'Jeg er den som opphevet døden'

Vi er fremdeles i påsketiden og lever i lyset fra oppstandelsen! Derfor vil jeg denne fredagen dele noen ord med bloggens lesere, skrevet av Meliton av Sardes. Han var biskop i Lille-Asia, og kjent for en påskepreken hvor han fremstiller Den nye pakt som en oppfyllelse av den gamle. Han døde i år 190:

Da Herren, som selv er Gud, var blitt menneske og hadde lidd for den lidende, var blitt bundet for den fagne, dømt for den fordømte og begravet for den som lå i graven, da oppsto Han fra de døde og spurte: 'Hvem vil gå i rette med meg? La ham da tre fram for meg. Jeg befridde den fordømte, jeg gav den døde liv, jeg vekket opp ham som var begravet. Hvem er den som vil motsi meg?'

'Jeg', sier Kristus, 'jeg er den som opphevet døden, jeg triumferte over fienden, trampet ned dødsriket, bandt den sterke og rykket mennesket opp til himmelens høyder.'

'Det er jeg', sier Kristus. 

'Kom da, alle menneskenes slekter som er gjennomsyret av synd, og ta imot syndenes forlatelse. For jeg er deres forlatelse, jeg er frelsens påske, jeg er lammet som er ofret for dere, jeg er deres forløsning. Jeg er deres liv, jeg er deres lys, jeg er frelse, jeg er oppstandelse, jeg er konge, jeg skal oppvekke dere med min høyre hånd, jeg skal føre dere til himmelens høyder, og der skal jeg vise dere Ham som er Fader fra evighet av.'

Kysse spor. Luther forlag, 2002, side 118.

En unyttig meningsløs tro - og en full av liv og lys på grunn av Kristi oppstandelse

Påskens glede bærer vi med oss hele året. Det er fordi alt står og faller med Kristi oppstandelse. Uten den vil faktisk vår tro være ingenting verdt. Det er faktisk ingen overdrivelse.

'Men er ikke Kristus reist opp', skriver apostelen Paulus til menigheten i Korint: 'da har dere en unyttig tro, og da lever dere ennå i deres synder'. (1.Kor 15,17)

Eller som det står i 2011-oversettelsen:

'da er deres tro uten mening'.

John 16,19-22 er valgt ut som månedens skriftsted i kommuniteten i Taize. Det er meningen at man skal dvele ved denne teksten hele denne måneden, og meditere over den.

I den forbindelse skriver kommuniteten i Taize følgende:

'Kristen glede er påske-glede. Den står ikke i motsetning til sorgen. I påskegleden finnes også vår smerte og sorg. Den forvandler oss fra innsiden og ut. Din smerte vil vendes til glede...'

Jeg kommer til å bruke dette bibelordet som grunnlag for mitt personlige bibelstudium denne måneden, og kanskje jeg kommer tilbake med noen tanker om akkurat de versene.

Men det er påskegleden som opptar meg. Jeg vil så gjerne gripes av den, derfor vil jeg leve med i beretningene om påsken - selv om det er en god stund til den kommer igjen. Men det er på grunn av den at jeg lever, rører meg og er til. Uten oppstandelsen er min tro 'uten mening'.