oss som er rammet av sykdom og ikke lenger kan lese, eller aldri har gjort det? Hvordan skal vi formidle troen til dem? Og hva med periodene av vårt liv når ordene våre ikke lenger strekker til, eller vi har mistet dem? Når konsentrasjonsevnen blir borte?

Det er her jeg opplever at Kristuskransen er et svært praktisk og nyttig hjelpemiddel. Den er en god pedagog! Disse fargelagte perlene den består av hjelper oss til å minnes, til å tenke og meditere.

Mot slutten av artikkelen til Lönnebo, som står i siste nr av det svenske tidsskriftet Pilgrim, forteller Lönnebo noen gripende historier:

"En kvinna i Norge berättade att hon hade skräck för förlossningen, men att hon hade fått styrka genom att hålla i Frälsarkransen (den heter så på svensk). Särskilt viktig blir Gudspärlan när nöden kommer. Vi fick ett kort. Han skrev hur hans syster låg på sitt yttersta på sjukhuset och kända hur slutet nalkades. Då tog hun av sig sin hörapparat och bad att få Frälsarkransen i handen. Med den som livboj färdades hun sedan i frid över dödsfloden."

Og tar også med denne:

"Under en ganska lång period var det tungt og mörkt. Gud var tyst. Det var jobbigt. Till slut tog jag tag i de båda tystnadspärlorna som omramar Gudspärlan och sa til Gud:

'Om du är tyst så är jag också'.

Och sen satt jag där, inte surt och argt utan med en slags liten förtröstan. Jag vet inte hur många dagar det tog men sen förnam jag att Gud log mot mig. Det var ett av de 'vackraste orden' jag någonsin tagit emot - att bryta tysnaden med ett leende. Det är märkligt med Gud, Jag har intet direkt ansikte på honom med ända både ler han och ser på mig med en öm blick."

Foto: Korsvei.

Den Hellige Ånd bor i oss

I dag lar jeg Watchman Nee (bildet) få ordet. Hans utgangspunkt er 1.Kor 6,20:

"Gi derfor Gud ære i deres kropp og i deres ånd, for begge hører Gud til."

Det var hundrer av telt i Israels leir, men det var ett av dem som var forskjellig fra alle andre. I de vanlige teltene kunne du gjøre hva du ville, spise eller faste, arbeide eller hvile, være glad eller alvorlig. Men dette andre teltet innbød til ærefrykt og respekt. Når du nærmet deg det, gikk du umerkelig litt saktere, og når du sto rett framfor det, bøyde du hodet i alvorlig stillhet.

Hva var det som var så spesielt med dette teltet?

Til det ytre synes det å være laget av høyst vanlig materiale, men inne i det fantes den levende Guds herlighet og velsignelse.

"Eller vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd?"

Har den alvorlige kjennsgjerning gått opp for oss, at ved den nye fødsel, da gjorde selve Gud vårt hjerte til sin bolig?