Dine tre gaver

 Stjernetyderne fra Østerland bar fram gull, røkelse og myrra til det ukjente gudebarnet de ville tilbe. Du som virkelig vet hvem Barnet i krybben er, du kan gi ham mer passende gaver. 

Du vet at dette barnet er din Skaper. Å skape er å lage noe av intet. Hvis du virkelig vil tilbe Barnet som din Skaper, så gi ham ditt intet. Gi ham din indre tomhet, din avmakt og din udugelighet. Han kan ikke skape deg hvis han ikke får ditt intet. Med ditt intet gjør han ditt liv til sitt verk.

Barnet i krybben er også Ordet. Han er Faderens Ord. Ordet vil bli hørt, det søker dem som vil lytte. Du kan tilby ham din åpenhet, din stillhet og ditt øre. 

Barnet er også Kristus, din Frelser. Han kommer for å lege dine sår, for å befri deg fra din synd. Du kan aldri lære ham å kjenne hvis du ikke avslører dine synder for ham. Den tredje gaven du kan gi til Barnet, er ditt behov for hans helbredelse. Da forvandler han din synd til et lysende tegn på hans kjærlighet.

De beste gavene du kan gi til Gud, er nettopp det som tømmer deg for alt ditt eget: ditt intet, din stillhet, din erkjente synd. Disse gavene gir ham mulighet til å bli alt det han vil være for deg. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 15

En reise inn i mystikken - Hellige trekongers dag

 "Fremtidens kristne vil enten være en mystiker eller vil ikke eksistere i det hele tatt."

—Karl Rahner

I dag markerer vi slutten på juletiden og begynnelsen av helligtrekongerstiden – «å vise frem» eller «åpenbaringen» av Guds nærvær til usannsynlige mennesker på usannsynlige steder. På denne dagen minnes kirken de vise menns reise for å søke Kristusbarnet; vi feirer deres ankomst til krybben med lengsel i deres hjerter og gaver som passer for den som ville være vår konge, vår prest og vår Frelser. Og det var en farlig reise!

I nok en merkelig vri på julehistorien var det hedenske astrologer som var blant de første og mest ærede besøkende til krybben. Selv om deres var et yrke som var uttrykkelig forbudt i jødisk lov (den moderne ekvivalenten til de som leser og tolker horoskoper!), ble de ønsket velkommen, og gavene deres ble mottatt. Men de kom nesten ikke hjem i live.

Et av de mest slående elementene i julehistorien er dens ufullkommenhet i forhold til enhver form for menneskelig standard. Ingen av omstendighetene rundt Jesu fødsel var ideelle. Marias baby ble født utenfor ekteskap. Da tiden for fødselen hennes kom, var Maria og Josef på veien på grunn av politiske krefter som var utenfor deres kontroll. Det var ikke noe bra sted å ha babyen, så de endte opp med å dele denne velsignede begivenheten med husdyr på stedet der dyrene ble holdt.

Utover disse intime ufullkommenhetene var det ytre landskapet veldig dystert. Jesus ble født inn i en tid med politiske og religiøse omveltninger. Kong Herodes, en usikker og voldelig mann, var ved makten på den tiden, noe som skapte et svært farlig og ustabilt miljø for alle som truet ham. De vise mennene, til tross for all deres "visdom", var faktisk mer en hindring enn en hjelp i utfoldelsen av julehistorien: de tipset Herodes om at det var en potensiell tronarving som ble født i Betlehem. Dette sendte Herodes ut i et sjalu raseri som fikk ham til å beordre det som nå er kjent som «slakt av uskyldige» – drap på alle guttebarn på to år og under.

Dette var farlige tider, og ingen av de store aktørene i julehistorien hadde kontroll over noe av det. Det var ikke et trygt miljø for åndelig søking, og det var heller ikke en god tid for å innlede en ny åndelig virkelighet i form av en sårbar baby. Men Jesus ble født uansett. Og magikerne forlot hjemlandet og reiste gjennom farlige territorier for å søke denne som ga dem håp.

