Kristi enkle etterfølgere, del 1

Det er seierherrene som skriver historien, sies det. Så også kirkehistorien. I tiden etter keiser Konstantin og senere keiser Justinian oppsto det en rekke kristne grupper, utenfor det som var blitt en institusjonell kirke. De ble av Storkirken betraktet som 'heretikere' - vranglærere. En del av det vi vet om dem, har vi nettopp fra historiens seierherrer - og de hadde ingen grunn til å skrive pent og sannferdig om disse gruppene, som de betraktet som fiender.

De ble forfulgt, fengslet, torturert og drept.

Men noe vet vi. En alternativ kirkehistorie finner vi blant annet i 'Martyrspeilet', ført i pennen av hollenderen Thielman J.van Braght (1625-1664), som har skrevet om 17 århundrer med kristen martyrhistorie, fra Kristi tid og frem til 1660. Thielman dokumenterer med navns nevnelse disse forfulgte kristnes historie på drøye 1100 sider i stort format.

Hvem var så disse gruppene? Finner vi spor av dem i dag?

I tiden hvor den hellige Patrick av Irland levde (ca 387-493), oppsto det ulike kristne grupper i Sveits, Frankrike og den nordlige delen av Italia, hvor Herren gjorde et forunderlig verk, en vekkelse preget av Ånds gaver,, med tegn og undergjerninger. Noen av dem skulle århundrer senere, bli en del av 'De fattige' - også kjent som Valdenserne. De reiste rundt, fra by til by, og forkynte evangeliet. Fokus var ikke tegn og under, selv om det ledsaget deres forkynnelse, men en radikal etterfølgelse av Kristus.

I Armenia, hvor dette bildet er hentet fra, fantes det på 600-tallet en ivrig gruppe med disipler av Kristus, de såkalte 'paulikanerne'. Også deres Kristus-sentrerte forkynnelse ble ledsaget av tegn og under. De ble drevet ut av Armenia, og spredt til Bulgaria, Serbia og det som nå er det vestlige Romania. Her finnes det fremdeles troende som har ivaretatt arven etter 'paulikanerne'. De går under navnet 'Nasareerne'.

Reiser vi østover, fra Mosul i Irak, vil vi støte på nestorianske troende, som beveget seg østover, gjennom ørkenområdene av Sentral-Asia, helt til Kina, hvor de grunnla kristne fellesskap. Dette skjedde på 500-tallet og fremover.

I Aserbajdsjan vil du kunne støte på Molokanerne, eller 'melkedrikkerne'. Denne særegne bevegelsen finner du også i Kaukasus-området, i det som nå er Ukraina og Russland. Jeg har skrevet flere artikler om dem på bloggen min.

Peter Hoover, som jeg har oversatt en rekke artikler av, forteller at han ganske nylig snakket med russiske troende på telefon fra Tasmania i Australia. Den aldrende kvinnen fortalte med stor glede hvordan de hadde kommet seg dit, hvordan de på mirakuløs måte hadde fått pengene de trengte for å flytte. Herren hadde ledet en stor gruppe troende fra Russlan inn i Kina, uten at noen hadde lagt merke til dem. Hun kunne fortelle hvordan Herren hadde ledet dem, skritt for skritt, til å finne mat og rent vann. Iløpet av en natt fikk de brød til hele gruppen på totalt uventet vis. De hadde flyktet fra Ukraina, tvers gjennom Russland til Kina.

(fortsettes)

Melkedrikkerne, del 3

Det er vanskelig å si hvor mange molokanere som finnes i verden i dag. I det tidligere Sovjetunionen befant det seg 20.000. Da snakker vi om de som først og fremst hadde etnisk tilhørighet til denne gruppen.  

I USA finnes det 25.000 molokanere, hvorav 5.000 av dem identifiseres som etniske molokanere. Disse bor i all hovedsak i det vestlige USA: California, Arizona, Oregon, Washington, Montana og Wyoming. Deres forfedre kom til Amerika tidlig i det 20 århundre. Den eldste aktive forsamlingen kommer sammen i et bedehus som ble bygget i 1925 i Potrero Hill i San Francisco, California.

Men det finnes også molokanere i Canada, i British Columbia og Alberta og i Australia. Vi snakker om noen få tusen. Det finnes 200 molokanske menigheter, 150 av dem i Russland og Aserbajdsjan. Vi finner dem også i Nord-Kaukasus, det sørlige Ukraina, Armenia og Sentral-Asia.

La oss nå se nærmere på noen av særtrekkene:

Molokanerne er svært opptatt av å følge mange av forskriftene i Det gamle testamente, men i en nytestamentlig ånd. De feirer gudstjenester morgen og kveld, som symbol på morgen- og kveldsofringene beskrevet i Mosebøkene. De spiser ikke svinekjøtt eller skalldyr, som de anser å være urent, i følge forskriftene i Det gamle testamente. De fleste helligholder sabbaten, men de holder også den første søndagen i måneden som hellig, som en bibelsk Rosh Chodesh, det som i følge jødisk tradisjon er den første dagen i måneden. De kan ikke avtjene verneplikt, på grunn av sin pasifistiske overbevisning, og de kan heller ikke sitte i noen jury eller anlegge rettssak mot noen brødre.

Molokanerne følger også den julianske kalenderen, som mange ortodokse kristne gjør. Gudstjenestene ledes av det vi kaller en møteleder. Gudstjenestespråket er det lokale på hvert et sted gudstjenestene holdes. De har prester, men ikke noe hierarkisk presteskap. De respekterer helgener, men tilber dem ikke. Alle som gifter seg gifter seg innen menigheten.

Molokanerne feirer også Den store forsoningsdagen, Løvhyttefesten som de kaller Korshøytiden, de faster i forbindelse med advent, de feirer jul fra 25. desember til 5. januar, Åpenbaringstiden, de faster de 40 dagene før påske, og de feirer både påske og pinse og Kristi himmelfart. De markerer også Apostelfasten og Alle helgens dag.

Melkedrikkerne, del 2

Som jeg skrev i forrige artikkel finnes det to teorier om denne kristne bevegelsens opprinnelse:

Den ene går ut på at de fikk sitt navn fordi de ikke ville overholde de strenge fastereglene i Den ortodokse kirke. Disse kristne drakk kun melk, og da særlig på de store fastedagene.

Molokanerne selv mener at dete beror på en misforståelse. Melk må forstås som den 'uforfalskede åndelige melk' - altså i betydningen Guds ord - som apostelen Peter skriver om i 1.Pet 2,2: "Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse." Disse kristne reagerte nemlig på mer enn Den ortodokse kirkes fasteregler.

Det hele begynner med en mann som het Zacharias de Ghisolfi. Den kristne tros hebraiske røtter ble hans store interessefelt. Han ble raskt arrestert på ordre fra tsar Ivan III, også kalt Ivan den store (1440-1505). Ganske raskt ble både Zacharias de Ghisolfi og hans tilhengere dømt som heretikere - vranglærere - av Den russisk ortodokse kirke. Men denne interessen for Sola Scriptura - Bibelen alene som disse russiske kristne sto for overlevde. Flere ønsket å vende tilbake til de idealene som urkirken sto for.

I 1552 finner det sted et skisma i Østkirken. Denne kirken deles nå i to fraksjoner. Den ene trer inn i kommunion med Den romersk-katolske kirke. Dette skjer under skrekkregimet til tsar Ivan den grusomme (1530-1584). På denne tiden begynner en mann ved navn Matvei (Matteus) Simyonitsj Dalmatov et evangeliseringsarbeid rundt byen Tambov i Russland. Denne Dalmatov led martyrdøden i et kloster-fengsel. Det var en ortodoks prest som drepte ham. Dalmatov ble drept på en bestialsk måte ved å bruke torturredskapet 'hjulet', noe som førte til at beinene på ofret ble strukket ut og man led forferdelig. Men budskapet til Matvei nådde helt til Moskva, og stadig flere sluttet seg til de som nå ble kalt Molokanere - Melkedrikkerne.

Et kjennetegn på disse molokanerne var at de var overbeviste pasifister. Det har alltid vært et problem for staten. Og for deler av kirken. Så ble da også molokanerne jaget bort fra det russiske samfunnet i det 17.århundre fordi de nektet å bære våpen og ta det i det russiske forsvaret.

På 1800-tallet skjer det et skisma blant molokanerne. En gruppe som blir kalt 'dukhobors' oppstår. De kaller seg 'åndelige kristne' og avviser Bibelen som deres rettesnor. For dem gjelder bare 'ånden'. De møter motstand fra en legendarisk skikkelse blant molokanerne: Semen Matveev Uklein (1733-1809). Han verdsatte virkelig Bibelen, og holdt den for å være Guds ufeilbarlige og autoritative ord for liv og lære. Hans tilhengere i Tambov-området av Russland, som ligger omlag 420 kilometer sørøst for Moskva, evangeliserte i bosetningene som fantes langs Volga-elva, og den russiske sørøstlige grensen. De spredte molokanernes tro i provinsene Orenburg, Saratov og Astrakhan. På disse stedene ble det grunnlagt forsamlinger. Semen Metveev Uklein døde i 1809.

(fortsettes)

Billedtekst: En gruppe molokanere. Mennene bærer skjegg. Foto: Vanja Celebicic.

Melkedrikkerne, del 1

Jeg har skrevet om Molokanerne -eller Melkedrikkerne - på bloggen ved flere anledninger. Men nå har jeg kommet over flere nye opplysninger om denne særegne russiske bevegelsen, som jeg synes er så interessante, at jeg like så godt starter en ny artikkelserie om dem. Jeg vil tro flere av bloggens lesere vil finne det interessant:

Det finnes to teorier om opprinnelsen til denne kristne gruppen som oppsto på slutten av 1800 tallet, og som den russisk-ortodokse kirke karakteriserer som heretikere - vranglærere.

Tradisjonelt har de levd i Kaukasus-området, i Kars-regionen, som i sin tid var annektert fra det ottomanske riket av Russland under tsar Aleksander II. Da Lenin kom til makten ble dette området gitt tilbake til Tyrkia, så alle molokanere snakket både tyrkisk og russisk.

Det er en misforståelse, mener molokanerne, at ordet 'molokanere' stammer fra ordet 'melk'. Men det er det de kalles: 'melkedrikkerne'. I Bibelen finnes det en metafor - den åndelig uforfalskede melk. Apostelen Peter skriver om dette i sitt første brev: "Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse ..." (1.Pet 2,2) Melken det er snakk om er ikke vanlig melk, men åndelig melk - Guds ord.

De er ikke melkedrikkere, men store te-drikkere! Alle måltider begynner og avslutter med te. Samovaren er alltid varm. Det de spiser dyrker de selv. Men de spiser ikke svin. De feirer sabbaten og de holder mange av de bibelske høytidene. Jeg skal komme tilbake til dette, og de er overbeviste pasifister. De har sine egne åndelige ledere som kalles eldste. I dag finner vi molokanere USA, Mexico, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan. På midten av det forrige århundre flyttet flere tusen molokanere fra Tyrkia til Stavropol-området som ligger litt i underkant av 1500 kilometer sør for Moskva.

Det finnes likheter mellom molokanerne, kvekere og mennoniter. Men det er også ting som skiller dem fra hverandre. Vi skal se på det som er særegenheter.

Først er det viktig å presisere at disse melkedrikkerne kan være så mangt, litt avhengig av hva slags gruppe man støter på. De er alle opptatt av at de ønsker å vende tilbake til den opprinnelige kristentroen, det vi gjerne kaller urkirken. Til tiden før keiser Konstantin og keiser Justinian og deres statsreligion. Molokanerne avviser den institusjonaliserte kristendommen med dens kirkesamfunn, og betoner for eksempel at dåpen først og fremst er et synlig tegn på en langt viktigere åndelig sannhet. De fleste gruppene avviser også bruken av ikoner, men det finnes molokanerne som har ikoner hengende på veggen i husene sine. De avviser det hierarkalske presteskapet, men velger sine eldste som utgjør et eldsteråd som skal ivareta den apostoliske suksesjonen.

De anser Bibelen for å være den troendes absolutte autoritet.

Men det finnes også noen merkverdigheter. Som for eksempel at de mener at Kristus vil komme tilbake til Ararat-fjellet i Tyrkia. Det er derfor de så gjerne ville ha blitt boende i Tyrkia, slik at de kunne være nærmere dette fjellet. Men der har det ikke vært trygt for dem. Dette synet på endetiden har nok mer å gjøre med geografi enn teologi.  I 1962 inviterte det sovjetiske regimet molokanerne til å komme tilbake til det som da var Sovjetunionen. Hele 3000 av dem valgte å flytte tilbake den gangen.

(fortsettes)

Billedtekst: To molokanere. Disse kommer fra Aserbajdsjan. Foto: Vladic Ravich.

Russisk vekkelse, del 1

Kirke- og vekkelseshistorie er spennende! Her skal du få en liten smakebit av baptistenes historie i Georgia, som også er opprinnelsen til baptismen i Russland, og høre hvordan vekkelsen spredte seg til de andre landene i området:

I 1862 flyttet den tyske baptisten, Martin Kalweit (1833-1918), til Georgia, og slo seg ned i daværende Tiflis, nåværende Tbilisi. Her begynte han å holde gudstjenester for den tysktalende delen av befolkningen. Blant de aller første som omvendte seg og fant frelsen i Jesus, var Nikita I. Voronin (1840-1905), som er avbildet her.

Voronin tilhørte de såkalte molokanerne, eller melkedrikkerne, en gruppering innen Den ortodokse kirke, som understreket betydningen av å leve et liv i enkelhet. Han ble døpt i elven Kura som renner gjennom Tbilisi, 27.august 1867 i ly av nattemørket.

Melkedrikkerne
For å forstå opprinnelsen til baptismen i Russland må man gå litt tilbake i russisk historie og se nærmere på disse molokanerne. Til tross for den dominerende rollen Den ortodokse kirken hadde, var molokanerne etterkommere av pasifistiske bønder som nektet å ta del i militærtjeneste. De stilte også spørsmålstegn ved en rekke sider av ortodoks trosliv. I Den ortodokse kirke finnes det en rekke fastedager gjennom året. Disse bøndene brydde seg ikke så mye om å følge dem til punkt og prikke, og drakk melk også på fastedagene. Det førte til at Den ortodokse kirke satte navnet 'molokanerne' på dem, som kommer av det russiske ordet 'moloko' - melk.

Mokokanerne formet sine egne samfunn, hvor legpredikanter forkynte i deres gudstjenester.

Nikita I. Voronin
En av disse forkynnerne var Nikita I. Voronin. Han var kjent i Tbilisi som en ivrig talsmann for ren kristen tro. Like kjent var han også for sine diskusjoner med de ledende eldste blant molokanerne, som han beskyldte for å mistolke Bibelen når det gjaldt dåpen og andre sentrale temaer.

Det var inn i denne konteksten at Martin Kalweit kom. På slutten av 1800-tallet tilbød russiske myndigheter tyske nybyggere gratis land for de av dem som ville bosette seg i grisgrendte strøk langs de russisk europeiske grensene. De tyske emigrantene ble lovet religionsfrihet og slapp å gjøre militærtjeneste. Kravet var at de skulle holde sin religiøse overbevisning for seg selv.

Martin Kalweit var ikke alene om å forkynne evangeliet. Her befant det seg også mange mennoniter. Deres historie har jeg skrevet om i andre artikler her på bloggen.

Når Voronin endelig møter Kalweit forstår han at den tyske baptisten har se samme synspunktene med hensyn til den bibelske læren, som han selv har kjempet seg til gjennom sine grundige studier av Bibelen som har pågått over lang tid. Selv om de kom fra forskjellige land, anerkjente de hverandre som brødre av samme tro.

Det gikk ikke lang tid før Voronin spurte om ikke Kalweit kunne døpe ham på bekjennelsen av hans tro. Som allerede nevnt skjedde det i ly av nattemørket 27. august 1867. Nikita I. Voronin er så langt vi vet den aller første russer som har kalt seg 'baptist'.

(fortsettes)

Molokanere, Paulikanere, baptister, Azuza street og Demos Shakarian, del 1

14. juli startet jeg på en serie om historien til baptistene i Nevo-Spaske i Ukraina. I den forbindelsen nevnte jeg de såkalte "melkedrikkerne", eller Molokanerne. Denne grupperingen er kanskje ukjent for mange, men for de som har lest Leo Tolstoj dukker de opp i visse sammenhenger i hans forfatterskap. For den som er interessert i kirkehistorie, så finnes det linker til såvel de såkalte Paulikanerne som Azuza Street og Demos Shakarian og Full Gospel Buisinessmen Fellowship. Men det er å foregripe historien. For bedre å forstå bakgrunnen til historien om baptistene i Nevo-Spasske, gir jeg her en kort introduksjon til Molokanerne. Som en kuriositet kan jeg nevne at Luther forlag i 1996 gav ut romanen "Øststormens dag" av Julia Shukan, som er en spennende historie om Molokanerne hentet fra Kaukasus, Aserbadsjan og Armenia.

Molokans er russisk for melkedrikkere. Navnet skriver seg fra en gruppe russiske bønder som på 1600-tallet avviste å lyde Den ortodokse kirke. De fikk navnet sitt fordi de drakk melk mesteparten av kirkens foreskrevne fastedager, og spesielt under Den store fasten. Selv kalte de seg "Sanne åndelige kristne".

Det finnes historisk materiale som kan tyde på at Molokanerne var influert av de såkalte Paulikanerne. Paulikanerne var en bevegelse som oppsto i årene 650-872, grunnlagt av en mann kalt Constantin, som sansynligvis var armener. Navnet "paulikanere" kommer av at de ønsket å vende tilbake til renheten i skriftene til Paulus, og vendte seg vekk fra en del av kirkens tradisjoner. Opplysningene om grunnleggeren Constantin, er usikre. Professor i kirkehistorie ved Uppsala Universitet, Gunnar Westin, skriver: "Karakteristisk for disse paulikanerne var deres krav om et hellig liv. En skulle skille seg fra den navnkristne massen, som nøyde seg med kirkens seremonier og ytre religiøse former. De hadde sine egne predikanter og avviste den spesielle presteinnvielsen og kirkens hierarkiske ordning. En sa de at de til og med undervurderte sakramentene, og i visse tilfeller var dette sant, for de la vekt på det indre livet og ikke på materielle ting. De erklærte selv at de tilba Gud alene, ikke materielle ting. De holdt korset, kirkene, presteklærne og messeofferet for intet, og gjerne kalte de seg selv rett og slett kristne." (Gunnar Westin: Frikirkenes historie. Norsk Litteraturselskap, 1955, side 32)

Professor Westin mener at det "var sannsynligvis en forgrening av paulikanerne som under navnet av bogomiler trådte fram i Bulgaria i 900-årene."

Det er interessant at molokanerne oppstår omtrent samtidig med anabaptistene. Det er mange likhetstrekk. Molokanerne var pasifister, som hovedtyngden av anabaptistene var det. De snakket om kommunitetsliv, de skilte mellom stat/kirke, deres menigheter ble ledet av eldste.

Martyrkirke

Det var under selveste Ivan den grusomme at Matthew Simon Dalmatov, begynte å vitne om sin nyfunne tro for sin slekt og for innbyggerne i landsbyen hvor han bodde. Dette skjer rundt byen Tambov. Byen Tambov, som ligger 480 km sørsøst for Moskva, er det administrative senteret for Tambov oblast. Byen ble grunnlagt i 1636.

Dalmatov dro til Moskva for å vitne der. Her tar en gruppe mordvinere i mot budskapet. Mordvinerne tilhører den finsk-ugriske språkfamlien. Dalmatov blir senere arrestert, heretikere ble nemlig strengt straffet i datidens tsar-Russland. Ortodokse prester brukte et spesielt hjul, som ble brukt ved henrettelser på den tiden, til å pine Dalmatov til døde! Henrettelsesmetoden betegnes som en av de mest bestialske som finnes, og innebærer grusomme smerter for den som utsettes for den.

Molokanerne ble etter dette jaget fra sted til sted, mest fordi de nektet å bære våpen.

(fortsettes)

Bildet er tatt av en gruppe molokanere tidlig på 1900-tallet.