Melkedrikkerne, del 3

Det er vanskelig å si hvor mange molokanere som finnes i verden i dag. I det tidligere Sovjetunionen befant det seg 20.000. Da snakker vi om de som først og fremst hadde etnisk tilhørighet til denne gruppen.  

I USA finnes det 25.000 molokanere, hvorav 5.000 av dem identifiseres som etniske molokanere. Disse bor i all hovedsak i det vestlige USA: California, Arizona, Oregon, Washington, Montana og Wyoming. Deres forfedre kom til Amerika tidlig i det 20 århundre. Den eldste aktive forsamlingen kommer sammen i et bedehus som ble bygget i 1925 i Potrero Hill i San Francisco, California.

Men det finnes også molokanere i Canada, i British Columbia og Alberta og i Australia. Vi snakker om noen få tusen. Det finnes 200 molokanske menigheter, 150 av dem i Russland og Aserbajdsjan. Vi finner dem også i Nord-Kaukasus, det sørlige Ukraina, Armenia og Sentral-Asia.

La oss nå se nærmere på noen av særtrekkene:

Molokanerne er svært opptatt av å følge mange av forskriftene i Det gamle testamente, men i en nytestamentlig ånd. De feirer gudstjenester morgen og kveld, som symbol på morgen- og kveldsofringene beskrevet i Mosebøkene. De spiser ikke svinekjøtt eller skalldyr, som de anser å være urent, i følge forskriftene i Det gamle testamente. De fleste helligholder sabbaten, men de holder også den første søndagen i måneden som hellig, som en bibelsk Rosh Chodesh, det som i følge jødisk tradisjon er den første dagen i måneden. De kan ikke avtjene verneplikt, på grunn av sin pasifistiske overbevisning, og de kan heller ikke sitte i noen jury eller anlegge rettssak mot noen brødre.

Molokanerne følger også den julianske kalenderen, som mange ortodokse kristne gjør. Gudstjenestene ledes av det vi kaller en møteleder. Gudstjenestespråket er det lokale på hvert et sted gudstjenestene holdes. De har prester, men ikke noe hierarkisk presteskap. De respekterer helgener, men tilber dem ikke. Alle som gifter seg gifter seg innen menigheten.

Molokanerne feirer også Den store forsoningsdagen, Løvhyttefesten som de kaller Korshøytiden, de faster i forbindelse med advent, de feirer jul fra 25. desember til 5. januar, Åpenbaringstiden, de faster de 40 dagene før påske, og de feirer både påske og pinse og Kristi himmelfart. De markerer også Apostelfasten og Alle helgens dag.

Melkedrikkerne, del 2

Som jeg skrev i forrige artikkel finnes det to teorier om denne kristne bevegelsens opprinnelse:

Den ene går ut på at de fikk sitt navn fordi de ikke ville overholde de strenge fastereglene i Den ortodokse kirke. Disse kristne drakk kun melk, og da særlig på de store fastedagene.

Molokanerne selv mener at dete beror på en misforståelse. Melk må forstås som den 'uforfalskede åndelige melk' - altså i betydningen Guds ord - som apostelen Peter skriver om i 1.Pet 2,2: "Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse." Disse kristne reagerte nemlig på mer enn Den ortodokse kirkes fasteregler.

Det hele begynner med en mann som het Zacharias de Ghisolfi. Den kristne tros hebraiske røtter ble hans store interessefelt. Han ble raskt arrestert på ordre fra tsar Ivan III, også kalt Ivan den store (1440-1505). Ganske raskt ble både Zacharias de Ghisolfi og hans tilhengere dømt som heretikere - vranglærere - av Den russisk ortodokse kirke. Men denne interessen for Sola Scriptura - Bibelen alene som disse russiske kristne sto for overlevde. Flere ønsket å vende tilbake til de idealene som urkirken sto for.

I 1552 finner det sted et skisma i Østkirken. Denne kirken deles nå i to fraksjoner. Den ene trer inn i kommunion med Den romersk-katolske kirke. Dette skjer under skrekkregimet til tsar Ivan den grusomme (1530-1584). På denne tiden begynner en mann ved navn Matvei (Matteus) Simyonitsj Dalmatov et evangeliseringsarbeid rundt byen Tambov i Russland. Denne Dalmatov led martyrdøden i et kloster-fengsel. Det var en ortodoks prest som drepte ham. Dalmatov ble drept på en bestialsk måte ved å bruke torturredskapet 'hjulet', noe som førte til at beinene på ofret ble strukket ut og man led forferdelig. Men budskapet til Matvei nådde helt til Moskva, og stadig flere sluttet seg til de som nå ble kalt Molokanere - Melkedrikkerne.

Et kjennetegn på disse molokanerne var at de var overbeviste pasifister. Det har alltid vært et problem for staten. Og for deler av kirken. Så ble da også molokanerne jaget bort fra det russiske samfunnet i det 17.århundre fordi de nektet å bære våpen og ta det i det russiske forsvaret.

På 1800-tallet skjer det et skisma blant molokanerne. En gruppe som blir kalt 'dukhobors' oppstår. De kaller seg 'åndelige kristne' og avviser Bibelen som deres rettesnor. For dem gjelder bare 'ånden'. De møter motstand fra en legendarisk skikkelse blant molokanerne: Semen Matveev Uklein (1733-1809). Han verdsatte virkelig Bibelen, og holdt den for å være Guds ufeilbarlige og autoritative ord for liv og lære. Hans tilhengere i Tambov-området av Russland, som ligger omlag 420 kilometer sørøst for Moskva, evangeliserte i bosetningene som fantes langs Volga-elva, og den russiske sørøstlige grensen. De spredte molokanernes tro i provinsene Orenburg, Saratov og Astrakhan. På disse stedene ble det grunnlagt forsamlinger. Semen Metveev Uklein døde i 1809.

(fortsettes)

Billedtekst: En gruppe molokanere. Mennene bærer skjegg. Foto: Vanja Celebicic.

Melkedrikkerne, del 1

Jeg har skrevet om Molokanerne -eller Melkedrikkerne - på bloggen ved flere anledninger. Men nå har jeg kommet over flere nye opplysninger om denne særegne russiske bevegelsen, som jeg synes er så interessante, at jeg like så godt starter en ny artikkelserie om dem. Jeg vil tro flere av bloggens lesere vil finne det interessant:

Det finnes to teorier om opprinnelsen til denne kristne gruppen som oppsto på slutten av 1800 tallet, og som den russisk-ortodokse kirke karakteriserer som heretikere - vranglærere.

Tradisjonelt har de levd i Kaukasus-området, i Kars-regionen, som i sin tid var annektert fra det ottomanske riket av Russland under tsar Aleksander II. Da Lenin kom til makten ble dette området gitt tilbake til Tyrkia, så alle molokanere snakket både tyrkisk og russisk.

Det er en misforståelse, mener molokanerne, at ordet 'molokanere' stammer fra ordet 'melk'. Men det er det de kalles: 'melkedrikkerne'. I Bibelen finnes det en metafor - den åndelig uforfalskede melk. Apostelen Peter skriver om dette i sitt første brev: "Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse ..." (1.Pet 2,2) Melken det er snakk om er ikke vanlig melk, men åndelig melk - Guds ord.

De er ikke melkedrikkere, men store te-drikkere! Alle måltider begynner og avslutter med te. Samovaren er alltid varm. Det de spiser dyrker de selv. Men de spiser ikke svin. De feirer sabbaten og de holder mange av de bibelske høytidene. Jeg skal komme tilbake til dette, og de er overbeviste pasifister. De har sine egne åndelige ledere som kalles eldste. I dag finner vi molokanere USA, Mexico, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan. På midten av det forrige århundre flyttet flere tusen molokanere fra Tyrkia til Stavropol-området som ligger litt i underkant av 1500 kilometer sør for Moskva.

Det finnes likheter mellom molokanerne, kvekere og mennoniter. Men det er også ting som skiller dem fra hverandre. Vi skal se på det som er særegenheter.

Først er det viktig å presisere at disse melkedrikkerne kan være så mangt, litt avhengig av hva slags gruppe man støter på. De er alle opptatt av at de ønsker å vende tilbake til den opprinnelige kristentroen, det vi gjerne kaller urkirken. Til tiden før keiser Konstantin og keiser Justinian og deres statsreligion. Molokanerne avviser den institusjonaliserte kristendommen med dens kirkesamfunn, og betoner for eksempel at dåpen først og fremst er et synlig tegn på en langt viktigere åndelig sannhet. De fleste gruppene avviser også bruken av ikoner, men det finnes molokanerne som har ikoner hengende på veggen i husene sine. De avviser det hierarkalske presteskapet, men velger sine eldste som utgjør et eldsteråd som skal ivareta den apostoliske suksesjonen.

