Velsignet Kristi fødselsfest

Da er tiden kommet for å ønske alle bloggens lesere og alle vennene på Facebook en velsignet Kristi fødselsfest!

Måtte lyset fra barnet fordrive alt mørke og må dere fylles med glede over budskapet om FRELSERENS fødsel.

En takk for djupet fra mitt hjerte til alle dere som ber for meg og som har støttet vårt arbeid økonomisk i året som snart er historie. Uten dere hadde det ikke vært mulig å holde møter og seminarer. Det er de helliges bønner som holder meg oppe.

Et dobbelt komme

På denne dagen - 1. søndag i advent 2016 - passer det godt å gjengi en tekst av Kyrill av Jerusalem. Denne søndagen begynner nemlig det nye kirkeåret, og denne biskopen av Jerusalem, som muligens ble født i år 315 og som døde i 386, ble en fornyer av liturgien og han fremholdt kirkeårets betydning. Det var biskop Kyrill av Jerusalem som innførte Den stille uke med palmesøndag, skjærtorsdag og langfredag:

Vi forkynner Kristi komme, ikke bare ett eneste komme, men også et annet som er langt skjønnere enn det første. Den første var tegn på tålmodighet, det andre bærer det guddommelige rikes diadem.

Alt er dobbelt hva gjelder vår Herre Jesus Kristus. Dobbel er Hans fødsel: Han er født av Gud før alle tider og av Jomfruen i tidens fylde. Dobbel er Hans nedstigning: en som er skjult som ull, og en annen som er åpenbar, den som ligger foran.

Ved sitt første komme ble Han svøpt og lagt i en krybbe. Ved sin gjenkomst er Han kledd i lyset som en kappe.

Ved sitt første komme led Han på korset uten å bry seg om skammen. Ved sin gjenkomst er Han forherliget, omgitt av engleskarer. 

Vi dveler altså ikke ved Hans første komme, men strekker oss mot det annet. Ved det første sier vi: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn. Ved det annet skal vi si det samme. Når vi møter Herren sammen med englene, skal vi tilbe og si:Velsignet være Han som kommer i Herrens navn."

Fra Kysse spor av Peter Halldorf. Luther forlag 2002, side 361

'Jeg er den som opphevet døden'

Vi er fremdeles i påsketiden og lever i lyset fra oppstandelsen! Derfor vil jeg denne fredagen dele noen ord med bloggens lesere, skrevet av Meliton av Sardes. Han var biskop i Lille-Asia, og kjent for en påskepreken hvor han fremstiller Den nye pakt som en oppfyllelse av den gamle. Han døde i år 190:

Da Herren, som selv er Gud, var blitt menneske og hadde lidd for den lidende, var blitt bundet for den fagne, dømt for den fordømte og begravet for den som lå i graven, da oppsto Han fra de døde og spurte: 'Hvem vil gå i rette med meg? La ham da tre fram for meg. Jeg befridde den fordømte, jeg gav den døde liv, jeg vekket opp ham som var begravet. Hvem er den som vil motsi meg?'

'Jeg', sier Kristus, 'jeg er den som opphevet døden, jeg triumferte over fienden, trampet ned dødsriket, bandt den sterke og rykket mennesket opp til himmelens høyder.'

'Det er jeg', sier Kristus. 

'Kom da, alle menneskenes slekter som er gjennomsyret av synd, og ta imot syndenes forlatelse. For jeg er deres forlatelse, jeg er frelsens påske, jeg er lammet som er ofret for dere, jeg er deres forløsning. Jeg er deres liv, jeg er deres lys, jeg er frelse, jeg er oppstandelse, jeg er konge, jeg skal oppvekke dere med min høyre hånd, jeg skal føre dere til himmelens høyder, og der skal jeg vise dere Ham som er Fader fra evighet av.'

Kysse spor. Luther forlag, 2002, side 118.

Tause pinsevenner ved 110 års jubileum?

Nettsiden til Korsets Seier er taus. Mine pinsesøsken er tause. Ingen av dem skriver noe om dette på sosiale medier. Det er så langt jeg kan se ingen markering av at det på denne dagen er 110 år siden pinsevekkelsen braket løs. Heller ikke på den offisielle nettsiden til Pinsebevegelsen er det noen markering av 110 års jubileet.

Jeg er ikke pinsevenn - selv om jeg er en god venn av pinsen - men besøker og taler i pinsemenigheter. Det er sjeldent jeg hører tungetale, og jeg må helt tilbake til glansdagene under den karismatiske vekkelsen, før jeg kan huske å høre noen tale om Åndens dåp. Jeg ønsker på ingen måte å skape et karikert bilde av situasjonen i norske pinsemenigheter, men jeg spør om hvor arven fra Azuza Street er blitt av? Siden jeg ikke er pinsevenn har jeg intet bastant svar å gi på dette spørsmålet.

Jeg gjorde også et søk på nyere norske bøker om Åndens dåp, og den eneste jeg kunne finne var fra 2006.

Det var i Bonnie Brae Street, sentralt i Los Angeles, det hele begynte. Her bodde Richard og Ruth Asburry. De åpnet sitt hjem for den afro-amerikanske baptistpastoren William Joseph Seymour, som trodde på og underviste om tungetalen som stadfestelse på Åndens dåp. Mennesker strømmet til stedet. Den 9.april 1906 falt Den Hellige Ånd på de som var tilstede. Det fortelles om mennesker som ble åndsdøpte på vei til møtet og begynte å tale i tunger allerede mens de var på vei til møtet. Andre kunne sitte timevis ved pianoet og spille uten at de kunne spille piano på forhånd. Den 12. april fikk Seymour selv oppleve Åndens dåp og talte i tunger for første gang.

Dermed var pinsevekkelsen i gang.

Denne videofilmen er ganske informativ om det som skjedde i Los Angeles:

https://www.youtube.com/watch?v=cui9x_aWXuk

Jeg vil gratulere mine pinsevenner med jubileet og samtidig be om en ny utøselse av Den Hellige Ånd over oss alle.

Påsketiden, lyset og frykten for døden

For en del avsluttes nok påsken med 2.påskedag. For de av oss som lever i kirkeårets gode rytme har vi nå beveget oss inn i det vi kaller påsketiden.

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag som er 15 mai i år.  En periode på syv uker. I påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse. Vi trenger virkelig de syv ukene på å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi får ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Jesu oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss. Med døden trampet Jesus ned døden, og Jesus eier nøklene til døden og dødsriket.

Disse syv ukene er fremfor noe annet lysets uker! Mørket er overvunnet. Derfor er også den liturgiske fargen for disse syv ukene hvit.

Hva kan vi bruke disse syv ukene til?

Presbyteraneren Lynne Baab gir oss følgende gode råd:

* Vær takknemlig! Legg merke til Guds gode gaver i ditt liv og i livene til de du er glad i. Se etter tegn på Jesu oppstandelsesliv i begivenheter og personer rundt deg. Stig utenfor de vante stiene dine og uttrykk takknemlighet og kjærlighet til mennesker som har vist deg omsorg. Legg merke til de små gavene du opplever å få del i hver dag, og takk Gud for dem. For å hjelpe deg selv til å være oppmerksom og takknemlig, så kan du føre en 'takknemlighets-dagbok' og legge til fem nye ting som du er takknemlig for hver dag. Sørg for at du bruker disse takkeemnene i bønn også.

* Fokuser på lyset! Se etter ordet 'lys' i Bibelen, i lovsanger, salmer og dikt. Skriv et dikt eller utsagn som handler om måter Jesus er lyset på i ditt liv, og be om mer lys til konkrete sider av ditt liv og i livene til dine kjære. Du kan bruke ulike navn for Gud og Jesus i bønner du ber i takt med din pust:

'Herre Jesus Kristus, verdens lys, la ditt lys skinne på meg'. (Joh 8,12)

'Jesus, den strålende morgenstjernen, opplys min vei'. (Åp 22,16)

'Guds ord, vær en lampe for mine føtter og et lys på min sti'. (Salme 119,105)

'Herre Gud, sol og skjold, gi meg ditt lys og din beskyttelse'. (Salme 84,12).

Alle disse bønnene kan du be for deg selv og for andre.

* Dvele ved det faktum at Jesus har befridd 'dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet'. (Hebr 2,15) På hvilken måte har Jesus befridd deg fra den frykten? På hvilken måte ville du selv skulle ønske større frihet? På hvilken måte tror du det vil se ut? Skriv ned i din dagbok eller snakk med en venn om hvilken rolle frykten for døden har spilt i ditt liv. Be ut din takknemlighet, og be om større vekst på dette området.

Kristus er oppstanden!

'Kristus er oppstanden fra de døde, med døden nedtrampet Han døden, og til dem som er i gravene gav Han liv. 

Din oppstandelse, Kristus Frelser, lovsynger englene i himlene, la oss også på jord få prise Deg med et rent hjerte. Ære være den hellige, vesensrene, livgivende og udelelige Treenighet, nå og alltid og i all evighet. 

Det er oppstandelsens dag, la oss lyse opp, o folk! Påske, det er Herrens påske. For fra døden til livet og fra korden til himmelen har Kristus, vår Gud, ledet oss som synger seierssangen.

Kristus er oppstanden fra de døde!

La oss rense våre sanser så vi får se oppstandelsens utilgjengelige lys fra Kristus i stråleglans og tydelig høre Ham si: Gled dere alle, og stem i seierssangen!

Må himmelen verdig fryde seg og jorden glede seg, ja verden holde fest, den synlige sammen med den usynlige, for Kristus har stått opp til uendelig glede!'

(Fra Den hellige påskens gudstjeneste/Ortodoks bønnebok, side 130-131. Solum forlag 2002)

Korset

"For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft'. (Apostelen Paulus i 1.Kor 1,18)

'For jeg bestemte meg at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus, og ham korsfestet'. (Apostelen Paulus i 1.Kor 2,2)

'Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn av vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. (Apostelen Paulus i Gal 6,14)

"Vi blir aldri ferdig med korset. Vi gjør ikke en engangserfaring, en første berøring med det og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen av vårt liv. Du kan ikke lese Bibelen uten å oppdage at alt i den dreier seg om korset. Uten korset ville vi ikke hatt noen Bibel'. (Lyder Engh i Korset - universets sentrum).

Og salige er dere så sant dere også gjør det

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
     2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham.  3 Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud.  4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg.  5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet.  6 Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?»  7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.»  8 «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus.  9 Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» 10 Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
    12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? 13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.16 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. 17 Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.
(Joh 13,1-7)

Livstegn fra Deir-Mar Musa klosteret i Syria, del 3

Her er tredje del av nyhetsbrevet fra Deir-Mar Musa klosteret (bildet) i Syria. Første del ble publisert mandag 21. mars, mens andre del ble publisert 22.mars:

KOMMUNITETEN
Det er ingen tvil at det var en stor velsignelse at bror Jacques ble løslatt. Han er tilbake blant oss trygg og reddet. Dette var en kilde til glede og håp for hele kommuniteten. Vi føler vi trenger å uttrykke vår takknemlighet til Herren i mange år fremover fordi Han ikke sviktet oss, men hørte bønnene til svake og fattige mennesker som oss. Vi er trygge på at Han også vil høre bønnene våre for vår grunnlegger og åndelige leder, fader Paolo.

Jacques har gjort seg erfaringer som er en virkelig deltagelse i Jesu lidelser, hans høyt elskede Mester. Han kom tilbake full av entusiasme for å fortsette på Veien med styrke, i full tillit til at Gud ikke vil forlate oss. Bror Jacques har tilbrakt en tid i Europa for å dele med noen venner frukten av hans åndelige erfaringer og bekymringene for folket i vårt land.

Vi ønsker å fortsette på den veien som Jacques påbegynt i Qaryatayn, slik at vi fremdeles kan hjelpe de åtte familiene, som måtte forlate alt og bosette seg i ulike byer, som Zaidal og Fairuze, hvor de bor hos slektninger eller i hus de har fått leie. Dette viktige arbeidet har pågått særlig takket være innsatsen til søster Houda, som har et personlig ansvar for denne aktiviteten. Dette skjer i samarbeide med prestene i Zaidal og Fairuze og et team av ungdommer fra Qaryatayn. Den kontinuerlige støtten fra jesuitter er helt avgjørende. Vi nevner spesielt de ansvarlige for JRS, som er en flyktningtjeneste jesuittene driver. De hjelper oss slik at vi kan gi familiene mat, hygieniske artikler, madrasser, tepper, og klær til barna med mer.

Vi kan heller ikke glemme den oppmerksomheten og det engasjementet vi er blitt til del av noen stiftelser som yter helsehjelp med medisiner for kroniske sykdommer og mange tilfeller av kreft. Trofast er vi i mange år nå blitt holdt oppe av katolske og sivile organisasjoner i tillegg til de mange venner og menigheter i Europa, ikke minst takket være innsatsen til Venner fra Deir-Mar Musa klosteret i Italia, Frankrike og Sveits, i andre land i Europa og verdens forøvrig. 

Men den største utfordringen vi står overfor handler om arbeid - spesielt mange unge ser ingen fremtid for et liv med verdighet, så en av våre høyest prioriterte oppgaver er å skaffe jobb muligheter ved å tilby mikro-finans lån slik at de kan etablere og opprettholde små bedrifter og til de som har uavhengig arbeid. Et annet arbeidsfelt er å hjelpe studenter. Donasjoner, selv de aller minste, gir oss muligheten til å hjelpe med oppvarming og husleieutgifter for de som har måtte flykte fra Qaryatayn.

I våre daglige bønner ber vi for våre velgjørere som ved deres solidaritet har gjort det mulig å leve i det mysterium som heter Kirken og menneskeheten som én kropp i hvilket hvert lem hjelper og støtter hverandre.

(fortsettes)

Livstegn fra Deir Mar Musa klosteret i Syria, del 2

Her er andre del av nyhetsbrevet fra Deir Mar Musa klosteret i Syria (bildet). Jeg gjør oppmerksom på at brevet også inneholder en del generelle tanker om julefeiringen, men disse har jeg valgt ikke å oversette da de ikke har så stor relevans til den situasjonen våre syriske venner opplever nå:

Vi har opplevd en annerledes jul, en mer seriøs og moden jul, og nå beveger vi oss mot en annerledes påske, mer seriøs, mer moden. Dette er et bevis på modenheten i vår relasjon med Gud. 

VÅRT MONASTISKE LIV
Vi takker Gud for at vi ikke har vært nødt til å forlate klosteret. Ved Hans nåde, har vi beholdt troen som gav kraft til Hans nærvær, og vi har prøvd å holde i live vårt kall og oppgave, men på en annen måte og i en annen dimensjon. 

