Lov og orden, takk!

Fra det øyeblikket jeg satte meg ned for å skrive kommentaren om justisministeren og farmorens kors visste jeg at det ville bli bråk. Fanskaren til Sylvi Listhaug er stor og bråkete. Den er villig til å overse det meste. En vil sågar reise en statue av henne. Men det er mange kristne som er skuffet over henne nå. Mange som trodde på henne da hun gikk høyt på banen og sa at hun var en garantist for kristne verdier.

Nei, jeg har ikke påstått at hun ikke er kristen. Ikke i noe av hva jeg har skrevet. Det er det bare en som vet. Det jeg har gjort er å ansvarliggjøre henne for hennes høye bekjennelse. Når man går så høyt ut på banen, må man kunne stille krav til at det ikke bare er ord. Det tåles ikke. Da angriper man i stedet den som stiller spørsmål. Jeg er blitt kalt 'landsforræder', av en av hennes tilhengere. Flere mente jeg viste manglende respekt for Justisministeren, og at vi må følge norske lover. Akkurat det er et spørsmål man også burde stille Justisministeren.

Sylvi Listhaug representerer et parti som ynder å omtale seg selv som 'lov og orden partiet', ja, har sågar gått til valg på det. Når hun nå endelig uttaler seg om poliitets aksjon mot kirkebygget på Fitjar, sier hun at 'Den norske kirke kan ikke sette seg over norsk lov', så burde hun se litt på hva som skjer i det partiet som mer enn noen annen er opptatt av lovlydighet:

* Denne helgen er det blitt avslørt at FrP's tidligere kommunikasjonssjef, nåværende spesialrådgiver for Stortingsgruppen, er avslørt som klubbmester i en ulovlig pokerklubb!! Ja, du leste helt riktig. Men får dette noen konsekvenser for spesialrådgiveren? Vil han fortsette i sin stilling?

* FrP har en stortingspolitiker som sender porno til en 14 åring og inviterer en 15 åring på trekantsex. Politikeren har vært medlem av Justiskomiteen! Det fikk ikke større følger enn at FrP politikeren nå er medlem av Kontroll- og konstitusjonskomiteen.

* FrP har en fiskeriminister som er dømt for vold etter å ha slått og skallet ned en asylsøker fra Jugoslavia. Han er også dømt for å ha kjørt i 100 km i en 60 sone og mistet førerkortet i seks måneder.

* I 2011 ble det kjent at en av FrP's mest betrodde og sentrale stortingsrepresentanter hadde kjøpt sex i Riga, Latvia.

* FrP har i dag en Olje- og energiminister, som tidligere var nestleder i lov og orden partiet, som hadde sex med en da 16 år gammel jente. I disse dager står hun frem og forteller om år med selvskading og rusproblemer, som kom som en konsekvens av FrP poltikerens overgrep.

* En inntil nå ukjent stortingsrepresentant for FrP forgrep seg på samme jenta når hun betrodde seg til ham. Har dette fått noen konsekvenser? Får det noen konsekvenser?

Listen er lang og vond. Skal vi bare forbigå dette i taushet, og skylde på at andre partier også har sine svin på skogen, eller skal vi stille lov og orden politikere som bryter loven til ansvar? Er det bare asylsøkere og flyktninger som skal lyde norsk lov?

Dessuten - justisministeren er kunnskapsløs når hun retter sin korreks mot Den norske kirke. Heller ikke denne gangen har hun fått med seg at menigheten på Fitjar er en frimenighet! Det sier i grunnen sitt.

Dessuten - sier Bibelen at det kan komme til situasjoner hvor vi må lyde Gud mer enn mennesker! Så det er aldri snakk om noen blind lydighet til Øvrigheten. Det har aldri vært en kristen dyd. Når lovene blir slik at menneskeverdet krenkes, når svake mennesker utnyttes, har det aldri vært en kristens plikt å legge seg flat for øvrigheten. Kristne har gjennom alle tider kommet i situasjoner hvor de måtte lyde Gud mer enn mennesker, med alle de følgene det fikk. For noen av dem endte det med martyrdøden.

Til slutt: jeg har lest de fleste kommentarene i kommentarfeltene etter mitt innlegg, og jeg strever med to ting: Hvor ble det av menneskeligheten og de varme hjerter, og hvor ble Jesus av i alle de sterke kommentarene om at en bønneleder og pastor svikter Gud og sitt eget land fordi han ikke først og fremst tenker på Norge og nordmenn? Den Jesus jeg kjenner og tror på levde blant de marginaliserte, fattige og foraktede. Ikke blant Israels besteborgere.

Billedtekst: Justisminister Sylvi Listhaug. Foto: Olav Heggø/Fotovisjon/Regjeringen.no

Fitjar, Europa og vanskelige tider

Det er en side ved politiaksjonen på Fitjar hvor politiet bryter seg inn lokalene til en norsk frimenighet, som er vel verd å reflektere over.

Herti Dixon skriver i kommentarfeltet på min Facebook-side: "Att frikyrkor inte ses som kyrkor i Norge är mycket allvarligt. Jag tror att vi har passerat en gränssten i Europa i och med detta!"

Ekteparet Dixon har i mange år arbeidet som misjonærer i Europa, så Herti Dixon taler med tyngde. Det er ingen tvil om at vi går vanskelige tider i møte - både i Norge og i Europa. Ikke minst vanskelige tider for frie menigheter. Vi vil komme til å se det i land etter land. Frie menigheter vil bli sett på som suspekte, som farlige sekter. Nye lover og regler vil bli innført som setter klare begrensninger på frie menigheters virksomhet. Vi ser tendensene flere steder, og våre trossøsken i Øst-Europa har fått kjenne dette til fulle. Vi vil komme til å se politirazziaer, både med uniformert og sivilkledd politi, mot bygninger og hus hvor frie menigheter samles.

Noen vil smile overbærende over det jeg skriver her, og si at jeg overdriver, det må jeg tåle. Som jeg må tåle at en kvinne kalte meg landsforræder i går fordi jeg satte et kritisk søkelys på landets justisminister. 

Men jeg er ikke alene om å se dette. Kirken i Europa kommer til å bli forfulgt, og forfølgelsen kommer ikke bare fra islamister. Presset på europeiske politikere vil bli så stort at kun de menighetene som får statens godkjennelse vil få drive sin virksomhet. For å få den godkjennelsen må disse menighetene være villige til å kompromisse med Guds ord.

En som så dette, og som er hjemme hos Herren nå, var den lutherske presten Richard Wurmbrand. Han satt mange år i fengsel i Romania for sin tro, og ble mishandlet på det mest grusomme. 

Prokla Media gav for mange år siden ut et lite hefte som han hadde skrevet: Kirken under jorden. Det var profetisk den gangen, men er det kanskje enda mer i dag. Wurmbrand begynnner dette heftet slik:

"KIrken må forberede seg på å gå under jorden - nå!"

Og han legger til: "Lidelse kommer man ikke utenom i undergrunnskirken..."

Det er mange grunner til å hente frem igjen dette heftet, om du er så heldig å ha det i bokhylla. Om ikke kan det sikkert lånes via et bibliotek.

Hvor er farmors kors nå, Sylvi Listhaug?

Jeg har ventet i det lengste med å kommentere den famøse hendelsen da norsk politi krenket kirkeasylet og med tvang hentet ut afghanske konvertitter fra et kirkebygg på Fitjar. I det lengste hadde jeg håpet av landets justisminister kom på banen. Hun var jo lenge mange kristnes store yndling. Listhaug, med farmorens kors rundt halsen og høy bekjennelse, skulle redde de kristne verdiene i Norge. Men hun er taus. Vil ikke kommentere saken. Ikke før hun må i Stortingets spørretime. Kanskje ikke da heller. Kanskje har det gradvis begynt å sive inn at hun har forrådt kristenfolket, hun som så hellig bedyret at hun var den fremste talskvinnen for. Men jeg har ikke sett korset rundt halsen i det siste.

Saken er pinlig. Svært pinlig.

Den er selvfølgelig forferdelig for den afghanske familien. En kan jo tenke seg hva som raste gjennom hodet til en ammende mor, og en traumatisert småbarnsfamilie, når uniformert politi slår seg gjennom glass og bryter seg inn i en kirke midt i svarte natta for å arrestere en familie som har søkt ly i en kirke.

Det pinlige i saken er at politiet ikke har forstått at det var en kirke de brøt seg inn i. I deres forestillingsverden er en kirke en bygning med et spir og en kirkeklokke. Det viser en skremmende, ja uhyggelig mangel på kunnskap. Politiet skal visstnok ha satt seg grundig inn i saken på forhånd, blant annet gjennom spaning. Hadde de bind for øynene når de kunne unngå å se skiltet på bygningen? Fikk de ikke med seg at det hadde vært et kristent møte der kvelden før? Så de ikke dåpskummen? Kjenner det lokale politiet virkelig så dårlig stedets egne innbyggere og stedets historie?

Men det er også en annen side ved denne saken. Den er godt beskrevet av teologiprofessor emeritus, Hallvard Hagelia, ved Ansgar Teologiske Høgskole. Hans kommentar i Dagen 27. februar burde Sylvi Listhaug sette seg ned å lese. Ja, i det hele tatt burde landets justisminister lese seg opp på historien til norsk frikirkelighet. Kanskje hun da forstår at hun denne gangen, ikke bare har krenket den afghanske familien, men alle de hun elget seg innpå for å hente støtte ved valget.

For politiaksjonen på Fitjar stiller seg i rekken av krenkelser og diskriminering av norske frimenigheter gjennom årtider, ja, faktisk gjennom hele vår historie.

Hagelia skriver: "Vi har en lang historie i Norge for diskriminering av frikirkelige, både før og etter Dissenterloven (1845-1969). Staten plasserte oss under Justisdepartementet, ikke Kike- og Undervisningsdepartementet, som om vi skulle være potensielt kriminelle! Først med Lov om trudomssamfunn (1969) ble det slutt på yrkesforbudet for frikirkelige."

Men det er tydelig at diskrimineringen fortsetter. Med Justisminsiterens viten og vilje. Frem til nå har Listhaug vært for feig til å svare. Det bør de som lovpriste henne for å være kristenhetens fremste forsvarer i Norge merke seg. Jeg tror de allerede har gjort det.

Guds rike, Sylvi Listhaug og myten om den "kristne" nasjonen

Etter helgens mange reaksjoner på Facebook på det jeg skrev om Sylvi Listhaug, forstår jeg enda mer av hvor radikal Jesu undervisning i Bergprekenen er:

"Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen ..." (Matt 5,43-45)

De versene siteres ikke så ofte i dagens flyktninge- og asyldebatt. Jesu ord i Bergprekenen tilhører ikke et fremtidig 1000-års rike slik enkelte tror. Det trengs jo ingen til å skape fred i fredsriket! Da er jo freden kommet til jorden.

En som forsto dette godt var Leo Tolstoj (bildet). Hans bok, utgitt på dansk i 1889: "Hvori består min tro", gjorde det djupt og varig inntrykk på meg når jeg leste den for mange, mange år siden. Tolstoj tar i denne boken et helt nødvendig oppgjør med den institusjonaliserte kirken. Det skjer nemlig en stor endring av kirken under keiser Konstantin og senere keiser Justinian. Stat og kirke blandes sammen, og plutselig får man kristne som bevæpner seg og skal kjempe for et "kristent" rike. Før det var det helt utenkelig at kristne iførte seg våpen og kjempet for noe verdslig rike. For de første kristne var opptatt av bare en ting: Guds rike. Annerledesriket.

Men med keiser Konstantin og keiser Justinian endres så mye. Det fremstår en kirke som ligner svært lite på den opprinnelige. Og det fikk store følger. Gjennom historien skulle kristne kjempe mot andre kristne, og kristne skulle drepe en annen kristen, for et stykke land. Det fremsto "kristne" land! Som om et stykke jord kan bli kristent. Det er bare mennesker som kan fødes på ny, men plutselig fikk vi en forestilling om at et stykke jord kan bli kristent, og dette stykke jord må forsvares med blod.  Etter hvert ble det slik at det ble en kristen dyd å kjempe for et land og dø om så det gjelder. Og man opplevde stor ære og heder ved å dø for denne saken.

De første kristne bøyde ikke sine knær for keiseren. Nå bøyde tusenvis av kristne sine knær for andre konger og keisere, blankpusset sine våpen og kjempet for Gud og fedrelandet.

Jeg tror at mange av våre problemer ligger her. Derfor blir Jesu ord i Bergprekenen, som er selve programerklæringen for Guds rike, så radikale og vanskelige å forstå og ikke minst utfordrende for oss. En kristen er borger av DETTE riket, og er en fremmed i denne verden.

De foraktelige "gjendøperne" forstod dette. De ble forfulgt, ikke først og fremst fordi de nektet å døpe barn, men fordi de nektet å bøye kne for statsmakten og med den statskirken. De nektet å iføre seg våpen for å forsvare et "kristent" land, og ble drept i tusentalls av andre kristne som støttet opp om forestillingen om et "kristent" land. Den dag i dag er det slik blant det folket som kaller seg "anabaptister". De bærer ikke våpen, de stemmer ikke ved politiske valg, og forsøker så godt de kan å være fredsstiftere og elske alle mennesker.

Heretter er det vanskelig å kalle seg kristen

For noen år siden - om du spurte noen tilfeldige mennesker på gata i Norge, eller i et annet land, om de kunne nevne navnet på en person som de forbant med den kristne tro, ville svaret i de flestes tilfelle være moder Teresa. Hun, sa de, lignet mest på Jesus og var den beste til å gi den kristne troen et ansikt.

De som svarte altså at en person som ga verdighet til døende, hjalp de syke, ga mat og husly til de som ikke eide noe, sørget for flyktninger, vernet om det ufødte liv, var mest lik Jesus og det de forbandt med den kristne tro.

Jesu egne ord er utfordrende: "... jeg var fremmed og dere tok imot meg." (Matt 25,35)

Disiplene kjente ikke igjen og forstod ikke at Jesus kunne være en fremmed, en som sultet, en som var naken, en som var tørst, en som var i fengsel. De hadde ikke sett Ham slik. "Når så vi deg sulten og gav deg mat eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?"

Da er det at Jesus svarer dem og sier: "Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste gjorde dere mot meg."

Noe av de første de kristne gjorde etter pinsefestens dag var å opprette en diakonal tjeneste. Det var fattige som trengte mat, så de måtte få til en ordning med daglig matutdeling. De 120 i Jerusalem fikk også en stor utfordring. Hvor skulle de gjøre av alle de 3000 som var blitt frelst på pinsefestens dag og som ble igjen i Jerusalem? Hvor skulle de bo? Og de 2000 som til tro like etterpå? Mange av de dro sikkert hjem til sine hjemsteder, men de som ble igjen?

Gjestfriheten ble et av kjennetegnene på de første kristne, og senere på de mange klostre som ble bygget. Dit kom de veifarende, enten de var syke og trengte pleie, eller nattely.  Og dørene ble åpnet. Gjestfriheten og barmhjertigheten har vært kjennetegnet på den kristne troen i 2000 år. Noen av de som åpnet sine dører og satte mat på bordet levde i en tid med stor uro, frykt, overgrep og vold. Men de åpnet likevel sitt hjerte for de fremmede, for de sultne, for de som tørstet, ja, for døende. Fordi de trodde at en av disse kunne være Jesus forkledd i skikkelsen av en utstøtt!

Slik moder Teresa trodde.

"Det verste er neppe sykdom og lidelse som følger av den, Det verste er å være forlatt, utstøtt, overflødig, mangle menneskelig fellesskap og varme," kunne hun si.  Og så la hun til: "Vend mine tanker til andre, når jeg bare tenker på meg selv."

Jeg ble rystet over debatten som fulgte i kjølvannet av artikkelen jeg nylig skrev om Sylvi Listhaug og dennes forslag om å internere asylanter som har fått avslag på sine asylsøknader i Norge, ja, til og med parkere menneskerettighetene. Jeg forøkte å si noe om at dette også vil ramme kristne asylanter. Jeg spurte om vi ville være komfortable med at våre egne trossøsken ville bli pågrepet og satt bak lås og lås - i Norge. Og antente en brann.

Beskyldninger om naivitet, ja, til og med om å være for barmhjertig og hellig, haglet! Det store flertallet av de som reagerte negativt på det jeg skrev, var ikke villige til å gå inn i problemstillingen min, ikke kommentere den en gang. De var bare opptatt av "at horder av muslimer svømmer inn over Europa". Mantraet er: Vi må hjelpe folk der de er! Bare ikke her. Her, er enkelte kristne, til å med komfortable med at medsøsken - enten de er pinsevenner, baptister, lutheranere - kan settes bak lås og slå. Bare vi er trygge og har det bra. Ingen - absolutt ingen - var villige til å gå inn i problemstillingen og kommentere det faktum at det i dag vokser opp en generasjon i Norge, ja, i Norge, som på grunn av deres status ikke får gå på skole. År av deres liv blir lagt igjen her i vårt eget land hvor de ikke kan få undervisning og bli til noe en dag. Det gjelder også våre kristne trossøsken. Hva skal vi svare dem? Hva skal vi svare på dommens dag når Herren spør: Jeg var fremmed, men du tok ikke imot meg!

Hva svarer vi da? "Når så jeg deg fremmed?"

Tenk om da Jesus svarer: "Jeg var den lille gutten" som du svarte: "Vi må trygge våre egne grenser, vi kunne ikke være naive. Beklager, jeg visste ikke at det var deg."

Vi lever i fryktens tid. Noen lever også av den. De skaper fiendebilder. De skaper frykt og redsel om framtiden. De snakker om at vi må kjempe for vårt. Vårt eget.

Men vi er alle skapt i Guds bilde og vi må behandle alle deretter. Etter debatten om Listhaug og menneskerettighetene, synes jeg det utfordrende å kalle seg kristen. Debattklimaet blant kristne i denne saken er blitt vondt. Det hagler med ukvemsord, harde ord, beskyldninger. Fordi jeg spør om hva vi skal gjøre med våre kristne medsøsken som blir arrestert, så blir jeg og andre med meg beskyldt for å være naive, dumsnille, ja, sågar fiender av det norske.

En mente at vi som pastorer og predikanter ikke burde blande oss oppi dette. Ja, skal vi ellers blande oss oppi, om vi ikke skulle tale om barmhjertighet, nestekjærlighet og nåde? Når den kristne troen robbes for alt dette: for barmhjertigheten, nestekjærligheten, hva er det igjen da?

Dette er ikke lett. Dette er vanskelig. Jeg ser utfordringene med økt innvandring, med islamisering, absolutt. Men er det ikke mulig å snakke om disse spørsmålene litt mer dempet, litt mer verdig og samtidig spørre oss selv om ikke noen av de som mister retten til å være her i Norge, fordi de ikke blir trodd, kan være Jesus. Han ble ikke trodd første gangen heller. Når du tenker deg om, og enda en gang til, er du komfortabel med at din kristne bror fra Eritrea, Iran, Syria, blir satt i en interneringsleir i Norge, bare fordi du vil verne om dine borgerrettigheter?

Foto: Wikipedia

Nå er det på tide å tenke seg om!

Nå må vi tenke oss om! Vi bør være obs når en statsråd ønsker å sette menneskerettighetene til side. Jeg forundrer meg stort over at kristne kan være med på dette.

Sylvi Listhaug (bildet) vil altså internere mennesker som har fått avslag på sin søknad om opphold og som ikke kan sendes tilbake til hjemlandet i egne leire. I praksis betyr det fengsel. Dette betyr også at våre kristne trossøsken, som har fått avslag på sin asylsøknad, og ikke kan sendes tilbake til hjemlandet, settes bak lås og slå! Har du tenkt på det du som vil stemme FrP ved valget? Tenk om det var du og din familie som måtte flykte fra en fremtidig forfølgelse av kristne i Norge, og søkte tilflukt i et annet land, og opplevde at deres medsøsken i det landet fratok dem elementære menneskerettigheter og fikk dem fengslet! Er det ok?

Allerede nå er kristne som kommer til Norge under hardt press av nåværende regjering. Har de fått avslag på sin asylsøknad - og det opplever mange kristne - mister de retten til å kunne ta seg arbeid, retten til skolegang, de må betale legeutgifter selv. Noen av disse kan ikke reise tilbake til hjemlandet, og må være her. Men barna deres skal altså ikke få noen skolegang. Det betyr at det vokser opp en generasjon barn i dette landet som er blitt fratatt muligheten til skole og utdannelse. Er det slik vi skal behandle mennesker i nød?

Jeg skriver sjeldent om partipolitikk, men nå må vi reagere. Dette kan vi ikke sitte stille å se på. Vi må verne om menneskerettighetene. Vi påtaler menneskerettighetsbrudd i Kina, Nord-Korea, Iran, bare for å nevne noen eksempler, men vi vil altså støtte en statsråd som vil frata våre trossøsken de samme rettighetene i Norge!

Foto: Wikipedia

Hurra for Listhaug - ja til anstendighet

Så flott at det finnes mennesker som FrP byråd Sylvi Listhaug (bildet) Hun vil ikke ha halvnakne homser i Oslos gater lørdag. Enig med henne!

Jeg kjenner ingen gruppe med et så sterkt markeringsbehov som homofile, som i full offentlighet skal fortelle alle og enhver om sitt seksualliv. Det er da ingen hetrofile som på død og liv må danse seg gjennom gatene i store opptog for å fortelle Oslos befolkning om hva de driver med i privatlivet. Om dette er de homofiles måte å feste og feire, så sier det noe om det enorme fokus de har på sex.

Det er et faktum at antall HIV smittede i Norge er høyt, og at det er spesielt høyt blant homofile. Homoparaden dyrker promiskuiteten.

Erling Lae mener det er viktig å fremstille Oslo som en "åpen og inkluderende by". Betyr det at alt skal vises frem i det offentlige rom? Finnes det ingen anstendighet og bluferdighet lenger?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=559087

Foto: FrP