Plutselig blir en vegg til en port

Døden er en del av en mye større og mye djupere hendelse, hvis fylde vi ikke kan fatte, men som vi vet er en livsbringende hendelse. . . . Det som så ut til å være slutten viste seg å være begynnelsen; det som så ut til å være årsak til frykt viste seg å være en grunn til mot; det som syntes å være nederlag viste seg å være seier; og det som så ut til å være grunnlaget for fortvilelse viste seg å være grunnlaget for håp. Plutselig blir en vegg til en port, og selv om vi ikke klarer å si med stor klarhet eller presisjon hva som ligger utenfor porten, endres tonen i alt vi gjør og sier på vei til porten drastisk.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet." (1.Kor 15,54)

Høstens påskedag

17.søndag i Treenighetstiden er blitt kalt 'Høstens påskedag' - og med rette! Teksten denne søndagen handler om en enke som har mistet sitt eneste barn, en sønn. Hvilken forferdelig tragedie! Alle som har mistet et kjært familiemedlem, en venn, en kjæreste, kan ane noe av denne enkens sorg og fortvilelse. Døden kan være brutal og skremmende, og frarøve oss det kjæreste vi har. 

Nain lå omtrent en mil sørøst for Nasaret, og et par dagsreiser fra Kapernaum. Lukas er alene om å fortelle denne historien. De andre evangelieforfatterne har den ikke med. Den er en frukt av det store granskningsarbeidet Lukas hadde satt seg fore å utføre. I prologen til sitt evangelium skriver legen og evangelisten Lukas: "Nå har jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av..." (Luk 1,3)

Scenen er så typisk jødisk og orientalsk," skriver biskop Bo Giertz i sin kommentar over teksten og legger til: "Den døde ble som regel begraavet samme dag. Vedkommene ble gravlagt utenfor byen. Følget drar altså ut gjennom byporten."

Tragedien var blitt allment kjent i Nain: en enke som hadde mistet sitt eneste barn. Den triste beskjeden gikk nok fra hus til hus, og folk møtte tallrikt opp dagen da gutten skulle begraves. Lukas beskriver det sliik: "Sammen med henne kom et stort følge fra byen." Men denne folkehopen fra Nain er ikke alene.  Lukas forteller at "en stor folkemengde dro sammen med" Jesus og hans disipler. Det er med andre ord mye folk i Nain denne dagen, og de blir alle vitne til det som nå er i ferd med å skje, det de omtaler som at "Gud har gjestet sitt folk." (Luk 7,16) 

Når Jesus ser enken "fylles han av inderlig medfølelse med henne". Slik er Jesus. Inderlig medfølelse er et av hans karaktertrekk. Vi ser dette flere steder i evangeliene, blant annet hos Matteus: "Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for var var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter." (Matt 9,36) 

Historien om Jesus som reiser enkens sønn opp fra de døde og gir ham livet tilbake, foregriper påskens store gledesemne: Med døden trampet Jesus ned døden og seiret over den. Det er ikke djevelen, men det er Jesus som har nøklene til døden og dødsriket. "Frykt ikke! Jeg er den første og den siste, og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket." (Åp 1,18.                                                                                                                                                          

Det at Jesus vekker enkens sønn opp igjen fra de døde er et tegn på at Guds rike er nær. Slik oppfattet også de som var vitne til dette det som skjedde. Vi lever våre liv i påskelyset: Kristi seier over dødens velde. Døden er for en kristen aldri det siste. 

Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

Mørket forvandles til morgen

Når profeten Amos taler om den Gud 'som gjør dødsskygge om til morgen' (Amos 5,8) og Jesaja forkynner at 'i mørkets land stråler lyset fram' oppmuntrer det oss til ikke å være redde, ikke en gang for 'dødsskyyggens dal', for å bruke ordene fra den treogtyvende salmen.

Lev Gillet kommenterer: 'Selv om hyrden tillater at noen i hans hjord for en tid vandrer gjennom dødens skygge, er det bare for å hjelpe dette får til å tre inn i et lysere landsskap - ut i det fulle dagslyset.'

