Behovet for støttehjul

Jeg lurer på om du lærte å sykle med stabilisatorer? Det er en veldig trygg måte å utvikle balanse på, slik at du til slutt kan sykle uten dem. Store havgående rutebåter har også stabilisatorer av en annen type, men like viktig i grov sjø for å holde skipet (ofte et cruiseskip) stødig og stabilt.

Stabilitet er viktig i tider med endring og overganger. Når alt rundt oss er i endring, og ingenting er kjent, hvordan opprettholder vi likevekten? Vel, Gud er stødig som en stein, og han forandrer seg ikke. Hans kjærlighet og hans trofasthet er våre konstante følgesvenner, og som 2 hjul på en sykkel, kan holde oss stødige når vi føler oss litt vaklende.

Når vi tenker på hans kjærlighet, husker vi at han er klar over oss og bryr seg om oss under de skiftende årstidene i livet. Hans planer er alltid til vårt beste, for å gi oss et håp og en fremtid, og han vil ikke la noe komme til oss som vil skade oss. I likhet med disiplene på det urolige havet i Galilea kan vi ønske Jesus velkommen inn i vårt livs båt og la ham roe stormene.

Da kan vi minnes hans trofasthet. Når vi gjenkaller vår egen historie med Gud, vil vi ha vært gjennom mange tøffe tider før, og likevel brakte Gud oss trygt gjennom da, så han vil gjøre det nå. På den tiden er omveltningen veldig reell, og følelsene våre kan være opp og ned, men å vite at Gud er en trofast Gud som aldri vil forlate oss eller forlate oss er som å ha et anker for sjelen vår.

Husker du ordene i denne gamle salmen?

«Når du blir kastet over livets bølger, når du er motløs, og tenker at alt er tapt, Tell dine mange velsignelser navn dem én etter én, og det vil overraske deg hva Herren har gjort.”

Det er fortsatt et nyttig råd for Gud vil helt sikkert gi oss tegn på hans nærvær og kjærlighet selv på de mest stormfulle dager.

- Tony Horsfall/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 9

Jeg fortsetter å spinne litt videre på de tankene jeg delte i går her på bloggen:

Vi trenger å frigjøre oss fra den illusjonnen at vi kan leve uten begrensninger.

I en tid så preget av stor mobilitet og fart er det ikke så mange som lytter til et budskap som handler om å slå ned på farten, og som vil våge seg på langsomheten. Men vi trenger å stanse opp og legge til side vår rastløse søken, slå oss til ro og tillate Gud å finne oss der vi befinner oss.

Mer enn noe annet trenger vi stabilitet og røtter.

Da må vi slå rot.

Stabilitet er ikke noe vi oppnår. Det er en gave. En gave som mottas i langsomhetens tempo. Derfor trenger vi et større tidsperspektiv. Vi trenger de lange linjene. Frukten av de lange linjene er ro og fred.

Jeg tenker på dette ordet fra Salme 16,6 for tiden:

"Fruktbar jord ble målt opp til meg, en herlig eiendom ble min."

Hvorden kan den jorden som er tilmålt meg bli fruktbar, om jeg hele tiden er i bevegelse?

Hvile og rytme

Jeg har lett for å leve for fort! Leve for mange dager i en. Gape over for mye. Kanskje jeg ikke er alene om å ha det slik?

I flere år nå har jeg øvd meg i langsomhetens rytme. Den rytmen som er god for kroppen min, for sjelen min, for ånden min.

Mer og mer har jeg begynt å forstå at Gud har skapt og lever i langsomhetens rytme. Når Han ble menneske var Hans virksomhetsområde veldig begrenset. Han levde 30 år av sitt liv stort sett på et og samme sted. I en landsby. Hvor alle kjente hverandre. Når Hans offentlige tjeneste startet var det også innenfor en ganske så begrenset radius. Galilea. I gåavstand til det meste.

C.S Lewis skal ha sagt: "Stress er ikke av djevelen. Stress er djevelen."

Jeg opplever stadig at den fred Gud har gitt meg forsvinner når jeg øker tempoet.

Bønn kan bli stress. Krav. Men ikke om du ber i takt med hjerteslagene dine. De gamle kalte bønnen for sjelens åndedrett. Bønn handler først og fremst om hvile.

Jeg stanser ofte ved denne definisjonen av bønn, gitt oss av bederen Ole Hallesby:

"Å be er ikke mer innviklet enn å legge seg i nådens sol, å bre sin sjelelige og legemlige nød ut i det legende lys som med sine undergjørende krefter avvæpner og innkapsler alle syndens bakterier. Å være en beder vil si å ligge i lyskur og få Jesu undergjørende kraft dag og natt inn i all sin nød." (Ole Hallesby: Fra bønnens verden, Luther forlag, 14. opplag, side 12)

Pust.

Jeg kommer garantert ikke til å rekke alt. Jeg kommer garantert til å gå glipp av mye. Møter, konferanser, men jeg vil ikke tape min sjel. Derfor vil jeg fortsette å øve meg i langsomhetens rytme. Der jeg bor. Jeg vil ta beina fatt og takke Gud for at jeg bor der jeg bor, og skal leve der.

Ro og stabilitet

Det hender jeg går på kafé for å få ro. Kanskje det høres selvmotsigende ut? Men jeg klarer å kutte ut alt rundt meg. Klirret i koppene. Stemmene rundt bordene. Vel og merke om jeg har med meg en bok. Da er det bare meg og boka. Og så trenger jeg en kopp tea. Ordentlig tea. Ikke noe smakstilsatt juks.

Jeg har min faste kafé. I lørdagens travelhet ble jeg i går sittende helt i ro og lese Samuel Rubenson. Svensk kirkehistorier, professor, prest. Han har levd med koptiske munker i et ørkenkloster i Egypt, undervist i Jerusalem og lest orientalske språk for bedre å forstå klostrenes håndskrifter. I fjor avsluttet Rubenson et syvårig forskerprogram om de tidlige klostrene og det har forandret synet på munkene i det antikke Egypt og Syria.

Det kan hende jeg kommer tilbake til det i en egen bloggartikkel. Her vil jeg dele med deg noen kloke ord av Samuel Rubenson som omhandler noe helt annet. Det andre ble nevnt bare for at du bedre skal forstå hvem denne Rubenson er. Her i min oversettelse:

"Den ro og stabilitet som vi behøver i denne tid kan knappest vinnes utenfra, den må vokse fram i liv der hverdagslig erfaring og praksis flettes sammen med selverkjennelse og åndelig innsikt. Et liv på omvendelsens vei."

Det er så sant som det er sagt. Vi må leve det indre livet. "Den som tror på meg, som Skriften har sagt, FRA HANS INDRE skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få de som trodde på ham..." (Joh 7,38-39)

Vi lever i en tid som er så overfladisk. Hvor man løper fra det ene til det andre for å finne det som man så desperat leter etter. Men "Guds rike er inne i dere." (Luk 17,21)

Apostelen Paulus beskriver for menighetene i Galatia at Gud hadde utvalgt ham, og kalt ham, for at Gud ville "åpenbare sin Sønn i meg." (Gal 1,16)

Hva gjør vi for å ta vare på vårt INDRE LIV?

Om å bli åndelig stabil

"I den første tiden jeg var kristen, hendte det at jeg ble åndelig oppglødd og ga løfter til Herren om alt mulig. Jeg følte at jeg hadde mottatt åndelig ledelse, visste hva hensikten var og tenkte: 'endelig, nå er jeg på vei!' Det neste jeg erfarte, var at alt hadde gått i stykker, og at all åndelig visjon og inspirasjon var forsvunnet. Så tok jeg meg sammen, rystet støvet av meg, returnerte til startstreken og begynte på nytt igjen. Dette gjentok seg mange ganger.

Dette mønsteret kan også være en del av din åndelige erfaring, eller det kan være et problem du sliter med å overkomme nå. Livet er aldri lett. Vi har alle våre opp- og nedturer. Det har vært tider da jeg sa til Herren: 'Jeg vil aldri tvile på deg igjen!' Men ganske snart sa jeg: 'Herre, hvor er du?'

Det er på tide for oss å vokse ut av disse mønstrene, og begynne å bevege oss oppover og framover uten vakling. Det er svært viktig at det grunnlaget som vi står på er 'KLIPPEN', vår Herre Jesus Kristus, og at våre liv er skjult 'i Kristus'. Hvis våre åndelige erfaringer hviler på sand, det vil si at vi stoler på våre egne evner, vil vi mislykkes når prøvelsene i livet øker på.

