Bror Alois av Taize i audiens hos pave Frans

Torsdag 25. mars ble bror Alois, prioren for Taizé-kommuniteten, mottatt som han gjør hvert år i privat audiens av pave Frans.

Bror Alois fortalte pave Frans hvor mye hans siste tur til Irak hadde blitt fulgt med oppmerksomhet i Taizé. Han takket ham for sin nylige pavelige brev:: 'Fratelli tutti',  om broderlig og sosialt vennskap. De snakket også om livet i Taizé i løpet av denne tiden av pandemien, om lengselen etter å kunne ønske unge mennesker velkommen til Taize  igjen, og det europeiske møtet som forhåpentligvis vil bli avholdt i Torino på slutten av året.

På grunn av koronasituasjonen bodde bror Alois i år bare en kort stund i Roma, uten noen av de andre møtene han vanligvis har.

Billedtekst: Bror Alois i audiens hos pave Frans. (Foto: (c) L’Osservatore Romano)

Bruk vanskelighetene som byggesteiner

Som med så mange andre i denne tiden har også kommuniteten i Taize måtte innstille sin offentlige virksomhet. De tar ikke imot gjester, og den store Forsoningskirken er stengt. Likevel har de klart å sende en bønnegudstjeneste daglig via Facebook. Den har jeg selv fulgt flere dager nå, og blitt velsignet av å få være med i dette bedende fellesskapet.

I en hilsen til Taize-kommuniteten og deres venner verden over i forbindelse med påsken, henviser nåværende prior for fellesskapet, bror Alois (bildet), til noe grunnleggeren, bror Roger, sa ved en anledning:

'Hold ikke bare ut med det som skjer, men bygg med det, med Guds hjelp.'

Disse ordene passer godt i en vanskelig og utfordrende tid som vår. 'Hva venter Kristus av oss?', spør bror Alois og legger til: 'Hva tilbyr Den oppstandne oss, som kom for å være sammen med sine motløse disipler, som satt bak stengte dører? Hva kaller han oss til i dag?

I sittt svar på disse viktige spørsmålene skriver bror Alois:

'Å følge Kristus leder oss inn i omvendelsens erfaringer, til å vende oss bort fra mørket og i stedet i retning mot lyset fra Den oppstandne. La oss, dag for dag, ikke bli distrahert av redsel, sinne, anger, forvirring eller mørke som krever av oss at vi tar inn over oss hele verden og tar monopol på hele vår oppmerksomhet. La oss, i djupet av våre hjerter, fortsette med å være forenet med den fredens kilde som alltid finnes bortenfor alt.'

Bror Alois oppfordrer oss til å være nøye med å ta vare på den skatt som menneskelige relasjoner innebærer:

'La oss holde kontakten - gjennom telefonsamtaler og meddelelser som gir uttrykk for vennskap - med de mennesker som er isolert, først og fremst de gamle, og de som er påvirket av en eller annen sykdom eller av vanskeligheter.'

Billedtekst: Bror Alois. Foto: Wikipedia

Døde under kveldsbønnen

Det finnes vel ingen bedre måte å bli hentet hjem til himmelen på, enn å dø på et bønnemøte. I forrige uke, i forbindelse med en av kveldsbønnene i Taize døde bror Francois. Han ble 89 år gammel.

Han var fremdeles ung  da Gud  kalte ham til å forlate hjemlandet Nederland for å bli en del av den økumeniske kommuniteten i Taize. Bror Francois ble en stor støtte for bror Roger i de forskjellige fasene denne kommuniteten har vært igjennom. Hele tiden har bror Francois arbeidet lidenskapelig for kirkens enhet.

Det er et særs fruktbærende liv som nå er avsluttet. Alltid trofast mot Jesus og kommuniteten, som var hans liv, og med en varm tilstedeværelse. Han forstod virkelig betydningen av Jesu ord: "Jeg kaller dere venner". Bror Francois var også kjent for sin store kjærlighet til Guds ord, og den kjærligheten satte et tydelig preg på livet i Taize.

Billedtekst: Bror Francois sammen med den nåværende prioren for Taize-kommuniteten, bror Alois. Foto: Taize.

Pilegrimsreise til Sibir

Kristi himmelfartshelgen var bror Alois, prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, på en pilegrimsreise til i en by i Sibir sammen med en annen bror fra Taize-fellesskapet og en gruppe ungdommer. Før reisen til bispedømmet Kemerovo, hadde pilegrimene anledning til å stanse i Moskva et par dager. Der besøkte de ulike kirkesogn hadde vært vertskap for unge pilegrimer i påsken 2011 og 2015.

Brødre fra Taize har besøkt Kemerovo de siste ti dagene. Ungdommer fra Kemerovo og en rekke prester har vært i Taize i Frankrike hvor de har tatt del i ungdomsmøter. Pilegrimsferden til Russland har vært planlagt lenge, og et godt vennskap er blitt bygget gjennom flere år. Dermed bygges gode relasjoner mellom unge kristne fra en rekke land. De ber sammen, deler måltidsfellesskap, har Bibelstudier, kommer sammen for lovsang og gudstjenester og lærer hverandre å kjenne. Og de kommer fra ulike kirkesamfunn. Det er virkelig et stort gledes- og takkeemne.

I Moskva ble en del av pilegrimene møtt av metropolitt Hilarion (Alfeyev), som leder departementet for kirkelige utenlandsforbindelser i Moskva-patriarkatet. Her sees han sammen med bror Alois. (Foto: Taize)

Hvordan kan vi praktisk og konkret leve ut evangeliet om Guds rike? del 3

Det tredje forslaget fra bror Alois lyder slik:

Kom sammen og tillat at dynamikken i evangeliet blir åpenbart. 

Til dette knytter bror Alois tre bibelsteder:

I: "Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede." (Apg 2,46)

II: "Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme." (1.Kor 12,4-5)

III: "Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det." (Hebr 13,2)

"Når kristne er splittet," skriver bror Alois, "mellom kirkesamfunn eller innenfor den samme kirken, blir evangeliet tilslørt, skjult. Vil vi være i stand til å vandre sammen uten å la våre forskjeller skille oss? Hvis vi som kristne finner en måte å vise at enhet er mulig i vårt mangfold, vil vi hjelpe hele menneskeheten til å være en mer forent familie."

Jeg lar meg utfordre og inspirere av ordene til bror Alois. Hvordan skal jeg personlig leve dette ut i den sammenhengen jeg selv står i og lever i? Det er den konkrete utfordringen.

I mange år nå har jeg latt meg inspirere og utfordre av Jesu egne ord:

"Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal de også være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg." (Joh 17,21)

Nå er tiden kommet til å be Gud vise oss hvordan dette praktisk kan leves ut i vår egen tid. Splittelsen i Kristi kropp er ikke noe annet enn en skandale.

Hvordan skal vi praktisk og konkret leve ut evangeliet om Guds rike? del 2

Troverdige liv i Jesu etterfølgelse skapes gjennom å leve enklere!

Det andre forslaget bror Alois fremmer for hvordan vi praktisk og konkret kan leve ut evangeliet om Guds rike, handler om dette:

Forenkle ditt liv slik at du kan dele med andre!

Til dette knytter bror Alois av Taize tre bibelvers:

I: "... for jeg er mild og ydmyk av hjertet." (Matt 11,29)

II: "Gi som gave det dere fikk som gave." (Matt 10,8)

III: "Jesus sa til ham: Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige ... Kom så og følg meg." (Matt 19,21)

Erfaringen viser oss at rotteracet etter penger og suksess - fører til urettferdighet og frustrasjoner, mener bror Alois. Som en motvekt mot grådigheten gir han oss dette rådet: "Evangeliet inviterer oss til å utvikle en evne til å dele. Det er et av håpssporene vi må åpne opp for i dag."

Bror Alois fortsetter med å si at "det å velge et enkelt liv er en kilde til frihet og glede."

Men det er her utfordringene begynner for de fleste av oss! Det er fordi materialismen har spist seg innpå oss alle. Vi må ikke glemme at Jesus sier at vi ikke kan tjene to herrer. Valget står mellom Kristus og avguden Mammon. Hvilken innflytelse har så Mammon på meg? Styrer den meg? Våger vi å la Guds lys skinne på dette området av livene våre? Hvor frelst er lommeboken vår?

Jeg skriver ikke dette for å gi verken deg eller meg dårlig samvittighet, men for å spørre oss alle hvor troverdige liv vi lever. Hva kan vi gjøre for å få ned forbruket? Hva kan vi gjøre for å bekjempe urett i vårt eget samfunn? På hvilken måte kan vi dele det vi har med andre? Hvem kan jeg spandere en kopp kaffe på eller besøke, som er ensom?

(fortsettes)

Hvordan skal vi praktisk og konkret leve ut evangeliet om Guds rike i 2017? Del 1

Hvordan skal vi på en praktisk og konkret måte leve ut evangeliet? Det spørsmålet har opptatt meg lenge.