De anser Bibelen for å være den troendes absolutte autoritet.

Men det finnes også noen merkverdigheter. Som for eksempel at de mener at Kristus vil komme tilbake til Ararat-fjellet i Tyrkia. Det er derfor de så gjerne ville ha blitt boende i Tyrkia, slik at de kunne være nærmere dette fjellet. Men der har det ikke vært trygt for dem. Dette synet på endetiden har nok mer å gjøre med geografi enn teologi.  I 1962 inviterte det sovjetiske regimet molokanerne til å komme tilbake til det som da var Sovjetunionen. Hele 3000 av dem valgte å flytte tilbake den gangen.

(fortsettes)

Billedtekst: To molokanere. Disse kommer fra Aserbajdsjan. Foto: Vladic Ravich.

Russisk vekkelse, del 1

Kirke- og vekkelseshistorie er spennende! Her skal du få en liten smakebit av baptistenes historie i Georgia, som også er opprinnelsen til baptismen i Russland, og høre hvordan vekkelsen spredte seg til de andre landene i området:

I 1862 flyttet den tyske baptisten, Martin Kalweit (1833-1918), til Georgia, og slo seg ned i daværende Tiflis, nåværende Tbilisi. Her begynte han å holde gudstjenester for den tysktalende delen av befolkningen. Blant de aller første som omvendte seg og fant frelsen i Jesus, var Nikita I. Voronin (1840-1905), som er avbildet her.

Voronin tilhørte de såkalte molokanerne, eller melkedrikkerne, en gruppering innen Den ortodokse kirke, som understreket betydningen av å leve et liv i enkelhet. Han ble døpt i elven Kura som renner gjennom Tbilisi, 27.august 1867 i ly av nattemørket.

Melkedrikkerne
For å forstå opprinnelsen til baptismen i Russland må man gå litt tilbake i russisk historie og se nærmere på disse molokanerne. Til tross for den dominerende rollen Den ortodokse kirken hadde, var molokanerne etterkommere av pasifistiske bønder som nektet å ta del i militærtjeneste. De stilte også spørsmålstegn ved en rekke sider av ortodoks trosliv. I Den ortodokse kirke finnes det en rekke fastedager gjennom året. Disse bøndene brydde seg ikke så mye om å følge dem til punkt og prikke, og drakk melk også på fastedagene. Det førte til at Den ortodokse kirke satte navnet 'molokanerne' på dem, som kommer av det russiske ordet 'moloko' - melk.

Mokokanerne formet sine egne samfunn, hvor legpredikanter forkynte i deres gudstjenester.

Nikita I. Voronin
En av disse forkynnerne var Nikita I. Voronin. Han var kjent i Tbilisi som en ivrig talsmann for ren kristen tro. Like kjent var han også for sine diskusjoner med de ledende eldste blant molokanerne, som han beskyldte for å mistolke Bibelen når det gjaldt dåpen og andre sentrale temaer.

Det var inn i denne konteksten at Martin Kalweit kom. På slutten av 1800-tallet tilbød russiske myndigheter tyske nybyggere gratis land for de av dem som ville bosette seg i grisgrendte strøk langs de russisk europeiske grensene. De tyske emigrantene ble lovet religionsfrihet og slapp å gjøre militærtjeneste. Kravet var at de skulle holde sin religiøse overbevisning for seg selv.

Martin Kalweit var ikke alene om å forkynne evangeliet. Her befant det seg også mange mennoniter. Deres historie har jeg skrevet om i andre artikler her på bloggen.

Når Voronin endelig møter Kalweit forstår han at den tyske baptisten har se samme synspunktene med hensyn til den bibelske læren, som han selv har kjempet seg til gjennom sine grundige studier av Bibelen som har pågått over lang tid. Selv om de kom fra forskjellige land, anerkjente de hverandre som brødre av samme tro.

Det gikk ikke lang tid før Voronin spurte om ikke Kalweit kunne døpe ham på bekjennelsen av hans tro. Som allerede nevnt skjedde det i ly av nattemørket 27. august 1867. Nikita I. Voronin er så langt vi vet den aller første russer som har kalt seg 'baptist'.

(fortsettes)

Pionerevangelisering i Kaukasus og Russland, del 1

19.-21. juli i år er det ganske nøyaktig 100 år siden Baptistenes Verdensallianse holdt sin andre kongress. Det skjedde i 1911 i Philadelphia, USA. En av de som deltok på denne kongressen var den pastor V.Pavloff fra Russland. Jeg er så heldig at jeg har i mitt eie boken som ble publisert i forbindelse med kongressen, og her finnes alle talene som ble holdt og alle rapportene som ble avlagt. En av dem er pastor Pavloff's egen beretning om det han har vært med på av evangeliseringsfremstøt i det veldige russiske riket. Nå er jeg spesielt interessert i kirke- og vekkelseshistorie, men jeg tror det Pavloff har å fortelle vil interessere flere enn de som har min særinteresse! I en serie med artikler skal du få del i pastor V. Pavloff's gripende beretning, slik jeg har forsøkt å oversette den. Dessverre har jeg ikke kommet over noe bilde av ham. Her er først en liten presentasjon av ham:

V. Pavloff kom fra Tiflis, dagens Tblisi, i Transkaukasus. Hans foreldre tilhørte de såkalte Molokanerne, eller Melkedrikkerne. Dette var en kristen gruppe som nektet å være under Den russisk-ortodokse kirkes innflytelse. De var pasifister, og fikk navnet "melkedrikkerne" fordi de drakk melk under fastetiden. En tysker ved navn Martin Kalueit kom til Tiflis hvor han forkynte evangeliet, og det resulterte i at russeren Nikita Voronin ble en kristen og døpt. Voronin samlet så en gruppe på syv eller åtte russere som var blitt frelst og organiserte den første baptistmenigheten i 1870.

Samme året, da 16 år gammel bestemmer så V. Pavloff seg for å følge Jesus, og ble medlem av denne forsamlingen. Umiddelbart begynte han å vitne om Jesus og et resultat av dette er at et ektepar blir frelst. Det varte ikke lenge før eldstebrødrene i menigheten ba ham om å preke.

I 1875 dro Pavloff til Tyskland for å studere Guds ord og for å lære mer om hvordan baptistene drev sitt arbeid og organiserte sine menigheter. Han stiftet bekjentskap med den legendariske J. G Oncken, som hadde grunnlagt den første baptistmenigheten i Tyskland. Året etter blir Pavloff ordinert til misjonstjeneste av Oncken og reiser tilbake til Tiflis. Da han kommer hjem finner han at den lille baptistmenigheten i hjembyen har vokst og teller nå 40 medlemmer. Blant dem er hans egne foreldre. På denne tiden opplevde baptistene i dette området av Russland frihet til å virke. Pavloff forkynte evangeliet til hundrevis av mennesker som oppsøkte møtene til baptistmenigheten i Tiflis. Sammen med en annen evangelist, S. Rodionaff reiste så Pavloff rundt i Kaukasus-området, så langt som til Araratfjellet og Det kaspiske hav. Her grunnla de nye baptistmenigheter blant molokanerne. Mange av dem ble frelst, døpt og lagt til disse forsamlingene.

(fortsettes)

Historien om melkedrikkerne og baptistene i Nevo-Spasske, Ukraina - del 1

Det finnes mange interessante steder i Ukraina. Et av dem er byen Zaporozhye, som er mer enn 200 år gammel, og befinner seg 600 kilometer sørøst for Kiev. I en landsby i utkanten av Zaporozhye, som ligger ved breddene til den mektige Dnieper elven, finnes også en av Ukrainas eldste baptistmenigheter. Denne menigheten kunne i 2007 feire 125 års jubileum. Feiringen skjedde i menighetslokalet som i kommunistepoken var konfiskert av myndighetene, men ble ved Ukrainas selvstendighet gitt tilbake til menigheten. En dag før jubileet gikk en gruppe fra menigheten rundt og inviterte innbyggerne i Novo-Spasske, som landsbyen heter, til jubileet hvilket resulterte i at flesteparten av de som deltok i selve 125 års feiringen var ikke-kristne! Tenk hvilket mektig vitnesbyrd det var for dem!

Historien til baptistmenigheten i Novo-Spasske er så spennede og interessant at jeg har valgt å skrive om den i en liten serie med artikler, da jeg vil tro de færreste har hørt om verken Novo-Spasske, Zaporoznye eller stedets baptistmenighet. Egentlig er det litt trist at vi er så lite informerte om det som Gud gjør blant våre øst-europeiske venner.

Historien om baptistmenigheten i Novo-Spasske begynner med "molokanerne" eller "melkedrikkerne". Men mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Bildet er hentet fra det vakre landskapet i Zaporoznye regionen.