Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 17

 Vi har sett det på TV, særlig i amerikanske filmer med scener fra en rettssal eller ved presidentinnsettelser: Den ene hånden plassert på Bibelen og den andre hånden hevet med håndflaten. Man avlegger ed på å fortelle sannheten, og bare sannheten, "så hjelpe meg Gud".

Egentlig er det noe absurd at det er Bibelen man bruker, for det strider mot det Jesus ettertrykkelig sier: En Jesu etterfølger kan ikke avlegge ed eller sverge ved noe som helst!

"Dere har også hørt det er sagt til forfedrene: 'Du skal ikke sverge falskt' og 'Du skal holde det du har lovet Herren med ed'. Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for det er den store kongens by. Sverg heller ikke ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hårstrå hvitt eller svart. La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde. (Matt 5,33-37)

De første kristne tok disse ordene på ramme alvor, og det skapte store problemer for dem, og for noen endte det med martyrdøden. Som det også gjorde med anabaptistene på 1500-1600-tallet. For anabaptistenes del ble dette nedfelt blant annet i den såkalte Schlitheim-bekjennelsen fra 1527 som består av syv punkter. Her heter det i punkt fire og syv, her i min oversettelse: "Kristne skal ikke ta del i krigens voldsutøvelse, selv ikke i selvforsvar, men i stedet følge Jesu eksempel...Kristne skal ikke avlegge ed, da de er unødvendige og fører til falske løfter."

Vi ser denne radikalt annerledes måten å leve på tydelig i de opptøyene Lukas beskriver i Apg 17,6-9: "Da de ikke fant dem, slepte de Jason og noen av brødrene med seg til byens embetsmenn og ropte: Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit også, og Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus."

Det holder med ja eller nei, sier Jesus, alt ut over dette er "av det onde". Det er Jesu egne ord. Tydeligere kan det ikke sies. Derfor kommer en Jesu disippel på kollisjonskurs om han eller hun må avlegge ed og må derfor velge hvor de har sin lojalitet.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 16

 Tekst: Matt 5,21-26.

Jesus peker på en radikalt annerledes vei i Bergprekenen enn denn verdens måte å tenke og handle på! Det er en vei som går motstrøms.

Jesus understreker dette selv med ordene: "Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere..." Det er en ny og høyere standard.

Det er vanskelig å snakke om Kristi vei i Matt 5,21-26 fordi vi alle berøres av den og møter oss selv i døra. For den er Lammets vei, den veien profeten Jesaja beskriver i Jesaja 53,7: "...lik et lam som føres bort for å slaktes..."

For hvem har vel ikke i sinne eller frustrasjon kalt et medmenneske en "idiot"?

Lammets vei er annerledes. Apostelen Peter utdyper dette i sitt første brev, i 1.Pet 2,21-23: "Det er jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn. Han svarte ikke med hån når han ble hånt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig."

"Veien i Lammets spor" er et tema som går igjen, ikke minst hos Johannes: "Det er de som følger Lammet hvor det enn går". Å gå i Lammets spor betyr å etterfølge Jesu eksempel i livet, å leve i overenstemmelse med hans ord og å søke å gjøre hans vilje.

"Du skal ikke slå ihjel" er et av de ti bud. Jødene praktiserte det bare i det ytre. Jesus sier at synden sitter like mye i hjertet som i selve gjerningen. Bare det å være sint på sin bror er en synd som faller inn under dommen. Det fantes foretreelser som ble påtalt innenfor den lokale domstolen, og det fantes grove forbrytelser som måtte opp for Det høye råd i Jerusalem. Meningen med Jesu ord er at den som blir sint og fornærmer en annen, gjør seg skyld som er like alvorlig og straffbart. Jesus mener vi er skyldige innfor Gud, og for Guds domstol.

Derfor er det så viktig å tilgi og forsone seg dersom man vet at man har blitt uvenn med noen. Det går ikke an å komme med sin offergave til Gud om man ikke vil gjøre sitt for å bli forsonet med sin bror. Dette ordet gjelder ikke bare offergaver, men når vi ber og lovpriser Gud. Vi kan ikke gjøre det med harde og uforsonlige hjerter. Her trenger vi alle nåde og Guds hjelp. Dette er ikke noe vi klarer selv. "Ta vare på hjertet ditt, for livet utgår fra det", leser vi i Ordspråkene. Uforsonligheten stenger veien til Gud, her i tiden og når vi står for Kristi domstol. Mens vi ennå er på veien gjelder det å forsone seg.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 15

 Før du leser denne kommentaren anbefaler jeg at du leser skriftavsnittet i sin sammenheng: Matt 5,17-20. Jeg gjør igjen oppmerksom på at ikke alle versene blir kommentert.

Jeg våger denne påstanden, at det sterkeste og viktigste bibelordet i både Den hebraiske Bibelen og Den nye testamentets skrifter er Joh 19,30, som lyder slik: "Det er fullbrakt!" Rett forut for disse gripende og innholdsmettede ordene, skriver Johannes: "Jesus visste nå at alt var fullbrakt og for at Skriften skulle oppfylles..." (v.28) Korset er selve vendepunktet. Det er ett et før og ett etter korset. Og det er i lys av korset vi må se Matt 5,17-18: "Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå - før alt er skjedd."

Jesus foregriper begivenhetene når han taler om Lovens oppfyllelse. Selve nøkkelordet er uttrykket: oppfylle. Jesus kom på ingen måte for å oppheve loven og ordene til de gammeltestamentlige profetene, men han kom for å oppfylle den! Derfor kan apostelen Paulus skrive i 2.Kor 1,20: "For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære."

De profetiske skyggebildene i Det gamle testamente blir realisert i Jesu liv og gjerning. Det nye testamentets skrifter er en utdyping av disse gammeltestamentlige profetiene og avslører Guds endelige plan for menneskene.

Hebreerbrevets forfatter sier det slik: "Loven inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme. Ikke det sanne bildet av tingene." (Hebr 10,1) Ordet 'skygge' refererer til den gammeltestamentlige Loven eller Toraen, og forstås i kristen kontekst som en symbolsk representasjon av noe større og mer betydningsfullt. Den kan være en veiledning eller en indikator, men ikke selve målet. Loven er en skygge av de sanne offeret som ble  gitt gjennom Jesus Kristus og som gir forsoning og evig liv. Dette er virkelig radikalt!