Når problemene påvirker oss og vi begynner å miste vår åndelige retning, hvis vi da blir stille og ser hen til Herren, vil vi innse at under vår vakling ligger det lag av åndelig styrke og håp som er blitt lagret der gjennom vår identifisering med Jesus i Hans død og oppstandelse - som ble bekreftet i den fred som kom da Han tok bolig i oss.

Vi trenger å innse at vi er en ny skapning - det gamle er borte, og våre liv er skjult i Jesus, og at vår styrke kommer fra Ham. Med David, bør vi være i stand til å si: 'Herren er mitt lys og min frelse.' Hvis vi dveler litt ved våre siste seire som vi har oppnådd ved å plassere våre liv i Hans hender, vil dette bli virkelig for oss personlig.

Paulus sa: "...jager fram mot målet." (Fil 3,14) Dette 'mål' er det fullbrakte verket på korset på våre vegne. Herren ser tvers gjennom vår vakling og ser om det er en djup indre vilje til å presse igjennom til det sted hvor vår respons ikke lenger kommer fra vår adamittiske natur, men fra den nye skapelsen som vi er blitt.

Mange av oss har en avgjort 'kunnskap' - at vi har erfart for mye med Herren til å vende tilbake, og det til enhver pris, vi har ikke noe annet valg enn å presse oppover og framover. Når vi innser dette - at det ikke er noen vei tilbake - kan vi bare si: 'Om det skulle bli bedre eller verre - mitt liv er Ditt." Herren er fornøyd med dette, for Han sier: 'Salige er de fattige i ånden ...' Det si si: 'Salige er de som er kommet til slutten av seg selv, og sine egne evner.'

Vi er kalt til å være 'overvinnere'. Men vi kan ikke overvinne om vi ikke har noe å overvinne. Så, når disse 'åndelige lover' treffer oss, har vi et valg, en anledning til å fornekte våre følelser, nekte å synes synd på oss selv, og heve oss over våre omstendigheter, som en overvinner.

Å være en 'overvinner' handler ikke om beseire fienden i vår egen styrke, men snarere å erkjenne at vår adamittiske natur er død og begravet, og at vi en ny skapning, styrket av Den Hellige Ånd. Da trer vi inn i livet til Kristus, og overvinner i Hans styrke.

De varierte kampene som hver enkelt av oss står overfor er svært reelle. Det er imidlertid ikke 'kampen' som er viktig, men heller måten vi ser på den og svarer på den. Vi lever i et verdslig miljø hvor alle slags kriger raser mot oss, og mange ganger virker det som om det er mer mot oss, enn for oss. Dette gir oss gode muligheter til enten å synes synd på oss selv og falle i fortvilelse, eller å reise oss over disse tingene og møte vår Herre, som seirer.

I Herrens hjerte er det et ønske for de som vil stå på forsoningens grunnfjell som Han tilveiebrakte på deres vegne, at de stoler på Hans trofasthet alene. Dette krever av oss at vi bryter oss ut av vår egen usikkerhet, og trer inn i den sikkerheten som består i at vi sitter med Ham på Hans trone, på høyre side av all makt og myndighet.

Her, idet vi hviler i Hans seier, vil Den Hellige Ånd som førte Jesus ut fra det som synes å være et totalt nederlag, også løfte oss ut fra vårt sted av motløshet og vakling til et seirende sted i Hans nærvær.

Har du noen gang ført, når noen blir velsignet, at dette er for 'alle', men ikke for meg? Hver av oss ønsker å være ønsket, verdsatt, og forstått, da dette er bygget inn i hele vårt vesen.

Siden vi er skapt i 'Herrens likhet', er dette ønsket også i Ham som skapte oss. Dermed ønsker Herren at vi kommer til Ham i full tillit og verdsetter Hans forløsning. Når vi vakler i troen så kan det ta fra oss gleden av å ha vår tilfredsstillelse i Herren.

'Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.' (Matt 18,3)

I forhold til vår nye skapelse - hvis vi vil holde det potensialet som ligger i oss for Herren i en enkel, barnlig tillit, vil vi være i stand til å heve oss over de begrensningene som ligger i oss selv, og gå inn i alt det Han har gjort for oss.

Nå kan vi vandre i den stabilitet og tillit som finnes i Ham."

