Dine tre gaver

 Stjernetyderne fra Østerland bar fram gull, røkelse og myrra til det ukjente gudebarnet de ville tilbe. Du som virkelig vet hvem Barnet i krybben er, du kan gi ham mer passende gaver. 

Du vet at dette barnet er din Skaper. Å skape er å lage noe av intet. Hvis du virkelig vil tilbe Barnet som din Skaper, så gi ham ditt intet. Gi ham din indre tomhet, din avmakt og din udugelighet. Han kan ikke skape deg hvis han ikke får ditt intet. Med ditt intet gjør han ditt liv til sitt verk.

Barnet i krybben er også Ordet. Han er Faderens Ord. Ordet vil bli hørt, det søker dem som vil lytte. Du kan tilby ham din åpenhet, din stillhet og ditt øre. 

Barnet er også Kristus, din Frelser. Han kommer for å lege dine sår, for å befri deg fra din synd. Du kan aldri lære ham å kjenne hvis du ikke avslører dine synder for ham. Den tredje gaven du kan gi til Barnet, er ditt behov for hans helbredelse. Da forvandler han din synd til et lysende tegn på hans kjærlighet.

De beste gavene du kan gi til Gud, er nettopp det som tømmer deg for alt ditt eget: ditt intet, din stillhet, din erkjente synd. Disse gavene gir ham mulighet til å bli alt det han vil være for deg. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 15

Å falle ned og tilbe

Et ord jeg stadig vender tilbake til disse dagene er Åp 4,10-11:

'... da faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og tilber ham som lever i all evighet, og kaster sine kroner ned for tronen og sier: Verdig er du, vår Herre og vår Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje ble de til og ble de skapt'.

Gud lengter etter tilbedere!

Hva betyr det?

Både det hebraiske og det greske ordet for tilbedelse betyr 'å kaste seg ubetinget ned for Gud, å underkaste seg Hans vilje, tjene Ham, ha ærefrykt for Ham og gi Ham ære og pris'.

Det hebraiske ordet 'shachah' betyr 'å tilbe, å kaste seg ned, å bøye seg', og det greske orkdet 'proskuneo' betyr 'å kysse noens hånd (som er et tegn på respekt), falle på kne og berøre bakken med hodet (som uttrykk for djup ærefrykt', å legge seg ned i ærefrykt og lydighet, med respekt og ydmyk bønn'.

Om de vise menn heter det:

'De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det ...' (Matt 2,11)

Personlig kjenner jeg at det nå er 'en tid' for tilbedelse, en tid for å falle ned og hylle Jesus. Jeg ber om at Den Hellige Ånd må berøre meg på en slik måte at det skjer med hjertet, ikke med hodet. At hele livet mitt kan bli - tilbedelse. Jeg ber om å få erfare et nytt nivå av det å tilbe, og jeg ber om at når jeg lovsynger, at Gud da vil føre meg inn i tilbedelsen. Jeg ber om en større ærefrykt i livet mitt, om mer hellighetslengsel.

Gud har skapt en slik tørst i meg den siste tiden. Det er forunderlig. Jeg lengter etter mer av Jesus. Mer!

Vil du be for meg at jeg opplever det?

De falt på kne og hyllet Ham, del 3

Her er tredje og siste del av søndagens preken i Brumunddal baptistmenighet:

De vise menn gjorde det eneste rette. De søkte og de fant Han som tilkommer all ære, pris, lovsang og tilbedelse. De bøyde ikke kne for Herodes, men for Barnet, for Gud kommet i kjød. For Ordet som var blitt menneske.

De ærer Barnet - med kostbare og velluktende gaver. Gavene har en djupere mening og betydning: De kommer med gull fordi barnet Maria har på fanget er en guddommelig kongesønn. De kommer med røkelse: barnet i stallen er den virkelige og eneste presten som skal lede lovsangen i den himmelske gudstjenesten. Og de kommer med myrra til barnet for Jesus er den sanne profeten som er salvet med Åndens olje. Myrra ble også brukt når noen skulle salve de døde.

Det var kostbare gaver dette. De vise menn sparte ikke på noe for å hylle og tilbe Jesus. Det er nemlig ikke tilbedelse om det ikke koster noe!

Ornans treskeplass
Det finnes en historie fra 1.Krøn 21 som illustrerer og understreker dette for oss. David får beskjed om å kjøpe jebusitten Ornans treskeplass og reise et alter der. Når Ornan får høre at det er kongen som vil kjøpe treskeplassen hans, sier han: 'Bare ta den! Min herre kongen må gjøre hva han vil'.

Men legg nå nøye merke til hva David svarer Ornan: 'Nei, jeg vil kjøpe den til full pris. Jeg vil ikke ta ta det som er ditt og gi det til Herren. Jeg vil ikke bære fram brennoffer jeg ikke har betalt'. (v.24)

Hva lærer dette oss?

1) Tilbedelse er personlig. Man kan ikke bruke noe som tilhører andre, når man skal tilbe Gud.
2) Tilbedelse koster. Det er tilbedelse først når det er et offer. 

Vi må passe på at vi bruker begrepene riktig. Av og til sier vi at vi skal ta opp et offer. Det ville ha vært sant om det vi ga førte til at vi gikk glipp av noe, vi kunne skaffe oss, eller måtte vente på. Tilbedelse handler om å gi alt, og under alle forhold. 

Jeg tenker mye på de myrrabærende kvinnene om dagen. På Maria Magdalena, Maria Jakobs mor og Salome. Markus forteller oss at de kjøpte velluktende oljer for å salve Jesu døde kropp. Selv da - når Jesu kropp lå i graven - hyllet de Ham. Når alt var mørkt! DET er tilbedelse! Jesus var ennå ikke stått opp igjen fra de døde. Men de myrrabærende kvinnene gikk likevel til graven.

Akkurat det utfordrer meg! De vise menn så Jesus. De fulgte stjernen. De så lyset. For de myrrabærende kvinnene var det annerledes. Johannes skriver følgende om den samme hendelsen: 'Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå var mørkt ...' (Joh 20,1)

Sann tilbedelse er å tilbe mens det ennå er mørkt, før lyset går opp over åskammen!

Men det er to ting vi ikke må glemme når det gjelder tilbedelse:

1) Vi kan aldri vite hvordan vi skal tilbe uten at vi har lært hva det vil si å elske, og vi kan bare elske om vi har erfart at Han har elsket oss først.

Legg merke til hvordan Matteus ordlegger seg når han skal beskrive det som de vise menn opplever når de ser stjernen som har fulgt dem går opp, og går foran dem og blir stående over stedet der barnet var: 'da ble de jublende glade'. 

Når vi har stiftet bekjentskap med Den store gleden som er blitt forkynt for hele folket: 'I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren', ja da bobler gleden og vi begynner å tilbe.

2) Det som vil ødelegge tilbedelsen er at vi ikke er klar over, eller merker at Gud er nær, og at vi er nær Ham.

Uten denne erfaringen av at Gud er nær, blir tilbedelse ofte et tomt rituale. Vi trenger å lære hva oppmerksomt nærvær er for noe.

Måtte 2014 bli et år hvor vi lærer hva sann tilbedelse betyr - ikke bare på søndag, men hver dag, gjennom hele året i alle livets omskiftninger.

De falt på kne og hyllet Ham, del 2

Her er andre og nest siste del av søndagens preken:

Stjernetyderne:
Det er en forunderlig historie vi har foran oss. Fra Babylon kom kristendommens første pilegrimer. Stjernetyderne fra Østerland representerer det søkende menneske. De finnes i dag også. De vise menn vitner om evangeliets grensesprengende karakter. Bokstavelig talt. Barnet som er født var kommet til alle mennesker.

Under tiden er de blitt til tre, det var jo tre gaver, og tradisjonen har også kalt dem for konger. Legenden har også gitt dem navn: Kaspar, Balthasar og Melchior, og latt dem representere ulike verdensdeler: en europeer, en afrikaner og en asiat. De tilreisende fra Østerland bøyer seg i Betlehem på vegne av hele menneskeheten for barnet på Marias fang. Slik går ordene fra Jes 49,6 i oppfyllelse: 'Jeg gjør deg til et lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende'. 

Til en enkel stall, blant høy og dyr, kneler tre menn i vakre gevanter. Ser du det for deg?

Å kysse
Matteus forteller at de vise menn var kommet for å 'hylle' barnet. Det er de ordene de selv bruker når de møter kong Herodes. Ordet som våre bibeloversettere oversetter med 'hylle' eller 'tilbe' er det greske ordet 'proskynèsai'. Om vi oversatte det bokstavelig ville det bli 'til-kysse', 'kysse-hen-til', 'vise ærefrykt', 'tilbe', 'dyrke'. Som en liten interessant parentes kan jeg nevne at Matteus bruker gjennomgående verbet 'tilbe' eller 'kysse' for å beskrive menneskenes holdning og stilling overfor Jesus.

Det finnes en profetisk henvisning til dette i Salme 2, som er en av de messianske salmene. I vers 12 heter det: 'Kyss Sønnen, for at han ikke skal bli vred, og dere gå til grunne på veien! For snart kunne hans vrede bli opptent. Salige er de som tar sin tilflukt til ham'.

Dette ordet får her sin bokstavelige oppfyllelse. Vismennene bøyer kne og kysser Sønnen. Det er et uttrykk for hyllest og anerkjennelse. I Salme 2 stilles folkeslagene og de mektige overfor et klart valg: De kan enten elske og ære Herrens salvede, og dermed oppleve Hans rike velsignelse. Eller de kan nekte å bøye seg og dermed pådra seg Guds vrede.

Salme 2 gir oss et innsyn i maktkampen i kulissene til verdens herrer og herskere. I vers en og to heter det: 'Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede'.

Det er den samme maktkampen som avdekkes i Matt 2.

Når kong Herodes får høre at 'jødenes konge er født', leser vi i vers tre: 'Da kong Herodes hørte det, ble han forferdet'. Og så leser vi: '... og hele Jerusalem med ham'.

Det er forståelig at kong Herodes ble forferdet. Hans trone ble jo utfordret. Men hvorfor skulle innbyggerne i Jerusalem bli det? De ventet jo på Messias. Jerusalems innbyggere ble forferdet over at det muligens var kommet en rival til kongetronen fordi de kjente Herodes og ante det verste. Herodes den store var mest sannsynlig idumeer på farssiden og araber på morssiden. Det var det romerske senatet som hadde gjort ham til konge over Judea.

Alt dette handler egentlig om en eneste ting! Tilbedelse! Og slik er det fremdeles. Det er nemlig ikke et spørsmål om vi tilber noe, men om HVEM vi tilber. Kong Herodes representerer det motsatte av Guds rike. Enten vil mennesket bøye kne for verden og denne verdens herskere - som ikke bare er de jordiske - men også de apostelen Paulus beskriver i Ef 6,12: 'maktene, myndighetene, verdens herskere i dette mørke, ondskapens åndehær i himmelrommet'. Eller vi vil bøye kne for Han som er 'kongenes konge og herrenes herre'. Enten tilber vi det ene eller det andre. Det finnes ikke noe midt i mellom.

(fortsettes)

De falt på kne og hyllet Ham, del 1

I formiddag talte jeg i Brumunddal baptistmenighet. Her følger første del av prekenen, som tar sitt utgangspunkt i Matt 2,1-12. Les gjerne teksten først!

Innledning
Vi har nå begynt på den tiden av kirkeåret som kalles for Åpenbaringstiden. Høytiden - som med et gresk ord kalles 'epifania' - som betyr 'åpenbaring' dufter av røkelse og myrra, og av forunderlige, men også smertefulle hendelser. De seks søndagene som utgjør denne tiden handler om både Vismennene fra Østerland, den hellige familiens flukt til Egypt, Jesu dåp, bryllupet i Kana i Galilea, hvor Jesus gjorde sitt første under - bare for å nevne noe.

Selv om teksten for denne spesielle søndagen handler om Jesu dåp, har jeg valgt å stanse ved beretningen om Vismennene som kom for å hylle Jesus. Det fordi denne forunderlige historien taler spesielt til meg ved innledningen av det nye året.