Ingen av oss er perfekte i vår søken  – minst av alle disse «kloke». Men til tross for alt deres dårskap, handler historien om de vise menn om en lengsel etter Gud som ikke kan dempes, uansett hvem vi tror vi er. Tilsynelatende hadde de nådd grensene for menneskelig visdom for å virkelig tilfredsstille menneskehjertets lengsel. Midt i den kunnskapen de hadde satt sammen, var det en åndsfattigdom som bare kunne tilfredsstilles gjennom et personlig møte med Jesus. Deres lengsel drev dem til å bevege seg utover normene for deres tidligere eksistens for å oppdage en dypere åndelig sannhet.

Historien om magikerne er en pilegrimsreise. Det handler om å være villig til å forlate det som er kjent for å komme til vårt dypere åndelige hjem. Det handler om å søke noe vi ikke helt forstår før vi snubler over det der vi minst venter det.

Hvis vi i det hele tatt er våkne i løpet av denne sesongen, kan vi føle at vi blir invitert til en ny reise for oss selv – en reise som innebærer å forlate kjent territorium for å søke og finne nye måter å åpne oss for Guds nærvær selv (og kanskje mest spesielt) når vi føler at omstendighetene våre ikke tillater det.

Magikernes reise var en farlig reise som satte alle karakterene i julehistorien i fare. De oppdaget, som vi alle må, at den eneste måten å krysse et så risikabelt territorium på er å følge veiledningen som er gitt – enten det kommer fra en uvanlig stjerne, en vennlig engel, en relevant drøm eller en uforklarlig lengsel. De som klarte seg best i utfoldelsen av den største historien som noen gang er fortalt, var de som reagerte umiddelbart på den veiledningen de mottok, uansett hvilken form den kom.

I en veldig ekte forstand var alle de store aktørene i julehistorien mystikere! De var åpne og lydhøre overfor Guds mysterium i Kristus og de merkelige åpenbaringene om hvordan Gud valgte å være i arbeid i verden. De var tilpasset Guds mystiske veier, som alltid er utenfor vår menneskelige forståelse, og som epistellesingen for i dag påpeker, kan slike måter bare oppfattes gjennom guddommelig åpenbaring. (Efeserne 3:1-12)

Mange av oss har et stereotypt syn på hva det vil si å være en mystiker. Vi tror det først og fremst refererer til opplevelsen av ekstatisk forening som bare noen få sjeldne (og veldig rare!) helgener oppnår. Dette er et svært begrenset syn. Sannheten er at mystikere er de som virkelig tror det vi andre sier at vi tror – at Gud er ekte, at Gud er mysterium (det vil si totalt utenfor vår menneskelige forståelse), at Gud kan møtes i dypet av vårt vesen. , og at våre menneskeliv kan være radikalt orientert og lydhør overfor den som alltid er tilstede hos oss

Mystikere er de som er åpne for faktiske møter med Gud som ofte er uformidlet av religiøse pynt. Disse møtene blir ofte gitt til de som befinner seg i utkanten av institusjonelle religiøse strukturer, samtidig som de forblir radikalt forpliktet til det som er det sanneste med vår tro. Mystikere er de som har en lengsel etter Gud som er så dyp at de tar radikale valg for å søke Gud og svare på Guds ledelse i deres liv. Som den tyske teologen Karl Rahner berømt påpeker: "Fremtidens kristne vil enten være en mystiker eller ikke eksistere i det hele tatt."

I sin bok 'Understanding Christian Spirituality' skriver den katolske teologen Michael Downey "Det åndelige liv og spesielt dets uttrykk i mystisk erfaring er ikke så mye et spørsmål om å strebe etter høyder av mystisk forening mellom sjelen og Gud ... Det er snarere et spørsmål om ivareta Guds nærvær med oss og svare på Guds nærvær ved å være helt tilstede for det guddommelige nærvær som alltid er nær."

Dette er den farlige reisen jeg ønsker å være på i år – reisen for å lære å være stadig mer tilstede og lydhør overfor det guddommelige nærværet som alltid er nær – selv når det nærværet beveger og beveger MEG på mystiske måter. I likhet med de "kloke" reisende hvis risikable reise brakte dem til stedet der Guds nærvær ble åpenbart for dem i et bestemt øyeblikk i menneskets historie, ønsker jeg å ta min plass i den lange historien til kristne søkere som deltar stadig mer. i det guddommelige liv slik det uttrykker seg unikt i dette øyeblikket av menneskets historie. Det er et øyeblikk som er ufullkomment og farlig og gravid med muligheter på samme tid!

- Ruth Haley Barton, 2020. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ruth Haley Barton:

(Doktorgrad i teologi fra Northern Seminary) er grunnleggende president og styreleder for Transforming Center. Hun er lærer, erfaren åndelig veileder (Shalem Institute) og retrettleder, hun er forfatter av en rekke bøker og ressurser om det åndelige livet, inkludert 'Life Together in Christ', 'Pursuing God’s Will Together', 'Strengthening the Soul of Your Leadership', 'Sacred Rhythms', og 'Invitation to Solitude and Silence'.

På trettendedagen

Det var 17 kalde grader da vi ankom Kristi himmelfartskapellet i går, men det satte ingen stopper for at vi feiret gudstjeneste. Takket være en venn av kapellet som hadde tent opp i ovnen noen timer før vi kom, var det en liten grunnvarme, og da gikk det greit å få varmet opp til 15-16 varmegrader inne i kapellet før gudstjenesten vår tok til.

En gudstjeneste som var preget av Epifaniafesten. Egentlig en dag for tidlig, men siden 6. januar i år faller på en fredag, hadde vi ikke noe annet alternativ.

6. januar er nemlig en av kirkens eldste festdager. Vi kjenner den som Epifaniafesten, som betyr åpenbaringen av Herrens herlighet. Eller trettendedagen! Det er litt ulike tradisjoner rundt dette. I Vest har man konsentrert seg om historien om De vise menn og Jesusbarnet, mens man i Øst har fokusert på Jesu dåp.

I år - på Trettendedagen - har beretningen om De vise menn og deres møte med Jesusbarnet fått en spesiell betydning siden jeg har opplevd at jeg skal ha fokus på tilbedelsen dette året. Det føles derfor så riktig å slå følge med De vise menn til krybben og knele ned ved den.

I en av lesetekstene til førstkommende søndags gudstjeneste som er Kristi åpenbaringsdag heter det:

"Folkeslag skal gå mot ditt lys, konger gå mot din soloppgang." (Jes 60,3)

Det passer jo godt på De vise menn. De gikk mot soloppgangen - mot Lyset - Kristus! I den samme Jesaja-profetien heter det "mørke dekker jorden, skodde dekker folkene" (v.2) - og slik er det virkelig om man ser på det som skjer rundt omkring i verden. Det er mørkt.

Men det lyser også! Og dette lyset som ikke noe mørke kan overvinne er det lyset folkeslagene kan vende seg mot - til Kristus, Han som er verdens lys.

Vismennene åpnet sine skrin, bøyde seg og tilba.

Jeg vil også åpne mine skrin - alt hva mitt er - bøye meg og tilbe. Det er det mest naturlige av alt når man oppdager hvem som er Lyset.

Men jeg tenkte også på noe annet i dag:

På kongens nyttårstale, hvor han sa at han kjente på en djup takknemlighet for det som skjedde når han ble signet i Nidarosdomen. Med dette som bakteppet ble de så sterke ordene fra Jesaja: "... konger gå mot din soloppgang." Jeg kjenner på en djup takknemlighet for det kongen sa nyttårsaften.