Wade Taylor (bildet)/Parousia Ministries. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Det lange livs gode far, del 2

Her følger andre og siste del av artikkelen til Andy Wade, som jeg har oversatt:

Ofte setter Gud igang vår evne til å skape og endre våre lokalsamfunn, og kaller oss til å kultivere dem over tid. Men utålmodigheten vår tærer bort vår entusiasme. For å gjøre litt narr av våre industrielle bondegårder - vi vil vekst og det fortere enn svint. Denne utålmodigheten kan vi også finne skjult i skyggene (og ofte også helt åpen i dagen) i ulike kirkevekstbevegelser på 90-tallet, ja selv i dag i noen av diskusjonene om misjonerende menigheter. Her er oppskriften for vekst - løp og ta den!

Hva vi ofte mislykkes med å forstå er - som ved de industrielle bondegårdene - i prosessen med raskt vekst så ødelegger vi selve jordsmonnet som vi er så avhengige av. Fellesskap og djupe relasjoner som er gjensidig avhengige av hverandre blir borte når det rike og fruktbare jordsmonnet vaskes bort.

Når vi fokuserer på målbare resultater blir vår tjeneste for Gud en salgsvare. Dette er en vanskelig lekse å lære for de av oss som er vokst opp i en tid hvor alt blir målt og bedømt ut fra kortsiktige konsument-verdier.

Guds visjon er så mye større! 'Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om eller forstår' (Ef 3,20) I sentrum for denne guddommelige forestillingsevnen er Gud: Guds hensikter, Guds tid, Guds nåde som får det til å vokse og trives.

Jeg ble minnet om noe martyren, Oskar Romero, tidligere erkebiskop i El Salvador, har sagt:

'Det hjelper - nå og da - å ta et skritt tilbake og se det hele fra avstand. Guds rike overstiger ikke bare vår innsats, det er større enn vår visjon. Vi utretter i vår levetid bare en bitteliten bit av den virksomheten som er Guds arbeid, Ingenting av det vi gjør er fullstendig. Vi planter såkornet som en dag vil gro. Vi vanner såkornet som allerede er plantet, vel vitende om at de bærer i seg et fremtidsløfte. Vi legger et fundament som vil trenge å utvikles videre. Vi skaffer tilveie gjær som produserer langt ut over vår kapasitet. Vi kan ikke gjøre alt, og det er en følelse av frihet i å erkjenne det. Dette gjør oss i stand til å gjøre noe, og gjøre det veldig godt. Det kan være ufullstendig, men det er en begynnelse, et skritt på veien, en mulighet for Guds nåde til å tre inn og gjøre resten. Det kan være at vi ikke får se sluttresultatet, men det er forskjellen mellom å være en byggmester og en arbeider. Vi er arbeidere, ikke byggmestere, tjenere, ikke messiaser. Vi er profeter for en fremtid som ikke er vår egen.

Det er virkelig befriende når vi erkjenner at vi passer inn i Guds hensikter, planer som inkluderer oss og alle våre bestrebelser. Ja! - men planer som er langt større enn  vi kan fullføre i vår levetid. Kanskje vårt mot og våre begrensninger kan bli løst fra bundetheten som kalles 'målbare resultater' om vi lever i forvissningen om Guds uendelige storhet!

På en måte vil tålmodighet bestå av at vi slipper tak i våre agendaer og tidsbundethet og gir oss over til Gud. Dette kan virke enda mer skremmende når vi er avhengige økonomisk støtte fra andre. Men da trenger vi alle å omfavne Guds kall til trofasthet, måle det vi gir og får ikke ut fra produktivitets hensyn, men i ydmyk overgivelse, steg for steg med byggmesteren'.

Jeg kjemper fortsatt med følgende:

* Når jeg ser tilbake på livet: Når ble en hellig forestillingsevne overkjørt av frykt, engstelse eller at jeg trodde det ikke var nok tid til å vise målbare resultater?

* Når inntreffer behovet for at alt skal skje så fort? Hvor befinner jeg meg da i vandringen?

* Er jeg stabil i mine relasjoner?

* Er jeg stabil overfor menighetsfellesskapet jeg tilhører?

* Er jeg stabil i forhold til nabolaget der jeg bor?

* Hva er det som gjør at jeg trer inn i rollen som byggmester?

* Hva er det som har påvirket meg til å påta meg en slik rolle?

* Hvordan kan jeg tre tilbake og inn i tjenesten som arbeider?

