Vår keltiske kristenarv, del 4

Her følger fjerde del av serien om vår keltiske kristenarv:

Lederskap er et annet aspekt av av det keltiske liv som ble adoptert av den keltiske kirken. La meg gjøre det klart: Når jeg taler om keltisk monastisisme eller den keltiske kirken, så taler jeg om en og samme ting. I den keltiske verden var alle kirker monastiske. Lederskapet besto av abbeder som var biskoper, og det eksisterte knapt nok noe skille mellom klosterets avstengte rom og kirken. Vi vil utdype dette noe senere, men jeg vil være sikker på at det ikke er noen misforståelse med begrepene 'kirke' og 'kloster'. De er uadskillelige i den keltiske tradisjonen.

Hvis noen var leder av en keltisk landsby eller et stamme-samfunn, så var det en indikasjon på at karakter, øvelse og utøvelse fantes hos denne personen og fløt sammen. Det betyr at en karismatisk metode ble brukt i utvelgelsen av lederskap. På noen lunde samme måte som de keltiske krigerne valgte ut sine ledere, på basis av hvordan de kjempet i krig, valgte landsbybeboerne sine dommere prester. De måtte vise og demonstrere sin visdom og innsikt.

Når så den keltiske kirken fremsto ble verdien av denne fremgangsmåten åpenbar. I et land uten teologiske seminarer, hvor ingen katedral-skoler ennå var bygd, var det kun mulig å se etter praktisk utfoldelse av troen når man skulle velge en ny leder for neste generasjon. Dette resulterte i en gjentagelse av metoden Jesus brukte når Han valgte ut sine disipler.

De tidlige lederne i den unge keltiske kirken valgte ofte ut 12 rekrutter, og tok dem med seg på deres misjonsreiser. Etter hvert valgte disse 12 ut hver sine 12 disipler

(fortsettes)

Vår keltiske kristenarv, del 3

Her følger tredje del av serien om vår keltiske kristenarv:

Bakgrunn og organisering
Lenge før evangeliet nådde Britannias kyster, levde kelterne her med sine tradisjoner og noen av dem gjorde spredningen av evangeliet blant kelterne mulig på en unik måte.

Vi vet nå at det foregikk en utrolig folkevandring blant den kelterne. Man tenkte en gang slik at det bare var gjennom katastrofer - slik som sult eller tørke - at mennesker ville flytte fra et sted til et annet. Men nå vet vi at kelterne gjerne flyttet seg fra et keltisk område til et annet uten at det var særlig målrettet.

Denne retningsløse vandringen skulle komme til å spille en avgjørende rolle på et senere tidspunkt, når det gjelder keltisk misjon. Et annet forhold handler om at kelterne opprettet skoler for skalder, Dette var historiefortellere, musikere og mennesker som formidlet generell kulturkunnskap. Dette handlet om en muntlig tradisjon, som det ofte tok flere tiår å erverve seg.

Disse skolene ble så høyt verdsatt i Irland og det nordlige Britannia at keltere fra Gall, Spania og det sørlige England ofte sendte sine eldste sønner for å bli opplært der. Disse skolene og deres spesialisering på læring skulle så bli adoptert av de keltere som ble kristne. Kunstverkene Books of Kells og Lindisfarne Gospel er et direkte resultat av disse kristne skolene. De skulle også få ansvaret for ivareta det meste av det vi i dag kaller Den klassiske verden, ved at de kopierte greske og romerske tekster, i tillegg til religiøse tekster, og bevarte disse skriftene gjennom den turbulente Middelalderen.

Som jeg nevnte: opplæringen i disse skolene i den før-kristne tiden var fullstendig muntlig. Druidene - eller skaldene - mente det var helligbrøde å skrive noe ned. De følte på sin side at deres sjeler ville bli fanget hvis noe ble skrevet ned.

Heldigvis har de moderne etterkommerne av kelterne overvunnet denne følelsen, siden vi blant dem finner noen av de mest profilerte av dagens forfattere.

(fortsettes)

Vår keltiske kristenarv, del 2

Her fortsetter serien om vår keltiske kristenarv:

Hva er det med gruppen av mennesker som inspirere oss mer enn tusen år etter at de trakk sitt siste åndepust? Hva er det vi ser etter som vi tror disse menneskene har å gi oss? Og kanskje det viktigste: hva var det de fant som gjorde at de forlot hjem og familie, for å bringe evangeliet til en farlig, barbarisk verden?

Jeg tror at vår egen pilegrimsvandring har ført oss ansikt til ansikt med disse hellige fra eldgammel tid, ikke bare fordi noen av oss har keltiske røtter, ikke bare fordi vi liker å høre historier fra fortiden, ikke ulike eventyrfortellinger på sett og vis, men fordi vi djupt inne føler, at disse keltiske munkene har noe å si Kirken i dag, som nok en gang står overfor farlig, barbarisk verden, som er i like stort behov for evangeliet som den var for 1200 år siden.

Slå deg i lag med meg og møt disse hellige, og jeg håper at hjertet ditt skal bli berørt. Dette er et hjertes pilegrimsreise, hvor du tar et steg inn i ditt eget stille-rom, og blir forberedt for den misjonsoppgave Gud vil sende deg ut på.

Og nå: I Fars øyne som skapte oss
I Frelserens øyne som kjøpte oss
I Åndens øyne som renset oss
La oss begynne vår reise

(fortsettes)

Vår keltiske kristenarv, del 1

Vår norske kristenarv er keltisk. Det var fra øyene i vest troen kom. Hvordan skal vi best forstå våre røtter? Kanskje først og fremst ved å se nærmere på det som er selve hjerteslaget i den keltiske spiritualiteten: den monastiske arven.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på dette. Den er bygget på noe Paul Cullity skrev for noen år siden, og som er publisert på nettsiden til Northumbria Community.

Keltisk monastisisme
Hvis vi skulle forsøke å ramme inn den keltiske monastisismen med ord, vil vi finne at ordene i seg selv synes utilstrekkelige. Jeg har strevd noen uker for å kunne presentere essensen i denne bevegelsen, men jeg finner det ikke lettere nå enn når jeg begynte. Alle ordene jeg velger synes å ha noe av lidenskapen, vitaliteten, entusiasmen og den intense dedikasjonen i seg, likevel  - selv disse ekstravagante setningene - synes å komme til kort for å fange selve innholdet i det vi her skriver om.

Å kalle den keltiske kirken for 'rik' skaper et bilde av økonomisk rikdom, som den ikke hadde del i. Kaller vi den 'fattig' gjør vi den urett med hensyn til de varige verdiene den var begavet med og som alle de som stiftet bekjentskap med den, fikk del i.

Selv det å bruke ordene 'munk' eller 'monastisk' skaper bilder for de fleste av oss, som er ganske annerledes enn slik de var i opprinnelsen. Jeg sitter igjen med følelse av at jeg leter etter de rette ordene, men å finne dem er utenfor min rekkevidde. Jeg er redd for at det er akkurat dette som skjer når vi forsøker å dissekere og analysere noe som er levende!

Jeg er sikker på at mange av oss har vært forelsket. Vi vet at vi er forelsket, likevel tror jeg de fleste av oss har problemer med å si nøyaktig hva det er ved denne personen som gjør at vi er blitt glad i vedkommende. Når jeg skal beskrive den keltiske kirken, har jeg det litt på samme måten. Jeg er blitt kjent med og blitt forelsket i den keltiske kirken, men noen ganger er det slik, at jeg kan ikke fortelle deg nøyaktig hvorfor.

(fortsettes)