De vise menn gjorde det eneste rette. De søkte og de fant Han som tilkommer all ære, pris, lovsang og tilbedelse. De bøyde ikke kne for Herodes, men for Barnet, for Gud kommet i kjød. For Ordet som var blitt menneske.
De ærer Barnet - med kostbare og velluktende gaver. Gavene har en djupere mening og betydning: De kommer med gull fordi barnet Maria har på fanget er en guddommelig kongesønn. De kommer med røkelse: barnet i stallen er den virkelige og eneste presten som skal lede lovsangen i den himmelske gudstjenesten. Og de kommer med myrra til barnet for Jesus er den sanne profeten som er salvet med Åndens olje. Myrra ble også brukt når noen skulle salve de døde.
Det var kostbare gaver dette. De vise menn sparte ikke på noe for å hylle og tilbe Jesus. Det er nemlig ikke tilbedelse om det ikke koster noe!
Ornans treskeplass
Det finnes en historie fra 1.Krøn 21 som illustrerer og understreker dette for oss. David får beskjed om å kjøpe jebusitten Ornans treskeplass og reise et alter der. Når Ornan får høre at det er kongen som vil kjøpe treskeplassen hans, sier han: 'Bare ta den! Min herre kongen må gjøre hva han vil'.
Men legg nå nøye merke til hva David svarer Ornan: 'Nei, jeg vil kjøpe den til full pris. Jeg vil ikke ta ta det som er ditt og gi det til Herren. Jeg vil ikke bære fram brennoffer jeg ikke har betalt'. (v.24)
Hva lærer dette oss?
1) Tilbedelse er personlig. Man kan ikke bruke noe som tilhører andre, når man skal tilbe Gud.
2) Tilbedelse koster. Det er tilbedelse først når det er et offer.
Vi må passe på at vi bruker begrepene riktig. Av og til sier vi at vi skal ta opp et offer. Det ville ha vært sant om det vi ga førte til at vi gikk glipp av noe, vi kunne skaffe oss, eller måtte vente på. Tilbedelse handler om å gi alt, og under alle forhold.
Jeg tenker mye på de myrrabærende kvinnene om dagen. På Maria Magdalena, Maria Jakobs mor og Salome. Markus forteller oss at de kjøpte velluktende oljer for å salve Jesu døde kropp. Selv da - når Jesu kropp lå i graven - hyllet de Ham. Når alt var mørkt! DET er tilbedelse! Jesus var ennå ikke stått opp igjen fra de døde. Men de myrrabærende kvinnene gikk likevel til graven.
Akkurat det utfordrer meg! De vise menn så Jesus. De fulgte stjernen. De så lyset. For de myrrabærende kvinnene var det annerledes. Johannes skriver følgende om den samme hendelsen: 'Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå var mørkt ...' (Joh 20,1)
Sann tilbedelse er å tilbe mens det ennå er mørkt, før lyset går opp over åskammen!
Men det er to ting vi ikke må glemme når det gjelder tilbedelse:
1) Vi kan aldri vite hvordan vi skal tilbe uten at vi har lært hva det vil si å elske, og vi kan bare elske om vi har erfart at Han har elsket oss først.
Legg merke til hvordan Matteus ordlegger seg når han skal beskrive det som de vise menn opplever når de ser stjernen som har fulgt dem går opp, og går foran dem og blir stående over stedet der barnet var: 'da ble de jublende glade'.
Når vi har stiftet bekjentskap med Den store gleden som er blitt forkynt for hele folket: 'I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren', ja da bobler gleden og vi begynner å tilbe.
2) Det som vil ødelegge tilbedelsen er at vi ikke er klar over, eller merker at Gud er nær, og at vi er nær Ham.
Uten denne erfaringen av at Gud er nær, blir tilbedelse ofte et tomt rituale. Vi trenger å lære hva oppmerksomt nærvær er for noe.
Måtte 2014 bli et år hvor vi lærer hva sann tilbedelse betyr - ikke bare på søndag, men hver dag, gjennom hele året i alle livets omskiftninger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar