En annerledes Allehelgensdag

Allehelgensdagen ble litt annerledes i år. May Sissel og jeg ble hjemme og feiret ikke gudstjeneste noe sted, og valgte å tenne lys i hagen vår til minne om våre kjære i stedet for å sette lys ved graven til mor og far. Et besøk hos øyelege torsdag satte meg litt ut, og jeg hadde behov for bare å være stille. Forrige gang jeg var hos øyelegen min var jo svært positivt, men ikke denne gang. Hun kunne nemlig fortelle at blødningene og væskeansamlingene var blitt verre, og nå i begge øynene. Jeg må derfor starte med injeksjoner i øyeeplet igjen, med oppstart i desember. Det var ikke det jeg trengte å høre. 

Jeg har tenkt mye på mor og far, og på gode venner som nå er hjemme hos Herren. Kjenner på en djup takknemlighet for å ha hatt dem i livet mitt. Hvilken berikelse.

Og så har jeg tenkt på hunden vår Poirot, som jeg savner så fælt. Han ble nesten 16 år, så det er mye å se tilbake på og være takknemlig for. Men det er så forferdelig stille og tomt etter ham, og han holdt smertene i sjakk. Savner den våte snuta hans, og ha ham tett inntil meg. Alle samtalene vi hadde. Parkinson er en veldig ensom sykdom. Så mange tanker du må kjempe med alene.

Nå står jeg og kikker ut av verandadøra vår og ser på lyset som brenner så stille i hagen vår, og er glad for at jeg lever. Lyset brenner for de levende og de døde.

Allehelgens dag 2022

Allehelgens dag. En gave gitt oss av kirken for å minnes våre døde. Alle de som har gått foran oss. Vi feirer deres liv og minnes dem med takknemlighet. Noen av oss oppsøker deres graver for å tenne lys, eller vi gjør det hjemme. Dette er en av årets sårbare dager. Det gleder meg at en del frikirker også begynner å markere denne dagen. Jeg kjenner til tilfeller hvor medlemmer av en frikirker har valgt å gå i en av menighetene tilhørende Den norske kirke denne dagen, fordi deres egen menighet ikke gir dem rom for å sørge over sine døde og minnes dem. Det er trist.

Noen av oss har allerede feiret Allehelgensdag. Det gjorde vi på torsdag i Kristi himmelfartskapellet.                                                                                                                                         

På 200-tallet fikk kirken så mange nye martyrer at det ikke lenger var plass til dem i martyr-almanakken. Selv ikke i de lokale synaxariene. Man trengte derfor en dag i året hvor man kunne minnes alle martyrene. Etter hvert omfattet denne dagen også andre trosvitner som hadde gått hjem til Herren. Så fikk man Alle sjelers dag, en dag hvor man kunne minnes alle de som var døde i Herren. Denne nye dagen, Alle sjelers dag, begynte man å feire i år 998, etter initiativ fra klosteret i Cluny i Frankrike. Den ble lagt til 2.november.

Så kom Reformasjonen og som med så mye annet ble det også endringer i markeringen av matyrene og de døde. Alle sjelers dag ble strøket, mens man beholdt Allehelgensdagen. Denne dagen har mistet noe vesentlig. Dagen er nå i de flestes bevissthet en dag hvor man minnes alle døde. Martyrene blir glemt. I hvert fall i evangeliske frikirker. Men vi har også våre martyrer. De må ikke glemmes.

Jeg har tenkt mye på dette: det finnes en jordisk menighet, og det finnes en menighet hjemme i himmelen hos Gud. I en av lesetekstene for denne søndagen får vi se et lite glimt inn i den himmelske virkeligheten, hvor vi ser de himmelske hærskarene og martyrene. Den jordiske- og den himmelske forsamlingen er ikke to forskjellige ting. Bibelen understreker at vi er en kropp. Vi hører sammen. Noen har gått foran. De er hjemme hos Gud. En dag skal vi forenes. Den dagen har også fått sitt navn: Lammets bryllupsmåltid.

Den himmelske forsamlingen venter på den dagen da menigheten er fulltallig.

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte"

Det hviler et spesielt lys over Allehelgensøndagen. Oppstandelseslyset lyser kraftigst den dagen, synes jeg. Det minner oss om Kristi seier over døden. Med døden nedtrampet Han døden, og til dem er er i gravene ga Han liv.

Døden er fremdeles tabu - også i kristne sammenhenger. Det er den ene tingen vi ikke snakker om. Men når vi blir eldre blir det stadig flere å minnes - stadig flere som har gått hjem til  Gud før oss. For meg blir det derfor stadig viktigere å minnes de som har elsket oss og dem vi har elsket.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

Døden og det evige liv

Vi lever i en tid hvor det meste er jordvendt. Livet vårt dreier seg om det dennesidige. Men i dag - om noen dag - er mange av oss himmelvendte. På Allehelgensdag får vi et litt annet perspektiv. Vi blir minnet om at det finnes noe hinsides død og grav - et evig liv.

