Ofte setter Gud igang vår evne til å skape og endre våre lokalsamfunn, og kaller oss til å kultivere dem over tid. Men utålmodigheten vår tærer bort vår entusiasme. For å gjøre litt narr av våre industrielle bondegårder - vi vil vekst og det fortere enn svint. Denne utålmodigheten kan vi også finne skjult i skyggene (og ofte også helt åpen i dagen) i ulike kirkevekstbevegelser på 90-tallet, ja selv i dag i noen av diskusjonene om misjonerende menigheter. Her er oppskriften for vekst - løp og ta den!
Hva vi ofte mislykkes med å forstå er - som ved de industrielle bondegårdene - i prosessen med raskt vekst så ødelegger vi selve jordsmonnet som vi er så avhengige av. Fellesskap og djupe relasjoner som er gjensidig avhengige av hverandre blir borte når det rike og fruktbare jordsmonnet vaskes bort.
Når vi fokuserer på målbare resultater blir vår tjeneste for Gud en salgsvare. Dette er en vanskelig lekse å lære for de av oss som er vokst opp i en tid hvor alt blir målt og bedømt ut fra kortsiktige konsument-verdier.
Guds visjon er så mye større! 'Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om eller forstår' (Ef 3,20) I sentrum for denne guddommelige forestillingsevnen er Gud: Guds hensikter, Guds tid, Guds nåde som får det til å vokse og trives.
Jeg ble minnet om noe martyren, Oskar Romero, tidligere erkebiskop i El Salvador, har sagt:
'Det hjelper - nå og da - å ta et skritt tilbake og se det hele fra avstand. Guds rike overstiger ikke bare vår innsats, det er større enn vår visjon. Vi utretter i vår levetid bare en bitteliten bit av den virksomheten som er Guds arbeid, Ingenting av det vi gjør er fullstendig. Vi planter såkornet som en dag vil gro. Vi vanner såkornet som allerede er plantet, vel vitende om at de bærer i seg et fremtidsløfte. Vi legger et fundament som vil trenge å utvikles videre. Vi skaffer tilveie gjær som produserer langt ut over vår kapasitet. Vi kan ikke gjøre alt, og det er en følelse av frihet i å erkjenne det. Dette gjør oss i stand til å gjøre noe, og gjøre det veldig godt. Det kan være ufullstendig, men det er en begynnelse, et skritt på veien, en mulighet for Guds nåde til å tre inn og gjøre resten. Det kan være at vi ikke får se sluttresultatet, men det er forskjellen mellom å være en byggmester og en arbeider. Vi er arbeidere, ikke byggmestere, tjenere, ikke messiaser. Vi er profeter for en fremtid som ikke er vår egen.
Det er virkelig befriende når vi erkjenner at vi passer inn i Guds hensikter, planer som inkluderer oss og alle våre bestrebelser. Ja! - men planer som er langt større enn vi kan fullføre i vår levetid. Kanskje vårt mot og våre begrensninger kan bli løst fra bundetheten som kalles 'målbare resultater' om vi lever i forvissningen om Guds uendelige storhet!
På en måte vil tålmodighet bestå av at vi slipper tak i våre agendaer og tidsbundethet og gir oss over til Gud. Dette kan virke enda mer skremmende når vi er avhengige økonomisk støtte fra andre. Men da trenger vi alle å omfavne Guds kall til trofasthet, måle det vi gir og får ikke ut fra produktivitets hensyn, men i ydmyk overgivelse, steg for steg med byggmesteren'.
Jeg kjemper fortsatt med følgende:
* Når jeg ser tilbake på livet: Når ble en hellig forestillingsevne overkjørt av frykt, engstelse eller at jeg trodde det ikke var nok tid til å vise målbare resultater?
* Når inntreffer behovet for at alt skal skje så fort? Hvor befinner jeg meg da i vandringen?
* Er jeg stabil i mine relasjoner?
* Er jeg stabil overfor menighetsfellesskapet jeg tilhører?
* Er jeg stabil i forhold til nabolaget der jeg bor?
* Hva er det som gjør at jeg trer inn i rollen som byggmester?
* Hva er det som har påvirket meg til å påta meg en slik rolle?
* Hvordan kan jeg tre tilbake og inn i tjenesten som arbeider?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar