Kristi enkle etterfølgere, del 1

Det er seierherrene som skriver historien, sies det. Så også kirkehistorien. I tiden etter keiser Konstantin og senere keiser Justinian oppsto det en rekke kristne grupper, utenfor det som var blitt en institusjonell kirke. De ble av Storkirken betraktet som 'heretikere' - vranglærere. En del av det vi vet om dem, har vi nettopp fra historiens seierherrer - og de hadde ingen grunn til å skrive pent og sannferdig om disse gruppene, som de betraktet som fiender.

De ble forfulgt, fengslet, torturert og drept.

Men noe vet vi. En alternativ kirkehistorie finner vi blant annet i 'Martyrspeilet', ført i pennen av hollenderen Thielman J.van Braght (1625-1664), som har skrevet om 17 århundrer med kristen martyrhistorie, fra Kristi tid og frem til 1660. Thielman dokumenterer med navns nevnelse disse forfulgte kristnes historie på drøye 1100 sider i stort format.

Hvem var så disse gruppene? Finner vi spor av dem i dag?

I tiden hvor den hellige Patrick av Irland levde (ca 387-493), oppsto det ulike kristne grupper i Sveits, Frankrike og den nordlige delen av Italia, hvor Herren gjorde et forunderlig verk, en vekkelse preget av Ånds gaver,, med tegn og undergjerninger. Noen av dem skulle århundrer senere, bli en del av 'De fattige' - også kjent som Valdenserne. De reiste rundt, fra by til by, og forkynte evangeliet. Fokus var ikke tegn og under, selv om det ledsaget deres forkynnelse, men en radikal etterfølgelse av Kristus.

I Armenia, hvor dette bildet er hentet fra, fantes det på 600-tallet en ivrig gruppe med disipler av Kristus, de såkalte 'paulikanerne'. Også deres Kristus-sentrerte forkynnelse ble ledsaget av tegn og under. De ble drevet ut av Armenia, og spredt til Bulgaria, Serbia og det som nå er det vestlige Romania. Her finnes det fremdeles troende som har ivaretatt arven etter 'paulikanerne'. De går under navnet 'Nasareerne'.

Reiser vi østover, fra Mosul i Irak, vil vi støte på nestorianske troende, som beveget seg østover, gjennom ørkenområdene av Sentral-Asia, helt til Kina, hvor de grunnla kristne fellesskap. Dette skjedde på 500-tallet og fremover.

I Aserbajdsjan vil du kunne støte på Molokanerne, eller 'melkedrikkerne'. Denne særegne bevegelsen finner du også i Kaukasus-området, i det som nå er Ukraina og Russland. Jeg har skrevet flere artikler om dem på bloggen min.

Peter Hoover, som jeg har oversatt en rekke artikler av, forteller at han ganske nylig snakket med russiske troende på telefon fra Tasmania i Australia. Den aldrende kvinnen fortalte med stor glede hvordan de hadde kommet seg dit, hvordan de på mirakuløs måte hadde fått pengene de trengte for å flytte. Herren hadde ledet en stor gruppe troende fra Russlan inn i Kina, uten at noen hadde lagt merke til dem. Hun kunne fortelle hvordan Herren hadde ledet dem, skritt for skritt, til å finne mat og rent vann. Iløpet av en natt fikk de brød til hele gruppen på totalt uventet vis. De hadde flyktet fra Ukraina, tvers gjennom Russland til Kina.

(fortsettes)

Fokus på ukjent martyrhistorie

7.oktober i år er det ganske nøyaktig 350 år siden kirkehistorikeren Thieleman J. van Braght døde (bildet). Han er mannen bak 'Martyrspeilet', en beretning om 17 århundrer med martyrdom, fra Kristi fødsel og frem til 1660.

Det er et monumentalt verk det er snakk om. Ikke minst tatt i betraktning at den er skrevet for hånd, og etter hvert trykket, uten noen av nåtidens tekniske hjelpemidler. Min utgave er på 1158 sider. Førsteutgaven kom i 1660.

'Martyrspeilet' eller som den fulle tittelen lyder - de likte lange titler den gangen!: 'Det blodige skuespill eller Martyrspeilet til de forsvarsløse kristne, som døpte kun på bekjennelse av tro, og som led og døde for Jesu vitnesbyrds skyld, deres Frelser, fra Kristi tid og til året 1660 etter Kristus'.