Det er lett å bli opptatt av teologiske spissfindigheter, og dermed grave ned evangeliet om Guds rike som Jesus kom for å forkynne. Det budskapet er ment å leves ut, og kallet vårt er å 'gjøre disipler'.

En som har arbeidet mye med disse spørsmålene er bror Alois, Taize-broderen som tok over lederskapet av kommuniteten i Taize etter at grunnleggeren, bror Roger, ble drept. Jeg vil dele med deg noe av det han skriver som handler om noen veimerker for tiden fremover og som kan hjelpe oss til å leve evangeliet om Guds rike i vår egen samtid.

Det første bror Alois løfter frem er dette:

Stå rotfestet i håpet - det er kreativitet

Til dette knytter bror Alois tre bibelvers:

I: "Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde ..." (Rom 4,18)
II: "Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen." (Hebr 6,19)
III: "Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det." (Luk 18,17)

Bror Alois peker på at vi lever i en svært ustabil verden, hvor vi lett blir forvirret av all volden, lidelsen og urettferdigheten. Skapelsen stønner, skriver bror Alois, og siterer apostelen Paulus, som om den opplevde smertene i en fødsel. Den Hellige Ånd stønner også, men det er samtidig denne Ånd som er selve støtten til vårt håp: "Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier... På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord." (Rom 8,22 og v.26)

Bror Alois understreker at tro er en enkel tillit til Gud. Den gir oss ikke nødvendigvis alltid klare svar, men den gjør at vi ikke så lett blir lammet av frykt eller motløshet. Gjennom troen innser vi også at evangeliet åpner opp for oss en stor horisont av håp utover alle våre forventninger.

"Våger vi å tro på Den Hellige Ånds nærvær i våre hjerter og i verden?", spør bror Alois og understreker samtidig at vår tro må være tillitens tro og at vi må holde fast det som er sentrum i vår tro: Guds kjærlighet til hele menneskeheten og skapelsen. Vi må bli gjennomsyret av dette budskapet, og komme oftere sammen for å be. Den enkle skjønnheten i bønnen reflekterer noe av Guds mysterium og kan føre til et personlig møte med Gud."

(fortsettes

Tre bønner av bror Alois av Taize

Bror Alois (bildet) tok som kjent over som prior for brødrekommuniteten i Taize etter bror Roger 16. august 2005. I tradisjonen etter grunnleggeren offentliggjør også kommuniteten noen av bønnene som bror Alois ber under middagsbønnen.

Her er tre av dem, vil du be dem sammen med meg?

"Kristus Jesus, på denne himmelfartsdagen, lar Du oss forstå at Du aldri etterlater oss alene, Du sender Din Hellige Ånd, styrken fra det høye. Og Hans nærvær åpner oss for gleden og en ånd av lovprisning."

"Hellige Ånd, selv om Ditt nærvær ikke alltid er synlig, er Du alltid hos oss: Du bor i oss, Din kjærlighet løfter oss opp igjen når vi faller. Du gir oss et hjerte som er medfølende for andre. Du vil være vår glede.

Den levende Guds Ånd, puster i oss som en mild bris, slik at vi igjen kan legge ut på reisen fra skyggene til klarheten i lyset Ditt.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

12.000 ungdommer samlet i Riga for å be

Drøyt 12.000 ungdommer kom for å be, lytte, synge lovsanger og samtale på den store Taize møtet i Riga nyttårshelgen. En av initiativtagerne var baptistunionen i Latvia.

1000 frivillige sørget for at alt gikk etter planen.

Den økumeniske kommuniteten i Taize i Frankrike, som ble grunnlagt av bror Roger, og som nå ledes av bror Alois, har arbeidet med slike nyttårsmøter, såkalte Europa-møter, i nesten 40 år. Det var bror Roger som tok initiativet til dem, han kalte dem steg på veien til "en pilgrimsferd på jorden."


Møtene holdes alltid i en av Europas storbyer, og denne gangen sto Riga for tur. Bak initiativet i Riga sto Den lutherske kirken, Den romersk-katolske, Den ortodokse og Latvias baptistunion. En gruppe Taize-brødre fra Frankrike dro til Riga for å bo der allerede i september, sammen med et par søstre fra St.Andreas ordenen, som samarbeider med Taize og noen andre frivillige. Siden da har disse samarbeidet med lokale menigheter i Riga.

Dagene begynte med morgenbønn i de lokale forsamlingene, mens middagsbønnene fant sted i den store lutherske domkirken i Riga, i en messehall og i flere av byens mindre kirker. Tema for årets samling var: "Sammen åpne håpets veier."

Europamøtet i Riga var en kraftig manifestering av kristen enhet på evangeliets grunn.

Fire viktige livsprinsipper for 2017, del 1

Jeg lytter gjerne til den åndelige veiledningen som kommer fra den økumeniske kommuniteten i Taize. Den formes gjerne i samtaler med mennesker som Taize-brødrene møter fra ulike verdensdeler, og blir derfor svært tidsaktuell.

De fire forslagene som kan tjene til en retning for våre liv i året vi nettopp har gått inn i vil jeg gjerne arbeide videre for eget vedkommende. Årets gode veiledning har sin bakgrunn fra samtaler med de 7500 afrikanske kristne ungdommene som kom sammen i Cotonou i Benin på begynnelsen av september. Bak invitasjonen til denne store ungdomsamlingen sto Den romersk-katolske kirke og Metodistkirken i Benin. Ved siden av delegasjoner fra 60 europeiske nasjoner kom det også hundrevis av ungdommer fra Togo, Nigeria, Ghana, Burkina Faso og Elfenbenskysten.

1. Stå fast i håpet; det er kreativitet

"Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag." (Rom 4,18)

"Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen." (Hebr 6,19)

"Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det." (Luk 18,17)

I den ustabilitet som preger verden, blir vi forvirret av volden, lidelsen og urettferdigheten. Hele skaperverket stønner, som om den gjennomgår smertene ved en fødsel. Den Hellige Ånd stønner også, men den samme Ånd er også en støtte for vårt håp. (Se Rom 8,22 og v.26). Så hva kan vi gjøre?

Tro er en enkel tillit til Gud. Håpet tilbyr ikke ferdige svar, men gjør det mulig for oss ikke å bli lammet av frykt eller motløshet. Det gjør oss engasjerte, og setter oss på veien. Gjennom det forstår vi at evangeliet åpner en stor horisont av håp som er hinsides alle våre forhåpninger.

Dette håpet er ikke en lettvint optimisme som lukker øynene for virkeligheten, men et anker som har sitt feste i Gud. Det er kreativt, og tegnet på det er allerede funnet i de stedene på jorden hvor det er minst håp.

# Vil vi våge å tro i Den Hellige Ånds nærvær i våre liv og i verden? Kan vi stole på denne tilstedeværelse, selv om den er usynlig?

# Måtte vår tro forbli enkel, som et barns tillit. Det betyr ikke utvanning av troens innhold, men at vi holder fast ved det som er sentrum - Guds kjærlighet til menneskeheten og for hele skaperverket. Bibelen forteller historien om dette, fra begynnelsens friskhet gjennom alle hindringene, ja, selv menneskets utroskap. Gud blir aldri trett av å elske; må dette budskapet holdes levende i oss.

# For å tillate oss selv og de rundt oss å holde fast ved dette budskapet, må vi komme ofte sammen for å be. Den enkle skjønnheten i bønn gjenspeiler noe av Guds mysterium og kan føre til et personlig møte med Gud.

(fortsettes)

Å vekke motet til å vise barmhjertighet, del 5

Her er femte og siste forslaget fra Bror Alois (bildet), om hvordan vi kan leve ut evangeliet i 2016, i min oversettelse. Første forslag ble publisert torsdag 26.mai, forslag nummer to, fredag 27.mai, forslag nr tre, lørdag 28.mai og forslag nummer fire, søndag 29. mai:

5. Barmhjertighet for hele skapelsen

"Seks dager skal du gjøre arbeidet ditt. Men den sjuende dagen skal du hvile, for at oksen og eselet kan ha ro." (2.Mos 23,12)

"I seks år skal du så til jorden din og høste avlingen av den. Men i det sjuende året skal du la den ligge brakk og hvile..." (2.Mos 23,10)

I samtidens språk kaller Bibelen oss til å utvide vår medfølelse for hele miljøet, til å respektere alle skapninger og arbeide med jorden med skjønnsomhet. En kristen fra Mesopotamia: "Et medfølende hjerte kan ikke stillestående se det minste onde eller den minste tristhet i skaperverket." (Isak Syreren, det syvende århundre).

De som i all hovedsak blir ofre for økologiske ødeleggelser er vanligvis de fattigste av de fattige. Klimaendringene tvinger allerede mange mennesker til å forlate sine hjemsteder. 

Jorden tilhører Gud; menneskene har mottatt den som en gave. Vi er betrodd - med det enormt ansvar - å ta vare på planeten og ikke kaste bort dens ressurser. Jorden er begrenset og menneskene trenger å se dens begrensninger.

Jorden er vårt felles hjem, og i dag lider den. Det er ikke rom for likegyldighet i møte med miljøkatastrofene, når hele arter forsvinner, truslene mot det biologiske mangfoldet eller den massive avskogingen i visse deler av verden. 

++ Hvordan kan vi uttrykke vår solidaritet med hele skaperverke? Ved å gjøre beslutninger som påvirker vårt daglige liv, ved å ta alvorlige hensyn til våre aktiviteter som forbrukere og borgere, ved å ta et bevisst valg om en enklere livsstil. Forenkling av vår måte å leve på kan være en kilde til glede. Det er folk som har tatt initiativ til å faste for klimaet og for rettferdighet på den første dagen i hver måned. La oss ta slike skritt for å vise Guds barmhjertighet for alt som er en del av vårt felles hjem, jorden. Dette er ikke valgfritt, dette er en forutsetning for å kunne leve på den i lykke.

Å vekke motet til å vise barmhjertighet, del 4

Her er fjerde forslaget fra Bror Alois (bildet), om hvordan vi kan leve ut evangeliet i 2016, i min oversettelse. Første forslag ble publisert torsdag 26.mai, forslag nummer to, fredag 27.mai, forslag nr tre, lørdag 28.mai:

4. Utvid barmhjertigheten til også å gjelde de sosiale relasjonene

"For jeg er Herren, som viser miskunn, rett og rettferd på jorden." (Jer 9,23)

"Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud." (Mika 6,8)

I Guds hjerte består hele menneskeheten av en eneste stor familie. Så barmhjertighet utvides til stadig større dimensjoner. Om en verdensvid solidaritet skal bli en realitet er det uunnværlig å styrke de internasjonale institusjoner som setter verner om demokratiet for å sikre en større rettferd og bevare freden.

Gjelden som de fattige nasjonene har er påført dem av mektigere nasjoner og selskaper som har utnyttet deres ressurser. Selv om det synes umulig for oss å gjøre noe med dette, kan vi huske at det å tilgi våre skyldnere er en vei til å gjenopprette rettferd. I en kontekst, annerledes enn dagens, minner Bibelen oss om: "Når din bror blir så fattig at han ikke kan greie seg lenger, skal du ta deg av ham som du gjør med en innflytter og en fremmed, så han kan livberge seg hos deg." (3.Mos 25,35)

Over den ganske vide jord, er kvinner, menn og barn blitt tvunget til å forlate sine hjemland. Deres vanskelige situasjon genererer i dem en motivasjon sterkere enn noen barrierer. Rike land må bli klar over at de bærer en del av ansvaret for historiens sår som har ledet til massive folkevandringer, særlig fra Afrika og Midt-Østen. 

++ Det er viktig å innse at selv om tilstrømningen av flyktninger og migranter skaper vanskelige situasjoner, kan dette også være en positiv mulighet. De som banker på døren til land rikere enn deres egne inspirerer disse landene til å leve i solidaritet med dem. Kan de ikke hjelpe dem til å få en ny vitalitet? Ved å takle de ulike utfordringene sammen presentert gjennom bølger av innvandrere, kan landene i det europeiske fellesskapet gjenopprette en dynamikk som har sunket.

++ Vi trenger å gå ut over vår frykt for fremmede og de kulturelle forskjellene de representerer. En slik frykt er forståelig - de som så sjenerøst hjelper med å ta imot innvandrere kan bli helt utslitte. Frykten vil ikke avta, men ved å isolere oss selv bak murer kan vi strekke oss ut mot dem vi ennå ikke kjenner. I stedet for å se på den fremmede som en trussel mot våre levestandard eller vår kultur, haster det ikke å ønske hverandre velkommen som medlemmer av en og samme menneskelige familie?

(fortsettes)

Å vekke motet til å vise barmhjertighet, del 3

Her er tredje forslaget fra Bror Alois (bildet), om hvordan vi kan leve ut evangeliet i 2016, i min oversettelse. Første forslag ble publisert torsdag 26.mai, forslag nummer to, fredag 27.mai:

3. La oss nærme oss nøden rundt oss alene eller sammen med andre.

"Om du gir av ditt eget til den sultne og selv metter den som lider nød, da skal ditt lys gå opp i mørket, din natt skal bli som høylys dag." (Jes 58,10)

"Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?" (1.Joh 3,17)

Barmhjertighetens ikon viser oss Kristus som ser på oss med kjærlighet og som forteller oss lignelsen om Den barmhjertige samaritan (Luk 10): en mann som etterlates halvdød langs veikanten; en prest og en levitt som går forbi og fortsetter deres vandring; en fremmed, fra Samarias land nærmer seg den sårede mannen, tar seg av ham og tar han med til et herberge. 

Barmhjertighet åpner våre hjerter når vi møter hardheten hos de andre, til skjulte former for nød, materiell fattigdom, samt til alle former for lidelse: et barn går gjennom en vanskelig tid, en hjemløs, en ung voksen som ikke ser noen mening i hans eller hennes liv, en eldre kvinne eller mann som er alene, en som er i eksil - så vel som de som ikke har tilgang til utdanning, kunst eller kultur. 

I de fattige, er det Kristus selv som håper på vår medfølelse og som sier til oss: 'Jeg var sulten, og dere gav meg noe å spise'. (Matt 25)

"Ut av medlidenhet, tar Jesus på seg lidelsene til ethvert menneske. I sin godhet deler han på mystisk vis lidelsene til ethvert menneske til tidenes ende." (Maksimos Bekjenneren, det syvende århundre)

Nå vi bærer sår på grunn av prøvelser, tar Kristus vare på oss. Han ser på oss med hengivenhet, og dette blikk kan avsløre seg selv gjennom noen som kommer i vår nærhet, noen ganger gjennom en person blir er blitt sett ned på, som er som den fremmede i lignelsen, som samaritanen.

++ La oss våge å gå nær, alene eller sammen med noen andre, til de situasjoner som er av nød i vår nærhet, langs våre veikanter. Barmhjertighet er ikke sentimental, men krevende: den kjenner ingen grenser. En lov setter klare grenser for en plikt, men barmhjertigheten sier aldri: Det er nok. Jeg har gjort min plikt."

(fortsettes)

Å vekke motet til å vise barmhjertighet, del 2

Her er andre forslaget fra Bror Alois (bildet), om hvordan vi kan leve ut evangeliet i 2016, i min oversettelse. Første forslag ble publisert i går:

2. Tilgi igjen og igjen

"Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre." (Kol 3,12-13)

Peter kom til Jesus og spurte ham: "Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju? Ikke sju ganger, svarte Jesus, men jeg sier deg: sytti ganger sju!" (Matt 18,21-22)

Guds tilgivelse svikter aldri. Ikke en eneste gang iløpet av hele sitt liv, selv ikke mens Han hang på korset, tilgav Jesus, Han nektet å fordømme noen.

Å vite at man er blitt tilgitt og selv å tilgi - dette er den mest frigjørende glede av alle. Det er kilden til den indre fred som Jesus ønsker å gi oss. 

Kirken, samlingen av de som elsker Kristus, er kalt til å la seg bli forvandlet av nåde. "Når kirken lytter, helbreder og forsoner, blir den på sitt mest lysende - et fellesskap av kjærlighet, medfølelse og trøst, en klar refleksjon av den oppstandne Kristus. Aldri fjern, aldri på defensiven, frigjort fra all hardhet, da kan den føre til at den ydmyke, tillitsfulle tro stråler rett inn i våre menneskelige hjerter." (Bror Roger)

Guds budskap om tilgivelse kan ikke brukes til å rettferdiggjøre ondskap eller overgrep. Tvert imot, det gjør oss friere til å erkjenne våre egne feil, samt feil og urettferdighet rundt oss og i verden. Det er opp til oss å sette alt på rette plass. 

++ La oss prøve å tilgi - selv sytti ganger sju ganger. Hvis såret er for stort kan vi prøve å gå framover skritt for skritt. 

++ Vi kan vise at kirken er et fellesskap av nåde ved å være åpen, uten diskriminering, til de rundt oss, ved å vise gjestfrihet, ved å avstå fra å dømme noen kategorisk, ved å forsvare de undertrykte, ved å forme et hjerte som kan være altomfattende og sjenerøst.

(fortsettes)

Å vekke motet til å vise barmhjertighet, del 1

I 2015 arbeidet brødrene i Taize med ulike måter de kunne involvere seg i en ny solidaritet med en lidende verden. Lederen for kommuniteten, bror Alois (bildet), har sammenfattet fem forslag til hvordan vi praktisk kan leve våre liv som salt og lys. Evangeliene kaller oss til å være vitner om Guds medfølelse.

Jeg kommer til å presentere de fem forslagene en for en. La oss lese dette sakte, og la det synke inn i oss, slik at vi kan bære det med oss og leve det ut i våre hverdager i 2016. Her i min oversettelse:

1) La oss sette hele vår lit til Gud som er barmhjertig.