- Peter Halldorf i Fastebloggen. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

En dag blir jeg helbredet

Dette gravminnet griper meg så sterkt! Jeg ser på det, mens tårene renner. Det er helt i orden. Gravminnet gir meg et slikt håp!

Jeg tror Gud helbreder, og har sett det skje flere ganger. Jeg har bedt for mennesker som har vært syke, både her i Norge og i Russland, og sett Gud gripe inn og helbredet dem. Enkelte ganger har det skjedd mens jeg selv har vært veldig dårlig og på det aller svakeste, hva menneskelige krefter angår.

Jeg er blitt salvet og bedt for mange ganger, og for å være ærlig, kan det bli litt slitsomt. Jeg forstår at folk vil det beste for meg, og at det skjer som følge av omsorg, men det kan oppleves som overkjøring også. Men jeg er ikke blitt helbredet, heller blitt verre. Jeg har lagt hele mitt liv i Herrens hender - og der hviler jeg trygt.

Så vet jeg dette: En dag kommer jeg til å bli helt frisk. Det er bare et spørsmål om når. På denne siden av evigheten, eller på den andre siden!

Et bibelord har fått større og større betydning etter hvert som årene går, og det er dette:

"Jeg er oppstandelsen og livet."

Hver dag ber jeg om å få leve i oppstandelsens lys, i påskegleden!

Det holder - for tid og evighet.

Martyrene og de døde i Herren

Vi går nå inn i en helt spesiell helg for mange av oss. Søndag er det Allehelgens dag. En gave gitt oss av kirken for å minnes våre døde. Alle de som har gått foran oss. Vi feirer deres liv og minnes dem med takknemlighet. Noen av oss oppsøker deres graver for å tenne lys, eller vi gjør det hjemme. Dette er en av årets sårbare dager. Det gleder meg at en del frikirker også begynner å markere denne dagen. Jeg kjenner til tilfeller hvor medlemmer av en frikirker har valgt å gå i en av menighetene tilhørende Den norske kirke denne dagen, fordi deres egen menighet ikke gir dem rom for å sørge over sine døde og minnes dem. Det er trist.

Noen av oss har allerede feiret Allehelgensdag. Det gjorde vi på onsdag. Årsaken er som følger: På 200-tallet fikk kirken så mange nye martyrer at det ikke lenger var plass til dem i martyr-almanakken. Selv ikke i de lokale synaxariene. Man trengte derfor en dag i året hvor man kunne minnes alle martyrene. Etter hvert omfattet denne dagen også andre trosvitner som hadde gått hjem til Herren. Så fikk man Alle sjelers dag, en dag hvor man kunne minnes alle de som var døde i Herren. Denne nye dagen, Alle sjelers dag, begynte man å feire i år 998, etter initiativ fra klosteret i Cluny i Frankrike. Den ble lagt til 2.november.

Så kom Reformasjonen og som med så mye annet ble det også endringer i markeringen av matyrene og de døde. Alle sjelers dag ble strøket, mens man beholdt Allehelgensdagen. Denne dagen har mistet noe vesentlig. Dagen er nå i de flestes bevissthet en dag hvor man minnes alle døde. Martyrene blir glemt. I hvert fall i evangeliske frikirker. Men vi har også våre martyrer. De må ikke glemmes.

Jeg har tenkt mye på dette: det finnes en jordisk menighet, og det finnes en menighet hjemme i himmelen hos Gud. I en av lesetekstene for denne søndagen får vi se et lite glimt inn i den himmelske virkeligheten, hvor vi ser de himmelske hærskarene og martyrene. Den jordiske- og den himmelske forsamlingen er ikke to forskjellige ting. Bibelen understreker at vi er en kropp. Vi hører sammen. Noen har gått foran. De er hjemme hos Gud. En dag skal vi forenes. Den dagen har også fått sitt navn: Lammets bryllupsmåltid.

Den himmelske forsamlingen venter på den dagen da menigheten er fulltallig.

Den funksjonshemmede Lasarus og Jesus som er oppstandelsen og livet

I formiddag talte jeg i Brumunddal baptistmenighet om den funksjonshemmede Lasarus og om Jesus som er oppstandelsen og livet. Fotografiet er tatt av Jakob Enerhaug, mens jeg talte i Os misjonsmenighet for 14 dager siden:

Joh 11,17-29

Sorg er en naturlig del av livet. Det er prosesser vi går igjennom til ulike tider, i ulike faser. Og sorgen tar tid. “Det er en tid for å sørge”, leser vi i Forkynneren 3,4. Sorgen må få lov til å få den tid den trenger.

Sorg er tap av liv. Ikke nødvendigvis i betydningen at en av våre nærmeste dør. Det kan også være tap på andre måter. Over å miste noe som har hatt stor betydning for våre liv. Et vennskap. Et hjem. En kjæreste. Helsen vår.

Da må kroppen og sjelen vår få tid til å sørge.

Jeg synes det høres så underlig ut når mennesker som står rundt et annet menneske som har mistet en kjær venn, en ektefelle, i død, sier: “Hun eller henne tar det så bra.”

Hva betyr det - egentlig?

At han eller hun ikke gråter? At de tar seg sammen for å virke sterke? Når Jesus får vite at en av hans beste venner er død, så er hans naturlige reaksjon at han gråt.

Joh 11,35 er Bibelens korteste vers. Det består av to ord: “Jesus gråt.”

Det er så befriende! Kunne Jesus gråte ved sin venns bortgang, så kan vi. Døden er fremdeles det store tabuemne i vår tid - også i kristen sammenheng. Vi snakker ikke om den.

Når far døde, jeg var 12 år, gråt jeg ikke. Gutter på den tiden ble opplært i at gutter ikke gråter. Det skulle straffe seg for midt vedkommende. Sorgen fikk ikke utløp, men satte seg i kroppen. Det tok flere år før jeg fikk bearbeidet den sorgen, og Kristus kom med sin legedom til mine sjelelige sår.

Det er to søstre i sorg vi møter i teksten vi har lest sammen. Marta, Maria og deres bror hører med i Jesu innerste vennekrets. Å få komme til Betania var godt for Jesus. Der kunne han slappe av. Der kunne han roe ned. Slik man kan blant gode venner.

Betania heter på hebraisk Bet Anjah og betyr Huset hvor Herren svarer. Tenk å ha et slikt hus. Jeg tror huset til Maria, Martha og Lasarus var Jesu favorittsted.

Jeg har gjennom årenes løp lest disse tekstene om de tre søskene og Jesus mange ganger, men i april i år, i forbindelse fastetiden leste jeg på nytt om Lasarus. I den ortodokse tradisjonen har den femte uken i fasten fått et navn: Lasarus uken, til minne om at Lasarus vekker Jesus opp igjen fra de døde. Da stiftet jeg bekjentskap med en helt ny side ved denne fortellingen, som jeg ikke hadde hørt før, nemlig den at Lasarus kunne ha vært funksjonshemmet. Spiller det noen rolle, spør du kanskje? Det forteller i hvert fall meg noe svært gripende, om det er tilfellet.

For noen år siden deltok teologen Francis Young på et seminar i Johannesakademiet i Sverige.

Hun har en sønn med funksjonshemming, og fortalte at hun hadde funnet hjelp i fortellingen om Lasarus og Jesu djupe hengivenhet til ham i hans svakhet. Et koptisk ikon som fremstiller oppvekkelsen av Lasarus som Johannesakademiet hadde fått fra Egypt gjorde et sterkt inntrykk på Francis Young som ble djupt berørt av likheten mellom Lasarus, slik som han ble fremstilt på ikonet, og hennes egen sønn...

En annen av dem som har løftet frem denne mulige tolkningen er Jean Vanier, grunnleggeren av L'Arche-kommunitetene.

Han mener at det ordet som anvendes om sykdommen til Lasarus, asthenes, også kan oversettes 'handikappet'. Det skulle i så fall forklare hvorfor Lasarus ikke hadde noen egen familie, men bodde sammen med sine søstre, og at det dessuten er Marta, ikke Lasarus, som fremstilles som den som hadde hovedansvaret i hjemmet. Det vanlige i datidens kultur skulle ellers ha vært at broren, ikke en av søstrene, var familiens 'overhode' i en husholdning som ble delt av flere søsken. At så ikke var tilfelle antydes blant annet av at navnet Lasarus alltid nevnes sist når søsknene i Betania blir omtalt. Selv om denne tolkning ikke kan fastslås, og heller ikke stemmer overens med de ulike tradisjonene fra den tidlige kirken, er det interessant og rørende å tenke på at første gangen som Evangeliet etter Johannes bruker ordet 'phileo' om Jesu kjærlighet til et enkelt menneske, så er det i forholdet til en person med en betydelig sårbarhet. Jesus begynte å gråte over et menneske som var død på grunn av kroppslig svakhet."

Det er Marta som setter ord på den sorg og fortvilelse som preget de to søstrene etter brorens død. Hennes ord er både en bebreidelse og et uttrykk for tro, når hun sier: ‘Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død.’

Hvilken tillit, hvilken tro. Marta visste hvem Jesus var og hva Han var i stand til. Hennes tro er jo en tro på at Jesus kan overvinne selv døden. “Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død.”

Husk at dette skje før Kristi oppstandelse.

Men Marta snakker også sant om livet. Hun er skuffet. Jesus kom i hennes øyne for sent. Hvorfor? Dette er et av disse mange hvorfor vi stiller nå vi synes at livet er urettferdig. Når vi synes at Gud er for sen. Dette er ærlighetsteologi på det beste.

Når Marta møter Jesus så er det hennes hjerte som taler.  Ikke før har hun sagt den første setningen, før hun sier: “Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.” (v.22)

Hvilken tillit, hvilken tro. Selv i møte med døden tror Marta at Gud er i stand til å vekke døde til liv.

En av lesetekstene til denne søndagen, den 17. søndagen i treenighetstiden, er hentet fra Job 19,21-27. Den passer godt som et bakgrunnsteppe for evangelieteksten fra Johannes 11. Hos Job finner vi det samme trosfriske og udødelige håpet som hos Marta. Til tross for lidelsen, til tross for de smertefulle tapene i Jobs liv - han mister sine kjære, alt han eier, kan han si:

“Jeg vet at min gjenløser lever.”

Hvilket vitnesbyrd! Det er stort når vi kan si det når livets knyttnevne slår så brutalt. “Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud,” sier Job. Der ligger håpet. Det er dette Job vil få frem. Han vil få det skrevet ned, han vil føre dem inn i en bokrull, forteller han, “formet med en griffel av jern og med bly, risset i stein for alltid!” Denne sannheten må ikke gå tapt: Gjenløseren lever!

Sven Aasmundtveit har skrevet et dikt som jeg liker så godt og som betyr mye for meg. Den siste setningen i dette vakre diktet om døden lyder slik: “Det Gud har skrevet med sin penn, det skal du en gang se igjen; Hans nåde er det siste.”

Dette griper meg så sterkt: Fortvilelsen er ikke det siste, sorgen er ikke det siste, tapet er ikke det siste, mørket er ikke det siste: Guds nåde er det siste. Nåden som bærer. Nåden som holder oppe.

Oppvekkelsen av Lasarus fra de døde er på mange måter en foregripelse av påsken. Den er et påskeevangelium. Vi ser dette i ordene i vers 24: “Jeg er oppstandelsen og livet ....”

Dette er forunderlig. Jesus sier ikke: Jeg gir oppstandelse og liv. Men “Jeg ER oppstandelsen og livet.” Dette er et av de mange “Jeg ER” i Johannesevangeliet. Bevisene på at Jesus er Gud, kommet i kjød.

Ofte er våre bønner og forventninger til Gud, at Herren skal love å gjøre noe for oss. Men Herren ønsker i stedet, at vi skal se, at det ikke er hva Han vil gjøre for oss, som betyr noe, men hva Han selv er, for det Han gjør, er basert på hvem Han er.

Det som Herren Jesus ønsker å fortelle oss, er ikke, at Han er i stand til å bevare vårt liv, men at Han selv er livet, ikke at Han kan reise opp mennesker fra døden, men at Han selv er oppstandelsen. Vi trenger å be Den Hellige Ånd om å åpenbare dette for oss. Alt, Gud gir oss, er sin Sønn. Gud gir oss ikke en metode, Han gir oss sin Sønn. Så når Gud svarer på våre bønner, så svarer Han ved å gi oss mer av sin Sønn. Enhver åndelig ting utenfor Kristus er død.

En dag vil vi se at det er Giveren som er Gaven! Da vil vi forstå at Gud ikke tar mange forskjellige ting og deler det opp i bruddstykker. Han gir oss Kristus!

Når Herren er oppstandelsen, er det ikke noe problem å reise Lasarus opp fra de døde. Vi tror, at Herren reiste Lasarus opp fra de døde, men hovedsaken er Kristus selv. At Lasarus står opp igjen fra de døde er i virkeligheten ikke et stort fenomen, men det å kjenne Herren Jesus som oppstandelsen er en sak av stor betydning. Mange mennesker kan tro på Herren selv som livgiver, men å tro Ham selv som LIVET, se det, det er en helt annen sak. Han er det liv som gis, så vel som livets giver. Han er både oppstandelsens Herre, og oppstandelsen selv. Det Gud gir til oss mennesker er Kristus. Alt det vi trenger er innebefattet i Ham.

Når Peter holder sin pinsepreken i Jerusalem så sier han blant annet, slik det gjengis i Apg 2,24:

“Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.”

Jeg blir så grepet og beveget over de ordene. Jeg vender stadig tilbake til dem, for de er så fulle av håp. Døden, som er så skremmende, er overvunnet. I sin påskeliturgi sier våre ortodokse venner: “Med døden nedtrampet han døden!”

Derfor må livene våre leves i påskelyset. For det er lys som stiger ut av gravnattens mørke.

Når Johannes skriver ned de syner og åpenbaringer han får som fange på klippeøya Patmos i Egeerhavet, presenterer han Kristus først som “den førstefødte av de døde,” og senere som “den første og den siste, og den levende.” I Åp 1,18 leser vi: “Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og har nøklene til døden og dødsriket.”

Vet dere: dette gir meg håp.

“Jeg dør ikke, jeg trer inn i livet”, skriver Wilfrid Stinissen.

Det som er så fantastisk med Jesus er at den store, avgjørende overgangen fra livet, har allerede funnet sted i og med Jesu “pascha”, påske. Han har overvunnet døden. Og vi får del i denne seieren, når vi er “i ham”, Apostelen Paulus uttrykker dette slik i Kol 3,3:

“Dere er jo døde og deres liv er skjult med Kristus i Gud.”

Og til menighetene i Galatia-området, skriver den samme apostelen: “Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.” (Gal 2,20)

Dette er altså vår identitet som kristne. Vi lever fordi vi kjenner og har fått del i Ham som er oppstandelsen og livet!

De er så sterke disse ordene, som vi leser i Joh 11:

“Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” Den som går hjem til Gud, har aldri vært mer levende! Det blir mye lettere å dø når jeg vet at det er Han som drar meg, Han som kaller på meg og sier: Kom!

“Den gode Gud,” sier Therese av Jesusbarnet, “kommer til å suge opp deg som en liten duggdråpe.”

Gud har skapt oss og ved å kalle oss ved navn kaller Han oss inn i sitt rike, men det er først når vi dør at Han til fulle virkeliggjør vårt kall, “til samfunn med sin sønn, Jesus Kristus.” (1.Kor 1,9) At alt er skapt til Kristus blir for vår del til slutt virkeliggjort ved vår død.

I 1.Tess 4,16 står det et forunderlig ord: “de døde i Kristus”. En kristen dør i Kristus. Ignatios av Antiokia, født år 30 og død i år 107, var en de viktigste skikkelsene i den tidlige kirken. Omlag år 70 blir han forstander for menigheten i Antiokia. Han kommenterer dette verset slik: “å dø til eller i Kristus Jesus.” For - for en kristen er døden et personlig møte med Jesus Kristus.

Den samme Theresa av Jesusbarnet, som jeg siterte sa ved en anledning: Om dere en morgen skulle finne meg død, så sørg ikke. Det betyr jo bare at vår himmelske Pappa ganske enkelt er kommet for å hente meg.

Karsten Isachsen lærte meg å be slik:

“Kjære Jesus; om jeg våkner, så er du hos meg. Om jeg ikke våkner, så er jeg hos Deg.”

Det gir meg stor trygghet.

Den vi tror på, og har gitt våre liv til, er både Oppstandelsen og Livet.

Hva betyr det? Det betyr to ting: Den som tror på Jesus, skal leve selv om han eller hun dør den fysiske død. Han eller hun skal oppstå igjen med en ny kropp. Det kan bare den gjøre som i troen er kommet i livsfelleskap med Kristus. Det andre er at den som lever her på jorden og eier dette nye livet, kommer aldri til å dø. Han er gått over fra døden til livet. I Joh 5,24 kan vi lese disse ordene av Jesus: “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.”

Den kroppslige død er for ham ikke noen virkelig død. Det evige liv har allerede begynt, og det er Jesus som er livet.

Jesus spør Marta om hun tror dette. Av hennes svar kan vi ane at hun ikke helt vet hva hun skal svare. Hun er litt unnvikende. Hun svarer at hun tror at Jesus er Kristus, altså Messias, Guds Sønn. Det er jo en sterk bekjennelse, på linje med den som Peter avleger ved Cæsarea Filippi, når han sier: “Du er Messias, den levende Guds Sønn.”

Men det er jo ikke dette Jesus spør om. Men svaret til Marta viser vel at hun ikke helt har forstått hva Jesus mener. Men hun vet at Han har rett. Om hun ikke skjønner alt nå, så vil hun kanskje gjøre det en gang i fremtiden. I hvert fall vet hun hvem hun kan gå til.

Så befriende dette er! At Marta ikke helt forstår hva Jesus sier, hun som er rett ved Hans side, gir meg håp. Det betyr jo at vi også kan få lov til å ikke forstå alt, selv om Jesus taler til oss. Og kunne leve med det! Jeg er i grunnen litt redd for alt skal forstås, alt skal forklares og jeg er i hvertfall redd de som har alle svarene.

Til slutt. Vi var innom Forkynnerens bok. Om at det er en tid for sorg. Der leser vi også at det er en ‘tid for å dø’.

La Gud få det siste ordet når kvelden faller på. La oss øve oss i å hvile i Guds nåde. For det vil alltid finnes grunner til bekymring og det finnes alltid grunner til å bebreide seg selv eller andre. Men det fine er jo at Gud ikke gjemmer på våre misgjerninger. Gud samler ikke på fall og nederlag og skriver dem opp i en minnebok. Alle disse syndene og nederlagene kaster Han bak sin rygg, i det bunnløse nådens hav. Det er det gode Han samler i en minnebok.

En dag skal vi dø - alle de andre dagene skal vi ikke gjøre det!

Det er viktig å huske. Livet skal leve mens vi har det. Det er interessant å lese Fork 3 fordi Gud i det kapitlet får frem kontrastene. I vers 4 står det:

“en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse.”

Dette hører nemlig sammen!

I Salme 30,12 leser vi: “Du vendte min dødsklage til dans, du tok sekkestrien av meg og kledde meg i glede.”

Det er et godt bytte. Gud kan snu en situasjon full av sorg, full av klagesanger, til dans og glede. I Messias profetien i Jesaja 61 heter det:

“... gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for en motløs ånd.”

Det kan Jesus, bare Jesus.

'Jeg er den som opphevet døden'

Vi er fremdeles i påsketiden og lever i lyset fra oppstandelsen! Derfor vil jeg denne fredagen dele noen ord med bloggens lesere, skrevet av Meliton av Sardes. Han var biskop i Lille-Asia, og kjent for en påskepreken hvor han fremstiller Den nye pakt som en oppfyllelse av den gamle. Han døde i år 190:

Da Herren, som selv er Gud, var blitt menneske og hadde lidd for den lidende, var blitt bundet for den fagne, dømt for den fordømte og begravet for den som lå i graven, da oppsto Han fra de døde og spurte: 'Hvem vil gå i rette med meg? La ham da tre fram for meg. Jeg befridde den fordømte, jeg gav den døde liv, jeg vekket opp ham som var begravet. Hvem er den som vil motsi meg?'