Det lange livs gode far, del 1

Andy Wade har skrevet en artikkel som jeg tror mange av oss vil kjenne oss igjen i. Det er underlig hvordan noe 'kommer til deg' når du mest trenger det! Han berører flere ting, blant annet vår utålmodighet. Her er min oversettelse:

'Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst.  Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning'. (1.Kor 3,5-9)

En av de største truslene til vår forestillingsevne, og å holde fast ved denne evnen til å se og sette ting ut i praksis, er utålmodighet. Jeg har gjort meg skyldig i dette, og jeg er ganske sikker på at vi alle kan se tilbake på tider hvor vi har vært utålmodige. Men utålmodigheten ødelegger vår forestillingsevne eller fantasi ved å proklamere at vi vil se resultater - og det nå!

Jeg kjenner til at folk som Jamie Arpin Ricci i Little Flowers Community, Mark VanSteenwyk i The Mennonite Worker, Shane Claiborne i The Simple Way og mange andre kan underskrive på behovet ikke bare for utholdenhet, men også tålmodighet. Skal man utvikle en kommunitet - eller et liv i fellesskap av noe slag - krever det tid. Som misjonær i 12 år i Hong Kong, så kjenner jeg til at det tar tid før folk blir kjent med deg, at de stoler på deg, og begynner å arbeide sammen.

Shane Claiborne, i samtale-boken han skrev sammen med John Perkins - Follow me to Freedom: Leading and Following as an Ordinary Radical - skriver følgende:

'Stabilitet er et tradisjonelt monastisk løfte; det er å hengi seg til en gruppe og bli underordnet denne. Stabilitet er noe fattige nabolag hungrer etter. Det er så mange ting som ikke varer - som landeiere. Og misjonærer. Ting som kommer og går, og mennesker som hele tiden flytter på seg - ikke langt, men ofte. Det er en del av fattigdommens kultur som er så usunn. Det krever besluttsomhet, bokstavelig talt, besluttsomhet å bli en stabil del av et nabolag for å kunne endre det. Jeg tenker på de ordene John (Perkins) sa til meg på trappa på Pottemakerens Hus: Dere vil si at ting endrer seg - etter omlag 10 år!' Besluttsomhet er ikke en kulturell verdi. Ønske du å være radial? Gi deg hen til et nabolag i 10 år!'.

(fortsettes)

Stabilitet eller rotløshet?

Jeremiaboken har vært min fastelesning i år, og jeg kom til å tenke på noe jeg leste i den når jeg kikket på en video i går kveld om en trappist-munk, som er den strengeste grenen blant Cistercienserne. En av de tingene som særpreger dem er at de blir i samme kloster og på samme sted - livet ut. Det er ikke like lett for alle, men du verden hvor nødvendig det er.

Hos profeten Jeremia leser vi:

"Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud, til alle som jeg har ført i eksil fra Jerusalem til Babel: Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten! Ta dere koner og få sønner og døtre! Ta koner til sønnene og gift bort døtrene deres, så de kan få sønner og døtre. Der skal dere bli flere og ikke færre. Dere skal fremme fred for den byen jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred'. (Jer 29,4-7)

Vi lever i en rotløs tid. En tid hvor skiftene er hurtige. Hvor fristelsene er mange. Hvor livet er fragmentert. Teksten fra Jeremiaboken handler om jødene som ble fordrevet til Babylon. Til ukjent land. Under fremmede kår. I denne kulturen får de beskjed om en ting - fra Gud: Slå dere ned. Skap stabile forhold, Søk fred. Be.

Gud forteller til og med hvor lenge de skal være der. I 70 år. Et helt livs lengde.

Hva har Gud kalt deg til? Hvorfor bor du der du bor? Hva kaller Herren deg til der? For meg er det blitt tydeligere med årene at Herren har bedt meg om å være der jeg er - og slå rot. For å leve - for å be og for å velsigne.

Å bli værende på et sted

Jonathan Wilson-Hartgrove tar i sin nye bok opp noe som jeg selv er svært opptatt av for tiden: stabilitet. I den konteksten Wilson-Hartgrove setter dette handler det om å bli værende der hvor man er. Dette er et budskap som absolutt passer veldig godt inn i en tid hvor alt skal skje så hurtig, og hvor det er mest om å gjøre få med seg mest mulig og være mange steder på kortest mulig tid. Hvis vi skal se noe gro etter oss, og hvis vi skal bære frukt i den tid vi lever, trenger vi å slå rot. Bli! Her har den "moderne" kontemplative Jonathan Wilson-Hartgrove et og annet å lære oss. Jeg skal bestille boka hans omgående. Den kommer vel forhåpentligvis på norsk også?