"Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud." (Matt 5,8)
Man har kommet langt i åndelig modenhet og vandring med Herren, når man har kommet til samme erkjennelse som profeten Jeremia: "Hjertet er mer svikefullt enn noe annet, det kan ikke helbredes. Hvem kan forstå det? Jeg, Herren er den som gransker hjerter og prøver nyrer." (Jeremia 17,9-10)
Det er bare når vi erkjenner at hver eneste velsignelse vi får fra Gud - hvert uttrykk av barmhjertighet og trøst - er gitt oss av hans ufortjente nåde, at vi kan ane hva det betyr å ha et rent hjerte. Det skjer når vi erkjenner vår egen åndelige fattigdom og ser vårt eget hykleri, den fattigdom og hykleri som består av at vi tror at vi er rene som et resultat av vår egen trofasthet og lydighet i stedet for den ufattelige og ufortjente nåden det er. Det er når vi erkjenner vår egen religiøsitet og ser vår egen synd, at vi kan tro at alt, absolutt alt skyldes ufortjent nåde.
Apostelen Paulus hadde fått lys over dette. Hans åndelige utvikling handler om en erkjennelse av at han var en synder, og den erkjennelsen ble djupere og djupere med årene. Cirka år 59 e.Kr beskriver han seg slik: "For jeg er den minste av apostlene..." (1.Kor 15,9) Noen år senere, cirka år 64 e.Kr, bruker han disse ordene for å beskrive seg selv: "Jeg som er den minste av de hellige..." (Ef 3,8) Et år senere er erkjennelsen blitt enda djupere: "...for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største..." (1.Tim 1,15)
Dette er en sann og moden åndelig utvikling. Det er når vi komme fram til denne erkjennelsen av å se sin egen åndelige fattigdom og synd, og har tatt imot Kristi rettferdighet, at vi blir gitt håpet om at vi skal se Gud.
Dette vil inspirere og lede oss til å leve transparente liv, våge å vise vår egen svakhet og sønderbrutthet og vise nåde og barmhjertighet mot andre. Da vil vi få se vår neste som skapt i det samme gudsbildet som oss selv.
Et av de mest kraftfulle eksemplene på et 'rent hjerte' finner vi i Matt 21. Etter at folkemengdene hyllet Jesus på hans ferd inn i Jerusalem, etter å ha renset Tempelet for pengevekslerne, kom mange blinde og lamme til Jesus for å bli helbredet. Jeg vet ikke om vi får med oss hvor radikalt dette er. For Jesus bryter nemlig med en gammeltestamentlig tradisjon her. I 2.Sam 5,8 leser vi at kong David forbød blinde og lamme å komme inn i Tempelet. Og som om det ikke var nok forbød presteskapet dem å ofre. (3.Mos 21,17) Årsaken var at de som skulle tre inn i Tempelet måtte være uten lyte, hvis ikke ble Tempelet urent. Å være blid og lam ble den gangen ansett å ha en lyte. Det ironiske er jo at de tillot pengevekslerne å være der. Her opptrer Jesus som øversteprest som bærer fram det fullkomne offer, seg selv, og gjør hjertene rene! Så også for oss.
Det finnes en hendelse i livet til Frans av Assisi som ikke slipper taket i meg. Som med de fleste i sin samtid var det en ting Frans fryktet mer enn noe annet: spedalskhet.
En dag han kommer ridende utenfor Assisi støter han på en spedalsk mann. Da overmannes han av frykt og avsky. Men så skjer det at Frans gripes av kjærlighet til den spedalske og han stiger ned av hesten, bøyer seg ned, griper den spedalskes hånd og kysser den! Evangeliene forteller oss at Jesus berørte de spedalske, til tross for at han da etter Moseloven å ansees so uren, og han gikk inn i huset til Simon med tilnavnet 'den spedalske'.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar