Lederskap er et annet aspekt av av det keltiske liv som ble adoptert av den keltiske kirken. La meg gjøre det klart: Når jeg taler om keltisk monastisisme eller den keltiske kirken, så taler jeg om en og samme ting. I den keltiske verden var alle kirker monastiske. Lederskapet besto av abbeder som var biskoper, og det eksisterte knapt nok noe skille mellom klosterets avstengte rom og kirken. Vi vil utdype dette noe senere, men jeg vil være sikker på at det ikke er noen misforståelse med begrepene 'kirke' og 'kloster'. De er uadskillelige i den keltiske tradisjonen.
Hvis noen var leder av en keltisk landsby eller et stamme-samfunn, så var det en indikasjon på at karakter, øvelse og utøvelse fantes hos denne personen og fløt sammen. Det betyr at en karismatisk metode ble brukt i utvelgelsen av lederskap. På noen lunde samme måte som de keltiske krigerne valgte ut sine ledere, på basis av hvordan de kjempet i krig, valgte landsbybeboerne sine dommere prester. De måtte vise og demonstrere sin visdom og innsikt.
Når så den keltiske kirken fremsto ble verdien av denne fremgangsmåten åpenbar. I et land uten teologiske seminarer, hvor ingen katedral-skoler ennå var bygd, var det kun mulig å se etter praktisk utfoldelse av troen når man skulle velge en ny leder for neste generasjon. Dette resulterte i en gjentagelse av metoden Jesus brukte når Han valgte ut sine disipler.
De tidlige lederne i den unge keltiske kirken valgte ofte ut 12 rekrutter, og tok dem med seg på deres misjonsreiser. Etter hvert valgte disse 12 ut hver sine 12 disipler
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar