Vår keltiske kristenarv, del 1

Vår norske kristenarv er keltisk. Det var fra øyene i vest troen kom. Hvordan skal vi best forstå våre røtter? Kanskje først og fremst ved å se nærmere på det som er selve hjerteslaget i den keltiske spiritualiteten: den monastiske arven.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på dette. Den er bygget på noe Paul Cullity skrev for noen år siden, og som er publisert på nettsiden til Northumbria Community.

Keltisk monastisisme
Hvis vi skulle forsøke å ramme inn den keltiske monastisismen med ord, vil vi finne at ordene i seg selv synes utilstrekkelige. Jeg har strevd noen uker for å kunne presentere essensen i denne bevegelsen, men jeg finner det ikke lettere nå enn når jeg begynte. Alle ordene jeg velger synes å ha noe av lidenskapen, vitaliteten, entusiasmen og den intense dedikasjonen i seg, likevel  - selv disse ekstravagante setningene - synes å komme til kort for å fange selve innholdet i det vi her skriver om.

Å kalle den keltiske kirken for 'rik' skaper et bilde av økonomisk rikdom, som den ikke hadde del i. Kaller vi den 'fattig' gjør vi den urett med hensyn til de varige verdiene den var begavet med og som alle de som stiftet bekjentskap med den, fikk del i.

Selv det å bruke ordene 'munk' eller 'monastisk' skaper bilder for de fleste av oss, som er ganske annerledes enn slik de var i opprinnelsen. Jeg sitter igjen med følelse av at jeg leter etter de rette ordene, men å finne dem er utenfor min rekkevidde. Jeg er redd for at det er akkurat dette som skjer når vi forsøker å dissekere og analysere noe som er levende!

Jeg er sikker på at mange av oss har vært forelsket. Vi vet at vi er forelsket, likevel tror jeg de fleste av oss har problemer med å si nøyaktig hva det er ved denne personen som gjør at vi er blitt glad i vedkommende. Når jeg skal beskrive den keltiske kirken, har jeg det litt på samme måten. Jeg er blitt kjent med og blitt forelsket i den keltiske kirken, men noen ganger er det slik, at jeg kan ikke fortelle deg nøyaktig hvorfor.

(fortsettes)