Kjell Sjöberg
For noen år siden levde det en mann i Sverige ved navn Kjell Sjöberg. Han døde i 1997, 63 år gammel. Jeg hadde gleden av å møte ham noen ganger, og vi var så heldige å ha ham som taler i Raufoss baptistkirke, hvor jeg var pastor.

Kjell Sjöberg er med rette blitt kalt 'Nordens bønne-apostel'. Han tok en rekke bønneinitiativ, som ikke bare fikk betydning for Sverige, eller for Norden, men for mange steder jorden rundt. Han var en profetisk skikkelse, som jeg står i stor gjeld til.

I sitt hjem i Bro utenfor Stockholm hadde han innredet et bønnerom. Her hang det ulike kart, og Kjell Sjöberg sto ofte foran disse og ba for land og unådde folkeslag rundt om på jorda.

I februar 1997 fikk jeg et nyhetsbrev fra Kjell Sjöberg hvor han skriver om de trosmål han hadde satt seg for det nye året. Kjell skriver: 'Mitt bønnerom har vært en plass der jeg har utført et bønnearbeid. Jeg hang opp kart på veggene. Her fantes verdenskartet, kart over Norden, og kart over Stockholm og kart over Europa og andre land. Jeg har elsket å stå framfor kartene og be for unådde folk og pionerarbeidere. Dette var bra for en tid, men nå har jeg tatt ned alle kartene. Bønnerommet skal gjøres om til et lovsangsrom. Hvordan det skal bli seende ut, vet jeg ikke ennå. Lovsangsrommets dekorasjon skal vokse fram under dette året. Nå har jeg begynt å spille stille lovsangsmusikk, som hjelper meg med å komme inn i tilbedelse. Jeg fylles med glede når rommet spraker i farger. I fargeskalaen som fantes i Tabernaklet inngikk det mørkeblått, purpur, rødt, hvitt og gull. Det er den fargeskalaen jeg har tenkt å benytte meg av'.

Så siterer Kjell Sjöberg Jesaja 56 hvor det står at 'mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk'. Forut for dette verset, som Jesus siterer når han driver pengevekslerne ut av Tempelet, heter det: 'jeg lar dem glede seg i mitt bønnehus'.

På dette tidspunktet var Kjell Sjöberg svært syk, og han skulle få flytte hjem til Herren, ikke så lang tid etterpå. Men det han var opptatt av var lovsangen og tilbedelsen! Nå var tiden for den aktive bønnetjenesten over. Nå trådte han inn i en annen tjeneste, den tjenesten som beskrives så sterkt og vakkert hos Matteus:

'De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra'. (v.11)

I en av sine bøker, skrev Kjell Sjöberg:

'Vi er på vei mot finalen. Lovsangen skal bare øke helt fram til at Jesus kommer igjen ved at flere og flere mennesker får forståelse for hva det vil si å love Herren og hylle Jesus. Den skal øke gjennom et rikere lovsangsspråk og gjennom en djupere forståelse av lovsangens innside. Når lovsangen her nede på jorden begynner å ligne den himmelske lovsangen, kommer den til å bli så attraktiv for Jesus og inneholde en slik dragningskraft, at den kommer til å dra Jesus ned til jorden'.

(fortsettes)

Våre gaver til Jesus

I går leste jeg noe som er skrevet av den forrige koptiske paven, Shenouda III, som jeg synes er så godt, at jeg har valgt å oversette det for bloggens lesere:

'Ofre din tomhet, slik at Han kan fylle deg. Si til Ham: Jeg har verken gull, røkelse eller myrra. Jeg har ikke det De vise menn kunne ofre Deg, men i det minste kan jeg slå følge med dem og gå til Deg i deres selskap, og beskue Deg, selv om jeg må gjøre det med tomme hender, selv om det er med et blikk av unnskyldning for at jeg er tom.

Da vil jeg finne mine hender fylt med gull, røkelse og myrra fra Deg. Da vil jeg si til Deg, Herre:

'Av Deg selv har vi gitt Deg. Herre, tilgi meg min tomhet. Se i nåde til min tomhet, og gi meg det jeg skulle gitt Deg'.

Shenouda III