Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 4

 Leo Tolstoj (bildet), som blir ansett som kanskje en største romanforfatteren noensinne, sentrerte hele sin tro og overbevisning rundt Bergprekenen, og så på Jesu ord om "å vende det andre kinnet til" (Matt 5,38-42) som selve hjørnesteinen i hans pasifistiske og ikke-voldelige overbevisning.

Det Tolstoj skrev om pasifisme og ikke-vold påvirket blant annet i en så betydelig grad, Mohandas Gandhi, at Gandhi hadde for vane å lese Bergprekenen to ganger om dagen de siste 40 årene av sitt liv. 

Den tysk-lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer, levde Bergprekenen så konkret at han ble ansett som fiende av nazi-regimet. På en kraftfull måte satte han ord på sin tro på budskapet i Bergprekenen gjennom boken 'Etterfølgelse'. Martin Luther King jr., baptistpastor, aktivist og borgerrettighetsforkjemper, bygget hele sin teologi og filosofi om like rettighet og en ikke-voldelig revolusjon på Bergprekenen. En annen som tok Bergprekenen på ramme alvor og levde den ut i hverdagslig liv var Frans av Assisi. Reformasjonens tredje gren, anabaptistene, bygget sin tro på prinsippene for etterfølgelse som uttrykkes i Bergprekenen.

Dette er bare noen få eksempler på mennesker som anså Bergprekenen so forpliktende for sin tro og overbevisning.

Jesus kaller oss til et liv i radikal etterfølgelse. Det er ikke nok å bare gjøre rom for Jesus i våre liv, eller stille opp frivillig for misjonsarbeid - Han kaller oss til noe mye mer radikalt - å legge ned våre liv for Ham, og bli ambassadører for Guds rike, ved å stille vår menneskelige styrke, gaver og ressurser ti disposisjon for ham.

Bergprekenen kan ikke løsrives fra Jesus, den er uløselig knyttet til Jesu person. Den er en del av Jesus. Du kan ikke ha Jesus for seg selv, og ikke gjøre det han sier. Jesus sier det så klart og tydelig i Joh 14,23-24: "Jesus svarte: Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg."

fortsettes

Be med livene våre

"Det skjedde at han var et sted og ba. Da han holdt opp, sa en av disiplene hans til ham: Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte sine disipler." (Luk 11,1)

Ordene til Fadervår [Vår Far] er veivisere til indre bønn, de gir en grunnleggende retning for vårt vesen, og de tar sikte på å likedanne oss til bildet av Sønnen. Betydningen av Fadervår går mye lenger enn bare å gi en bønnetekst. Den har som mål å forme vårt vesen, å trene oss i Jesu indre holdning.— Pave Benedikt XVI

HØYDEPUNKTER I BØNN

I sin klassiker, 'Herrens bønn', skrev Joachim Jeremias at Herrens bønn «er den klareste og, til tross for dens konsistens, den rikeste oppsummeringen av Jesu forkynnelse som vi har». Det er ingen tilfeldighet at den ligger i sentrum av Bergprekenen. Interessant nok ber Jesus selv essensen av denne bønnen i Getsemane hage, og tiltaler Gud som «Far» og ber om at Guds vilje må skje.

Jesus sier «be slik», noe som antyder at denne bønnen er en modell for å veilede oss i stedet for en formel som skal gjentas. Enten den er resitert fra minnet eller ikke, hjelper Jesus oss til å prioritere det som bør oppta oss mest. "Jesus har ikke overlatt oss til våre egne råd i vårt forhold til Gud," skriver William Willimon og Stanley Hauerwas. "Vi trenger ikke å flakse rundt og prøve å finne på noe å si til Gud" (Herre, lær oss).

Det er flere ting som er verdt å merke seg angående selve Fadervår. For det første er den kort. I motsetning til de som konsumeres av egeninteresse, er denne bønnen enkel. Vi kan komme direkte til Faderen, uten oppstyr utad eller innvendig. Dette betyr ikke at vår tid i bønn må være kort. I Lukasevangeliet leser vi: "Jesus tilbrakte natten med å be til Gud" (Luk 6:12). Forlengede perioder alene foran Gud er ikke bare naturlig, men nødvendig for alle som ønsker å gjøre Faderens vilje.

For det andre er denne bønnen kirkens bønn. Det er en felles bønn. Og derfor inkluderer vi hverandre i det, og ber Gud om å gi andre det vi selv ønsker fra ham. Det er en interessant rabbinsk bønn: "La ikke veifarendes bønn finne inngang, Herre, foran deg." William Barclay bemerker at bak denne bønnen ligger ideen om at selv om veifareren naturlig ber om godt vær, glemmer han at landet faktisk trenger regn. Jesus understreker dermed behovet for å be i og med og for fellesskapet. "Vi kan godt huske," sier William Barclay, "at ordene jeg, meg, min og mine aldri forekommer i Herrens bønn" (Saligprisningene og Herrens bønn).

For det tredje faller Herrens bønn i to halvdeler, omtrent som tilsvarer den første og andre delen av de ti bud. Gud først og så vår neste. Vi begynner med Gud og hans rike og stoler så på at Gud sørger for menneskeheten, den vanlige nådefulle daglige brød, tilgivelse, veiledning, beskyttelse i konflikt og endelig utfrielse. De to halvdelene utgjør en helhet, men rekkefølgen er viktig. Gud og hans hensikter må stå i sentrum.

Til slutt strekker Herrens bønn seg over tid; den dekker fortiden («Tilgi oss vår skyld»), nåtiden («Gi oss i dag vårt daglige brød») og fremtiden («Komme ditt rike»). Alle våre behov er i prinsippet dekket her – vårt behov for materielle ting, for åndelig næring, for veiledning og hjelp. Gud er opptatt av hele livet vårt fordi hans rike omfatter hele livet.

HERRE FORM OSS!

Ifølge Lukas ber Jesu disipler ham lære dem å be (Luk 11:1). Det Jesus forteller dem springer ut av hans liv og fra hans eget bønnliv: Jesu «mat» er å gjøre Faderens vilje; han demonstrerer kraften i Guds rike når han helbreder både kropp og sjel; han stoler på Gud for sitt daglige brød; han motstår og overvinner fristelser, og slipper unna den ondes planer; og han tilgir: "Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør."

Herrens bønn gjør oss derfor mer lik Jesus; det former oss til den typen mennesker Gud har til hensikt at vi skal være. Gud gjør sitt eget navn hellig, men gjør det når vi gjør hans navn kjent ved vårt livs hellighet. Gud bringer sitt rike til jorden, men vi vitner om dette når vi viser dets nærvær i livet vårt sammen. Det er Guds vilje vi ønsker utført, så vi forplikter oss til å adlyde hans befalinger. Gud sørger for vårt daglige brød, og som svar jobber vi slik at andres behov blir dekket. Gud tilgir oss våre overtredelser, slik vi tilgir dem som har overtrådt oss. Når vi streber etter å leve liv forpliktet til rettferdighet, vil ikke Gud teste oss utover vår styrke.

Når vi ber Herrens bønn, yter vi derfor ikke bare vage begjæringer. Vi forplikter oss faktisk til å leve ut det vi ber om. Tolstoj skriver at bønn må «uttrykkes gjennom langvarige handlinger av armer og ben. (Er ikke pilegrimers reise bønn med ben?) Hvis jeg går og jobber en hel dag eller en uke for enken, er ikke dette bønn?»

Jeg er svak, jeg er syndig, jeg har en last (dette er ikke en illustrasjon, men sannheten; jeg har en forferdelig last), som jeg kjemper mot. Jeg ønsker å be og gjøre det i ord. Men er det ikke bedre for meg å utvide min forståelse av bønn; er det ikke bedre for meg å søke årsaken til denne lasten og finne en guddommelig aktivitet, ikke av en times varighet, men av dager og måneder, en "bønnfull" aktivitet som kan overvinne denne lasten? ... Er det ikke bedre for meg å forandre mitt gudløse liv, tjene andre og kaste bort alle de forskjellige midlene jeg bruker for å tilfredsstille mine kjødelige ønsker? Hvis jeg gjør dette, vil hele livet mitt bli en bønn, og denne bønnen vil helt sikkert bli gitt. (Leo Tolstoy: Åndelige skrifter)

Herrens bønn er en bønn for hele livet vårt, en bønn som både styrker og forplikter oss til å leve slik Jesus gjorde. Det er, som pave Benedikt sier, Guds middel til å likedanne oss til hans bilde. Når vi ber Herrens bønn, la oss be Gud hjelpe oss å bli et svar på begjæringene vi ber.

- Charles E. Moore, Bruderhof/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Salige er de som skaper fred i krigens redsler

Kanskje det er en ide om NATO's generalsekretær, og presidentene for Ukraina, Russland og USA hadde Sevastopolfortellingene til Leo Tolstoj som sengelektyre disse dagene? De tre Sevastopolfortellingene, utgitt på norsk i 1983, er Tolstojs ubarmhjertige avsløringer av krigens absurde virkelighet, like aktuell i dag som de var da de utkom. Leo Tolstoj var bare 26 år gammel da han ankom Sevastopol i november 1854 for å være med i den såkalte Krimkrigen. 

Til sin bror forteller han at han kom til Krim, dels fordi han "ville se denne krigen... men først og fremst var det patriotismen som drev" ham. Man kunne kanskje derfor vente seg at Sevastopolfortellingene først og fremst ville være beskrivelser av russisk heltemot og patriotisk fedrelandskjærlighet. Men slik er det ikke! Disse beskrivelsene er kanskje det første møtet med antivoldforkjemperen og pasifisten Leo Tolstoj.

Sevastopolfortellingene skilder krigens brutalitet og absurditet. De innholder noen av de vakreste og vareste naturskildringene i forfatterskapet til Tolstoj. De blir presentert mens kulene bokstavelig talt hviner rundt ørene våre. Vi kjenner kvalmen formelig vrenger seg i magen vår, når han skildrer de grufulle amputasjonene som er den brutale sannheten om krigens redsler og pine. Absurd blir det når Tolstoj samtidig som dette skjer skildrer noen virkelig spradebasser som vandrer på de brede gatene i Sevastopol og kikker på damene. Soldatene stuper for kulene mens fuglene kvitrer og solen går sin gang.

De høye herrer - og vi alle - kunne trenge å få del i Tolstojs brutale virkelighetsbeskrivelse - hvor vanvittig det er å sprenge mennesker i luften for å oppnå et blinkende kors på jakkeslaget. Hvor absurd er det ikke med et slikt kors! 

Vi skriver 2022. Det har gått en tid siden Tolstoj beskrev krigens redsler. Nå står Ukraina og Russland på randen av en brutal krig. Vi snakker om fremskrittets verden. Det er ikke mye fremskritt når man ikke kan snakke sammen.

La oss huske Jesu ord: "Salige er de som skaper fred. De skal kalles Guds barn." Ikke de som får korset som æresutmerkelse på jakkeslaget etter å ha drept sin bror!

Det velsignede skriftemålet

Her om dagen skrev jeg om den lettheten som kommer som en følge av å bli tilsagt sine synders nådige forlatelse gjennom Skriftemålet. I går bladde jeg i boken 'Ungdomsår' av Leo Tolstoj (bildet) som utkom på slutten av 1850-tallet. I denne boken beskriver han sitt andre skriftemål. Stor var min overraskelse da jeg så at hans opplevelse nettopp handler om den letthet som oppstår når man bekjenner sine synder.

Hør bare:

'Da skriftemålet var overstått og jeg hadde klart å overvinne min forlegenhet og fortalt ham alt jeg hadde på hjertet, la presten hånden på hodet mitt og sa med sin rolige og velklingende røst: 'Måtte Guds, den himmelske Faders herlighet lyse over deg, min sønn, og for alltid bevare deg i den sanne tro, fromhet og ydmykhet. Amen.'

Jeg var ubeskrivelig lykkelig, gledestårene sto meg i øynene og jeg hadde klump i halsen; jeg kysset kanten av prestekjolen hans og løftet hodet. Munkens ansikt uttrykte fullstendig ro. Jeg kjente jeg var rørt og frydet meg over denne følelsen, og av frykt for at den skulle forsvinne, tok jeg hurtig avskjed med presten, og uten å se hverken til høyre eller venstre, for at jeg ikke skulle bli distrahert, gikk jeg ut av klosterhagen og satte meg igjen opp i den skranglevorne og forslitte vognen.'

Jeg tror ikke det var tilfeldig at jeg kom over dette hos Tolstoj. Det var en gudfeldighet.

Leo Tolstoj om jødene

"Jøden er selve symbolet på evigheten. Han er den ene som har voktet det profetiske budskapet og formidlet det til hele menneskeheten. Et slikt folkeslag kan aldri forsvinne. Jøden er evig. Han er selve kroppsliggjøringen av evigheten."

- Leo Tolstoj (bildet), russisk forfatter, 1828-1910). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Staretser, åndelig veiledning og Dostojevskij, del 1

Jeg tenker mye på den hellige Ambrosios av Optina (bildet) for tiden. Hele sitt monastiske liv var han syk. Likevel. i all sin skrøpelighet, fikk han stå i Herrens tjeneste og bli til velsignelse og åndelig hjelp for mange mennesker. Fjodor Dostojevskj udødeliggjorde ham i romanen: 'Brødrene Karamasov', da under navnet 'staretsen Sosima'. Dostojevskji var en av mange kunstnere og intellektuelle - som også helt ordinære mennesker - som gikk i åndelig veiledning hos denne munken.

En slik åndelig veileder kunne vi alle trenge, en med en prøvet tro og med djup åndelig erfaring.

Ambrosios var altså det våre russisk ortodokse venner kaller en starets. En starets er en person som på en særskilt måte er utrustet med Åndens gaver, særskilt gaven til å skjelne ånder og den profetiske gaven. Staretsene er åndelige veiledere, hvis integritet og åndelig kunnskap gjør at mennesker oppsøker dem for å få deres råd. De er bedere i ordets rette betydning. Mange av disse staretsene har brukt mesteparten av sine liv med å leve i Guds nærhet, og bærer ofte med seg slik mettet Guds-atmosfære, at de etterlater seg djupe inntrykk hos dem som møter dem.

En slik mann var Ambrosios - 1812-1891. Han tilhørte Optina-klosteret - dette klosteret, beliggende omlag 30 mil sør for Moskva, har fostret noen av de mest fremstående staretsene i den russiske tradisjonen.

Det finnes en scene i Brødrene Karamasov der vi møter staretsen Sosima i et russisk kloster hvor han tar imot bekymrede mennesker som søker hans hjelp. Dit kommer en kvinne som sørger over sin sønn som døde bare tre år gammel. Hun gråter veldig. Sosima viser stor innlevelse og han sier til henne:

'Vær utrøstelig, du behøver ikke å la deg trøste, vær utrøstelig og gråt.... Lenge skal du felle tårer av opphøyd morssorg, til slutt skal denne sorg forvandles til stille glede, og din bitre sorg skal byttes ut av tårer i stille bevegelse.' Så fortsetter staretsen Sosima: 'I mine bønner skal jeg minnes deg og din sorg, og jeg skal be for din ektemann så han forblir sunn og frisk.'

Fortellingen har sin rot i virkeligheten. Ekteparet Dostojevskij mistet en sønn i 1878, Aljosa, han ble også bare tre år, og var høyt elsket. Fjodor Dostojevskij ble overtalt til å reise til Optina-klosteret sammen med en venn for å snakke med den berømte staretsen, fader Ambrosios, om sin og familiens sorg. Når Dostojevskij kom hjem var han på en måte mer forsonet og roligere. Ved tre tilfeller hadde han fått samtalt med staretsen, en gang sammen med to andre, og to ganger alene. Akkurat de ordene som Sosima i romanen sier til den sørgende moren har Dostojevskij hilset sin Anna Dostojevskaja med, og hun skiver om dette i sin bok: 'Mitt liv med Dostojevskij.'

Men Dostojevskij var ikke alene om å føle seg tiltrukket av den hellighet som Ambrosios utstrålte. En annen av de ruvende russiske forfatterne, som opplevde dette, var Leo Tolstoj.

(fortsettes)

Tålmodighet og tid

Jeg har tenkt på noen ord av den russiske forfattergiganten Leo Tolstoj i det siste. Han har sagt: 'De to mektigste krigerne er tålmodighet og tid.'

Er det noe det moderne mennesket har lite av så er det tålmodighet og tid. Alt skulle helst ha skjedd i går.

Forleden dag skrev en klok kvinne jeg kjenner følgende, her i oversettelse: 'Den Hellige Ånd leder oss. Fienden dytter oss avgårde. Ta ikke avgjørelser når du har det travelt.'

La tiden arbeide, heter det.

Og vi har mye mer tid enn vi tror.

Røtter vokser sakte.

Vi modnes sakte.

Husk: 'Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen.' (For 3,1)

En dag skal vi dø. alle de andre dagene skal vi ikke det.

La oss nyte dagene. Leve dem langsomt. Puste. Dagen i dag kommer aldri igjen.

Hva skjer etter 2024?

Man trenger ikke være profet for å forutsi valgresultatet i Russland. Resultatet var allerede gitt da innbyggerne i det veldige russiske riket gikk til valgurnene. Dagens valg er ikke det som er spennende med hensyn til Russlands fremtid. Det som er spennende er det som skjer etter 2024. Etter at den moderne tsaren har abdisert. Men mindre han klarer å endre grunnloven, slik at han kan fortsette å regjere etter 2024. Da vil Vladimir Putin være 71 år. Det er ingen alder for et russisk statsoverhode. Vi husker vel alle de gamle mennene stående på muren ved Kreml.

Helt siden jeg var en ung mann har jeg elsket Russland.

Fascinasjonen av det veldige russiske riket begynte med Fjodor Dostojevskij, Nikolai Gogol, Ivan Turgenjev og ikke minst Leo Tolstoj. Jeg var ikke så gamle karen før jeg kastet meg over de store russiske forfatterne. Og ble så betatt at jeg drømte om å få komme til Russland en dag. Det fikk jeg da også, flere ganger. Det skjer noe med meg når jeg møter russere, og helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg hatt et kall til de slaviske nasjonene. Tårene kommer lett når jeg møter noen av de mange flotte slaviske folkene.

Tidlig kom også engasjementet for forfulgte kristne bak det som engang het Jernteppet, og i 1988 gjorde jeg mine første djupdykk i ortodoks teologi etter først å ha lest 'En russisk pilegrims beretning', om Jesusbønnen. Engasjementet for forfulgte kristne skulle føre til et sterkt engasjement for Misjon bak Jernteppet, og senere ansettelse som redaktør av Ropet fra Øst. Den ortodokse teologien skulle hjelpe meg til å fordjupe min relasjon til Jesus, helt frem til i dag.

Fantastisk mye flott har skjedd i Russland etter Sovjetunionens fall. Ikke minst på det religiøse område. Den russisk-ortodokse kirke har reist seg som en fugl Føniks fra asken etter de voldsomme og grusomme forfølgelsene under kommunisttiden. Det er også sant når det gjelder de evangeliske kristne samfunnene i Russland, ikke minst baptistene. Ser man bort fra de høye aborttallene, har Russland holdt stand mot det moralske forfallet i Vesten. Det finnes fremdeles mange gudfryktige russere.

Men den nære forbindelsen mellom Den russiske ortodokse kirken og Vladimir Putin og hans regjering er også bekymringsverdig. Det gjelder ikke minst den nye religionsloven, som har skapt store begrensninger for virksomheten til frie evangeliske forsamlinger i landet. Selv om den nye loven har ment som et bolverk mot fremvoksende radikalisert Islam, har loven også fått mange negative følger for kristne fra andre trossamfunn enn den ortodokse. Menneskerettighetssituasjonen i Russland er også bekymringsfull.

En hel generasjon russere har vokst opp uten å kjenne noen annen statsleder enn Vladimir Putin. De stemmer på ham. Ikke bare fordi det reellt ikke finnes andre alternativer, men fordi han for dem er en garantist om et sterkt og forutsigbart Russland, ikke minst hva angår deres utdannelse og fremtidige arbeid.

Det finnes ingen kronprins. Hva som skjer etter 2024 er det ingen som vet. Vladimir Putin dukket plutselig opp på scenen når tiden var inne. Slik vil det nok også være ved valget i 2024, om da ikke Putin velger å forbli det nærmeste russerne kommer de eneveldige tsarene. Kanskje er det bra for Russland. Det er en nasjon av så mange folkegrupper, så mange motsetninger, av så mange spenninger, at det skal til litt muskelmasse for å holde det hele sammen.

Det er mange gode grunner til å velsigne vår nabo. Russerne kom oss til unnsetning under 2. verdenskrig. De mistet mange mann for Norges frihet. I tillegg til det befant det seg 107.000 russiske krigsfanger i Norge. Mange av dem led forferdelig. 13.700 av dem døde og er gravlagt her i landet. Det burde vi ikke glemme. La oss be for Russland, for våre trossøsken, og for alle de som styrer, enten de store eller de små.

Guds rike, Sylvi Listhaug og myten om den "kristne" nasjonen

Etter helgens mange reaksjoner på Facebook på det jeg skrev om Sylvi Listhaug, forstår jeg enda mer av hvor radikal Jesu undervisning i Bergprekenen er:

"Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen ..." (Matt 5,43-45)

De versene siteres ikke så ofte i dagens flyktninge- og asyldebatt. Jesu ord i Bergprekenen tilhører ikke et fremtidig 1000-års rike slik enkelte tror. Det trengs jo ingen til å skape fred i fredsriket! Da er jo freden kommet til jorden.

En som forsto dette godt var Leo Tolstoj (bildet). Hans bok, utgitt på dansk i 1889: "Hvori består min tro", gjorde det djupt og varig inntrykk på meg når jeg leste den for mange, mange år siden. Tolstoj tar i denne boken et helt nødvendig oppgjør med den institusjonaliserte kirken. Det skjer nemlig en stor endring av kirken under keiser Konstantin og senere keiser Justinian. Stat og kirke blandes sammen, og plutselig får man kristne som bevæpner seg og skal kjempe for et "kristent" rike. Før det var det helt utenkelig at kristne iførte seg våpen og kjempet for noe verdslig rike. For de første kristne var opptatt av bare en ting: Guds rike. Annerledesriket.

Men med keiser Konstantin og keiser Justinian endres så mye. Det fremstår en kirke som ligner svært lite på den opprinnelige. Og det fikk store følger. Gjennom historien skulle kristne kjempe mot andre kristne, og kristne skulle drepe en annen kristen, for et stykke land. Det fremsto "kristne" land! Som om et stykke jord kan bli kristent. Det er bare mennesker som kan fødes på ny, men plutselig fikk vi en forestilling om at et stykke jord kan bli kristent, og dette stykke jord må forsvares med blod.  Etter hvert ble det slik at det ble en kristen dyd å kjempe for et land og dø om så det gjelder. Og man opplevde stor ære og heder ved å dø for denne saken.

De første kristne bøyde ikke sine knær for keiseren. Nå bøyde tusenvis av kristne sine knær for andre konger og keisere, blankpusset sine våpen og kjempet for Gud og fedrelandet.

Jeg tror at mange av våre problemer ligger her. Derfor blir Jesu ord i Bergprekenen, som er selve programerklæringen for Guds rike, så radikale og vanskelige å forstå og ikke minst utfordrende for oss. En kristen er borger av DETTE riket, og er en fremmed i denne verden.

De foraktelige "gjendøperne" forstod dette. De ble forfulgt, ikke først og fremst fordi de nektet å døpe barn, men fordi de nektet å bøye kne for statsmakten og med den statskirken. De nektet å iføre seg våpen for å forsvare et "kristent" land, og ble drept i tusentalls av andre kristne som støttet opp om forestillingen om et "kristent" land. Den dag i dag er det slik blant det folket som kaller seg "anabaptister". De bærer ikke våpen, de stemmer ikke ved politiske valg, og forsøker så godt de kan å være fredsstiftere og elske alle mennesker.