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 14

 Etter de åtte saligprisningene, fortsetter Jesus beskrivelsen av Guds rikes barn, og det borgerne av dette Riket representerer, ikke i noe som skal skje i et fremtidig 1000-års rike, men her og nå. Om dette skulle handle om noe som først skjer i 1000-års riket, slik enkelte hevder, hvor vi vil oppleve paradisiske tilstander med fred og harmoni, hvorfor skulle det da trengs 'salt og lys?'

For det er det Jesus taler om:

'Dere er jordens salt!' (Matt 5,13)

Dette snakker om noe dennesidig. Noe som gjelder livene våre, våre hverdager. Det Jesus underviser disiplene om handler om den innflytelsen Rikets barn skal ha på jorden. Rikets barn er jordens salt. Ikke som en teori, ikke som et begrep, men saltet er lik: mennesker.

Og Jesus er ikke før ferdig med denne sterke proklamasjonen av hva Rikets barn er, før Han legger til noe annet som også særpreger Rikets barn. Det er at de er:

'Verdens lys'.

Teologen og filosofen, Eberhard Arnold (1883-1935), grunnleggeren av den anabaptistiske bevegelsen 'Bruderhof', skriver følgende i sin bok om Bergprekenen:

'Saltets natur er å være salt eller å være ingenting. Saltets essens er handling. I seg selv har det ingen hensikt. Salt tjener en hensikt. En hver som mottar Guds liv og griper den fremtiden som finnes i Jesus har tatt på seg saltets karakter'. (Eberhard Arnold: Salt and Light. Talks and Writings on the Sermon on the Mount. Plough Publishing House, 1986, side 13)

Senere - i det samme kapitlet - skriver Eberhard Arnold:

'Salt kan bare ha kraft så lenge det er annerledes ...' (s.15)

Med det mener Eberhard Arnold at om kristne skal ha påvirkningskraft i det samfunnet menigheten er plantet i, må saltet representere en motkultur, verdier som er annerledes enn det samfunnet menigheten er plantet i. Foruten dette saltet vil dette samfunnet være i en forråtnelsesprosess. Saltet hindrer forråtnelsen. Det er det samme Jesus sier:

'Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten å kastes ut og tråkkes ned av menneskene'. (Matt 5,13b)

Hvis Rikets barn blir som denne verdens barn skjer dette: Saltet mister sin kraft, og 'det duger ikke lenger til noe'. Det har ingen påvirkningskraft lenger. Rikets barn er ikke lenger en motkultur, men er blitt oppslukt av tidens krav og tidsånden. Det interessante er at verdens barn ikke har respekt for mennesker som ikke våger å stå for noe, og bli stående om det koster, og 'tråkker ned' de som ikke lenger representerer 'salt og lys'.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 13

 "Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere." (Matt 5,10-12)

En setning fra introduksjonen til en nyutkommen bok av den amerikanske teologen Stanley Hauerwas: 'Jesus Changes Everything. A new world made possible', Plough Publishing, har grepet tak i meg, her i min oversettelse: "Veldig få moderate blir torturert og henrettet av Imperier."

Jesus kaller oss til en radikal overgivelse og etterfølgelse. Apostelen Paulus beskriver det normale kristenliv for sin unge disippel og medarbeider, Timoteus: "Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim 3,12)

Ikke kan, men skal. Jeg minnes Jesu ord i den såkalte Sletteprekenen, Lukas sin versjon av Bergprekenen, i Luk 6,26: "Ve dere når alle taler vel om dere. Det samme gjorde også fedrene med de falske profetene." Når normalen for en Jesu etterfølger er forfølgelse, må vi spørre oss selv om vi lever for bekvemt og ikke radikalt nok? Ordet om korset er fortsatt en dårskap og en anstøtsklippe! 

Peter skildre også det normale kristenliv i sitt første brev, i 1.Pet 4,12-16: "Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøven dere må igjennom, som om det hendte dere noe uventet. Gled dere jo mer dere får del oi Kristi lidelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet. Salige er dere når dere bli spottet for Kristi navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere. La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord, tyveri eller annen ugjerning, eller for å ha blandet seg opp i andre saker. Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet."

Ingen tid ligner så mye på den første kristne tid som vår. Det gjelder også blant annet antallet forfulgte kristne. Den første kirken ble hardt forfulgt i ulike perioder frem til keiser Konstantin. Tusenvis mistet livet. I føle Åpne Dører sår 310 millioner kristne i dag ansikt til ansikt med forfølgelse verden over. Over 4400 er blitt drept i 2024. I mer enn 50 land pågår det forfølgelse av kristne.

"Salige er de...", sier Jesus! Hvordan kan han si noe slikt? Fordi det venter en himmelsk belønning for de som holder ut! Jesus hilse de hellige i menigheten i Smyrna, dagens Izmir i Tyrkia, med disse ordene: "Jeg vet om de trengsler du må lide...Djevelen skal kaste noen av dere i fengsel...Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans." (Åp 2,8-11)

Og når apostelen Paulus får sitt kallsbrev er det med disse ordene: "Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære fram mitt navn for hedningefolk og konger og for Israels barn. Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyl." (Apg 9,15-16) Jeg tror ingen andre har fått et slikt kallsbrev eller stillingsbeskrivelse noen gang. Når han mot slutten av sitt liv er samlet med de eldste i byen Efesos, sier han: "Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke, men Den hellige ånd vitner for meg i by etter by om lenker og forfølgelse som venter meg. Men for meg er liv og død ikke verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde." (Apg 20,22-24)

For, det er sant det som står skrevet i Apg 14,22: "De styrket disiplene og formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler."

Det gjelder også i Norge. Ting kan endre seg, og den friheten vi har til å samles og tale fritt er ingen selvfølge.

fortsettes 

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 12

 Jeg har så mye å takke den svensk-finske baptisten, teologen, forfatteren Harry Månsus (bildet) for. Blant annet har han hatt en positiv innvirkning på mitt teologiske ståsted og mitt syn på fredsarbeid og engasjement for klima og miljøbevissthet. Det var også Harry Månsus som hjalp meg til en djupere forståelse av det hebraiske ordet 'Shalom' gjennom boken 'Shalom jord'. Jeg kommer tilbake til dette.

Den syvende saligprisningen lyder slik: "Salig er de som skaper fred for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9)

Selve grunnlaget og utgangspunktet for denne form for fredsarbeid finner vi i diss ordene fra Efeserbrevet: "For han er vår fred..." (Ef 2,14) Så utdyper apostelen Paulus dette: "han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I sin kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet. Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær..." (v.15-17)

Han som er vår fred, kom med det glade budskapet om fred! Det glade budskapet ble først formidlet av engler: "Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!" (Luk 2,14)

Med dette som utgangspunkt kalles Jesu disipler til å leve et liv i forsoning og tilgivelse, og bringe det glade budskapet videre: "Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!" (2.Kor 5,18-20)

Tilhørerne til Jesus denne dagen levde under åket av et brutalt militær-regime som okkuperte deres land. Mange av dem lurte nok på hvordan Gud ville befri dem fra den romerske okkupasjonsmakten. Blant dem var selotene. De ville gjøre opprør mot romerne ved bruk av vold. Og så kommer Jesus og sier at salig er de som skaper fred! Med andre ord: Jesus pekte på en annen vei, og med det pekte han på fullendelsen av Guds rike, som ikke ville komme gjennom vold, men gjennom å fremelske fred!

Fred er noe langt mer enn fravær av vold og krig, på samme måte som godhet er langt mer enn fravær av ondskap. Og det er her Harry Månsus kommer inn med forståelsen av begrepet 'Shalom'. Månsus forstår dette som en altomfattende tilstand av helse, velferd, harmoni og rettferd, som til og med ble utvidet til å omfatte våre fiender. Jesus sier at vi skal elske dem som hater oss, be for dem og gjøre vel mot dem. Se, så annerledes og radikalt Guds rike er!

Billedtekst: Sveriges Radio

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 11

 "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud." (Matt 5,8)

Man har kommet langt i åndelig modenhet og vandring med Herren, når man har kommet til samme erkjennelse som profeten Jeremia: "Hjertet er mer svikefullt enn noe annet, det kan ikke helbredes. Hvem kan forstå det? Jeg, Herren er den som gransker hjerter og prøver nyrer." (Jeremia 17,9-10)

Det er bare når vi erkjenner at hver eneste velsignelse vi får fra Gud - hvert uttrykk av barmhjertighet og trøst - er gitt oss av hans ufortjente nåde, at vi kan ane hva det betyr å ha et rent hjerte. Det skjer når vi erkjenner vår egen åndelige fattigdom og ser vårt eget hykleri, den fattigdom og hykleri som består av at vi tror at vi er rene som et resultat av vår egen trofasthet og lydighet i stedet for den ufattelige og ufortjente nåden det er. Det er når vi erkjenner vår egen religiøsitet og ser vår egen synd, at vi kan tro at alt, absolutt alt skyldes ufortjent nåde.

Apostelen Paulus hadde fått lys over dette. Hans åndelige utvikling handler om en erkjennelse av at han var en synder, og den erkjennelsen ble djupere og djupere med årene. Cirka år 59 e.Kr beskriver han seg slik: "For jeg er den minste av apostlene..." (1.Kor 15,9) Noen år senere, cirka år 64 e.Kr, bruker han disse ordene for å beskrive seg selv: "Jeg som er den minste av de hellige..." (Ef 3,8) Et år senere er erkjennelsen blitt enda djupere: "...for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største..." (1.Tim 1,15)

Dette er en sann og moden åndelig utvikling. Det er når vi komme fram til denne erkjennelsen av å se sin egen åndelige fattigdom og synd, og har tatt imot Kristi rettferdighet, at vi blir gitt håpet om at vi skal se Gud.

Dette vil inspirere og lede oss til å leve transparente liv, våge å vise vår egen svakhet og sønderbrutthet og vise nåde og barmhjertighet mot andre. Da vil vi få se vår neste som skapt i det samme gudsbildet som oss selv. 

Et av de mest kraftfulle eksemplene på et 'rent hjerte' finner vi i Matt 21. Etter at folkemengdene hyllet Jesus på hans ferd inn i Jerusalem, etter å ha renset Tempelet for pengevekslerne, kom mange blinde og lamme til Jesus for å bli helbredet. Jeg vet ikke om vi får med oss hvor radikalt dette er. For Jesus bryter nemlig med en gammeltestamentlig tradisjon her. I 2.Sam 5,8 leser vi at kong David forbød blinde og lamme å komme inn i Tempelet. Og som om det ikke var nok forbød presteskapet dem å ofre. (3.Mos 21,17) Årsaken var at de som skulle tre inn i Tempelet måtte være uten lyte, hvis ikke ble Tempelet urent. Å være blid og lam ble den gangen ansett å ha en lyte. Det ironiske er jo at de tillot pengevekslerne å være der. Her opptrer Jesus som øversteprest som bærer fram det fullkomne offer, seg selv, og gjør hjertene rene! Så også for oss.

Det finnes en hendelse i livet til Frans av Assisi som ikke slipper taket i meg. Som med de fleste i sin samtid var det en ting Frans fryktet mer enn noe annet: spedalskhet. 

En dag han kommer ridende utenfor Assisi støter han på en spedalsk mann. Da overmannes han av frykt og avsky. Men så skjer det at Frans gripes av kjærlighet til den spedalske og han stiger ned av hesten, bøyer seg ned, griper den spedalskes hånd og kysser den! Evangeliene forteller oss at Jesus berørte de spedalske, til tross for at han da etter Moseloven å ansees so uren, og han gikk inn i huset til Simon med tilnavnet 'den spedalske'.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 10

"Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet." (Matt 5,7)

Jeg glemmer aldri da jeg 'oppdaget' ordene i Rom 2,4. Det var overveldende. "Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" Leste jeg rett? Sto det 'Guds godhet'? Det måtte være feil. Jeg måtte lese det en gang til og enda en gang til. Sto det virkelig 'Guds godhet' og ikke 'strenghet'? Jeg hadde lest rett! Det ER Guds godhet som får oss til å vende om. Bare kjærligheten og nåden skaper endring, og varig endring, i våre liv. Vi trenger ikke mer strenge ansikter, pekefingre, men vi trenger barmhjertighet og ømhet.

Når vi oppdager dette, går det opp for oss at det virkelig er sant det som sies om kvinnen som fikk tilgitt så mye synd: "Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite." (Luk 7,47)

Den femte saligprisningen må sees i lys av lignelsen om den ubarmhjertige tjeneren i Matt 18,21-35. I denne lignelsen møter vi en konge som vil gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. En av dem skylder ham mye penger, nærmere bestem 10.000 talenter.

Wikipedia forteller oss at 10.000 talenter er en vektenhet som tilsvarer 200 tonn. Talenter var sannsynligvis laget av sølv, og regnet ut i dagens kroneverdi tilsvarer det cirka 6000 kr.- pr. kilo. Multipliserer vi dette kommer vi opp i en verdi av omtrent 1,2 milliarder. Tjeneren ville da trenge 2000 år på å betale gjelden! Med andre ord: Tjenerens situasjon var helt håpløs. Det var ingen mulighet for ham å betale gjelden.

Dette ettergir kongen tjeneren! Han gjør tjeneren gjeldfri. Kongen viser barmhjertighet.

Men så skjer det at tjeneren på vei ut av palasset, glad og lykkelig over å være gjeldfri støter på en som skylder ham penger, 100 denarer. Da viser kongens tjener seg fra sin verste side. Glemt var det faktum at han selv var tilgitt så mye. Han tar strupetak på mannen og tvinger ham til å gjøre opp for seg. Rått og brutalt. Han viser stor ubarmhjertighet. Hundre denarer utgjorde hundre dagslønner eller tilsvarende 200.000 kr.- i dagens pengeverdi. Ikke det at det ikke var mye penger, men sammenlignet med den kongelige tjenerens egen gjeld var det småtterier.

Den gang, som nå, trengs det barmhjertige mennesker som viser barmhjertighet. Som er så rause som Gud har vært mot dem, som viser i praksis at Gud tilgir, reiser opp igjen, som fremelsker forsoning. Salige er disse, sier Jesus.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 9

 "Salig er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes." (Matt 5,6)

Saligprisningene i Bergprekenen står ikke alene hver for seg. Disse maksimer, i betydningen sammentrengte setninger som gir uttrykk for en allmenn sannhet, uttrykt i aforisme må ses i sammenheng med de andre, som en bevegelse mot Kristus.

Før vi i det hele tatt kan hungre og tørste må Herrens Ånd skape hungeren og tørsten i oss! Ellers blir dette bare vakre ord, og ingen ting mer. Apostelen Paulus er inne på dette i Kjærlighetens høysang, hvor han skriver: "Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, gir meg selv for å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet." (1.Kor 13,3)

Bare når vi omfavner vår egen sønderbrutthet og åndelige fattigdom kan vi begynne å hungre og tørste. Vi må be Ånden berede vårt hjertes åker, slik at jordsmonnet blir mykt. Det sikreste tegnet på at Ånden arbeider og virker i oss, er ikke Åndens gaver, men myke hjerter!

Men hva menes det å hungre og tørste etter rettferdighet? Hvilken rettferdighet er det snakk om? 

Teologen og forfatteren John Driver skriver, her i min oversettelse: "Kort fortalt beskriver ordet 'rettferdighet' kvaliteten på relasjonen som karakteriserer livet i Guds rike. I Evangeliet etter Matteus betyr ordet 'rettferdighet' en god relasjon til Gud som oppnås når man underlegger seg Guds vilje. I den sammenhengen Bergprekenen står handler ordet 'rettferdighet' tydelig og klart om at Guds vilje innebærer at man ordner sitt liv i overenstemmelse med de verdier som kroppsliggjøres gjennom Kristi lære." (John Driver, Kingdom Citizens. Herold Press 1980, side 65).

Vi ser her at rettferdigheten manifisteres gjennom en aktiv hengivelse til Gud, og en frukt av denne relasjonen er et liv levd for Gud og vår neste. Det beste eksempelet på dette er ordene fra Matt 22,36-40: "Mester, hvilket bud er det største i loven? Han svarte: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet, men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene."

En rett hengivelse til Gud får konsekvenser for vår relasjon med vår neste! Gud har et hjerte for de fattige, for enker og farløse, for de fremmede og marginaliserte. Det var også de Jesus var sammen med når han var her på jord. Hvem er vi venner med?

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 8

 "Salige er de ydmyke for de skal arve jorden." (Matt 5,5) Alternativ oversettelse: "Salige er de saktmodige."

Hva betyr det litt gammelmodige uttrykket 'saktmodighet'? Ordet forstås kanskje annerledes enn vi antar: 'saktmodigheten' er sterk, ikke svak; aktiv, ikke passiv; modig, ikke motløs; tilbakeholden, ikke overdreven; beskjeden, ikke selvhevdende; og elskverdig, ikke arrogant. En saktmodig person blir ikke lett provosert, er ikke prangende, men er overbærende og anerkjenner gjerne andres prestasjoner. 

Den tredje saligprisningen vakte nok like stor oppmerksomhet og forbløffelse blant de som hørte Jesus denne dagen, som de to andre. For dette samsvarte ikke med de forventningene de hadde om en messiansk fremtid. Og, i dag, kolliderer det med vårt syn på styrke og framgang. Er det virkelig de saktmodige, de ydmyke, som skal arve jorden? Ikke de rike, mektige? 

Mange av tilhørerne håpet nok på en mektig programtale om hvordan Messias skulle fri dem ut av det klamme grepet til den romerske okkupasjonsmakten, ikke minst fri dem fra det tyngende skattetrykket og skape velstand og fred. I stedet fremhever Jesus ydmykheten eller saktmodigheten! Alt det vi forbinder med tafatthet og underlegenhet.

Jesus henter dette uttrykket fra Salme 37,1-11, som jeg anbefaler deg å lese i sin helhet. 

Observante lesere vil merke seg at kong David to ganger i denne salmen bruker uttrykket: "Arve landet". I vers 9: "...men de som venter på Herren skal arve landet." Og i vers 11: "Men de hjelpeløse skal arve landet og glede seg over varig fred." Her ser vi at 'saktmodighet' knyttes sammen med to ting: Det å vente på Herren og hjelpeløshet. Altså i betydningen av at man ikke stoler på egne krefter, men på Guds og setter sin lit til Herren.

Forsøk å forestille deg hvordan dette utsagnet og denne forståelsen av ordet 'saktmodig' må ha opplevdes for de som led under åket av en romersk okkupasjonsmakt. Veien til varig fred går først og fremst gjennom fred med Gud, som resulterer i fred med andre mennesker. Apostelen Paulus er inne på dette i Romerbrevet:

"Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten." (Rom 13,10)

"Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud." (Rom 12,17-19)

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 7

 Den andre saligprisningen lyder slik: "Salige er de som sørger, for de skal trøstes." (Matt 5,4)

Hva mener Jesus å si når han sier at: "Salige er de som sørger". Er det noen salighet? Den som har opplevd sorg ved å miste noen som sto en nær, vil heller si, tvert om! Det er en grusom opplevelse som tapper en for kraft og energi, og som lammer ens følelsesliv og etterlater en nummen, fortvilet, fryktsom og ensom.

Midt i denne sterke kontrasten mellom det smertefulle vi opplever og Jesu ord om saligheten, åpenbarer svaret seg for oss: Jesu liv og det livet han kaller oss til, står i sterk kontrast til verdens måte å tenke på. Saligprisningene i Bergprekenen kan bare forstås når de ses i sammenheng med hvem Jesus er.

Når jeg leser den andre saligprisningen går tankene mine til den store messianske profetien i Jesaja 53, hvor Messias beskrives på følgende måte: "...en mann av smerte, kjent med sykdom..." (v.3) 

Vi ser det tydelig også i den såkalte Kristushymnen i Fil 2,5-8 som jeg anbefaler deg å slå opp og lese. 

Der setter Jesus til side sine rettigheter, sin makt og sine privilegier og ble som en av oss, ble menneske for å gi oss håp om frelse. Han satte til side streben etter verdens lykke og glede. I stedet valgte han korset for vår skyld. Som vi, i etterfølgelse av ham, fornekter verdslig lykke, vet vi også at vi vil være i selskap med alle de som sørger. Vi sørger over verden, med alle sine tomme løfter om makt, overflod og umettelige begjær. Vi sørger over verdens overfladiske erstatninger av Guds velsignelser. Vi sørger med de som opplever smerte, både selvpåført og av andre. Vi er velsignet i denne sorgen, fordi vi er delaktig i Kristi lidelser og deler lidelsesfellesskap med ham.

Kristus gråt over Jerusalem: "Jerusalem, Jerusalem, du som slår profeten i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville ikke jeg samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine." (Matt 23,37) Og han gråt over Lasarus, jfr Joh 11.

Jesus gråter og sørger over verdens synd og sønderbrutthet, over krig og lidelser. Vi er velsignet hvis vi kjenner på den samme sorgen, og vi vet at vår sorg en dag skal byttes ut med glede: "...for å trøste alle som sørger, og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd." (Jes 61,3)

Bibelen oppfordrer oss til å lide sammen med de som lider: "Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter." (Rom 12,15) Esekiel identifiserte seg helt med de som sørget over eksilet i Babylon, jfr Esekiel 3,15.

De som hørte Jesus tale om de sørgende tenkte nok på disse ordene fra en av valfartssalmene: "De som sår med gråt skal høste med fryderop." (Salme 126,5-6)

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 6

 "Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres." (Matt 5,3) Alternativ oversettelse: "Salige er de som er fattige i seg selv."

Uttrykket "fattige i ånden" har vært en kilde til debatt gjennom hele kirkens historie. Fremmet Jesus fattigdom som et ideal, et grunnlag for velsignelse? Vi husker jo fortellingen om Den rike unge mannen, som fikk beskjed om å selge alt han eide og gi det til de fattige, for å følge Jesus. Den hellige Frans av Assisi (bildet) tok denne saligprisningen på ramme alvor, og tolket den bokstavelig. Skulle vi gjøre det samme?

Eller indikerer ordene "i ånden" at Jesus talte om noe åndelig? En hjertets holdning og ikke en faktisk, materiell fattigdom?

Hvorfor må det være enten det ene eller det andre? Det er i så fall en typisk vestlig tankegang, hvor vi skiller den åndelige verden fra den materielle. Jesus og hans disipler, som var preget av en østlig, jødisk tankegang, så dette som to dynamiske aspekter, som ikke skal skilles ad, men som et hele!

Det er rimelig å ants at disiplene, når de hørte dette uttrykket, så trigget det umiddelbart deres assosiasjoner tekster fra den hebraiske Bibelen. Som for eksempel Salme 34,7: "Den hjelpeløse ropte, og Herren hørte, han frelste ham fra alle hans trengsler." Eller Sefanja 3,12: "Jeg lar det bli igjen hos deg et ydmykt og fattig folk. De skal ta sin tilflukt til Herrens navn."

Så familiære som disse ordene enn måtte være for de som hørte Jesus denne dagen, må sammenhengen mellom en tilstand av åndelig fattigdom og det å arve himmelriket ha kommet som et sjokk på dem.

Nå var ikke jødene fremmede for tanken om at Gudsriket brøt igjennom i nødstider, når de var i eksil, men i tidligere tider var deres redning knyttet til at de beseiret sine fiender og ble satt fri fra deres fangenskap. Men her skifter Jesus perspektiv. I stedet for at de kom ut av deres fangenskap og inn i deres arv, proklamerte Jesus at midt i deres fattigdom arver de hans rike! med andre ord: frihet fra den romerske okkupasjonsmakten sto ikke på Jesu agenda. Dette var ikke den messianske revolusjonen de forventet. I stedet introduserer Jesus et rike de svake, slagne og fattige var de velsignede arvingene. Ydmykhet og et angrende hjerte utgjør den fruktbare jorda i Guds rike. Jeg vil anbefale at du tar deg tid til å lese Marias lovsang i Luk 1,46-55 i lys av den første saligprisningen.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 5

 Hva betyr det å være 'salig' i bibelsk forstand?

Det er to ord for 'salig' på gresk, som begge korresponderer med to hebraiske ord som har parallell betydning. Det ene er ordet 'eulogeo' som bokstavelig betyr 'å påkalle eller ønske gode ønsker eller intensjoner', slik som 'Gud velsigne deg for ditt harde arbeid' eller 'Gud velsigne deg for din trofasthet'.

Men Matteus bruker et annet gresk ord: 'Makarios', som i mo5tsetning til gode ønsker, beskriver dette ordet i en nåværende tilstand. Ordet bekrefter en nåværende åndelig kvalitet, og kan oversettes 'djupt lykkelig', 'velsignet', 'tilfreds' eller 'salig'.

Jeg vil si det slik at med Saligprisningene gjør Jesus en byttehandel: Å være fattig i ånden belønnes med himmelriket! Den som sørger, skal bli trøstet. De ydmyke skal arve jorden, osv.

Det Jesus beskriver er en tilstand av lykke og tilfredshet midt i nåværende omstendigheter. en forsikring om at  Guds løfter går i oppfyllelse. Delvis her i tiden, i sin fylde i framtiden. Jesus beskriver i Saligprisningene en forvandlet realitet som handler om at Guds rike bryter inn i tiden i hjertene til de som vil følge ham. Selv i håpløse situasjoner er Guds rike sikret for oss og vil en dag komme i hele sin fylde.

Det er en djup tilfredshet som følger med det å være salig i bibelsk forstand. Det er mettende, overstrømmende. Herren griper inn og gjør noe med omstendighetene våre, endrer dem. Midt i lidelser, sorg, smerte kan vi mettes med synet av din skikkelse, for å sitere Salmenes bok.

Saligprisningene er tilsynelatende selvmotsigelser, men er i virkeligheten åndelige realiteter. Eller Guds-rike kvaliteter.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 4

 Leo Tolstoj (bildet), som blir ansett som kanskje en største romanforfatteren noensinne, sentrerte hele sin tro og overbevisning rundt Bergprekenen, og så på Jesu ord om "å vende det andre kinnet til" (Matt 5,38-42) som selve hjørnesteinen i hans pasifistiske og ikke-voldelige overbevisning.

Det Tolstoj skrev om pasifisme og ikke-vold påvirket blant annet i en så betydelig grad, Mohandas Gandhi, at Gandhi hadde for vane å lese Bergprekenen to ganger om dagen de siste 40 årene av sitt liv. 

Den tysk-lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer, levde Bergprekenen så konkret at han ble ansett som fiende av nazi-regimet. På en kraftfull måte satte han ord på sin tro på budskapet i Bergprekenen gjennom boken 'Etterfølgelse'. Martin Luther King jr., baptistpastor, aktivist og borgerrettighetsforkjemper, bygget hele sin teologi og filosofi om like rettighet og en ikke-voldelig revolusjon på Bergprekenen. En annen som tok Bergprekenen på ramme alvor og levde den ut i hverdagslig liv var Frans av Assisi. Reformasjonens tredje gren, anabaptistene, bygget sin tro på prinsippene for etterfølgelse som uttrykkes i Bergprekenen.

Dette er bare noen få eksempler på mennesker som anså Bergprekenen so forpliktende for sin tro og overbevisning.

Jesus kaller oss til et liv i radikal etterfølgelse. Det er ikke nok å bare gjøre rom for Jesus i våre liv, eller stille opp frivillig for misjonsarbeid - Han kaller oss til noe mye mer radikalt - å legge ned våre liv for Ham, og bli ambassadører for Guds rike, ved å stille vår menneskelige styrke, gaver og ressurser ti disposisjon for ham.

Bergprekenen kan ikke løsrives fra Jesus, den er uløselig knyttet til Jesu person. Den er en del av Jesus. Du kan ikke ha Jesus for seg selv, og ikke gjøre det han sier. Jesus sier det så klart og tydelig i Joh 14,23-24: "Jesus svarte: Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg."

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 3

 Jeg tror Jesus mente hvert eneste ord i alt han sa, og hvis det er mulig å si det slik: særlig i Bergprekenen. Hvorfor skulle han undervise disiplene sine om noe som var uoppnåelig for dem? Ordene tilhører ikke et fremtidig 1000-års rike, men gjelder for alle Jesu disipler til alle tider. For hva skal vi med fredskapere i et fremtidig Fredsrike? Det er nå de trengs.

Bergprekenen er en praktisk håndbok i hvordan sant disippelskap skal leves ut. Den inneholder selve prinsippene for hvordan Guds rike ser ut.

Avslutningen av Bergprekenen - fortellingen om han som bygde sitt hud på henholdvis sand- eller klippegrunn, tas ofte helt ut av sin sammenheng. Hvem har vel ikke hørt prekener om hvordan vi bygger livene våre på Ordets klippegrunn eller på Jesus. Det høres både fromt og riktig ut, men det er likevel ikke det Jesus sier!

La oss se nærmere på hva som faktisk står skrevet i Matt 7, 24-29. Det er ganske så klart og tydelig, og ikke til å misforstå. Vi må bare lese sakte. Fortellingen om vedkommende som bygde huset sitt på fjell innledes med ordene: "Hver den som HØRER DISSE MINE ORD OG GJØR DET DE SIER, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell." 

Hva sikter disse ordene: "Disse mine ord" til? Opplagt til det Jesus hadde sagt før disse ordene falt, nemlig det vi kaller Bergprekenen i Matt 5-7. Det er de som har hørt den (eller i vårt tilfelle: har lest den), og som "gjør det de sier", som bygger huset sitt på fjell.

Og, den som bygger sitt hus på sand, er de som ikke lever ut budskapet i Bergprekenen! Dette er ikke mine ord, men det er det Jesus sier! Når jeg endelig forsto dette, forandret mitt kristenliv seg. Da kunne jeg ikke lenger forholde meg passivt og mer eller mindre parkere Bergprekenen til noe uoppnåelig eller til et fremtidig 1000-års rike. Da ble Jesu ord talt til hans disipler, radikale og utfordrende!

Jeg har helt sluttet med å holde prekener å bygge på Ordets klippegrunn eller andre metaforer, og leser ordene i kontekst. Da får de mening. Jeg tror vår sjelefiende har vunnet mange seire, ved at vi forkynnere har tolket dette ordet helt ut av den sammenheng det sies og dermed ubevisst  tonet ned radikaliteten i Jesu undervisning. 

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 2

 Har du tenkt på hva som var det gjennomgående tema i Jesu forkynnelse og undervisning? Var det menneskets behov for frelse? Guds kjærlighet til menneskeheten? Nødvendigheten av å bli født på ny? Det faktum at Jesus ville dø for våre synder?

Jesus talte om alt dette, og dette er alle essensielle sannheter. Men ingenting av dette var hovedtema for Jesu undervisning.

Kun et sted finner vi at Jesus taler om den nye fødsel. Det skjer i samtalen han har med Nikodemus, en av jødenes rådsherrer. Jesus nevner at han dør som løsepenge for oss bare en eneste gang. Det er kun fem eller seks steder i evangeliene hvor han bruker ordet 'frelse'.

Kanskje dette forvirrer deg? Vi er jo så vant til å understreke betydningen av å bli frelst.

Men leser du evangeliene nøye vil du oppdage at Jesu budskap handler om Guds rike. Det er nesten et hundre referanser til Guds rike i evangeliene. For det andre: Flesteparten av Jesu lignelser handler om Guds rike. Faktum er at Jesus selv sier at årsaken til at han kom til jorden var for å forkynne om Guds rike! "Men han sa til dem: Jeg må forkynne Guds rikes evangelium til de andre byene også, for til det er jeg utsendt." (Luk 4,43)

Det er ikke dette vi er vant til å høre, er det vel? Vi er vant til å høre at hovedårsaken til at Jesus kom til jorden var å frelse oss fra våre synder. Og det er definitivt en av hensiktene ved hans komme, men det er kun en av hensiktene!

Overalt hvor Jesus var, forkynte han Guds rike. Fra begynnelse til slutt: 

"Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær." (Matt 4,17)

"Jesus gikk omkring i hele Gallilea, underviste i synagogene deres og forkynne evangeliet om riket." (Matt 4,23)

"Deretter dro Jesus omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket..." (Matt 9,35)

"Men da folkemengden fikk vite det, fulgte de etter han. Og han tok imot dem og talte til dem om Guds rike..." (Luk 9,11)

Disiplene kjempet ikke for et politisk system, men for Guds rike. De la ned sine liv for dette riket og endte opp som martyrer. 

India-misjonæren skrev i sin tid boken: 'The Unshakable Kingdom and the Unchanging Person' (Riket som ikke kan rystes og den uforanderlige personen) gjorde et djupt og vedvarende inntrykk på meg når jeg leste den i 1980. Stanley Jones hadde tatt inn over seg det som er selve grunntemaet i Jesu undervisning, nemlig evangeliet om Guds rike. For Stanley Jones - som for apostlene - dreide ikke det kristne budskapet seg om å endre lover, kjempe for politiske kandidater, sørge for at Cæsar fikk en ny periode, men om Guds rike. Apostlene forkynte, underviste, utøvde barmhjertighet, ga de sultne mat og levde sitt liv i fellesskap i verden - et fellesskap som besto av mennesker som var adskilt fra verden.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 1

 Jeg var visst litt for tidlig ute med å publisere artikkelserien om englenes og forbederens rolle. Den krever litt mer bearbeidelse før jeg kan fortsette. I stedet publiseres første del av en artikkelserie om Guds rike og Bergprekenen som jeg lenge har tenkt å publisere. 

Det er mye snakk om Gud i vår verden i disse dager. Politiske kandidater siterer gjerne skriftsteder i den hensikt å vinne tilhengere. Men hvor mange av oss griper den virkelige betydningen av Jesu liv og lære og faktisk lever i henhold til dem. Jesu undervisning revolusjonerte de religiøse og politiske ideologiene i Hans samtid og fortsetter å gjøre det i vår egen tid. Idet han avviste egoismen, underviste Jesus om selvfornektelse til andres beste. I sterk kontrast til de forventningene som fantes om at Messias skulle beseire og regjere, ble Jesus født i fattigdom. Han vokste opp ubemerket og døde som en kriminell. Saligprisningene, som rammer inn evangeliet, foreskriver dyder de fleste av oss helst vil unngå. Det er det som gjør dem så radikale. Hvorfor fremmer Jesus idealer som tomhet, fattigdom og ydmykhet? Det skal vi se nærmere på i denne artikkelserien. Bergprekenen handler om praktisk kristen tro.

Jeg slutter ikke å forundres over å møte kristne som på ramme alvor mener at Bergprekenen ikke gjelder oss, men at den enten er ment for et fremtidig tusenårsrike, eller kun er et slags "sjelespeil" som skal vise oss at den er umulig å holde.

Det første vi må spørre oss selv om er hvem som er mottagerne av denne undervisningen Jesus gir?

Matteus forteller at det ikke er den store folkemengden som hadde trengt seg rundt Jesus på grunn av de store undergjerningene Han gjorde. Vi leser at "store folkeskarer fulgte Ham - fra Galilea, Dekapolis, Jerusalem, Judea og fra området bortenfor Jordan." (Matt 4,25) Men det er ikke disse som får del i den undervisningen som Jesus gir om Guds rikes prinsipper og lover. Matteus forteller: "Da Han så folkemengdene, gikk Han opp i fjellet. Og da Han hadde satt seg, kom disiplene Hans til Ham. Han åpnet sin munn for å tale, lærte dem og sa: Salige er..." (Matt 5,1-3a)

Det kommer veldig tydelig frem at det er Jesu disipler som får del i denne undervisningen. Evangeliet er jo evangeliet (De gode nyheter) om Guds rike. Vi ser dette både ved begynnelsen og ved avslutningen av Jesu virke. Mellom påske og Kristi himmelfartsdag så er det Guds rike Jesus underviser disiplene om:

"Han ble sett av dem i førti dager, og talte om de ting som hører Guds rike til." (Apg 1,3b)

Det står ingenting i Bergprekenen eller noe sted i Det nye testamente at det Jesus underviser om ikke gjelder for oss som tror på Ham nå, eller at Han sikter til den tid som omtales som Tusenårsriket.

Jesus kaller oss til en radikal etterfølgelse - nå! Ikke i morgen, men i dag. Og Han mener selvsagt hvert eneste ord. Ved Guds nåde gir Han oss kraft til å etterleve prinsippene som gjelder for Hans rike. Bergprekenen er et eksempel på hvor annerledes Guds rike er. Det er et rike bokstavelig talt snudd på hodet. Dette er ikke verdens visdom, men Guds visdom! Dette er praktisk kristendom. Dette er ikke en tale holdt for å vise oss at det er umulig å holde disse prinsippene.

Jeg synes professor Oskar Skarsaune sa det så flott i avslutningen av sin avskjedsforelesning på MF nylig:

"Jeg leste under arbeidet med denne forelesningen Dietrich Bonhoeffers utrolig sterke bok 'Etterfølgelse'. Den handler om radikalt kristent disippel-liv. Der Bergprekenen er livsveiledningen for kristne, der Jesus-ordene etterleves i hverdagen, i all sin radikalitet. Paradoksalt tror jeg dette er - ikke den beste, men den eneste oppskrift på sann kirkevekst. Før, under, og etter Konstantin."

fortsettes

John M. Perkins' visdom

«Midt i all smerten, undertrykkelsen og mangelen på mening i livet, må Kirken forkynne svaret som er gitt oss så tydelig i Skriften. Det er enkelt. Vi må være kjærlige som Jesus i denne splittede verden.»

«Gudlig lederskap handler ikke om å oppnå anerkjennelse eller ære; det handler om å tjene andre."

"Du må være litt av en drømmer for å forestille deg en verden der kjærlighet trumfer hat - men jeg tror ikke det er så ille å være en drømmer."

"Det er ingen forsoning før du anerkjenner den andres verdighet, før du ser deres syn - du må gå inn i folkets smerte. Du må føle deres behov.»

"Vi lever ut vårt kall til fulle når vi er et trossamfunn med armene svøpt om et smertefellesskap."

«Forskjellen mellom flytting og gentrifisering er motiv, enkelt og greit. Når vi bestemmer oss for å flytte inn i en bydel, bør vi alltid stille oss selv spørsmålet: Er dette bra for mine nye naboer? Å flytte inn i bydeler av bare egoistiske grunner uten hensyn til hvordan det vil påvirke innbyggerne i samfunnet, vil sannsynligvis til slutt gjøre skade på naboene dine.»

Gjennom hele Skriften leser vi om Guds omsorg for mennesker som er sårbare eller lider - de fattige, enkene og foreldreløse, utlendingene i landet, og så videre. Alle kristne burde føle en følelse av å kalle dit det er smerte i samfunnet vårt.»

«Hvis kirken tok på seg ansvaret for å ta vare på de fattige, å leve inkarnasjonelt, å delta i den ubeskrivelige gaven det er å gi, ville vår verden sett mye annerledes ut enn den gjør i dag. Rettferdighet er et forvaltningsspørsmål, omsorg for de fattige er et forvaltningsspørsmål, å elske vår neste slik vi elsker oss selv er et forvaltningsspørsmål. Vi har ressursene, men prioriteringene våre er ikke der ennå.»

«Rasisme slik vi kjenner det nå – spesielt for kristne – burde aldri ha vært det. Det er det evangeliet var designet for å gjøre. Det er opplevelsen vi får i pinsen og i den tidlige kirken.»

«Den kanskje sterkeste anklagen mot oss som kirke er at vi har slått oss til ro med en amerikanisert versjon av kirken som speiler hva kulturen sier, og det er ingen kollektiv følelse av tap, ingen følelse av anger. Vi har syndet dypt ... Selve ideen med evangeliet er at vi skulle være ett. Verden ville vite at vi er kristne på grunn av vår enhet og på grunn av vår kjærlighet."

-John M. Perkins, pastor, borgerrettighetsaktivist, bibellærer og filosof, født 1930/ norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen

Det eneste håpet jeg ser

 "Mitt rike er ikke av denne verden...". Disse ordene av Jesus, som han sier i forbindelse med sin korsfestelse og død, har levd sitt eget liv de siste ukene. I natt drømte jeg om dem. Det er i forbindelse med korsfestelsen Jesus sier at om han ville kunne han ha fått hjelp av tolv legioner av engler til å befri ham, men han takket nei. Guds rike bygges ikke ved hjelp av vold. Det er og blir et annerledes rike. Det var de gode nyhetene om Guds rike Jesus kom for å forkynne, og det var den helt sentrale forkynnelsen hos apostlene. Guds rike bygges ikke ved hjelp av kuler og krutt, men med tilgivelse, forsoning og fred. "Salige er de som skaper fred," sier Jesus i Bergprekenen. Det eneste håpet jeg ser i den beksvarte natta verden opplever nå er den radikale forkynnelsen om Guds rike og forsoningen som skjedde på Jesu Kristi kors.

Jesu undervisning om bønn i Bergprekenen i jødisk kontekst, del 8

Det er ikke riktig, slik enkelte hevder, at Jesus er den første som introduserer Gud som Far. Dette gudsbildet er allerede kjent i Det gamle testamente. Profeten Jesaja beskriver blant annet Gud som "evig Far", jfr Jes 9,6. Men det som er riktig er at Jesus lærer sine disipler å be til Gud som Far. Det er som en omsorgsfull Far Han vil de seg henvende seg til når de skal be Gud om noe. I Den gamle pakt var det mer naturlig å henvende seg til Gud som for eksempel: 'Den Allmektige, 'Den Veldige'. osv.

Forfatteren av artikkelen om Fadervår i Illustrert bibelleksikon, skriver: "I tiltalen: 'Fader vår, du som er i himmelen!' lærer Jesus sine disipler først og fremst å kalle Gud sin Far. Jesus har med disse ord ikke egentlig preget en ny gudsanskuelse g tiltaleformel, men de gir meget mer uttrykk for at den virkelighet som alle lengtet etter (barnekåret) nå i Jesu disippelkrets har brutt igjennom og er blitt en nærværende virkelighet." (Illustrert bibelleksikon, bind 3, side 16) Artikkelforfatteren henviser så til Jer 31,9:

"Med gråt skal de komme og med ydmyke bønner, og jeg vil lede dem. Jeg vil føre dem til rennende bekker på en jevn vei, hvor de ikke skal snuble. For jeg vil være en Far for Israel."

Og det er i Gudsrikets lys bønnen Fadervår må sees! 

Artikkelforfatteren skriver: "Fadervår er ikke en tidløs bønn, som bare er uttrykk for en ny fromhet. Fadervår kan bare forstås rett og bes riktig utfra troen på den nye Jesus som Messias har fått fullmakt til å sette inn i historien. Det som i GT og i synagogen var gjenstand for håp (et nytt barneforhold, Guds rikes nærhet, den eskatologiske syndsforlatelse, den endelige frihet fra fordervesmaktene), er nå i ferd med å realisere seg. Fadervår er en bønn født ut av det nye frelseshistoriske stadium som Jesus som Messias bringer. De som ber Fadervår, er ved ham allerede blitt ført inn i det nye barneforhold, har erfart rikets nærhet (ankomst), den messianske syndsforlatelsen, forløsningen fra Satans og demonenes velde, sykdommens forbannelse osv." (Illustrert bibelleksikon, bind 3, side 15)

Jeg merker meg også at Jesus lærer oss å be: 'VÅR', ikke 'min' Far. Dette er ikke uvanlig i en jødisk kontekt. Jødene understreker kollektivets betydning, fremfor vår tids understrekning av individualismen. Gud er VÅR Far!

Dr.Marvin Wilson skriver: "Den djupe bibelske understrekningen av 'folk' - det er, gruppen - finner vi igjen i faktum at de fleste kjente bibelske bønner uttrykker denne felles-forståelsen i selve åpningsordene."

fortsettes