Før snakket man mye om himmelen, så mye at man kunne bli livsfjerne. I dag er det motsatt. Det snakkes ikke mye om himmelen. Vi lever her og nå, og det er noe som en gang kommer. Helst lenge til.

Dessverre.

For da går vi glipp av himmelgleden og perspektiv over livet.

For det evige liv begynner nå!

I Joh 17,3 sier Jesus: "Dette er det evige livet, at de kjenner Deg, den eneste sanne Gud, og Jesus Kristus, Ham som Du har utsendt."

Det gir mening. Det evige livet er å kjenne Faderen, og Sønnen og Den Hellige Ånd.

Jeg er blitt så glad i ordene fra Peters pinsepreken i Apg 2,24: "Men Gud løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast."

Tenk det! Dødens makt er brutt. Jesus vant og jeg har vunnet.

For å si det med våre ortodokse venner: Med døden trampet Han ned døden!

Døden er ikke den samme etter Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Hver dag burde vi leve i oppstandelsens lys.

Martyrene og de døde i Herren

Vi går nå inn i en helt spesiell helg for mange av oss. Søndag er det Allehelgens dag. En gave gitt oss av kirken for å minnes våre døde. Alle de som har gått foran oss. Vi feirer deres liv og minnes dem med takknemlighet. Noen av oss oppsøker deres graver for å tenne lys, eller vi gjør det hjemme. Dette er en av årets sårbare dager. Det gleder meg at en del frikirker også begynner å markere denne dagen. Jeg kjenner til tilfeller hvor medlemmer av en frikirker har valgt å gå i en av menighetene tilhørende Den norske kirke denne dagen, fordi deres egen menighet ikke gir dem rom for å sørge over sine døde og minnes dem. Det er trist.

Noen av oss har allerede feiret Allehelgensdag. Det gjorde vi på onsdag. Årsaken er som følger: På 200-tallet fikk kirken så mange nye martyrer at det ikke lenger var plass til dem i martyr-almanakken. Selv ikke i de lokale synaxariene. Man trengte derfor en dag i året hvor man kunne minnes alle martyrene. Etter hvert omfattet denne dagen også andre trosvitner som hadde gått hjem til Herren. Så fikk man Alle sjelers dag, en dag hvor man kunne minnes alle de som var døde i Herren. Denne nye dagen, Alle sjelers dag, begynte man å feire i år 998, etter initiativ fra klosteret i Cluny i Frankrike. Den ble lagt til 2.november.

Så kom Reformasjonen og som med så mye annet ble det også endringer i markeringen av matyrene og de døde. Alle sjelers dag ble strøket, mens man beholdt Allehelgensdagen. Denne dagen har mistet noe vesentlig. Dagen er nå i de flestes bevissthet en dag hvor man minnes alle døde. Martyrene blir glemt. I hvert fall i evangeliske frikirker. Men vi har også våre martyrer. De må ikke glemmes.

Jeg har tenkt mye på dette: det finnes en jordisk menighet, og det finnes en menighet hjemme i himmelen hos Gud. I en av lesetekstene for denne søndagen får vi se et lite glimt inn i den himmelske virkeligheten, hvor vi ser de himmelske hærskarene og martyrene. Den jordiske- og den himmelske forsamlingen er ikke to forskjellige ting. Bibelen understreker at vi er en kropp. Vi hører sammen. Noen har gått foran. De er hjemme hos Gud. En dag skal vi forenes. Den dagen har også fått sitt navn: Lammets bryllupsmåltid.

Den himmelske forsamlingen venter på den dagen da menigheten er fulltallig.

Allehelgensdag - når himmel og jord møtes

Denne dagen ser jeg med stor glede frem til hvert år, for ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at "den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om.

I dagene før Allehelgensdag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre..." (Fil 1,21-23)

Døden, for apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: "og være sammen med Kristus." Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: "den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

I dag har jeg det store privilegiet å få tale i Hamar frikirke. På selveste Allehelgensdag. Det er samtidig Den internasjonale dagen for den forfulgte kirke. Ikke noe kunne ha passet bedre. Allehelgensdag og Alle sjelers dag er gamle høytidsdager som er blitt feiret i den kristne kirke siden begynnelsen. Under de svære forfølgelsene på midten av 200-tallet fikk kirken en hel rekke med martyrer, og kalenderen for minnedagene til disse martyrene ble snart full. Allehelgensdag vokste fram som en generell minnedag for alle de som ikke fikk sin egen minnedag i kirkeåret. Kirken ville nemlig ikke glemme noen av sine martyrer. Etter hvert ble denne dagen til en minnedag for alle som har vært gode forbilder for de troende.