Innfor Guds ansikt natt og dag

Med jevne mellomrom går jeg til en av bokhyllene mine for å hente fram en virkelig skatt av de sjeldne: "Den stilla kammaren" og "Den fördolda verkstaden", to brevsamlinger av den svenske Kristus-mystikeren Hjalmar Ekström (bildet). Disse sjelesørgriske brevene har vært til stor hjelp for meg mang en gang. Her er det åndelige dybdedykk, fra en som har vandret med Herren en livstid.

På forsatsbladet til min gamle 'preke-Bibel' har jeg skrevet ned en setning som Hjalmar Ekström, hvis minnedag det er i dag, som er blitt mitt livs motto:

"Jesus Kristus alene! Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt natt og dag!"

Ekström er en av de som har lært meg betydningen av stillheten. Ved en anledning sa han det slik:

"'Når livets tilskikkelser gjør at oppgavene hoper seg opp, slik at man knapt nok rekker en eneste stund med ytre stillhet iløpet av dagen, da sørger Gud like fullt for at den indre stillheten blir bevart djupest inne i oss, der intet av det ytre kan trenge inn'.

Men før vi kan nå dette nivået i vår vandring med Gud, må vi ha lært Gud å kjenne. Og skal vi lære Gud å kjenne, må vi lære stillheten å kjenne.

Hjalmar Ekström er skomakeren som ble ved sin lest, selv om han kunne ha blitt prest. Her i skomakerverkstedet levde han i en bønnens atmosfære og dro ned Gudsriket over seg selv og de som kom på besøk. 

Hjalmar Ekström, født 19. desember i 1885 i Stehag i Skåne, skulle bli en del av den såkalte "Flodbergkretsen", et åndelig kraftsentrum i Gamla Stan i Stockholm ved århundreskiftet. Kristus-mystikeren Ekström, som tross av at han avstod fra all offentlighet, er blitt betraktet som en av nittenhundretallets viktigste åndelige veiledere i vårt naboland.

Han var utdannet diakon, og bodde store deler av sitt liv i Helsingborg. Han var gift med Märta Bäfman, som også var diakonutdannet. Hans store forbilde var den tyske religionsfilosofen og Kristus-mystikeren Jakob Böhme, født i 1575. Böhmne var også skomaker. Ekström sa om Böhmne ved en anledning: "Böhme tilhørte den reneste mystikken." En annen sterk påvirkningskilde var den lutherske vandrerpresten David Petander, som igjen var påvirket av Leo Tolstoj og Jesu Bergpreken.

Som ung hadde Hjalmar Ekström flere sterke Gudsopplevelser. Han var dessuten svært belest, ikke minst var han interessert i teologi. For Ekström handlet Kristi etterfølgelse om å fornekte egenviljen og la det gamle livet dø med Kristus, og i stillhet leve evangeliet ut i hverdagene.

Flodbergkretsen - som bestod av en lyktetenner, en skomaker, en toller, hørte med til det vi gjerne kaller "de stille i landet". I bokhyllene til denne kretsen fantes det bøker av Madame Guyon, Mester Eckhardt, Thomas a Kempis, Sadhu Sundar Singh og Terese av Jesusbarnet, bare for å nevne noen. Ekström holdt også en del bibeltimer om Salomos Høysang, som ble publisert som egen bok i 1937.

Ved siden av de teologiske bøkene hadde Ektröm også stor glede av å lese Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, men fremfor alt leste han Bibelen. Alltid om morgenen og alltid i sammenheng. En gang i halvåret leste han gjennom den.

Hjalmar Ekström døde i Helsingborg 27. desember 1962. Gjennom sine sjelesørgriske brev fortsetter han å påvirke.

To gjenværende tolstojanske kollektiver i Storbritannia

I Stapleton finner vi en av de to  siste gjenværende tolstojanske kollektivene i Storbritannia. Det er avisen 'The New Yorker' som i sin utgave 6.januar i år kan fortelle om dette stedet. Artikkelen innledes slik:

"I disse dager, har The Brootherhood Church i Stapleton (bildet), en av Storbritannias to gjenværende tolstojanske kollektivene, kun fire beboere, samt en vennlig døv katt, noen kyllinger, og en stor, klossete ku'.

Dette kollektivet kan spore sine røtter mer enn hundre år tilbake i tid. I 1894, når grev Lev Nikolajevitsj Tolstoj var på høyden av sin berømmelse grunnla en gruppe tilhengere kjent som The Croydon Brotherhood kollektivet Purleigh, det første kollektivet i Storbritannia som ble styrt av prinsippene til den russiske forfatteren. På denne tiden hadde Tolstoj begynt å skrive filosofiske verk hvor han utlegger sitt syn på Jesus, som en profet som preket pasifisme, et liv i fellesskap, og en generell mistillit til styrende organer. Tolstoj fikk ganske raskt en kult-lignende status både i hjemlandet og utenlands - noe han mislikte.

Noen av hans mest ivrige tilhengere befant seg i England. Disse blir omtalt i artikkelen i The New Yorker, som du finner her:

http://www.newyorker.com/books/page-turner/life-at-one-of-englands-last-tolstoyan-communes?mbid=social_facebook

Billedtekst: Inngangspartiet til The Brotherhood Church i Stapleton. Foto: Bill Henderson.

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 19

Her fortsetter serien med en gjennomgang av Bergprekenen. Del 18 ble publisert mandag 13.oktober:

Etter de åtte saligprisningene, fortsetter Jesus beskrivelsen av Guds rikes barn, og det borgerne av dette Riket representerer, ikke i noe som skal skje i et fremtidig 1000-års rike, men her og nå. Om dette skulle handle om noe som først skjer i 1000-års riket, slik enkelte hevder, hvor vi vil oppleve paradisiske tilstander med fred og harmoni, hvorfor skulle det da trengs 'salt og lys?'

For det er det Jesus taler om:

'Dere er jordens salt!' (Matt 5,13)

Dette snakker om noe dennesidig. Noe som gjelder livene våre, våre hverdager. Det Jesus underviser disiplene om handler om den innflytelsen Rikets barn skal ha på jorden. Rikets barn er jordens salt. Ikke som en teori, ikke som et begrep, men saltet er lik: mennesker.

Og Jesus er ikke før ferdig med denne sterke proklamasjonen av hva Rikets barn er, før Han legger til noe annet som også særpreger Rikets barn. Det er at de er:

'Verdens lys'.

Teologen og filosofen, Eberhard Arnold (1883-1935), grunnleggeren av den anabaptistiske bevegelsen 'Bruderhof', skriver følgende i sin bok om Bergprekenen:

'Saltets natur er å være salt eller å være ingenting. Saltets essens er handling. I seg selv har det ingen hensikt. Salt tjener en hensikt. En hver som mottar Guds liv og griper den fremtiden som finnes i Jesus har tatt på seg saltets karakter'. (Eberhard Arnold: Salt and Light. Talks and Writings on the Sermon on the Mount. Plough Publishing House, 1986, side 13)

Senere - i det samme kapitlet - skriver Eberhard Arnold:

'Salt kan bare ha kraft så lenge det er annerledes ...' (s.15)

Med det mener Eberhard Arnold at om kristne skal ha påvirkningskraft i det samfunnet menigheten er plantet i, må saltet representere en motkultur, verdier som er annerledes enn det samfunnet menigheten er plantet i. Foruten dette saltet vil dette samfunnet være i en forråtnelsesprosess. Saltet hindrer forråtnelsen. Det er det samme Jesus sier:

'Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten å kastes ut og tråkkes ned av menneskene'. (Matt 5,13b)

Hvis Rikets barn blir som denne verdens barn skjer dette: Saltet mister sin kraft, og 'det duger ikke lenger til noe'. Det har ingen påvirkningskraft lenger. Rikets barn er ikke lenger en motkultur, men er blitt oppslukt av tidens krav og tidsånden. Det interessante er at verdens barn ikke har respekt for mennesker som ikke våger å stå for noe, og bli stående om det koster, og 'tråkker ned' de som ikke lenger representerer 'salt og lys'.

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 18

'Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres', sier Jesus og så legger Han til:

'Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver alleslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere'. (Matt 5,10-12).

Guds rike er sannelig annerledes! Jesus saligpriser de som må lide for Hans og Himmelrikets skyld, og Han lover ikke sine etterfølgere en problemfri tilværelse! Her er ingen herlighetsteologi. Forsamlingens historie er et eneste stort vitnesbyrd om at Jesu ord er sanne. Evangeliet om Guds rike møter motstand med det samme.

'Samme dag brøt det løs en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og alle unntatt apostlene ble spredt utover bygdene i Judea og Samaria ...' (Apg 8,1)

Guds ord slår klart og tydelig fast: 'Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler ...' (Apg 14,22)

Leser vi historien om aposteltiden og urkirken frem til keiser Konstantin var det mer eller mindre en sammenhengende forfølgelsestid. Forfølgelsen av de kristne kom hovedsakelig fra to hold. Den kom først fra de jødiske lederne og senere fra de romerske myndighetene. En betydelig bølge av forfølgelse begynte under keiser Nero i år 54-70 e.Kr og varte i hele 250 år. Tusenvis av kristne led de mest grusomme kvaler.

Den unge kirken sto ansikt til ansikt med i hovedsak tre konfliktområder med hensyn til de romerske myndighetene. Den ble forfulgt og mange led martyrdøden fordi de avviste:

1) Tilbedelsen av keiseren
2) De nektet å avlegge ed
3) De nektet å avtjene militærtjeneste

År 314 skjer det dramatiske endringer av den kristne forsamlingen. Fram til da hadde den unge kirken gått gjennom ulike bølger av forfølgelse. Men dette har også vært en tid av enorm kirkevekst. La meg gi deg et eksempel: Menigheten i Korint, som ble grunnlagt av apostelen Paulus, startet med tre personer. Kirkehistorikerne mener at denne menigheten alene hadde så mange som 25.000 medlemmer. Forfølgelsene brakte vekst. Jo flere som mistet livet, jo flere ble lagt til menighetene. Hele området fra Israel til Rom ble evangelisert i løpet av 30 år. Lilleasia (dagens Tyrkia), Makedonia, Hellas, Kreta, Malta, Egypt, Nord-Afrika og Italia var sterkt berørt av de kristnes forkynnelse og liv. Også østover bredte evangeliet seg gjennom Syria, Persia (våre dagers Iran) og helt til India. Vi snakker om tusenvis på tusenvis av kristne.

Den ene keiseren etter den andre forsøkte å stanse Kristi forsamling. Gjennom forfølgelse. Men det hjalp ikke. Heller tvert om. Endringen kom med keiser Konstantin. Han gav kirken et pusterom. Spørsmålet er bare til hvilken pris?

For det var festet en prislapp på keiserens tilbud om fred. Stat og kirke blir ett, keiseren blir dens høye beskytter. I min bok: 'En tro verd å dø for' (Frihet forlag 2012) har jeg pekt på fire store endringer fra det som fra originalutgaven. Det er fire ting som forsvinner fra kirken:

1) Troende dåp
2) Ikke-volds linjen
3) Man behøver ikke lenger være atskilt fra verden, 'alle' er jo nå 'kristne'.
4) Kirken kunne ikke lenger beholde sin renhet, den bestod nå av mennesker som ikke var gjenfødt, men av mennesker som ble tvunget til å være en del av den.

Og noe underlig skjer: Kirken går fra å være en som blir forfulgt til å bli en som forfølger. Til og med dreper troende av annen oppfatning enn den som Keiserkirken eller Storkirken representerte. Det gjaldt ikke minst de som stod for troende dåp. Og slik ble det: Opp gjennom kirkens historie sto Storkirken for forfølgelsen av kristne som ønsket å holde fast ved urkirkens dåps- og forsamlingsmodell.

Den store forfølgelsen av kristne under det grusomme Sovjetregimet er et særdeles mørkt kapittel i kirkens historie, som vi ikke må glemme.

I dag opplever vi en ny stor bølge av forfølgelse av kristne. Ingen tid ligner så mye på vår egen som urkirkens. I dag må tusener av kristne bøte med livet. De tortureres på det mest grusomme, i tusentalls fordrives de fra sine hjem.

Alle disse er salige sier Jesus! Tenk det! Hvorfor? 'For himmelriket er deres'!

I dag forfølges kristne fra mange ulike kirkelige tradisjoner. Forfølgerne er ikke opptatt av hva slags kirkesamfunn de kristne kommer fra. Forfølgelsen i dag kommer for det meste utenfra: fra gudløse kommunister, islamister og fanatiske hinduer - for å nevne noen.

Apostelen Paulus utfordres oss som lever her i Vest, og som ennå ikke opplever de trengselstidene som våre trossøsken i Syria, Irak, Nord-Korea, Laos og deler av Afrika opplever - bare for å nevne noen steder:

'Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt'. (2.Tim 3,12)

La du merke til det lille, men dog så betydningsfulle ordet, 'skal'?

Så får vi spørre oss selv om vi virkelig lever gudfryktig siden vi ikke blir forfulgt.

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 17

I en verden med så mye hat, konflikter, vold, terrorisme, trengs virkelig mennesker som kan skape fred.

'Salige er de', sier Jesus, 'som skaper fred'.

Han sier de ordene vel vitende om at de som hører Ham denne dagen lider under en brutal okkupasjonsmakt. Blant dem fantes det seloter, en av dem var en del av disippelflokken. Vi snakker om 'Simon Kananeus' eller 'ivreren', hvilket betyr at han hørte til selotene som var et anti-romersk parti. De var ikke fremmede for å bruke våpen.

Det må derfor ha forbauset Simon Kananeus at Jesus kalte de som skaper fred for salige.

Jesus snakket om 'shalom'.

Vi trenger å gjenerobre Bibelens visjon om shalom. Amerikanske menonniter har gjort et godt stykke teologisk arbeid rundt dette hebraiske ordet for fred, og kommer med viktige bidrag til en dyp og radikal forståelse av det. Gud har en fredsvisjon for jorden, og ordet shalom inneholder uendelig mer enn fravær av krig og vold. Shalom er et positivt ladet ord, som betyr velbefinnende, fred, helse og helhet. Guds shalom berører hele livet, og begrenses ikke bare til vårt gudsforhold, til det å ha fred med Gud. Dessverre er det mange som mener det og forkynner at slik er det, men denne begrensningen er dypt ubibelsk. Ofte betegner shalom harmoni, helhet og velbefinnende i fysisk henseende eller i mellommenneskelige relasjoner. Shalom er også en gudgitt økologisk ordning, et kontinuerlig samspill mellom Gud, menneskene og hele skapelsen.

Fred i bibelsk mening kan ikke begrenses til bare å gjelde fravær av fiendskap, vold og krig - men er det også. Shalom er først og fremst nærværet av noe positivt, det dreier seg om fellesskap og samspill mellom Skaperen, menneskene og hele skaperverket.

Kirken som helhet har mer eller mindre mistet forståelsen av shalom begrepet. Dette til tross for at Jesus i saligprisningene sier: "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9) Derfor argumenterer våre mennonitiske venner for at vi på nytt må studere og grunne og deretter handle på det vi lærer ved å trenge inn i dybdene bak dette begrepet.

I brevet til forsamlingen i Efesos, beskriver apostelen Paulus det som skjedde på korset, når muren som skiller jøder og hedninger fra hverandre, ble revet ned.

'For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I èn kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet. Han kom og forkynte fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær. Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i èn Ånd.' (Ef 2,14-19)

Her tales det om Guds shalom og hvordan shalom virker. Til dette er vi som kristne kalt at vi skal bringe ordet om denne forsoningen ut til alle mennesker, og være med på å forsone andre mennesker med Far.

Den fred Jesus taler om er Guds shalom. Det er den fred som kommer med Guds rike, og som det er vårt kall å bringe inn i denne verden. Vi er kalt til å bringe fred der hatet råder.

Denne fred som vi er kalt til å leve i, og gi andre del i, har sin bakgrunn i det apostelen Paulus skriver om i Ef 2,14: "Men han er vår fred..." Skal vi bringe fred og forsoning, må vi selv ha en erfaring av å ha opplevd fred med Gud.
Det er forunderlig å se hva kraften som finnes i Kristi forsoning kan utføre. Vi har sett det igjen og igjen. Mennesker som hater hverandre, og som finner Kristus, blir frelst og opplever det nye livets forvandling, faller sin fiende om halsen og ber om tilgivelse og hater smelter i en kjærlighetens omfavnelse. Vi har sett det i Nord Irland, hvor katolikker og protestanter har vært i stand til å leve sammen på grunn av forsoningens forvandlende makt, og vi har sett det i Israel hvor jøder som har funnet at Jesus er Messias og palestina-arabere som har hatt samme erfaringen, begynner å elske hverandre.

Om Kristi forsamling kunne begynne å leve ut shalom-budskapet i hverdagen, ville vi begynne å se mer av Guds rikes kvaliteter og realiteter bryte inn i de områdene hvor vi bor, og mennesker ville bli forvandlet. Det er dette som er den dypeste forklaringen på den sterke menighetsveksten som anabaptistene opplevde på 1500 tallet. De bar ingen våpen, de var overmannet av Kristi kjærlighet og dens forvandlende makt og de begynte å leve ut Bergprekenen.
Det finnes de som mener at innholdet i Bergprekenen hører 1000 års riket til. Men det finnes ikke noe bibelsk grunnlag for å hevde noe slikt. Bergprekenen er Guds rikets grunnlov, og skal leves ut her og nå- ikke en gang i fremtiden.

Kristi forsamling trenger å få åpnet sine øyne til å se dette - det vil revitalisere den, og bringe mange til tro på Kristus.

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 16

'Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det', leser vi i Ord 4,23.

Det er fullt mulig å ha en tro som ikke berører ens hjerte. Alt handler da om det som skjer i ens hode. Dermed blir troen omgjort til en intellektuell øvelse.

Jesus siterer ved en anledning en av profetene, profeten Jesaja, gjengir Guds tale: 'Dette folket ærer meg med leppene, mens deres hjerte er langt borte fra meg'. Anledningen er en konfrontasjon med skriftlærde og fariseere som vil prøve Jesus vedrørende Loven. Men Guds ord ved profeten Jesaja kan like mye gjelde oss: ærer vi Gud med hele oss, eller bare med leppene våre?

Apostelen Paulus gir oss et svært personlig innsyn i hans liv, hvor han avdekker sin djupeste lengsel, når han skriver: 'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø'. (Fil 1,20/2005 oversettelsen)

Troen må berøre både ånd, sjel og kropp!

Og det er hjertet som gjelder i den sjette saligprisningen:

'Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud'.

Ved en annen anledning sa Jesus:

'Øyet er kroppens lampe. Når øyet ditt er friskt, er det fordi kroppen er fylt av lys. Men er øyet ditt sykt, er det fordi det er mørkt i kroppen. Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke! Er nå alt i kroppen din lys og ingen del av den mørk, da blir alt lyst, som når en lampe lyser på deg med sine stråler'. (Luk 11,34-36)

Det er blitt sagt: 'Du blir hva du spiser', men det er like sant: 'Du blir hva du ser!' 'Jeg setter ikke noe fordervet for mine øyne,' sier kong David i Salme 101,3. 

Studiebibelen Ressurs kommenterer Luk 11,34-36 slik: 'En person som konsentrerer seg om det som er friskt (Guds undervisning), holder seg selv frisk. Men en person som fokuserer på det som er sykt (denne verdens falske lærdommer), blir full av mørke. En person kan bli som lys, som et levende bilde av hva Guds ord lærer oss, ved å konsentrere seg om sannhetens lys'. (Studiebibelen Ressurs/Norsk Bibel 2011, side 1570).

For en tid tilbake fant jeg et bilde av en ortodoks munk. For meg var han ukjent, men det var noe med ansiktet hans som tiltrakk seg min oppmerksomhet. Jeg synes å se noe av Jesus i det. De milde ansiktstrekkene, roen, de talende øynene. Så fikk jeg vite litt mer om personen som var avbildet. Han var abbed ved Chelije klostret i Valjevo i det vestlige Serbia, og het fader Justin. Fader Justin var en mann som elsket Guds ord. Han var bare 14 år gammel da han begynte å studere Bibelen på en virkelig seriøs måte. Resten av sitt liv bar han med seg sitt Nytestamente overalt hvor han befant seg, og leste trofast tre kapitler hver eneste da, resten av sitt liv. Spesielt elsket han evangeliene. En person som fyller seg så mye med Guds ord blir forandret innenfra og ut.

Fader Justin ble født 25. mars 1894 og kom fra et gudfryktig hjem. Han ble født inn i en prestefamilie - familien Popovich. Popovich på serbisk betyr egentlig "familie eller sønn av en prest". Som barn og ungdom var han kunnskapshungrig. Han søkte svar på livets spørsmål og utfordringer gjennom Den Hellige Skrift, Kirkefedrene og spesielt gjennom de livseksempler som Kirkens hellige menn og kvinner representerer. "De hellige" var for fader Justin "levende Bibler" eller "inkarnerte dogmer". En av de som fikk stor betydning for fader Justins liv var den hellige Serafim av Sarov, som jeg ganske nylig omtalte på bloggen min. Men han nevner også Johannes av Kronstadt - også omtalt på bloggen her - og Sergius av Radonezh og Anthony og Theodosios fra Klippeklostret i Kiev.

Det er mange ting som kunne vært nevnt om denne mannens liv, men poenget mitt med å skrive dette er å trekke frem det eksempel fader Justin er i det å bade sitt liv i Skriftens ord. Jeg ser mer og mer betydningen av dette, også fordi det er så få som forstår betydningen av det Bibelen kaller for "vannbadet i Ordet". Apostelen Paulus skriver om hvordan:

"Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den, for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i ordet." (Ef 5,25b-26)

Fordi vi utsettes for så mange inntrykk - så mye som påvirker oss i feil retning - trenger vi å bade oss selv i Guds ord hver dag. Guds ord renser oss.

Det andre jeg vil trekke frem i denne sammenhengen er de eksemplene som fader Justin henter frem av levd liv. Andre kristne kan være med på å inspirere oss gjennom de livene de har levd. Jeg har også noen slike som jeg lar utfordre meg gjennom å lese om deres liv og levned. Har du noen slike? Noen av mine er hentet fra Kirkens 2000 årige historie, og jeg har noen som fremdeles lever som er til stor hjelp for meg i å følge etter Jesus i dag. Disse eksemplene - både de historiske og de levende - motsier ikke Guds ord, men bekrefter det.

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 15

'Fylt av glede er de som praktiserer barmhjertighet og viser den i handling, for de vil motta Guds barmhjertighet'.

Slik oversetter professor i etikk ved Fuller Theological Seminary, baptisten Glen H. Stassen, den femte salingprisningen i Bergprekenen.

Han gjør det i boken: 'Living the Sermon on the Mount' med undertittelen: 'A Practical Hope for Grace and Deliverennce'

Det greske ordet for 'barmhjertighet i handling' er eleèmones som vanligvis oversettes 'full av nåde' - hvilket betyr 'å være generøs i det å gjøre gode forløsende gjerninger'. Nåde handler om en generøs handling som forløser noen fra nød eller bundethet.

En som ikke bare forholdt seg teoretisk til Bergprekenen, men som levde den ut, var Clarence Jordan, grunnleggeren av kommuniteten Koinonia, et bofellesskap og en bondegård midt i raseskillenes USA. Han var baptist og hadde doktorgrad i teologi, men var samtidig et av de mest jordnære menneskene du kan tenke deg. Både Glen H. Stassen og Clarence Jordan var begge vært faglig dyktige teologer, men samtidig også menn som har levd ut sin trosoverbevisning i hverdagene.

Clarence Jordan skriver følgende om den femte saligprisningen:

'Med den 'nådefulle' mener Han de som har en slik holdning av medfølelse mot alle mennesker at de at de gladelig deler alt de har med dem og med verden'. (Robert Guelich: The Sermon on the Mount. Word, 1982)

Glen H. Stassen skriver følgende i sin bok:

'Nåde slik det er brukt i evangeliene kan bety tilgivelse som setter oss fri fra skyldens bundethet, eller - kanskje oftere - helbredelse eller det som setter fri fra behovenes bundethet. Jesus skiller ikke mellom tilgivelse og nådens handlinger; de er alle del av Guds nåde'. (side 54)

Profeten Jesaja snakker om den fasten som er Gud velbehagelig, og den kan sees i lys av denne femte saligprisningen:

'Nei, dette er fasten jeg har valgt:
å løse urettferdige lenker,
sprenge båndene i åket,
sette undertrykte fri
og bryte hvert åk i stykker,
å dele ditt brød med sultne
og la hjelpeløse og hjemløse
komme i hus.
Du skal se til den nakne,
og kle ham,
du skal ikke snu ryggen til
dine egne'. (Jes 58,6-7)

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 14

Det er mange ulike måter å være barmhjertig på. Årsaken til det er at 'kjærligheten skjuler en mengde synder' (1.Pet 4,8)

Å vite noe om et annet menneskes synder, og ikke åpenbare det, og ikke dra fordel av det en vet, det er å vise barmhjertighet.

Dette skulle særprege en kristen. 

Vi som til vanlig feirer gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet er blitt veldig utfordret av månedens ord for september, og på årets siste septemberdag, er det godt å minne om dette radikale ordet: 'Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære'.

Flere av oss er blitt prøvd på en veldig praktisk måte denne måneden på dette ordet. Hvordan møter vi mennesker - alle slags mennesker - på samme måte som Kristus har møtt oss?

I forbindelse med 'Månedens ord' har jeg tenkt mye på lignelsen som Jesus forteller om den ubarmhjertige tjeneren. Dere husker sikkert lignelsen, men oss likevel minne hverandre på den:

'Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju! Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’ Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden. Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden. Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»' (Matt 18,21-20.

Jesus sier at annet sted: 'Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite'. (Luk 7,47)

Den som vet at han eller henne er en synder, som synder, viser man også barmhjertighet med andre syndere, som synder.

Salige er de barmhjertige, sier Jesus, og så legger han til: 'for de skal få barmhjertighet (Matt 5,7). 

Trenger man noe mer enn det? Etter hvert som man blir eldre - og modnes som kristen - forstår en mer om mer behovet for at Gud skal vise sin nåde mot oss. Vi blir bedre kjent med oss selv, og våre syndetilbøyeligheter. I Den Hellige Ånds lys ser vi vår egen synd.

Vi gjør oss samme erfaring som kong David. I sin store botssalme, Salme 51, kan vi lese i vers 5b: 'min synd ...' Ikke andres synd, men 'min'. Bakgrunnen for denne botssalmen er jo at kongen er blitt avslørt av profeten Natan, hvor Natan peker på David og sier: Du er mannen! - etter å ha avslørt hans synd.

Slik også for oss: Den Hellige Ånd avslører min synd for meg.

Derfor kjennes det så veldig meningsfullt ut for meg å be Jesusbønnen hver eneste dag:

'Herre, Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'.

Det jeg trenger mest - hver dag - er dette: Forbarm Deg over meg!

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 13

Har du tenkt på hvor praktiske og konkrete Saligprisningene er, når du ikke 'åndeliggjør' dem?

Den fjerde av dem handler om de som er opptatt med sosial rettferd. Opptatt er et for svakt ord. Jesus snakker om de som 'hungrer' og 'tørster' etter rettferd. Bakgrunnen for en slik 'hunger' og en slik 'tørst', er at man har gjort seg erfaringer med de lider nød. Man blir berørt, man vil utgjøre en forskjell.

Troen vår har jødiske røtter, ikke greske. Den setter ikke sjelen og ånden opp mot kroppen, men ser helheten: ånd, sjel og kropp. Behovene - og om det er slik at alle mennesker er skapt i Guds bilde - hvilket det er - elsker vi ikke urett, men vil at alle skal ha det like godt som oss.

Men en som er blitt grepet av den menneskelige nøden slår seg ikke til ro med å tenke likhet, han eller hun, 'hungrer' og 'tørster' etter den. Få - om noen i det hele tatt - av de som leser denne artikkelen har vært uten de tingene som utgjør selve grunnlaget for at vi overlever. Mat på bordet er så selvfølgelig, at når vi ber Herrens bønn, som Han selv lærte oss: 'Gi oss i dag vårt daglige brød', (Matt 6,11), så er nok for det meste en bønn bedt med en viss overflatiskhet, hjertet vårt ber ikke. Maten har vi jo likevel.

Mens så mange sulter i denne vår verden, og må kjempe hver dag, hver time, for å overleve, skjer dette i Norge i følge avisen Nationen (2014):

"Forbruket av franske poteter steig frå 4.785 tonn i 2009 til 14.422 tonn i fjor, og svarar altså til ei tredobling på fem år.  I same periode stupte salet av norske poteter frå nesten 83.000 til under 56.000 tonn, ein nedgang på 32 prosent."

Nordmenn vil ikke lenger ha norske poteter. Problemet er at de er for stygge! De vil heller ha franske.

Det skjer mens tusener har vært på flukt i Irak uten tilgang på vann og mat. Noen døde underveis. De nådde aldri målet. Og så er vi her på berget opptatt av om potetene er pene! 

Finnes det sosial urett i Norge? Media avdekker stadig utnyttelse av billig utenlandsk arbeidskraft. Mennesker som arbeider under ikke bare tvilsomme forhold, men som lever under elendige kår mens de oppholder seg her i landet.

Nylig sto en ung enke fram på TV. Hun hadde små barn. Så skjer det fatale. Hun brekker beinet, og trenger med ett hjelp for å stelle barna og huset. Hjemkommunen sviktet fullstendig. De stilte ikke opp med hjelp som var nødvendig - ikke før TV laget en story ut av dette. Da jeg så den tenkte jeg: Tenk om en menighet kunne ha stilt opp for denne unge enken, tatt ansvaret for barn og hjem, til beinbruddet grodde?

Jeg hørte ikke om noen som gjorde det. Vi er vel alt for opptatt med at det er god lovsang på gudstjenestene våre! Men kjenner vi ordet fra Jak 1,27:

'En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden'.

Jakob beskriver den urett som fant sted også i den tidlige kirken:

'Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. Så legger dere merke til ham med de staselige klærne og sier: «Vær så god, her er en god plass», men til den fattige: «Du kan stå der!» eller: «Sett deg her ved føttene mine!» Har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten? Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere? Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, da synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere. For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle. For han som sa: Du skal ikke bryte ekteskapet, han sa også: Du skal ikke slå i hjel. Om du ikke bryter ekteskapet, men slår i hjel, da er du en lovbryter. Etter frihetens lov skal dere dømmes, etter den skal dere tale og handle. For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har vist barmhjertighet, men barmhjertigheten triumferer over dommen. (Jak 2,1-13)

Det er de som er opptatt av den sosiale rettferden som er salige, sier Jesus.

Det setter det hele i det rette perspektivet. Og det er interessant det Jesus gir løfte om til de som 'hungrer' og 'tørster' etter likhet, 'de skal mettes'. 

Det finnes en egen tilfredsstillelse i det å sørge for at retten skjer fyllest, at de sultne mettes, de bostedsløse finner et trygt ly, at de nakne får klær, at de ensomme og syke får besøk, at arbeidsplassene blir trygge, at ingen utnyttes.

Er det noen som 'hungrer' og 'tørster' der ute - etter at Guds rike skal komme og bringe rettferd på jord? Den rettferden kan vi være med på å skape allerede nå, og dermed bringe Guds rike inn i våre lokale sammenhenger.

Salige er de!

(fortsettes) 

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 12

'Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden'. (Matt 5,5)

Ikke de mektige - jordbaronene - ikke de som utnytter jorden - de internasjonale selskapene, ikke de som slåss om et stykke jord og krever det som sitt, ikke Storkirken, som utnyttet de fattige - men de ydmyke.

De skal arve jorden.

Jeg ser dem for meg: bøyd over en plog, sliterne som sådde, som ydmykt ba sitt Fadervår, som aldri krevde, men som gav og som takket. Som ikke så det som noen selvfølge at det var brød på bordet, men som takket for det daglige brødet.

La oss ikke glemme konteksten disse ordene er talt inn i. De som lyttet til saligprisningene var mennesker som ventet på Messias, og som samtidig levde med en okkupasjonsmakt. Deres forestillinger om den kommende Messias, var en som skulle være en befrier. Som skulle gi dem landet tilbake. Derfor lyder Jesu ord: Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden, så radikalt.

Jesus er tydeligvis kjent med Salme 37. Vers 11 lyder slik:

'Men de ydmyke skal arve landet, og de skal glede seg stort i rik fred'. (Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget)

Norsk Bibel 88/07 oversetter verset slik:

'Men de nedbøyde skal arve landet, og glede seg over rik fred'.

Og den nye oversettelsen av 2011 lyder slik:

'Men de hjelpeløse av arve landet, og glede seg over varig fred'.

Her har vi tre ord som alle hjelper oss til å forstå denne radikale saligprisningen: ydmyk, nedbøyd, hjelpeløs.

Med andre ord: vi snakker om mennesker som ikke setter sin lit til seg selv, eller til det store, mektige, prangende - men til Herren Gud. Og Ham alene.

Men la oss lese også konteksten til det ellevte verset i denne salmen!

' א Bli ikke sint på voldsmenn,
          misunn ikke dem som gjør urett!
         
     2 Som gresset visner de fort,
          som grønne vekster tørker de inn.
         
     3 ב Stol på Herren og gjør det gode.
          Bo i landet og ta vare på troskap!
         
     4 Ha din lyst og glede i Herren,
          så gir han deg alt ditt hjerte ber om!
         
     5 ג Legg din vei i Herrens hånd!
          Stol på ham, så griper han inn.
         
     6 Han lar din rettferd stige opp som lyset,
          din rett som høylys dag.
         
     7 ד Vær stille for Herren og vent på ham!
          Bli ikke sint på den som lykkes med sin vei,
          den som setter i verk onde planer!
         
     8 ה Gi slipp på vreden, la harmen ligge!
          Bli ikke sint, det fører til det onde.
         
     9 For voldsmenn skal utryddes,
          men de som venter på Herren, skal arve landet.
         
    10 ו Om en liten stund er den lovløse borte.
          Ser du etter ham der han var, er han ikke der.
         
    11 Men de hjelpeløse skal arve landet
          og glede seg over varig fred.'

Det er vanskelig for oss å forestille oss at 'ydmyke' eller 'hjelpeløse' mennesker skal kunne arve noe som helst. I hvert fall i en verd som vår hvor det meste kreves, og man må kjempe for sine rettigheter. Et klatresamfunn hvor den som teller med er den som har 'restarbeidsevne'. Hvordan kan noen finne på å gi noe til noen som ikke har gjort seg fortjent til det?

Gud kan.

Frans av Assisi
Frans av Assisi tok dette kallet til ydmykhet og fred svært seriøst. Han var en gang en soldat med drømmer om storslåtte militære seire for Gud og kongeriket.  Så - med ydmykhet og trygghet forkynte Frans Kristi evangelium, og la vekt på verdier som kjærlighet og fred. Hva hadde skjedd?

Han hadde møtt Fredsfyrsten - Jesus. Sakte - men sikkert - ble han overbevist om at det håp og de løfter som Kristus representerer ikke kan vinnes med sverdet. Frøene til den fransiskanske pasifismen ble dermed lagt.  I 1219 la Frans og noen av hans venner ut på en reise til Egypt, hvor frontlinjene til det femte korstoget med brutal voldsomhet ble tegnet opp. 

Som vitne til de store ødeleggelsene og tapene av menneskeliv på begge sider, krysset Frans fiendelinjene for å få snakke med den muslimske sultanen Malik al-Kamil.

Hans logikk var enkel: hvis han kunne omvende sultanen til den kristne tro, så ville han kanskje kunne skape fred. Med en prislapp på hvert kristent hode som hadde blitt utferdiget av sultanen, visste Frans og hans kompanjonger at de kunne ende opp som martyrer.

Og jo da, Frans ble fanget, slått og brakt til sultanen for å få sin dom. Frans proklamerte evangeliet for sultanen med stor frimodighet. 

Sultanen ble så imponert av lidenskapen til Frans, og av hans ydmykhet, så han sparte hans liv, og tilbød ham stor rikdom og berømmelse som belønning. Men Frans som var fullstendig forpliktet til fattigdomsidealet takket høflig nei. 

En slik kristen hadde sultanen aldri møtt før. Frans kroppsliggjorde evangeliet med en profetisk autoritet og med en enkel ydmykhet som etterlot et varig inntrykk hos sultanen.

Er det mulig å gjøre noe slikt i dag? Hvem våger i dag å leve Bergprekenen?

Billedtekst: Leo Tolstoj pløyer åkeren.

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 11

'Det er ingenting jeg kan gjøre for at Gud skal elske meg mer enn Han allerede gjør. Og det er heller ikke noe jeg kan gjøre for at Han skal elske meg mindre enn Han allerede gjør'.

Ordene tilhører Brennan Manning (bildet).

En mann som har hjulpet meg, og tusener andre, til å erfare Guds farskjærlighet.

Ordene ovenfor kan lett bli 'bare' ord. En teori. Noe ganske annet er det å erfare disse ordenes realitet. At Gud, min Far, virkelig elsker meg.

Guds ord er realisme, og en sann tro skjuler ikke realitetene. Den pynter ikke på virkeligheten. Apostelen Paulus skriver rett frem, og helt usminket: 'for dagene er onde'. (Ef 5,16) Og apostelen opplevde mange av dem:

* i fengsel flere ganger
* ofte vært i dødsfare
* pisket og slått
* lidd skibbrudd
* opplevd frykt og angst
* vært i mange farlige situasjoner
* vært sliten og strevd mye
* vært sulten og tørst
* ofte i nattevåk
* frosset og vært uten klær

Dette er bare noe av det Paulus ramser opp når han forteller om sitt liv i 2.Kor 11,23 flg.

Likevel, den samme mannen, kommer med følgende beskrivelse av den Gud han tjener, slik:

'Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud ...' (2.Kor 1,3)

For apostelen Paulus er ikke dette 'bare ord', men noe han har erfart. I det neste verset, skriver han: 'han som trøster oss i all vår trengsel ...'

'Salig,' sier Jesus, 'er de som sørger, for de skal trøstes'. (Matt 5,4)

Hvem trøster: 'Barmhjertighetens Far og all trøsts Gud'!

Har jeg erfart denne siden av Gud? Er det dette som du tenker på først når du tenker på Gud? At Han er barmhjertighetens Far og all trøsts Gud'? Om ikke så er kanskje dette noe du bør be Gud om å la deg erfare? At Gud viser seg for deg i all sin barmhjertighet? Og du lar Ham slippe til med sin trøst og sin legedom?

Da må du også våge å være sårbar, og slippe tak i eget levd liv og overlate seg selv i Guds armer, slik at Han kan favne deg og elske deg. Det er den øvelsen jeg selv er midt oppe i nå i min kroppslige svakhet. Dagene er virkelig onde, med mye smerter. Natten i natt er en av de tøffeste jeg har hatt hva smerter angår. Men det er dager også fulle av barmhjertighet og nåde, fordi jeg også lærer denne siden ved Gud å kjenne.

(fortsettes)