Alt det som har skjedd dette året har hjulpet oss til å komme i kontakt igjen med effekten av et liv i bønn og se dens betydning for klosterlivet. Siden kidnappingen av fader Jacques, 21. mai 2015, bestemte vi oss for å innføre en bønnetid til: middagsbønnen - til den daglige bønnerytmen. Etter at han ble satt fri, møtes vi daglig i kirken klokken 14.00 (tidspunktet for når vår bror ble kidnappet) for å be. Fordi antall besøkende har gått ned har vi kunnet pleie vårt avsondrede liv og tillatt oss selv til å vie mer tid til personlig bønn og mer deltagelse i fellesskapslivet.

Bistanden fra innbyggerne i Nebek har gitt oss anledninger til å besøke deres hjem etter at de i så mange år har besøkt oss. På denne måten lever vi ut vårt kall med en omvendt gjestfrihet. Hjelpen som vi har fått, og som vi takker Gud for, har åpenbart hvor mye tillit og hvor mye kjærlighet Den guddommelige forsørgeren har til oss. Han har skapt en plass for oss i hjertene til mange venner verden over. Hjelpen har kommet fra både kirkelige og sekulære organisasjoner. Deres konkrete bistand har gjort det mulig for oss å hjelpe våre folk i Nebek og Qaryatayn, og vi har prioritet de mest presserende behovene der. Men vi har ikke begrenset hjelpen til bare å gjelde dem, vi har forsøkt å hjelpe så mange fattige som mulig som Herren har sendt i vår vei, og på den måten fulgt undervisningen til vår Mester:

"Gi som gave det som dere fikk som gave." (Matt 10,8/2011 oversettelsen)

Vi har vært i stand til å hjelpe familier som har fått sine hjem ødelagt av krigen, og senere har vi hjulpet dem med å skaffe seg møbler. En av de viktigste prioriteringene har vært og fremdeles er å tilby en egnet måte til oppvarming. Kulden i 1300 meters høyde i Nebek-området er forferdelig om vinteren. Dette har gjort at fire unge par har fått giftet seg og har kunnet bosette seg i byen. 

Vi takker Gud for besøkene fra venner vi har hatt i klosteret fra tid til annen. Disse besøkene har oppmuntret oss til å fortsette å gi av oss selv til andre og gi mening til vår eksistens i denne villmarken. Vi drives mer og mer til å se etter måter og metoder for å legge til rette for at familier kan få bo i landet som ellers ville ha emigrert. 

Ved foten av fjellet har vi fått utvidet garasjen for å sikre bilene og traktoren vår. Vår enkle måte å drive jordbruk på fortsetter: vi dyrker grønnsaker og tar vare på oliventrærne som ble gitt oss dette året, og vi takker Gud, for en god avling.

(fortsettes)

Livstegn fra Deir Mar Musa klosteret i Syria, del 1

Endelig kommer det nyheter fra Deir Mar Musa klosteret (bildet) i nærheten av byen Nebek, omlag 80 kilometer nord for Damaskus. Hver uke ber vi for dette klosteret og for fader Paolo Dall'Oglio når vi samles til gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet.                    

Vi følger utviklingen nøye, særlig etterat jeg møtte fader Paolo, noen uker før han ble kidnappet av IS i byen Raqqa 29.juli 2013. I bønnekapellet vårt henger det et kors som vi har fått i gave fra Deir Mar Musa klosteret. Det minner oss om å be for våre forfulgte trossøsken i Syria.

Brevet, i min oversettelse, du nå skal lese er ført i pennen av Jens Petzold, som leder en lignende monastisk kommunitet som Deir Mar Musa, i Suleimania i Irak:

Brev til vennene av den monastiske 
kommuniteten Deir Mar Musa,
påsken 2016

"Fra dypet roper jeg til deg, HERRE. Herre, hør min røst! Vend øret til mitt rop om nåde." (Salme 130,1-2/2011-oversettelsen)

La oss starte med denne bønnen, Herre, idet vi banker på Din dør, og vi trygler Deg om å hjelpe vårt folk og vårt land slik at vi kan komme gjennom denne mørke tunnelen, denne mørke og trange hatets korridor av dårlige hensikter som gjør våre hjerter harde og forurenser våre minner.

Vi ber Deg Herre om å gi oss et nytt hjerte, et nytt minne og et nytt liv slik at vi blir i stand til å overvinne våre begrensninger og våre svakheter og leve sammen i Din kjærlighet og på grunn av Din kjærlighet. Vi er slitne og det er krevende å bevege seg fremover på vår reise fordi smertene og lidelsene overgår vår evne til å holde ut. Vi trenger Din nåde som gir oss energi og styrke til å hjelpe andre til å leve og føle håpet.

Vi gjemmer oss ikke, kjære venner, det er ikke enkelt å være ansvarlige i tider som denne. Det er ikke lett å velge mellom det som er enkelt og de delikate tingene. Det vanskeligste av alt er å gi håp til mennesker i denne prøvelsens stund. Med Guds nåde er dette nøyaktig det vi alltid har forsøkt å gjøre, siden den syriske krisens begynnelse. Når vi ber for og med vårt folk, eller når vi arbeider eller vi bygger klosteret, forsøker vi å gi håp. Dette er vår måte å si at vi elsker livet, vi fortsetter å elske igjen og vi ønsker å bevege oss fremover til tross for alle vanskeligheter og all smerte.

Noen ganger er det vanskelig å snakke om Gud, spesielt i tider med djup sorg. På grunn av dette har vi følelsen av at Han er fraværende eller 'ikke i stand til' å stanse bølgen av ondskap i verden, og glemmer at Han respekterer vår frihet og ønsker å involvere oss i ansvaret for vår verden og for våre brødre og søstre. Kan vi egentlig forestille oss en tid uten Hans nærvær? Dette djupe ønsket om å ta del i våre liv og dele en relasjon med Ham, bestemte Han seg for å komme til oss. Fra unnfangelsens øyeblikk var 'Gud med oss' et faktum. Han er hele tiden med oss. Og vi forstår at vår rolle er å leve dette 'Gud med oss' - Immanuel - og hjelpe andre til å leve det. 

Vi kan gjøre dette når vi går inn i oss selv, og leve omvendelsens liv slik at Hans inkarnasjon blir fornyet i oss og i de rundt oss. Gjennom denne renoveringen sikrer vi at denne inkarnasjonen vil skje, at den blir realisert. Vi hjelper den fram og vedblir å hjelpe til Jesus er inkarnert igjen og igjen iblant oss. Ved dette blir Gud alltid hos oss, nærværende, slik Han lovet oss: Jeg er med dere inntil verdens ende.

Dette er hva vi hele tiden har forsøkt å gjøre de siste fem årene. Vi ønsker å elske på best mulig måte, i enkelhet med våre midler, fordi inkarnasjonen og påsken for oss handler om å vise solidaritet med de fattige og trengende. Faktisk, på grunn av sin inkarnasjon iblant oss, har Gud bestemt seg for å vise full solidaritet og støtte oss og elske oss alle mer og mer.

(fortsettes)

Billedtekst: Fader Paolo forretter gudstjeneste i Deir Mar Musa klosteret.

Hele huset ble fylt av duften

'Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter, og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften ...' (Joh 12,1-3)

Hva sløser du livet ditt på?

Redefinere fastetiden

Den store fasten er nå her. De 40 dagene før 1.påskedag. En gave gitt oss av Herren på så mange måter.

Mange har ikke noe forhold til denne tiden av kirkeåret i det hele tatt, slik man heller ikke har noe forhold til kirkelige høytidsdager, med unntak av jul og påskeferien på fjellet. Enkelte tenker på fastetiden som en mørk, introvert tid. Frivillig gir man avkall på noe. Man spiser enklere. Men kutter kanskje ut søtsaker. Eller Facebook, eller TV.

Men går vi tilbake til fastetidens røtter, så var dette også en tid hvor nye kristne forberedte seg katekumener: dåpskandidater. 1.påskedag var jo den store dåpshøytideligheten i kirken. For andre var dette en tid hvor man forberedte seg til å fornye sitt dåpsløfte. Kanskje det er noe å tenke på fasten 2016? Hva vil det i praksis bety for meg og for deg?

Men dette er også tid for meditasjon over Jesu lidelseshistorie - veien opp til Golgatahøyden. En tid for å fordjupe seg i Bibelen og dens undervisning om korset og korsets horisontale og vertikale budskap. Hvorfor måtte Jesus lide og dø? Hvilke konsekvenser får Hans korsdød for mitt liv?

Eller kanskje er dette en tid for å se nærmere på sammenhengen mellom korset og herligheten eller hvilken rolle lidelsen spiller i frelseshistorien. Apostelen Paulus taler om 'samfunnet med Kristi lidelser'.

Som du ser - det er mye å bruke disse 40 fastedagene til! Som jeg skrev: de er gitt oss som en gave. Når vi velger å faste fra ting vi bruker mye tid på, så gir det oss tid til å lese Bibelen, meditere og grunne på den. Det er virkelig noe å investere i.

Nasjonal bønnekonferanse på Grimerud 26-28.februar

Vi har gleden av å invitere til Nasjonal Bønne- og profetisk konferanse på Grimerud gård 26.-28. februar, i regi av Nasjonalt Bønneråd og Ungdom i Oppdrag. I den forbindelse skal jeg ha et seminar med tittelen: Bønnerytmer i tunge tider.

Vi lever i spennende tider hvor Guds rike går frem mange steder i verden. Samtidig ser vi også at vanskelige tider kommer med usikkerhet og rystelser både nasjonalt og internasjonalt.

Med dette som bakgrunn føler vi mer enn noen gang på viktigheten for å komme sammen som ledere og forbedere i Norge for å høre fra himmelen for våre liv og vår nasjon. (Joel 2,15-17)

Vi har derfor i år lagt stor vekt på å gi rikelig rom for akkurat dette, og har satt av alle formiddagene til å sammen søke Herren. I denne tiden der alt synes å være i endring får vi komme nær til Gud og får høre hva som er på Hans hjerte. Han vil gi oss sitt perspektiv. Et perspektiv som gir håp for fremtiden og som gir våre liv fokus.

Påmelding til konferansen

Formiddagene i henhold til 1. kor 14:26

Formiddagene vil bli ledet av et lederteam som har søkt Herren på forhånd for retningen på hver samling, samtidig ønsker vi å være åpne for hva Herren ønsker å forløse og tale der og da fra forsamlingen i henhold til 1. kor 14:26 «…når dere kommer sammen, har en en salme, en annen et ord til lærdom, en har en åpenbaring, en har tungetale, en annen har tydning».

24/7 Bønnerom

Under konferansen vil det også bli 24/7 bønn i bønnerommet på Grimerud. Her kan også  lovsangsteam eller enkeltpersoner melde seg på for å lede ett sett. Ta kontakt med Tom Anders Olsen på mob. 40401809 for dette.

I tillegg vil det også bli et eget seminar om «Harpe og Skål bønn og lovsang» ledet av Marie Hognestad fredag ettermiddag.  Dette seminaret vil gi en grunnleggende forståelse i hvorfor «harpe og skål forbønn og lovsang» og hvordan det relaterer til 24/7 bønn. Det vil også være veldig praktisk lagt opp, slik at enkelt personer eller lovsangsteam som ønsker å lære og praktisere dette vil få rikelig mulighet til å prøve seg i bønnerommet på Grimerud.

Profetisk gave-marked

Vi har opplevd en tiltale fra Herren til å utfordre alle som kommer om å be over om de skal ta med en «profetisk gave» som de kan gi bort til noen under konferansen. Dette kan være en bok som har betydd noe spesielt som man nå ønsker å gi videre eller hva det enn måtte være man føler seg ledet til å gi. Vi tror det vil bli mange vitnesbyrd av hva den enkelte «profetiske gaven» som ble gitt fikk bety.

Priser:

Konferanseavgift: 500 kr

Konferanseavgift og mat: 900 kr

Overnatting sovesal inkl. mat og konferanseavgift: 1100 kr

Overnatting 4-mannsrom inkl. mat og konfaranseavgift: 1500 kr

Overnatting 2-mannsrom inkl. mat og konferanseavgift: 2000 kr (maks 3000 kr for ektepar)

Program:

Fredag 26. februar

11.30. – Sammen for hans ansikt
13.00. – Lunsj
14.00. – Seminarer
17.00. – Middag
19.00  – Kveldsmøte – Rhonda Hughey:”Precence based revival”

Lørdag 27. februar

10.00. – Sammen for hans ansikt
13.00. – Lunsj
15.00. – Vitnesbyrd om bønn landet rundt
17.00. – Middag
19.00. – Kveldsmøte – Amy Ward: “Å forstå tiden vi lever i”.

Søndag 28. februar

10.00. – Sammen for hans ansikt
13.00. – Lunsj

Seminarer fredag:

14.00. – 15.15: Velge en av disse
- Bønnerytmer i familien
- Bønnerytmer i hverdagslivet
- Bønnerytmer i tunge tider

15.30 – 16.45: Velge en av disse

- Profetisk tjeneste
- Samfunnsområdene og bønnearbeid

15:00-17:00

- Harpe og skål-seminar m/Marie Hognestad (Bønnerommet)

Talere:

Amy Ward: Har en profetisk tjeneste som fokuserer på nærhet med Jesus. Hun bor i Pasadena, California, hvor hun leder YWAM «Fire and Fragrance» sin base der. De arbeider bl.a sammen med U.S. Center for World Mission og «Ekballo» med Lou Engle.

Rhonda Hughey: Leder Fusion Ministries – Hun har arbeidet med vekkelses- og transformasjonsbevegelser i 15 år. Bl.a. George Otis jr. – The sentinel group og Mike Bickle – IHOP (Internastional House of Prayer). Hun har skrevet boken «Desperat for his presence» og vært med forfatter for boken «Revival»

Lovsangere: 

Marie Hognestad - Anders Skarpsno - Thora Gisladottir (Island)

Hjertelig velkommen!

- hilsen arrangementskomiteen.

Barmhjertighetens mot

Det er alltid spennende å følge med på det Gud gjør blant brødrene i den økumeniske kommuniteten i Taize. Nå har bror Alois, prioren for kommuniteten, offentliggjort den 'veiviser' de har valgt for de kommende tre årene. De kaller den:

Barmhjertighetens mot.

Jeg har valgt å oversette hans innledende bemerkninger til dette året, da jeg tror mange av oss vil ha gleden av å la oss utfordre til å leve mer i samsvar med Jesu radikale ord i evangeliet:

'Gjennom året 2015 har vi her i Taize søkt etter veier for hvordan vi kan involvere oss i en ny solidaritet; dette som er så viktig i dag. Tvers over jorda, utfordrer nye former for nød - som migrasjon, økologi og sosial urett - troende av ulike religioner såvel som ikke-troende.  

