Den hellige kroppen, del 1

'Det er i vår kropp vi er sjelelige og åndelige. Ingen andre steder.'

Ordene tilhører Samuel Rubenson, professor i kirkehistorie ved universitetet i Lund, prest i  Svenska kyrkan og preses for Johannesakademin på Nya Slottet Bjärka Säby.

Stans litt opp og dvel ved dem. De er radikale.

I en artikkel i tidsskiftet Pilgrim, nr 3 i 2011, skriver han følgende, her i mim oversettelse:

'Ordet ble kjød. Verbum caro factum est. Det har hendt. Ufravikelig. Ugjenkallelig. Intet i evangeliene er like radikalt og like gjennomgripende som dette. Gud ble menneske, ble kropp, kjøtt og blod, ble historie, forgjengelig. Utlevert til oss, overgitt til historien. Med vår vekt på korset og oppstandelsen, på synd og tillgivelse, på frelse og dom, blir dette ofte oversett. Her skiller vi oss på mange måter fra det som den tidlige kirken og fra østlig teologi, hvor det store spørsmålet, det som er selve grunnlaget for kirken og all kristen tro, inkarnasjonen: Gud ble menneske, ble kropp, og vi er i vår kroppslighet kalt til gudslikhet.'

.I en serie med artikler skal vi nærmere på kroppen i lys av Bibelen.

For: det er ingen tro som er så kroppsliggjort som den kristne. Ikke bare tror vi på at mennesket er skapt i Guds bilde, og at Gud ble menneske, men vi tror også på kroppens oppstandelse! Det finnes derfor ingen kroppsforakt i den kristne tro. Tvert imot! Vi kan med rette snakke om 'den hellige kroppen', for mennesket er jo skapt i Guds bilde.

Mennesket er i følge Guds ord skapt som et hele; ånd, sjel og kropp,

Gregorios av Palamas, som levde på 1300-tallet, og var en viktig bidragsyter til 'Filokalia', de gamle fedrenes undervisning om den indre bønnen, har skrevet, her i min oversettelse:

'Når det heter at Gud skapte mennesket i sitt bilde, så sikter ikke ordet 'menneske' bare til 'sjelen' eller bare til 'kroppen', men på begge deler tilsammen.'

Ro og stabilitet

Det hender jeg går på kafé for å få ro. Kanskje det høres selvmotsigende ut? Men jeg klarer å kutte ut alt rundt meg. Klirret i koppene. Stemmene rundt bordene. Vel og merke om jeg har med meg en bok. Da er det bare meg og boka. Og så trenger jeg en kopp tea. Ordentlig tea. Ikke noe smakstilsatt juks.

Jeg har min faste kafé. I lørdagens travelhet ble jeg i går sittende helt i ro og lese Samuel Rubenson. Svensk kirkehistorier, professor, prest. Han har levd med koptiske munker i et ørkenkloster i Egypt, undervist i Jerusalem og lest orientalske språk for bedre å forstå klostrenes håndskrifter. I fjor avsluttet Rubenson et syvårig forskerprogram om de tidlige klostrene og det har forandret synet på munkene i det antikke Egypt og Syria.

Det kan hende jeg kommer tilbake til det i en egen bloggartikkel. Her vil jeg dele med deg noen kloke ord av Samuel Rubenson som omhandler noe helt annet. Det andre ble nevnt bare for at du bedre skal forstå hvem denne Rubenson er. Her i min oversettelse:

"Den ro og stabilitet som vi behøver i denne tid kan knappest vinnes utenfra, den må vokse fram i liv der hverdagslig erfaring og praksis flettes sammen med selverkjennelse og åndelig innsikt. Et liv på omvendelsens vei."

Det er så sant som det er sagt. Vi må leve det indre livet. "Den som tror på meg, som Skriften har sagt, FRA HANS INDRE skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få de som trodde på ham..." (Joh 7,38-39)

Vi lever i en tid som er så overfladisk. Hvor man løper fra det ene til det andre for å finne det som man så desperat leter etter. Men "Guds rike er inne i dere." (Luk 17,21)

Apostelen Paulus beskriver for menighetene i Galatia at Gud hadde utvalgt ham, og kalt ham, for at Gud ville "åpenbare sin Sønn i meg." (Gal 1,16)

Hva gjør vi for å ta vare på vårt INDRE LIV?

Elva, ikke treet, er bildet på hva Gud gjør i dag

Treet med den tykke stammen og med de mange grenene, er et ofte benyttet bilde for å forklare hvordan ulike kirkefamiliene har oppstått, og likevel hører sammen.

Samuel Rubenson, professor i kirkehistorie ved Lunds Universitet, presenterte et helt annet bilde; bildet av en stor elv, med mange små bielver, når han holdt sitt innlegg på temadagen på Bjärka Säby mandag. Som jeg har nevnt på bloggen var det meningen at jeg skulle ha deltatt på temadagen som Johannesakademiet arrangerte på Nya Slottet Bjärka Säby, men det ble for langt å reise på grunn av mine hjerteproblemer.

Mange sideelver, bekker, strømmer - alt dette søker sammen for så å renne ut i det store havet. Slik er det også med kirker og samfunn, mente professor Rubensten. De nærmer seg hverandre og kommer til å flyte sammen i Gud. Hver enkelt kristen vil veves inn i den allmene Kirken.

Problemet for oss i dag, mente professor Rubenson, at vi har privatisert Den Hellige Ånd, og det kristne livet. Men Ånden leder alltid til fellesskap. Kjærligheten alltid sin samhørighet.

Professor Samuel Rubenson gav også uttrykk for at det ikke finnes noen mulighet til å vende tilbake til urkirken. Kirken èr. Den bærer også sin historie, og nå handler det om å se fremover. Gud er både historiens herre, men også nu'ets Gud og fremtidens Gud. Enheten ligger foran oss, ikke bak oss. Hver gang mennesker åpner seg for fellesskap og møter, øker enheten. Og Ånden fordjuper dette.

Rubenson mente også at det hele tiden har vært et mangfold i Kirken, helt fra begynnelsen av. Det tok tid før Bekjennelsene ble formulert.

Professor Rubenson kom også i sitt innlegg inn på spørsmålet om Kirkens embeter. Det er et ord Rubenson ikke liker å bruke. Mange assosierer det ordet med makt og kontroll. Derfor hører det ikke hjemme i Kirken. Der taler man heller om tjenester. Og tjenestene er der for å hjelpe oss. De soper opp etter oss, renser og betjener oss. Og tjenesten er alltid enhetens tjeneste.

Jeg kommer tilbake om mer av de andre innleggene fra denne dagen senere.