Melkedrikkerne, del 3

Det er vanskelig å si hvor mange molokanere som finnes i verden i dag. I det tidligere Sovjetunionen befant det seg 20.000. Da snakker vi om de som først og fremst hadde etnisk tilhørighet til denne gruppen.  

I USA finnes det 25.000 molokanere, hvorav 5.000 av dem identifiseres som etniske molokanere. Disse bor i all hovedsak i det vestlige USA: California, Arizona, Oregon, Washington, Montana og Wyoming. Deres forfedre kom til Amerika tidlig i det 20 århundre. Den eldste aktive forsamlingen kommer sammen i et bedehus som ble bygget i 1925 i Potrero Hill i San Francisco, California.

Men det finnes også molokanere i Canada, i British Columbia og Alberta og i Australia. Vi snakker om noen få tusen. Det finnes 200 molokanske menigheter, 150 av dem i Russland og Aserbajdsjan. Vi finner dem også i Nord-Kaukasus, det sørlige Ukraina, Armenia og Sentral-Asia.

La oss nå se nærmere på noen av særtrekkene:

Molokanerne er svært opptatt av å følge mange av forskriftene i Det gamle testamente, men i en nytestamentlig ånd. De feirer gudstjenester morgen og kveld, som symbol på morgen- og kveldsofringene beskrevet i Mosebøkene. De spiser ikke svinekjøtt eller skalldyr, som de anser å være urent, i følge forskriftene i Det gamle testamente. De fleste helligholder sabbaten, men de holder også den første søndagen i måneden som hellig, som en bibelsk Rosh Chodesh, det som i følge jødisk tradisjon er den første dagen i måneden. De kan ikke avtjene verneplikt, på grunn av sin pasifistiske overbevisning, og de kan heller ikke sitte i noen jury eller anlegge rettssak mot noen brødre.

Molokanerne følger også den julianske kalenderen, som mange ortodokse kristne gjør. Gudstjenestene ledes av det vi kaller en møteleder. Gudstjenestespråket er det lokale på hvert et sted gudstjenestene holdes. De har prester, men ikke noe hierarkisk presteskap. De respekterer helgener, men tilber dem ikke. Alle som gifter seg gifter seg innen menigheten.

Molokanerne feirer også Den store forsoningsdagen, Løvhyttefesten som de kaller Korshøytiden, de faster i forbindelse med advent, de feirer jul fra 25. desember til 5. januar, Åpenbaringstiden, de faster de 40 dagene før påske, og de feirer både påske og pinse og Kristi himmelfart. De markerer også Apostelfasten og Alle helgens dag.

Melkedrikkerne, del 2

Som jeg skrev i forrige artikkel finnes det to teorier om denne kristne bevegelsens opprinnelse:

Den ene går ut på at de fikk sitt navn fordi de ikke ville overholde de strenge fastereglene i Den ortodokse kirke. Disse kristne drakk kun melk, og da særlig på de store fastedagene.

Molokanerne selv mener at dete beror på en misforståelse. Melk må forstås som den 'uforfalskede åndelige melk' - altså i betydningen Guds ord - som apostelen Peter skriver om i 1.Pet 2,2: "Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse." Disse kristne reagerte nemlig på mer enn Den ortodokse kirkes fasteregler.

Det hele begynner med en mann som het Zacharias de Ghisolfi. Den kristne tros hebraiske røtter ble hans store interessefelt. Han ble raskt arrestert på ordre fra tsar Ivan III, også kalt Ivan den store (1440-1505). Ganske raskt ble både Zacharias de Ghisolfi og hans tilhengere dømt som heretikere - vranglærere - av Den russisk ortodokse kirke. Men denne interessen for Sola Scriptura - Bibelen alene som disse russiske kristne sto for overlevde. Flere ønsket å vende tilbake til de idealene som urkirken sto for.

I 1552 finner det sted et skisma i Østkirken. Denne kirken deles nå i to fraksjoner. Den ene trer inn i kommunion med Den romersk-katolske kirke. Dette skjer under skrekkregimet til tsar Ivan den grusomme (1530-1584). På denne tiden begynner en mann ved navn Matvei (Matteus) Simyonitsj Dalmatov et evangeliseringsarbeid rundt byen Tambov i Russland. Denne Dalmatov led martyrdøden i et kloster-fengsel. Det var en ortodoks prest som drepte ham. Dalmatov ble drept på en bestialsk måte ved å bruke torturredskapet 'hjulet', noe som førte til at beinene på ofret ble strukket ut og man led forferdelig. Men budskapet til Matvei nådde helt til Moskva, og stadig flere sluttet seg til de som nå ble kalt Molokanere - Melkedrikkerne.

Et kjennetegn på disse molokanerne var at de var overbeviste pasifister. Det har alltid vært et problem for staten. Og for deler av kirken. Så ble da også molokanerne jaget bort fra det russiske samfunnet i det 17.århundre fordi de nektet å bære våpen og ta det i det russiske forsvaret.

På 1800-tallet skjer det et skisma blant molokanerne. En gruppe som blir kalt 'dukhobors' oppstår. De kaller seg 'åndelige kristne' og avviser Bibelen som deres rettesnor. For dem gjelder bare 'ånden'. De møter motstand fra en legendarisk skikkelse blant molokanerne: Semen Matveev Uklein (1733-1809). Han verdsatte virkelig Bibelen, og holdt den for å være Guds ufeilbarlige og autoritative ord for liv og lære. Hans tilhengere i Tambov-området av Russland, som ligger omlag 420 kilometer sørøst for Moskva, evangeliserte i bosetningene som fantes langs Volga-elva, og den russiske sørøstlige grensen. De spredte molokanernes tro i provinsene Orenburg, Saratov og Astrakhan. På disse stedene ble det grunnlagt forsamlinger. Semen Metveev Uklein døde i 1809.

(fortsettes)

Billedtekst: En gruppe molokanere. Mennene bærer skjegg. Foto: Vanja Celebicic.