Navnet på de inhumane ideologiene er den væpnede vold som skaper dette ødeleggende kaos. Vi må forbli klarttenkende, og fortsette vår 'pilegrimsvandring for tillit' som en vei for å motstå den frykt som genereres av vår usikkerhet. Det er enda mer presserende at de som ser frem til og de som allerede lever i global solidaritet støtter hverandre.

Når stormene raser, vil det huset som er bygget på fjell bli stående (Matt 7,24-25). Vi ønsker å bygge våre liv på Kristi ord og slik vil vår klippe bestå av noen få grunnleggende realiteter fra evangeliet, tilgjengelige for alle: glede, enkelhet, barmhjertighet.

For bror Roger, var dette selve livsnerven i kommuniteten i Taize, de sørget for å holde ham gående, selv i vanskelige tider. Han absorberte dem slik at han kunne vende tilbake til dem dag etter dag.

Disse tre ordene vil veilede oss på vår vandring de neste tre årene. I 2016 skal vi begynne med barmhjertighet, i den samme ånd som 'Barmhjertighetens år' som er lansert av pave Frans. 

Evangeliet kaller oss til å bære bud om Guds medlidenhet.

Billedtekst: Bror Alois sammen med en gruppe barn.

Den profetiske advarselen til Anne Graham Lotz om 2016

Dette tror jeg er et sant profetisk ord for året vi er nettopp har begynt på.

'Når jeg ser fremover og inn i 2016, tror jeg vår nasjonale og globale situasjon vil forverre seg. En god venn av meg har minnet meg om noen ord fra Jesaja, som nå har fått min fulle oppmerksomhet:

"Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer! Herrens herlighet stiger opp over deg. For se, mørket dekker jorden, og dypt mørke er over folkene. Men Herren stiger opp over deg, Hans herlighet åpenbares over deg." (Jes 60,1-2)

Jeg kan føle ondskapens mørke gripe om seg lik en tung moralsk og åndelig tåke. Den trenger igjennom vår nasjon på alle nivåer. I samme tid som vår nasjon er innhyllet i tåke, befaler Gud oss til å reise oss, og la vårt lys skinne, og Guds karakteristiske herlighet vil bli åpenbar for oss alle. 

Disse motstridende om det beksvarte mørket og lyset, av ondskap som griper om seg og herlighet, var i mine tanker i dagene før jul. Jeg har meditert over 2.Krønikebok 20, hvor kong Josjafat, kongen i Juda, ble advart om en stor hær som kom imot ham. I det jeg satte meg i hans sted, spurte jeg meg selv, om hva vi gjør når vi får vite at fienden rykker fram? Svaret gis i vers 3-4:

"Da ble Josjafat redd. Han vendte seg i bønn til Herren og lyste ut en faste over hele Juda. Og Juda samlet seg for å søke hjelp hos Herren. Ja, fra alle Judas byer kom de for å søke Herren."

Josjafat ledet Guds folk i bønn - i et desperat rop fra hjertet om hjelp.

Gjentatte ganger er jeg blitt advart i min ånd om at fienden rykker fram. Det er noe jeg vet. Og jeg føler meg tvunget, lik Josjafat, til å lede Guds folk inn i en desperat bønn om hjelp før vi styrter forbi det punktet hvor vi ikke lenger kan snu fra den avgrunnen av Guds dom som venter oss. 

Det herlige er at Gud svarer Josjafats bønn og forsikrer ham om dette:

"Frykt ikke! Denne store hæren skal dere ikke være redde for. For denne krigen er ikke deres, men Guds... Men det er ikke dere som skal kjempe her. Dere skal bare stille dere opp og se på den frelse som Gud vil gi dere - dere fra Juda og Jerusalem. Frykt ikke og vær ikke redde ... Herren skal være med dere." (v.15 og 17)

Hvilken posisjon skal vi så ta? Jeg tror det er en posisjon hvor vi bøyer kne i det vi ydmyker oss selv, søker Guds ansikt, omvender oss fra våre synder og går i forbønn for vår nasjon. Så, etter å ha gjort alt, blir vi stående fast i troen på at Gud har hørt og vil svare på våre bønner'.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Den gode rytmen i 2016

I går traff jeg min 'gamle' ungdomsskolerektor. Det var et godt gjensyn, med en god mann. Vi snakket om det å 'høre heme', som vi sier det på vår dialekt. Om å ha røtter i en rotløs tid. Vi var enige om at vi bor godt her hvor vi bor, og at vi har så mye å være takknemlige for.

Som det å kunne stå opp om morgenen! Det er det ikke alle som kan. Gjøre de hverdagslige tingene. Leve i den hode rytmen.

Hos meg bestod den i dag av å tenne opp i ovnen. Det er 13,4 kalde grader utendørs og 16 varme innendørs, så det er godt å fyre opp. Jeg er glad vi har ved. Så brygger jeg dagens første tea-kopp, og lager meg frokost. Jeg er takknemlig for at vi har mat på bordet. Det kjennes godt og riktig å be: 'Gi oss i dag vårt daglige brød'. Det er da ingen selvfølge for mange.