'Jeg', sier Kristus, 'jeg er den som opphevet døden, jeg triumferte over fienden, trampet ned dødsriket, bandt den sterke og rykket mennesket opp til himmelens høyder.'

'Det er jeg', sier Kristus. 

'Kom da, alle menneskenes slekter som er gjennomsyret av synd, og ta imot syndenes forlatelse. For jeg er deres forlatelse, jeg er frelsens påske, jeg er lammet som er ofret for dere, jeg er deres forløsning. Jeg er deres liv, jeg er deres lys, jeg er frelse, jeg er oppstandelse, jeg er konge, jeg skal oppvekke dere med min høyre hånd, jeg skal føre dere til himmelens høyder, og der skal jeg vise dere Ham som er Fader fra evighet av.'

Kysse spor. Luther forlag, 2002, side 118.

En unyttig meningsløs tro - og en full av liv og lys på grunn av Kristi oppstandelse

Påskens glede bærer vi med oss hele året. Det er fordi alt står og faller med Kristi oppstandelse. Uten den vil faktisk vår tro være ingenting verdt. Det er faktisk ingen overdrivelse.

'Men er ikke Kristus reist opp', skriver apostelen Paulus til menigheten i Korint: 'da har dere en unyttig tro, og da lever dere ennå i deres synder'. (1.Kor 15,17)

Eller som det står i 2011-oversettelsen:

'da er deres tro uten mening'.

John 16,19-22 er valgt ut som månedens skriftsted i kommuniteten i Taize. Det er meningen at man skal dvele ved denne teksten hele denne måneden, og meditere over den.

I den forbindelse skriver kommuniteten i Taize følgende:

'Kristen glede er påske-glede. Den står ikke i motsetning til sorgen. I påskegleden finnes også vår smerte og sorg. Den forvandler oss fra innsiden og ut. Din smerte vil vendes til glede...'

Jeg kommer til å bruke dette bibelordet som grunnlag for mitt personlige bibelstudium denne måneden, og kanskje jeg kommer tilbake med noen tanker om akkurat de versene.

Men det er påskegleden som opptar meg. Jeg vil så gjerne gripes av den, derfor vil jeg leve med i beretningene om påsken - selv om det er en god stund til den kommer igjen. Men det er på grunn av den at jeg lever, rører meg og er til. Uten oppstandelsen er min tro 'uten mening'.

Ingen skal ta gleden fra dere!

Noe av det siste legen, historikeren og evangelisten Lukas forteller om er det som preget disiplene etter Kristi himmelfart:

'Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede...'

I hele går kjente jeg på den yrende gleden som hadde satt seg i kroppen min. Som boblet opp innenfra. Den fikk sitt store utløp når vi i går fylte bønnekapellet vårt for å feire himmelfarten.

Dagene etter 1.påskedag må ha vært forunderlige dager for disippelflokken. Kristus hadde overvunnet gravnattens mørke, og i 40 dager hadde Han vist seg for dem levende. Undervist dem om Guds rike, og så setter Han dem stevne oppe på Oljeberget, og mens de står der og Han løfter sine hender og velsigner dem, blir Han tatt opp i en sky rett foran deres øyne.

Forundret står de og ser opp mot himmelen.

Han er tatt fra dem. Men det er ikke fortvilelsen som lammer dem. Det de nå opplever er ikke det samme som det som skjedde etter at Jesus døde på korset. Da lammet frykten dem. De stengte seg inne. Bak stengte dører fryktet de for hva som nå ville skje med dem.

Så byttes frykten og vantroen ut med oppstandelsens liv som endrer alt.  Håpet vender tilbake. Men de har Jesus hos seg bare noen dager, før Han tas fra dem. Ikke ved død, men ved at Han vender tilbake til sin Far. Slik Han hadde sagt.

Likevel - denne gangen fylles de med glede.

Ingen påtatt glede. Ingen kunstig glede.

Men en glede som kommer innenfra - ikke skapt av dem selv - men av Den Hellige Ånd.

Jeg kjenner jeg blir sliten av møteledere som spør forsamlingen om de er glade. Det er ikke alltid jeg er glad, heller ikke tror jeg alle i forsamlingen er det heller. Den gleden det her er snakk om er ingen slik selvproduserende glede. Nei, den er av guddommelig art og opprinnelse.

Jesus sier dette i sin avskjedstale:

'Sannelig, sannelig sier jeg dere: Deres skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere'. (Joh 16,20-22)

Disiplene gråt og klaget over at deres kjære Mester var død. Men deres sorg ble forvandlet til glede ved Hans seierrike oppstandelse, og med forvissningen om at de skulle se Jesus igjen etter Hans himmelfart, kan ingen ta gleden fra oss!

Sårene blir hederstegn

'Jesu oppstandelse er bakgrunnen for vår tro på at våre kropper skal oppstå', skriver Henri Nouwen og legger til:

'Ofte blir det sagt at våre kropper er sjelens fengsel og at det åndelige livet er veien ut av fangenskapet. Men i troen på kroppens oppstandelse forkynner vi at det åndelige livet og livet i kroppen ikke kan skilles ad, Våre kropper er, som Paulus sier, Den Hellige Ånds tempel (se 1.Kor 6,19) og derfor hellige.

Kroppens oppstandelse innebærer at det som har levd i kroppen ikke kommer til å gå tapt men kommer til å løftes opp til et evig liv med Gud. Slik som Kristus bar merkene fra sin lidelse i sin oppstandne kropp, kommer våre kropper til å bære merkene fra vår lidelse ved vår oppstandelse. Sårene blir hederstegnene ved oppstandelsen'.

(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)

Jesus møtte Mr K på likhuset

Hans familie kommer fra det laveste trinn i det indiske samfunnet, fra dalitene eller 'de man ikke rører', og han var involvert i kriminalitet stort sett hele sitt liv. Men etter at hans livløse kropp plutselig rørte på seg, der han lå på likhuset, kom også Jesus inn i hans hjerte!

'Han og familien tilba hindu-avguder og hekser', forteller Paul Ciniraj, grunnleggeren av Paul Ciniraj Ministries.

Som ung var Kunjukunju (bildet) - eller Mr K som han også kalles - ganske så muskuløs. Han arbeidet som 'goonda', en tjener som ble hyret av rikfolk. Men han hadde også sine fiender. En dag ble han angrepet av en gjeng på 20 personer, som brutalt banket ham opp. Han lå livløs igjen på bakken etterpå. Da politiet ankom stedet fant de Mr K liggende der uten tegn til at han var i live. Han ble derfor transportert til likhuset. Etter en stund kom en av de ansatte på likhuset for å se til de nye ankomne likene, og ble sjokkert når han fikk se at Mr K rørte på den ene tåen. Han fant også at Mr K hadde såvidt puls.

I all hast ble Mr K fraktet til sykehuset. Etter at han hadde våknet helt, fikk Mr K besøk av noen evangelister. De fortalte ham at han var elsket av Jesus og at bare Jesus kan overvinne døden. Det hadde Han vist da Han oppstod fra de døde.

Nå hadde Mr K opplevd det samme - og lik Lasarus kunne han reise seg fra de døde - og hadde blitt gitt en ny mulighet.

De forklarte evangeliet nøye for ham, og Mr K omvendte seg fra sine synder, og tok imot Jesus som sin personlige Frelser og Herre.

Evangelistene la sine hender på Mr K og ba for ham. Mens de ber får Mr K se et syn, hvor Jesus smiler til ham, holder ut sine armer, og omfavner Mr K. Opplevelsen var så sterk at den har fulgt ham resten av livet. Etter at han kom ut av sykehuset, ble han døpt og tillagt en menighet.

Etter som han vokste i troen, forkynte han i kirker, og har resten av sitt liv arbeidet med å distribuere Bibler.