Jeg ser nemlig dette i sammenheng med noe som sies helt mot slutten av Åpenbaringsboken, om Det nye Jerusalem: "Folkeslagene skal vandre i byens lys, OG KONGENE PÅ JORDEN bærer sin herlighet inn i den." (Åp 21,24)

Det kommer til å være konger som på denne helt spesielle dagen skal bære rikdommene de har rådd over og overgi den til Han som er Kongernes Konge og Herrenes Herre.

Helligtrekongersdag

I dag feirer vi 13'de dag jul - eller Helligtrekongersdag - mens våre ortodokse venner som følger den julianske kalenderen feier Kristi fødselsfest. Vi gratulerer hverandre med dagen!

6. januar har fra den eldste kirkens tid vært en av de store festdagene. Fra 300-tallet vet man med sikkerhet at den ble feiret. I Norge er den knapt nok registrert. For noen er det blitt dagen da julen ryddes vekk.

Men denne dagen går også under navnet Epifania eller åpenbaringen av Herrens herlighet. Dette er dagen når De vise menn kommer med sine gaver til Jesusbarnet. Akkurat det er en både spennende og merkelig historie. Hvem var nå disse? Jeg skal ikke si noe om det i dag, men heller fokusere på noe av det vi leser om hos Matteus. Disse vise menn - tradisjonen forteller oss at de var tre - 'var kommet for å tilbe ham' (Matt 2,2) og når de endelig finner barnet, leser vi: 'falt de ned og tilba det'.

Akkurat det kjenner jeg for er det store ved årets Epifania-fest: tilbedelsen. At disse mennene fra Østerland bøyer kne og hyller Jesusbarnet, er en profetisk handling. Den sier både noe om at det barnet som er født er både menneske og Gud, og barnet er en konge, og en dag skal Det nye Jerusalem senkes ned fra himmelen og 'folkeslagene skal vandre i byens lys, og kongene på jorden bærer sin herlighet inn i den'. (Åp 21,24)

I mellomtiden fortsetter vi å bøye oss ned og tilbe barnet.

52 døpt på Jesu dåpsdag i Moskva

52 personer ble døpt i forbindelse med Epifaniafesten 6 januar i baptistkirker i og omkring Moskva.

Epifaniafesten til minne om Jesu dåpsdag er ved siden av 1.påskedag den store dåpsdagen i Russland.

Da er baptistkirkene pyntet til festgudstjeneste over hele det veldige russiske riket.

I år ble det forrettet dåp både i Moskvas 1. og 2. Baptistmenighet. I Moskva 2.baptistmenighet talte pastor Gennadij A. Sergienko om betydningen av dåpen som 'en god samvittighetspakt med Gud' (1.Pet 3,21), og om pakten som inngås med Herren gjennom dåpen.

De 52 som ble døpt er kommet til tro på Kristus i den senere tiden. Etter dåpshandlingen, ble det bedt for hver av dåpskandidatene og de ble så opptatt som medlemmer av menighetene hvor de ble døpt. Deretter kunne de feire nattverd for aller første gang.

Bildet er fra en av de mang dåpsgudstjenestene i Moskva 6.januar.

Baptister og andre protestanter oppdager Epifania og kirkeårets velsignelser

Amerikanske baptister er i ferd med å oppdage betydningen av kirkeåret!

Epifaniafesten, som vi nå har feiret, og som er som en kulminasjon av julen, har sammen med andre kirkelige høytidsdager, ikke bare vært fraværende, men også ukjente for mange innen den frikirkelige tradisjonen. For enkelte var dette noe kirkelig, og dermed religiøst, som man skal holde seg unna. Dermed har man også gått glipp av viktige sider ved evangelieformidlingen. Men det skjer en oppvåkning på dette området, og mange som tilhører frikirkelige forsamlinger kjenner seg beriket over å følge kirkeåret og dermed mer aktivt kunne leve med i Jesu liv.

En av dem er pastor Don Flowers i Providence Baptist Church i Charleston, South Carolina:

'Epifaniafesten har ikke den samme sprø travelheten som advent- og fastetiden over seg. Det er en tid for å puste ut,' sier han i en kommentar til Associated Baptist Press.

Epifania
Epifaniafesten feires med De tre vise menn som bakgrunnteppe. Mens juledagens store budskap er at Gud er blitt menneske, forkynner Epifania at barnet som Maria løftet til sitt bryst er Gud, i Ham har hele guddommens fylde blitt forkroppsliget.

Både kirkeforskere og pastorer forteller at Epifaniafesten og andre kirkelige høytidsdager blir feiret av stadig flere baptister og andre protestantiske kristne.

'Mistenksomheten over feiringen av Epifaniafesten og andre kirkelige festdager har vært spesiell sterk blant mange amerikanske protestanter siden den anti-katolske feberen skyllet over nasjonen i det 18 og 19 århundre', sier professor i teologi ved  Mercer University i Macon, Georgia, Richard Wilson.

Han mener britiske baptister derimot har vært mer åpne for å følge kirkeåret. Nord-amerikanerne derimot, og de landene hvor amerikanske misjonærer har arbeidet, har sett på dette som noe ubibelsk.

Men professor Wilson sier at Epifaniafesten og de kirkelige høytidsdagene er alt annet enn det. Han henviser til de gammeltestamentlige festdagene, og de dagene var jo både Jesus og Hans apostler kjent med og feiret. Og den tidlige kirken feiret sine dager.

'Det finnes djupe bibelske røtter for å markere tiden i relasjon til vår bevissthet om at Gud handler i verden,' sier professor Wilson som er overbevist om at det å følge en liturgisk kalender gjør at vi kan trenge oss djupere inn i Bibelen.

100 ungdommer skal sammen med bror Alois oppmuntre de kristne i Istanbul

  
3.-6. januar neste år vil bror Alois, som er prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, ha med seg 100 ungdommer til Istanbul, for å feire Epifania med byens kristne.

Den første kontakten med Taize og Den økumeniske patriarken av Konstantinopel går helt tilbake til 1960-tallet. I februar 1962 besøkte bror Roger og en annen Taize-bror den daværende økumeniske patriarken, Athenagoras.

Han møtte patriarken igjen i forbindelse med markeringen av 1000 års jubileet for grunnleggelsen av Athos, og dro også tilbake til Istanbul i 1970. I rommet til bror Roger i Taize henger det fremdeles et ikon av Guds mor som patriarken gav ham i forbindelse med hans siste besøk.

I 2005, samme år som bror Roger døde, sammen med to andre Taize-brødre. Det skjedde ved juletider, for å møte patriark Bartholomeos I. Den økumeniske patriarken ønsket dem varmt velkommen, og lyttet med stor interesse til det bror Alois kunne fortelle om bror Roger og hans kontakt med patriark Athenagoras. Han viste også stor interesse for de store ungdomsmøtene som Taize arrangerer. Som et tegn på fellesskap, ga bror Alois patriark Bartholomeos et skjerf som bror Roger ofte brukte.

I fjor ble bror Alios invitert til Istanbul sammen med 100 ungdommer. Da skal de feire vesper i den gresk ortodokse Treenighetskirken i sentrum av Istanbul. Det skjer 3. januar. Familier rundt om i Istanbul vil huse de mange ungdommene som kommer. Dette betyr veldig mye for de kristne i Istanbul, og vil oppmuntre dem i en ellers vanskelig hverdag. Ulike menigheter skal besøkes.

Epifania

I dag feirer mange kristne verden over Epifania, eller 13 dag jul. Svært tidlig i Kirkens historie, og til å begynne med i Egypt, kom den 6. januar til å bli forbundet med Jesu fødsel og Hans dåp. Denne dagen feires som en av de største åndelige festdagene i Østkirken.