Og antall martyrer har i sannelig økt siden 200-tallet! I dag er forfølgelsen verdensvid.

I sine syner ser apostelen Johannes denne svære martyrskaren og han hører de roper:

"Da Lammet brøt det sjette seglet, så jeg under alteret sjelene til de som var blitt slaktet for Guds ord og sitt vitnesbyrd. De ropte med høy røst: Herre, du hellige og troverdige, hvor lenge vil du vente før du holder dom og lar straffen for vårt blod komme over dem som bor på jorden?" (Åp 6,9-10)

Slik er det mange som roper i dag. Opp gjennom kirkens lange historie er martyrenes antall utallige. Hjemme i himmelen kaster de sine kroner ned for Lammet i djup tilbedelse. Og når vi feirer gudstjeneste i dag feirer vi den sammen med denne himmelske festforsamlingen. På en dag som denne er hinnen mellom himmel og jord flortynn.

De dødes selskap - og å dø med takknemlighet

Denne Allehelgens søndagen vil jeg gjerne få dele med bloggens lesere noe Henri Nouwen har skrevet, og som jeg har oversatt:

Når vi blir eldre får stadig flere å minnes - de som har dødd før oss. Det er svært viktig å minnes de som har elsket oss og dem som vi elsker.

Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter våre beslutninger underveis. Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være medvandrere selv etter døden. Iblant kan de føles nærmere etter døden enn mens de levde.

Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.

Når vi tenker på døden, tenker vi ofte på hva som kommer til å skje når vi er døde. Men det er viktigere å tenke på hva som kommer til å skje med dem vi etterlater oss. Vår måte å dø på har en djuptgående og varig innvirkning på dem som lever videre. Det blir lettere for slett og venner om de minnes oss med glede og fred ved at vi tar avskjed med takknemlighet enn om vi bør med bitterhet og skuffelse i hjertet.

Den fremste gave vi kan gi familie og venner er takknemlighetens gave. Takknemligheten befrir dem slik at de kan fortsette livet uten bitterhet og selvbebreidelser.

De salige døde i Kristus

I den kommuniteten jeg tilhører - Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby - leses Åpenbaringsboken helt mot slutten av kirkeåret.

Det er ikke tilfeldig. Slik gjøres det i mange kommuniteter, fellesskap og kirker, verden over. Åpenbaringsboken er en del av kirkeårets rytme. Denne rytmen hjelper oss til å leve med Jesu liv: inkarnasjonen, undergjerningene og undervisningen, lidelseshistorien og oppstandelsen, himmelfarten. Pinsen.

Åpenbaringsboken hjelper oss til å være himmelvendte og himmellengtende. Og mens Åpenbaringsboken leses dukker Allehelgensdagen opp. Gjennom kirkeåret følger vi som deltar i gudstjenstefeiringen i Kristi himmelfartskapellet et synaxarium - som er en samling fortellinger om kirkens martyrer og helgener.

Men martyrskaren og helgenskaren er stor. Det finnes ikke nok dager i året til å kunne fortelle alle deres historier. Der kommer Allehelgensdagen oss til hjelp. Da minnes vi også de navnløse skarene som har gått hjem til Gud.

Allerede i den tidlige kirken begynte man å minnes de som var gått foran, de hellige som døde i troen på Kristus. Man mintes deres dødsdag.

Hebreerbrevets forfatter skriver om 'den store skyen av vitner' som er hjemme hos Gud. De som er døde i Kristus. Mange av dem etterlot seg et sterkt vitnesbyrd om levd liv. Til inspirasjon for oss. Dette er en dag for å minnes dem. En dag for takknemlighet.

For meg personlig er de helliges historie en viktig del av min hverdagstro. Jeg bærer med meg minnene om levd liv, om hellig liv. Når man så opplever vanskelige tider så kan man minnes dem som har gått foran. Som har nådd målet. Som holdt ut.

I går feiret vi Reformasjonsdagen. At Reformasjonen var nødvendig er hevet for en hver tvil. Men enkelte tror at markeringen av helgenene forsvant med Reformasjonen. Det stemmer ikke. Martin Luther mente det var riktig å ære helgenene. I den augsburgske bekjennelsen står det nemlig i artikkel 21:

'Om helgendyrkelsen lærer de at man kan minnes de hellige, for at vi kan etterligne deres tro og gode gjerninger, enhver etter sitt kall'.

Det stemmer godt overens med Hebr 13,7:

'Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til de utgang deres livsferd fikk. og følg etter dem i deres tro'.

La oss bruke Allehelgendagen til å minnes de som har gått foran - og la oss følge etter dem i deres tro!

Her finner du en svært god artikkel av Tomas Sjödin om det å miste en av sine kjære, og om himmellengsel og Allehelgens dag:

http://m.gp.se/nyheter/goteborg/1.2534168-tomas-sjodin-vad-roligt-det-skall-bli-

Før Allehelgensdag

Det passer godt å minnes den hellige Begu nå rett for Allehelgensdag. Begu var en keltisk nonne som i et syn fikk se at den hellige Hilda, priorinnen for den berømte klosteret i Whitby, ble hentet hjem til Gud. 

Du kan lese mer her: http://www.monastisk.blogspot.com

Vi minnes våre martyrer

Denne helgen skal jeg bruke til å bla i Martyrs Mirror. Den inneholder 1141 sider, så det er ikke en bok man leser fra perm til perm i løpet av en helg!

Jeg har tatt den fram fordi vi denne helgen feirer Allehelgens dag og Alle sjelers dag. To viktige kirkelige høytidsdager, som i vår norsk protestantiske virkelighet er blitt til Allehelgens søndag.

Helgener er oss fremmed. Det er noe vi forbinder med romersk-katolisisme og dens like. Men Det nye testamente taler mye om 'de hellige'. Noen av dem har vært lysende eksempler, verd å etterfølge hva tro og gjerninger angår. Noen har vist en troskap og et mot og en overgivelse til Kristus som er uten sidestykke.

Deres historier finnes i 'Martyrs Mirror' eller 'Martyrspeilet'.

Thieleman J. van Braght (1625-1664) var eldste i en anabaptistisk forsamling i Dordrecht i Nederland. Han samlet martyrhistoriene fra urkirken og frem til 1660. Boken er illustrert av den kjente nederlandske kunstneren Jan Luyken.

Dette er gripende lesning. Her finnes de - alle historiene vi kjenner til - om menn og kvinner og barn som måtte betale den høyeste omkostningen av alle for å følge Jesus: deres liv. Her dokumenteres grusomhetene som ble begått mot dem: fra romerske keisere, til den etter-konstantinske kirke. Men dette er også historien om mennesker som elsket Jesus mer enn sitt liv, og som gjennom sine sterke vitnesbyrd, forteller oss om en stor Frelser.

Også frimenighetene - de menigheter som levde side om side med Storkirken i ulike perioder av kirkens historie - har sine martyrer. Det er tusenvis av dem. De tilhører også martyrskaren som er hjemme hos Gud. Deres historie er annerledes på mange måter, blant annet det forhold at de ble forfulgt, mishandlet og drept av andre kristne.

Det høver seg derfor denne helgen å minnes dem.

'Og hva skal jeg ellers nevne? Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om ... Ved tro vant de over kongeriker, holdt retten oppe, fikk løfter oppfylt, lukket gapet på løver, slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt. Kvinner fikk tilbake sine døde; de hadde stått opp. Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville nå fram til en bedre oppstandelse. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler. Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle få fram til fullendelsen uten oss'. (Hebr 11,32-40)

Skaren av martyrer og hellige til inspirasjon og glede

Det er vel ganske så menneskelig å føle seg ensom iblant. Men etter at jeg ikke lenger kunne arbeide som før, har den ensomhetsfølelsen forsterket seg hos meg. Jeg savner fellesskapet i forbindelse med arbeidet.

Denne helgen er spesiell. 1. og 2. november er Alle helgensdag og Alle sjelers dag, og søndag feires vi Allehelgens søndag i mange kirker. Dette er dager til minne om de hellige, om martyrene, om de som har gått foran.

I erindringen av dem er man aldri alene. 

På bloggen Monastisk kan du lese mer om dette. Du finner den her: http://www.monastisk.blogspot.com Her finner du også en rekke andre artikler som jeg tror vil interessere bloggens lesere.

6200 ungdommer samlet i Taize i forbindelse med Allehelgens feiringen

I løpet av de siste to ukene har 6200 vært innom Taize i forbindelse med Allehelgens-feiringen. Det var store grupper fra Sverige, Spania, Italia, Tyskland og Belgia, mens majoriteten kom fra Frankrike.

En av kveldene talte bror Alois til dem i Forsoningskirken.

Bror Alois brukte anledningen til å fortelle om hans siste besøk i Rom i forbindelse med en stor bispesynode der. Han beskrev denne samlingen som 'en vakker erfaring av Kirkens universalitet'. Mange fordjupet sitt personlige forhold til Jesus.

I slutten av september kom ungdom fra hele Skandinavia og Baltikum sammen i Helsinki. Også her var bror Alois tilstede sammen med ungdommene.

Ingen er glemt hos Gud

Hvert år ser jeg frem til Allehelgensdagen og Allehelgens søndag. For å feire alle de som har gått foran, og som nå er hjemme hos Gud! Det er virkelig en fest verd.

Du kan lese mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com