Thieleman J.van der Braght nedtegner historien til mer enn fire tusen kristne som utholdt lidelse, tortur og død ene og alene på grunn av deres enkle tro på Kristi evangelium. Sanger, brev, bønner og bekjennelser finnes med i boken, til disse forsvarsløse kristne som var i stand til å elske sine fiender og vise godhet der hatet råder. Boken inneholder også svært så beskrivende illustrasjoner av den hollandske kunstneren Jan Luyken.

Jeg vil forsøke å gjengi noen av disse historiene på bloggen i år. Dette er jo for det meste ukjent kirkehistorie; vi kunne kanskje si alternativ kirkehistorie. For Thieleman J.van der Braght skriver ikke 'seierherrenes historie' - det vil i dette tilfellet for det meste si Den romersk-katolske kirkehistorien. Dette er historien til de kristne som i mange tilfeller av historien befant seg utenfor Storkirken og som gjerne ble forfulgt av den.

Noen av deres historier har jeg allerede omtalt i min bok 'En tro verd å dø for', som er utgitt av Frihet forlag. Ukjente som de vel er for mange kristne, er de likevel med blant de som er omtalt i lignende bøker om Døperbevegelsens historie. Historiene i 'Martyrspeilet' er nok enda mindre kjent. Men de fortjener å bli kjent! Deres historier om tro, mot, kjærlighet til Guds ord, er inspirerende og trosstyrkende. Men de utfordrer også vår slapphet!

I dag lider mange kristne på samme måte som de Thieleman J.van der Braght forteller om. Ordene fra apostelen utfordrer meg:

'Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt'. (1.Tim 3,12)

Vi minnes våre martyrer

Denne helgen skal jeg bruke til å bla i Martyrs Mirror. Den inneholder 1141 sider, så det er ikke en bok man leser fra perm til perm i løpet av en helg!

Jeg har tatt den fram fordi vi denne helgen feirer Allehelgens dag og Alle sjelers dag. To viktige kirkelige høytidsdager, som i vår norsk protestantiske virkelighet er blitt til Allehelgens søndag.

Helgener er oss fremmed. Det er noe vi forbinder med romersk-katolisisme og dens like. Men Det nye testamente taler mye om 'de hellige'. Noen av dem har vært lysende eksempler, verd å etterfølge hva tro og gjerninger angår. Noen har vist en troskap og et mot og en overgivelse til Kristus som er uten sidestykke.

Deres historier finnes i 'Martyrs Mirror' eller 'Martyrspeilet'.

Thieleman J. van Braght (1625-1664) var eldste i en anabaptistisk forsamling i Dordrecht i Nederland. Han samlet martyrhistoriene fra urkirken og frem til 1660. Boken er illustrert av den kjente nederlandske kunstneren Jan Luyken.

Dette er gripende lesning. Her finnes de - alle historiene vi kjenner til - om menn og kvinner og barn som måtte betale den høyeste omkostningen av alle for å følge Jesus: deres liv. Her dokumenteres grusomhetene som ble begått mot dem: fra romerske keisere, til den etter-konstantinske kirke. Men dette er også historien om mennesker som elsket Jesus mer enn sitt liv, og som gjennom sine sterke vitnesbyrd, forteller oss om en stor Frelser.

Også frimenighetene - de menigheter som levde side om side med Storkirken i ulike perioder av kirkens historie - har sine martyrer. Det er tusenvis av dem. De tilhører også martyrskaren som er hjemme hos Gud. Deres historie er annerledes på mange måter, blant annet det forhold at de ble forfulgt, mishandlet og drept av andre kristne.

Det høver seg derfor denne helgen å minnes dem.

'Og hva skal jeg ellers nevne? Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om ... Ved tro vant de over kongeriker, holdt retten oppe, fikk løfter oppfylt, lukket gapet på løver, slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt. Kvinner fikk tilbake sine døde; de hadde stått opp. Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville nå fram til en bedre oppstandelse. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler. Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle få fram til fullendelsen uten oss'. (Hebr 11,32-40)

Feiret 350 års minnet for boken om martyrenes historie

Det er i år 350 år siden boken "Martyrs Mirror" ble utgitt. "Lik Bibelen har denne boken et sterkt budskap for vår tid," sa historikeren James Lawry da han ledet et seminar om boken ved Elizabethtown College i Pennsylvania 8.-10. juni.

"Forfølgelse, mørke kjellerhull, lenker - dette er langt fra vår erfaring. Vi lever i en materialistisk verden, som nederlandske mennoniter gjorde i 1660 da Thieleman van Braght reviderte og la til tidligere bøker og oversikter over kristne martyrer, i den hensikt å antenne en vekkelse," sa Lawry i sitt seminar, og la til: "Martyrs Mirror er rett medisin for det 21. århundres kristne."

Mer enn 60 mennesker fra ulike grener av den anabaptistiske bevegelsen hadde funnet veien til Elizabethtown College disse dagene. Blant dem var det mange historikere og professorer. De ønsket å markere 350 års jubileet for Martyrs Mirror, som har undertittelen: "Det blodige teater eller Martyrspeilet for dåpssinnede eller forsvarsløse kristne." I denne boken forteller Thieleman van Braght om martyrene i den tidlige kirken og forfulgte grupper i Europa og frem til anabaptistene på 1600-1700 tallet.

En av disse historiene handler om Anneken Jans, som ble druknet i 1539 i Rotterdam, etter at hun ble arrestert for å ha sunget en salme offentlig. En annen er historien om Dirk Willems - også han fra Nederland - som klarte å flykte fra fengsel men som stanset opp under flukten for å redde han som forfulgte ham. Forfølgeren hadde nemlig gått gjennom isen. Dirk Willems ble arrestert umiddelbart etter at han hadde reddet denne mannen, og ble henrettet i 1569.

I 1748-49 sørget mennoniter for å få oversatt den vel 1500-sider tykke boken. Det var den største boken noensinne trykket i kolonitidens Amerika. Siden har boken kommet i en rekke nye opplag. Dessverre forefinnes ingen norsk oversettelse, men for de av dere som leser engelsk, er dette vel verd å gi seg i kast med.

Bildet viser en av de eldste trykte kopiene av Martyrspeilet.

Det blir mye underlig når vi ikke har Bibelen som vår autoritet

De siste dagene har jeg hatt noen samtaler her på bloggen som har vært karakterisert av en ting: de vil ha minst mulig med Bibelen å gjøre. I følge dem er den gått ut på dato. Vi er heller ikke avhengige av den hva vår tro eller vår livsførsel angår. Det eneste vi må gjøre er å følge ånden eller kjærligheten. Så ordner alt seg, og da bli alt riktig.

Så feil kan det bli. Jeg skriver også bevisst ånden med liten å, for det er ikke Den Hellige Ånd vi snakker om. Det er heller en slags god følelse som bekrefter deres eget liv.

For Den Hellige Ånd vil aldri noensinne tale mot Guds skrevne ord. Det er jo Den Hellige Ånd som har "innåndet" Skriften, jfr 2.Tim 3,16. I frafalls- og forfallstider som vår er det viktigere enn noensinne å ha noe som er fast og sikkert, og sikrere enn Ordets klippegrunn er det ikke mulig å bygge livet sitt.

Jeg holder på å lese innledningen til Martyrs Mirror, en samling martyrhistorier fra menighetens grunnleggelse og frem til 1660. Det er en bok på hele 1158 sider, så julelektyren er sikret for i år! Innledningen av boken er skrevet av forfatteren Thieleman J. van Braght, og er datert 25. juli 1659. Altså for ganske nøyaktig 350 år siden.

Det som slår meg når jeg leser denne innledningen er at Thieleman siterer Bibelen svært ofte. Her er sitater fra både Det gamle- og Det nye testamente. Vi må huske at det ikke er lenge siden Bibelen ble mulig å lese for folk flest. Luthers oversettelse til tysk kom i 1522, King James i 1611. Thieleman øser av Skriften, han bygger alt han skriver på den.

Og slik har det vært. Vekkelseskristne har alltid holdt seg til Guds ord, og Guds ord alene. Og det har holdt og det holder.

Det må bli mye rart når man ikke anerkjenner Guds ord som autoritativt, og den grunnvoll alt må prøves på. Står det ikke Ordets prøve, er det neimen ikke mye verd. Uansett hvem som sa det.

De får håne og le av meg så mye de bare vil, jeg har valgt å sette Guds ord først og øverst. Så får livet mitt bli deretter. Det er en velsignelse å følge Guds ord.