"Men du er en Gud som tilgir, du er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn, og du forlot dem ikke." (Neh 9,17)

"Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig." (Luk 6,26)

I følge Bibelen er Gud barmhjertig, med andre ord medfølende og miskunnelig. Ved å fortelle oss lignelsen om faren og hans to sønner (Luk 15), viser Jesus oss at Guds kjærlighet er ikke avhengig av det gode vi kan gjøre; den gis uten reservasjoner. Far elsker sønnen som forblir trofast livet ut. Og han rekker allerede sine hender ut til den ene som forlot ham, og ennå mens den sønnen var langt borte. 

Gud skapte menneskeheten i sitt bilde. Så "du kommer til å være i Guds lignelse når du erverver deg godhet. For å bli ikledd Kristus må du sørge for at ditt hjerte er fullt av barmhjertighet og godhet." (Basilios av Cæsarea, det fjerde århundre).

Guds kjærlighet er ikke bare for øyeblikket, men for all tid. Ved at vi viser medfølelse, kan vi bli en refleksjon av denne kjærligheten. Som kristne, deler vi med så mange troende fra andre religioner, ønsket om å sette barmhjertighet og godhet i sentrum av våre liv.

++ La oss ønske Guds kjærlighet velkommen. Gud lukker aldri sitt hjerte for oss og Guds trofaste godhet er vår konstante sikkerhet, selv når våre feil får oss til å snuble. Hvis vi har vendt oss bort fra Gud, skulle vi ikke være redd for å vende tilbake og sette vår lit til Ham. Gud kommer oss alltid imøte.

++ Vi skulle ikke se på bønn som en strabasiøs søken, men heller som en tid hvor vi stanser opp og puster, når Den Hellige Ånd fyller oss med Guds kjærlighet og gjør oss istand til å fortsette å leve et liv i barmhjertighet.

(fortsettes) 

Bønn for ofrene i Brussel og deres familier

Etter terrorangrepene i Brussel har bror Alois (bildet), prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, skrevet denne bønnen, som vi alle kan be sammen:

Medlidenhetens Gud, Du forblir nær alle de som lider på grunn av brutaliteten til menneskenes voldsutøvelse. Vi betror Deg ofrene for bombeangrepene i Brussel og deres familier. 

I møte med den uforståelige lidelsen til uskyldige mennesker, tror vi at Jesu ord, ord om kjærlighet og håp, aldri vil forgå. 

Så vi bønnfaller Deg: Gi oss Din fred. Komme Ditt rike'.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Barmhjertighetens mot

Det er alltid spennende å følge med på det Gud gjør blant brødrene i den økumeniske kommuniteten i Taize. Nå har bror Alois, prioren for kommuniteten, offentliggjort den 'veiviser' de har valgt for de kommende tre årene. De kaller den:

Barmhjertighetens mot.

Jeg har valgt å oversette hans innledende bemerkninger til dette året, da jeg tror mange av oss vil ha gleden av å la oss utfordre til å leve mer i samsvar med Jesu radikale ord i evangeliet:

'Gjennom året 2015 har vi her i Taize søkt etter veier for hvordan vi kan involvere oss i en ny solidaritet; dette som er så viktig i dag. Tvers over jorda, utfordrer nye former for nød - som migrasjon, økologi og sosial urett - troende av ulike religioner såvel som ikke-troende.  

Navnet på de inhumane ideologiene er den væpnede vold som skaper dette ødeleggende kaos. Vi må forbli klarttenkende, og fortsette vår 'pilegrimsvandring for tillit' som en vei for å motstå den frykt som genereres av vår usikkerhet. Det er enda mer presserende at de som ser frem til og de som allerede lever i global solidaritet støtter hverandre.

Når stormene raser, vil det huset som er bygget på fjell bli stående (Matt 7,24-25). Vi ønsker å bygge våre liv på Kristi ord og slik vil vår klippe bestå av noen få grunnleggende realiteter fra evangeliet, tilgjengelige for alle: glede, enkelhet, barmhjertighet.

For bror Roger, var dette selve livsnerven i kommuniteten i Taize, de sørget for å holde ham gående, selv i vanskelige tider. Han absorberte dem slik at han kunne vende tilbake til dem dag etter dag.

Disse tre ordene vil veilede oss på vår vandring de neste tre årene. I 2016 skal vi begynne med barmhjertighet, i den samme ånd som 'Barmhjertighetens år' som er lansert av pave Frans. 

Evangeliet kaller oss til å bære bud om Guds medlidenhet.

Billedtekst: Bror Alois sammen med en gruppe barn.