På kvelden trettendedagen, som i den ortodokse tradisjonen er en streng fastedag, innledes feiringen på kvelden med at vannet velsignes - enten i en sjø eller i et tjern eller en elv - ved at presten senker et kors ned i vannet. Dette symboliserer at Jesus ble senket ned i Jordan ved sin dåp. Samtidig leses tekster fra både Det gamle og Det nye testamente, f.eks disse:

"For vannkilder bryter fram i ødemarken, og elver i ørkenen." (Jes 35,6b)

"Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder." (Jes 13,3)

Hvordan forholder seg så Jesu fødsel og dåp til hverandre?

Når Jesus døpes av Johannes i Jordan skjer den første offentlige manifestasjonen av Ordets inkarnasjon. Jesu fødsel er det noen få som er vitner til, Jesu dåp bivånes av mange. Gjennom dåpen i Jordan foregripes dessuten Jesu død på korset, og når Ånden senker seg ned over Ham begynner Hans messianske gjerning og er samtidig en påminnelse om det pinsens under som skjer 1.pinsedag når Kirken grunnlegges.

I Jesu dåp fremtrer på et og samme tidspunkt Julens, Påskens og Pinsens mysterium et et veldig Epifania. La oss feire denne dagen som seg hør og bør med å bøye kne for Ham som er Gud kommet i kjød.

Theofania - tiden for åpenbaring

Når nyttårsdagen er kommet tror enkelte at nå er julen over. Den er langt fra over! I det hellige året forholder det seg annerledes. Julenes 13 dager - fra juledagen til trettendedag jul, er egentlig en eneste lang julefest. Feiringen av Jesu fødsel tar til juledagen og når sitt høydepunkt på trettende dag jul. I mange østlige kirker er trettende dag jul - i øst kalt Theofania - og i vest Epifania - til og med en større festdag enn selve juledagen.

Jeg tror vi trenger alle disse 13 dagene til å ta inn over oss noe av julens mysterium: Gud blir menneske.

Som vismennene trenger vi også falle ned og tilbe, åpne våre skrin og bære fram våre gaver: takksigelsen, lovsangen og tilbedelsen.

Mens juledagen forkynner at "I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids by" (Luk 2,11) så forkynner theofania på en særskilt måte at barnet som Maria fødte er Gud, kommet i kjød.

Ordet theofania betyr åpenbarelse eller manifestasjon. Barnet ble født til å bli konge. Det er dette vi feirer.

En av de som har hjulpet meg mye er Henri Nouwen (bildet), universitetsprofessoren som ble prest for en gruppe psykisk utviklingshemmede, og som skrev så mye som går på djupet om den kristne tro. Nouwen har skrevet mye om theofania. Han ser Jesus som en åpenbaring av Guds ubetingende kjærlighet til alle mennesker. Selv var han en urolig sjel som alltid søkte etter å bli sett og bli bekreftet, etter å høre hjemme - inntil han kom for å bo hos denne gruppen psykisk utviklingshemmede og ble elsket som den han var, ikke som den kunnskapsrike professoren. Gjennom sine bøker avdekker han for oss Guds kjærlighet for andre.

La meg gi et eksempel på dette, som Michael Ford, en av hans biografer, kommer med i en samling av Nouwens tekster:. Michael Ford forteller om en aktiv kvinne i det sognet hvor han bor:

"Engang var hun en stor vandrer i vind og all slags vær. Nå blir hun dratt omsorg for på et behandlingshjem. Hun er blind og bevegelseshemmet, men hun utstråler Guds nærvær hver eneste gang jeg ser henne. Vi holder hverandre i hendene og ber sammen, men det er hun som tjenestegjør overfor meg, hun velsigner meg med alderens og troskapens visdom. Våre møter er hellige stunder og som sakramenter i sin intensitet."

Så legger Michael Ford til:

"Epiphany er tiden for medlidende sammentreff."

Og her ligger jo hele julemysteriet: Gud som blir menneske for å dele våre kår. I Jesus har Gud fått et ansikt.

Fortsatt velsignet jul!