Det lange livs gode far, del 2

Her følger andre og siste del av artikkelen til Andy Wade, som jeg har oversatt:

Ofte setter Gud igang vår evne til å skape og endre våre lokalsamfunn, og kaller oss til å kultivere dem over tid. Men utålmodigheten vår tærer bort vår entusiasme. For å gjøre litt narr av våre industrielle bondegårder - vi vil vekst og det fortere enn svint. Denne utålmodigheten kan vi også finne skjult i skyggene (og ofte også helt åpen i dagen) i ulike kirkevekstbevegelser på 90-tallet, ja selv i dag i noen av diskusjonene om misjonerende menigheter. Her er oppskriften for vekst - løp og ta den!

Hva vi ofte mislykkes med å forstå er - som ved de industrielle bondegårdene - i prosessen med raskt vekst så ødelegger vi selve jordsmonnet som vi er så avhengige av. Fellesskap og djupe relasjoner som er gjensidig avhengige av hverandre blir borte når det rike og fruktbare jordsmonnet vaskes bort.

Når vi fokuserer på målbare resultater blir vår tjeneste for Gud en salgsvare. Dette er en vanskelig lekse å lære for de av oss som er vokst opp i en tid hvor alt blir målt og bedømt ut fra kortsiktige konsument-verdier.

Guds visjon er så mye større! 'Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om eller forstår' (Ef 3,20) I sentrum for denne guddommelige forestillingsevnen er Gud: Guds hensikter, Guds tid, Guds nåde som får det til å vokse og trives.

Jeg ble minnet om noe martyren, Oskar Romero, tidligere erkebiskop i El Salvador, har sagt:

'Det hjelper - nå og da - å ta et skritt tilbake og se det hele fra avstand. Guds rike overstiger ikke bare vår innsats, det er større enn vår visjon. Vi utretter i vår levetid bare en bitteliten bit av den virksomheten som er Guds arbeid, Ingenting av det vi gjør er fullstendig. Vi planter såkornet som en dag vil gro. Vi vanner såkornet som allerede er plantet, vel vitende om at de bærer i seg et fremtidsløfte. Vi legger et fundament som vil trenge å utvikles videre. Vi skaffer tilveie gjær som produserer langt ut over vår kapasitet. Vi kan ikke gjøre alt, og det er en følelse av frihet i å erkjenne det. Dette gjør oss i stand til å gjøre noe, og gjøre det veldig godt. Det kan være ufullstendig, men det er en begynnelse, et skritt på veien, en mulighet for Guds nåde til å tre inn og gjøre resten. Det kan være at vi ikke får se sluttresultatet, men det er forskjellen mellom å være en byggmester og en arbeider. Vi er arbeidere, ikke byggmestere, tjenere, ikke messiaser. Vi er profeter for en fremtid som ikke er vår egen.

Det er virkelig befriende når vi erkjenner at vi passer inn i Guds hensikter, planer som inkluderer oss og alle våre bestrebelser. Ja! - men planer som er langt større enn  vi kan fullføre i vår levetid. Kanskje vårt mot og våre begrensninger kan bli løst fra bundetheten som kalles 'målbare resultater' om vi lever i forvissningen om Guds uendelige storhet!

På en måte vil tålmodighet bestå av at vi slipper tak i våre agendaer og tidsbundethet og gir oss over til Gud. Dette kan virke enda mer skremmende når vi er avhengige økonomisk støtte fra andre. Men da trenger vi alle å omfavne Guds kall til trofasthet, måle det vi gir og får ikke ut fra produktivitets hensyn, men i ydmyk overgivelse, steg for steg med byggmesteren'.

Jeg kjemper fortsatt med følgende:

* Når jeg ser tilbake på livet: Når ble en hellig forestillingsevne overkjørt av frykt, engstelse eller at jeg trodde det ikke var nok tid til å vise målbare resultater?

* Når inntreffer behovet for at alt skal skje så fort? Hvor befinner jeg meg da i vandringen?

* Er jeg stabil i mine relasjoner?

* Er jeg stabil overfor menighetsfellesskapet jeg tilhører?

* Er jeg stabil i forhold til nabolaget der jeg bor?

* Hva er det som gjør at jeg trer inn i rollen som byggmester?

* Hva er det som har påvirket meg til å påta meg en slik rolle?

* Hvordan kan jeg tre tilbake og inn i tjenesten som arbeider?

Det lange livs gode far, del 1

Andy Wade har skrevet en artikkel som jeg tror mange av oss vil kjenne oss igjen i. Det er underlig hvordan noe 'kommer til deg' når du mest trenger det! Han berører flere ting, blant annet vår utålmodighet. Her er min oversettelse:

'Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst.  Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning'. (1.Kor 3,5-9)

En av de største truslene til vår forestillingsevne, og å holde fast ved denne evnen til å se og sette ting ut i praksis, er utålmodighet. Jeg har gjort meg skyldig i dette, og jeg er ganske sikker på at vi alle kan se tilbake på tider hvor vi har vært utålmodige. Men utålmodigheten ødelegger vår forestillingsevne eller fantasi ved å proklamere at vi vil se resultater - og det nå!

Jeg kjenner til at folk som Jamie Arpin Ricci i Little Flowers Community, Mark VanSteenwyk i The Mennonite Worker, Shane Claiborne i The Simple Way og mange andre kan underskrive på behovet ikke bare for utholdenhet, men også tålmodighet. Skal man utvikle en kommunitet - eller et liv i fellesskap av noe slag - krever det tid. Som misjonær i 12 år i Hong Kong, så kjenner jeg til at det tar tid før folk blir kjent med deg, at de stoler på deg, og begynner å arbeide sammen.

Shane Claiborne, i samtale-boken han skrev sammen med John Perkins - Follow me to Freedom: Leading and Following as an Ordinary Radical - skriver følgende:

'Stabilitet er et tradisjonelt monastisk løfte; det er å hengi seg til en gruppe og bli underordnet denne. Stabilitet er noe fattige nabolag hungrer etter. Det er så mange ting som ikke varer - som landeiere. Og misjonærer. Ting som kommer og går, og mennesker som hele tiden flytter på seg - ikke langt, men ofte. Det er en del av fattigdommens kultur som er så usunn. Det krever besluttsomhet, bokstavelig talt, besluttsomhet å bli en stabil del av et nabolag for å kunne endre det. Jeg tenker på de ordene John (Perkins) sa til meg på trappa på Pottemakerens Hus: Dere vil si at ting endrer seg - etter omlag 10 år!' Besluttsomhet er ikke en kulturell verdi. Ønske du å være radial? Gi deg hen til et nabolag i 10 år!'.

(fortsettes)

En viktig beslutning innfor Herren

I går tok jeg en beslutning, og jeg fornyet en gammel: Det fremsettes mange slags påstander, og det fortelles en del løgner om meg på noen blogger på nettet. Jeg kommer ikke til å svare på noe av dette, eller kommentere det på noen av disse bloggene. Jeg overlater det til en høyere innstans, og jeg vil heller ikke bruke tid på å følge debatten. Slike debatter har aldri ført noe godt med seg. Da vil jeg mye heller følge apostelen Peters gode råd i 1.Pet 2,23b-25: overlate "det til ham som dømmer rettferdig, han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt. Dere var jo villfarne får, men er nå omvendt til deres sjelers hyrde og tilsynsmann." (Norsk Bibel 88/07)

Den beslutningen jeg fornyet er denne: Troen på Bibelen som Guds ufeilbarlige, evige, uforanderlige, guddommelig inspirerte, autoritative ord - gyldig for alle tider. Jeg er så glad i Bibelen min. Det finnes ingen bok som den. Uansett hvor politisk ukorrekt det er, uansett hvor gammeldags den enn måtte oppleves for enkelte, uansett hvor anstøtelig det måtte være, og hvor mange som sier i mot - så kommer jeg til å holde meg til Bibelen. Evig er Hans ord! "Himmel og jord skal forgå," sa Jesus og så la Han til: "men Mine Ord skal aldri forgå." (Bibelen Guds Ord 97/07

Den legendariske pastoren for First Baptist Church i Dallas Texas, W.A. Criswell sa dette om Bibelen:

"Bibelen er som en gullgruve, der man finner den ene uforlignelige skatten etter den andre. Som en dykker som henter juveler fra havets dyp, men stadig er på jakt etter flere, for de finnes der, oppdager leseren av Bibelen stadig nye skatter. Det er med Bibelen som med enkens olje eller den andre enkens melkrukke. Ressursene varte, de tømtes aldri. Bibelen blir heller aldri oppbrukt. Akkurat som Israel fikk manna hver eneste dag i ørkenen, så bryter Guds Ånd stadig livets brød for den som hungrer og tørster etter rettferdighet. Som brødene og fiskene i vår Herres hender ble mer enn nok mat til å mette en veldig menneskemengde, slik er Guds ords melk og honning mer enn nok til å tilfredsstille hver eneste menneskesjels sult. Der er alltid nok igjen til hver eneste ny generasjon." (W.A. Criswell: På klippegrunn. Den kristne bokringen, 1974, side 14)

De to siste kveldene har jeg hørt på den flotte sangen fra Trinity Baptist Church i Arlington i Texas via nettet. Jeg har frydet meg i min frelse i Jesus. Det er mye viktigere og mye mer givende enn å bruke tid på å lese om personangrep, sjikane og løgner på blogger til mennesker som næres av sitt hat og sin bitterhet. Jeg vil bruke min tilmålte tid med Guds ord og søke å vinne mennesker for Jesus. Noe større enn å se mennesker frelst finnes ikke i hele vide verden.