Bror Alois av Taize feiret jul i den sønderskutte byen Homs i Syria

Jeg ble så grepet da jeg fikk vite at bror Alois (bildet), prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, tilbrakte julen i Syria. Nærmere bestemt i den sønderskutte byen Homs. Det krever stort mot.

'Det er umulig å forestille seg de svære ødeleggelsene. Store deler av byen ligger i ruiner. Det er en spøkelsesby. Noen familier forsøker å bosette seg i ruinene igjen, men her er ingen elektrisitet eller noe vann', forteller bror Alois etter å ha kommet trygt hjem til Frankrike og til Taize.

I sentrum av Homs, foran ruinene av den gresk-katolske katedralen ble julen feiret med et selskap for barna. Bror Alios forteller at noen av ungdommene som er igjen i Homs hadde skaffet til veie julegaver og barna sang.

'Jeg har sjeldent opplevd en julefest hvor man følte evangeliets budskap om fred så sterkt', forteller bror Alois.

Bror Alois besøkte Libanon før han dro inn i Syria. To Taize-brødre har oppholdt seg i Libanon i to måneder.

La oss huske bror Alois og Taize-brødrene i våre forbønner. De deltar aktivt i arbeidet med nå hjelpe flyktningene i Midt-Østen og Europa.

Glede, enkelhet og nåde

Tre ord: glede, enkelhet, nåde, er uløselig knyttet til bror Roger (bildet), grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten. Han kroppsliggjorde dem gjennom et langt liv.

Nå er akkurat disse ordene valgt som følgesvenner de neste tre årene, som en hjelp til å åpne dører på vidt gap til solidaritet - i våre hjerter, omkring oss i våre samfunn.

Det fremkommer i et brev fra bror Alois, den nåværende prioren for Taize-kommuniteten, offentliggjort i går. Som kjent er det i år 100 år siden bror Roger ble født, og 10 år siden han ble myrdet.                    

I brevet gjengir også bror Alois en bønn, som jeg har oversatt:

Medlidenhetens Gud, 
vi takker Deg for bror Rogers liv.
I en verden ofte revet i stykker av vold,
ønsket Han å skape et fellesskap
som var en lignelse av nattverden.
Vi priser Deg for det vitnesbyrd 
han gav om Den oppstandne Kristus
og for hans trofasthet like inn i døden.

Send Din Hellige Ånd over oss
slik at også vi kan bli
forsoningens vitner i våre daglige liv.
Gjør oss til skapere av enhet
blant kristne når de er splittet,
og bærere av fred blant mennesker
når de er i konflikt. 
Gjør oss i stand til å 
finne veier til å leve i solidaritet
med de vanskeligstilte,
enten de er oss nær eller de er langt unna.

Med bror Roger vil vi si til Deg:
Lykkelige er de som overgir seg til Deg,
Å Gud, med hjerter av tillit. 
Hold oss fast i Din glede, 
enkelhet og nåde'.

Disse tre ordene skal være mine følgesvenner de neste tre årene. Slår du følge?

Fire forslag til hvordan man kan være jordens salt, del 4

Her er fjerde og det siste forslaget fra bror Alois, prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, om hvordan vi kan være jordens salt på en praktisk måte:

4. Ta vare på jorden

'Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden'. (Matt 5,5)

De ydmyke er det som ikke presser seg på andre, men skaper rom for andre. De har ikke monopol på jorden. Mildhet er ikke resignasjon, men mestring av de voldelige impulsene som finnes i oss.

Jorden er ikke vår eiendom. Den er betrodd oss; vi er kalt til å se etter den. Ressursene på planeten vår er ikke ubegrensede. Vi har en plikt til å vise solidaritet blant enkeltpersoner, som folk, og fremtidige generasjoner.

Når vi forbruker og bruker naturlige ressurser, må det finnes en god balanse mellom basisbehov og ønsket om alltid å ha mer.

For å finne en livsstil for bærekraftig utvikling, trenger vi trenger vi alle våre evner til kreativitet og innlevelsesevne. Dette må vi omsette i hverdagslig liv, men også stimulere til vitenskapelige forskning, kunstnerisk inspirasjon, og til oppfinnelser av nye prosjekter som tjener samfunnet.

* Kan vi se nærmere på den måten vi lever på og forsøke å forenkle det som synes kunstig og overdrevent. Hvordan kan vi forenkle våre liv slik at det kan bli en kilde til lykke? Hvordan kan vi åpne opp områder av våre liv slik at vi kan dele med andre? Hva kan vi gi, og hva kan vi motta? Glem ikke å lovprise Gud for Hans skaperverk. For å gjøre dette er det avgjørende at vi forstår at det trenges tid for hvile og ettertanke.