Kommuniteten på Bjärka Säby som jeg tilhører har nettopp utgitt en liten bok med bordbønner. Til hjelp i vårt daglige liv. Peter Halldorf skriver i forordet: 'Bordbønnen kan bli et uttrykk for en lengsel etter omorientering i livet. Når vår takksigelse gjør det daglige måltidet til noe som har med Gud å gjøre, har vi tatt et viktig steg mot å gjøre hele livet til en gudstjeneste. Ved å velsigne Gud og takke for maten lar vi hvert måltid bli en forlengelse av det eukaristiske måltidet, festen i Guds rike, som kirken feirer hver søndag'.

Jeg har stor sans for Mattias Orheim og hans: 'Kvardagskristen vil eg vera'. For Orheim måtte det være 'samklang mellom liv og lære'.

Så sant.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for den gode hverdagslige bønnerytmen, hvor tidebønnene spiller en stor rolle. Og for Lectio Divina. Den bedende, meditative lesningen av Guds ord. Hver dag, året rundt.

Den gode rytmen.

Så er det for min del tekster som skal skrives og møte med mennesker i deres hverdager. Jeg øver meg hver dag i oppmerktsomt nærvær.

Nå må jeg legge mer ved i ovnen.

Tålmodighet og iver til å be ting igjennom

Dette bildet er jeg blitt så glad i! I lang tid nå har jeg hatt Simeon og Anna som forbilder. Simeon og Anna var profetiske forbedere. De levde i bønn og i forventning. De gransket Skriftene og kjente tiden de levde i - som Issakar i Den gamle pakt. Derfor var de også rede når profetordene begynte å gå i oppfyllelse. De opplevde dem bokstavelig talt gå i oppfyllelse rett foran deres egne øyne.

Lever vi i forventning om det Gud har sagt at Han vil gjøre i vår tid? Er vi villige til - som gamle Anna og Simeon - å bruke tid i bønn, for å be ting igjennom. Selv når vi ikke ser noe skje, men trofast holde oss til bønnens tjeneste?

De hadde i hvert fall en ting felles disse to: De hadde holdt ut lenge! De hadde likevel ikke gitt opp. Det er noe med denne standhaftigheten og utholdenheten vi trenger når vi skal be for de bønnebyrdene som Herren har lagt på oss. Vi må lære oss noe om de lange linjene, at i Guds rikes verden så er tiden annerledes enn vår. Perspektivet er også annerledes.

Jeg har tenkt en del på de erfaringene profeten Daniel gjør seg på bønnens område. Vi kan lese om dette i kapittel 10 i Daniels bok:

'Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dagen du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet. Perserrikets fyrste sto imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var holdt tilbake der hos kongene av Persia ... Da sa han: Vet du hvorfor jeg er kommet til deg? Nå må jeg vende tilbake for å kjempe mot Persias fyrste. Når jeg er gått ut, se da kommer Grekenlands fyrste'. (v.12-13 og v.19)

Daniel gir oss et lite glimt av den veldige striden i den usynlige verden. Disse fyrstene fra Persia og Hellas, var demoniske åndsfyrster, og de hindret altså bønnesvaret. Svaret var underveis, men ble hindret. Da gjelder det å be det igjennom! La oss lære av Anna og Simeon - to profetiske forbedere.

Fred

'Godt nytt år til deg. Måtte det nye året bli en tid av forvandling for oss alle og for våre fellesskap, og en tid av trøst for de som lider.

Må våre hjerter ha fred ... for på den måten vil det være mer fred i denne verden'.

Jean Vanier i Our Life Together: A Memoir in Letter, side 517. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

'Mennesker med ansvar må alltid ha omsorg for minoritetene i et lokalsamfunn, for de stemmeløse, de må lytte til dem og tolke for dem. Ledere må forsvare individet fordi individets interesser må aldri bli ofret for en gruppes interesser. Et lokalsamfunn er alltid bygget rundt mennesker; mennesker skulle aldri formes for å passe et lokalsamfunn'. 

Jean Vanier i Community and Growth, side 215. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Mitt inderligste ønske og bønn for 2016

Mitt inderlige ønske og min bønn for 2016 er å få oppleve det som John Wesley (bildet) opplevde i Fetter Lane i London i 1738 hvor Den Hellige Ånd kom. 60 mennesker var samlet i bønn. De falt på sine knær og den store wesleyanske vekkelsen tok til. Wesley beskriver det slik:

"Omlag klokken tre om morgenen mens vi ba kontinuerlig, kom Guds kraft mektig over oss, i en slik grad at mange ropte ut i overveldende glede og mange falt ned på gulvet. Når vi begynte å komme oss litt av ærefrykten og forundringen over det majestetiske ved Herrens nærvær, brøt vi ut i samstemmig røst: Vi priser Deg, O Gud, vi anerkjenner Deg som Herre'.

La oss be om en gjennomgripende vekkelse i våre menigheter i det nye året. En vekkelse hvor Herrens ild faller.