Stjernetyderne:
Det er en forunderlig historie vi har foran oss. Fra Babylon kom kristendommens første pilegrimer. Stjernetyderne fra Østerland representerer det søkende menneske. De finnes i dag også. De vise menn vitner om evangeliets grensesprengende karakter. Bokstavelig talt. Barnet som er født var kommet til alle mennesker.
Under tiden er de blitt til tre, det var jo tre gaver, og tradisjonen har også kalt dem for konger. Legenden har også gitt dem navn: Kaspar, Balthasar og Melchior, og latt dem representere ulike verdensdeler: en europeer, en afrikaner og en asiat. De tilreisende fra Østerland bøyer seg i Betlehem på vegne av hele menneskeheten for barnet på Marias fang. Slik går ordene fra Jes 49,6 i oppfyllelse: 'Jeg gjør deg til et lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende'.
Til en enkel stall, blant høy og dyr, kneler tre menn i vakre gevanter. Ser du det for deg?
Å kysse
Matteus forteller at de vise menn var kommet for å 'hylle' barnet. Det er de ordene de selv bruker når de møter kong Herodes. Ordet som våre bibeloversettere oversetter med 'hylle' eller 'tilbe' er det greske ordet 'proskynèsai'. Om vi oversatte det bokstavelig ville det bli 'til-kysse', 'kysse-hen-til', 'vise ærefrykt', 'tilbe', 'dyrke'. Som en liten interessant parentes kan jeg nevne at Matteus bruker gjennomgående verbet 'tilbe' eller 'kysse' for å beskrive menneskenes holdning og stilling overfor Jesus.
Det finnes en profetisk henvisning til dette i Salme 2, som er en av de messianske salmene. I vers 12 heter det: 'Kyss Sønnen, for at han ikke skal bli vred, og dere gå til grunne på veien! For snart kunne hans vrede bli opptent. Salige er de som tar sin tilflukt til ham'.
Dette ordet får her sin bokstavelige oppfyllelse. Vismennene bøyer kne og kysser Sønnen. Det er et uttrykk for hyllest og anerkjennelse. I Salme 2 stilles folkeslagene og de mektige overfor et klart valg: De kan enten elske og ære Herrens salvede, og dermed oppleve Hans rike velsignelse. Eller de kan nekte å bøye seg og dermed pådra seg Guds vrede.
Salme 2 gir oss et innsyn i maktkampen i kulissene til verdens herrer og herskere. I vers en og to heter det: 'Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede'.
Det er den samme maktkampen som avdekkes i Matt 2.
Når kong Herodes får høre at 'jødenes konge er født', leser vi i vers tre: 'Da kong Herodes hørte det, ble han forferdet'. Og så leser vi: '... og hele Jerusalem med ham'.
Det er forståelig at kong Herodes ble forferdet. Hans trone ble jo utfordret. Men hvorfor skulle innbyggerne i Jerusalem bli det? De ventet jo på Messias. Jerusalems innbyggere ble forferdet over at det muligens var kommet en rival til kongetronen fordi de kjente Herodes og ante det verste. Herodes den store var mest sannsynlig idumeer på farssiden og araber på morssiden. Det var det romerske senatet som hadde gjort ham til konge over Judea.
Alt dette handler egentlig om en eneste ting! Tilbedelse! Og slik er det fremdeles. Det er nemlig ikke et spørsmål om vi tilber noe, men om HVEM vi tilber. Kong Herodes representerer det motsatte av Guds rike. Enten vil mennesket bøye kne for verden og denne verdens herskere - som ikke bare er de jordiske - men også de apostelen Paulus beskriver i Ef 6,12: 'maktene, myndighetene, verdens herskere i dette mørke, ondskapens åndehær i himmelrommet'. Eller vi vil bøye kne for Han som er 'kongenes konge og herrenes herre'. Enten tilber vi det ene eller det andre. Det finnes ikke noe midt i mellom.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar